Er adoptert, og føler meg norsk

Jeg føler meg norsk! Jeg snakker norsk, jeg lever etter norske normer og regler, jeg lever i en norsk kultur, og mine venner oppfatter meg som norsk på samme måte som de ser på seg selv som norske. Men jeg skiller meg ut. Hudfargen min gjør at jeg for noen kan oppfattes som at jeg også er en del av et annet fellesskap.

Les Aruna Meretes innlegg om sine tanker om å være adoptert

1000 tanker om min egen adopsjon

Jeg ønsker å skrive for denne artikkelen er det for å komme med mine tanker. Jeg ønsker å dele noen av mine erfaringer med dere der ute. Jeg har tusen tanker rundt meg selv og min egen adopsjon.

Å skulle formidle det i løpet av en artikkel er bortimot umulig. Emnet adopsjon er,
akkurat som meg, altfor komplekst til å kunne gjøre det.

Jeg føler meg norsk, samtidig som er jeg 'in-between'

Jeg snakker norsk, jeg lever etter norske normer og regler, jeg lever i en norsk kultur, og mine venner oppfatter meg som norsk på samme måte som de ser på seg selv som norske. Men jeg skiller meg ut. Hudfargen min gjør at jeg for utenforstående oppfattes som at jeg også er en del av et annet fellesskap. Dette fellesskapet er med på å definere den jeg er, akkurat som den norske delen av meg er med på å bestemme hvem jeg er. Det gir meg en følelse av å være veldig 'in-between', midt imellom.

Har vært i mitt fødeland, India

Mine foreldre har vært flinke til å ta med søsteren min og meg på tilbakereiser til vårt fødeland. For min del har det vært et riktig valg. Jeg føler at jeg har en slags forbindelse til India.

Jeg har en indisk bakgrunn og arv i form av fysiske trekk. Utenpå er jeg mørk i huden, inni meg er jeg norsk. Nettopp i forhold til de fysiske trekkene har det vært godt for meg å oppleve et fellesskap. Et fellesskap hvor jeg ikke skiller meg ut i form av høyde i forhold til alder, samt hudfarge. Det er ikke kulturen jeg føler er det avgjørende element for min tilhørighet til dette fellesskapet, så det er en annen form for tilhørighet enn jeg er vant til. Men møtet med India har i hvert fall satt sine spor, spesielt i forhold til økt selvtillit.

Ungdomstiden - hvem er jèg?

Ungdomstiden er en turbulent periode, med mange utfordringer på det personlige plan. Ungdommer er som blader i vinden. Vi blir blåst fra sted til sted og trukket mellom flere sider. I denne sårbare tiden skal vi finne ut av vår identitet. Hvem er jeg? Jeg har mine tanker og mine problemer knyttet til min egen identitet.

Har verdens beste familie rundt meg

Jeg har, som så mange andre, verdens beste familie rundt meg. Mamma, pappa, besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn har til enhver tid gjort det de kan for å inkludere meg og min søster i familien. I tillegg har jeg en god gjeng med støttende venner rundt meg. Er det galt å tenke på at jeg har en annen familie der ute et sted? Er det galt å føle en tilknytning til noe langt der borte? Virker det da som at jeg ikke er helt fornøyd med det jeg har?

Den følelsesmessige tilknytningen jeg har til min familie veier, etter mitt skjønn, opp for de åpenbare biologiske likheter vi mangler oss imellom. Jeg føler at jeg hører hjemme sammen med mamma og pappa på alle mulige måter. Det er deres kjærlighet jeg omgis av. Det at jeg innimellom tenker på min indiske begynnelse har ikke noe med mamma og pappa å gjøre.
Det er bare sånn jeg er.

Jeg vil prøve å forstå hvem jeg er og akseptere den jeg er

Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg føler en lengsel etter noe som jeg på mange måter ikke vil føle lengsel etter. Det har med dårlig samvittighet å gjøre. En følelse av å gjøre urett overfor mamma og pappa. Men jeg ønsker meg forståelse fra mine foreldre, og det har jeg fått. De godtar at jeg lengter etter svar som jeg kanskje aldri vil få, uten å tro at det er en form for kritikk av dem. Det betyr jo ikke at de betyr mindre for meg, eller at de har feilet meg på noen måte. Men jeg har ikke noe ønske om å holde tilbake følelser. Det har jeg gjort for lenge. Jeg vil prøve å forstå hvem jeg er og akseptere den jeg er.

Vil finne hele meg

Jeg har en fortid som jeg ikke helt klarer å løsrive meg fra. Det er ikke integreringen som har feilet, men det er bare den personen jeg er. Jeg ønsker å finne ut mer om hvem jeg er, på mange måter føler jeg at den beste måten å gjøre det på er å lære min fortid å kjenne slik at jeg kan finne ut hvem jeg er basert på hele livet mitt, fremfor bare deler av livet mitt. Men samtidig ønsker jeg ikke å bli satt i en bås som er stemplet 'adoptert'. Som person, som individ, ønsker jeg ikke å bli satt i en bås.

Adoptert er noe jeg er, men det er ikke noe jeg gjør

Først og fremst er jeg datteren til mamma og pappa. Når mamma og pappa omtaler meg og søsteren min til andre vil jeg bli omtalt som 'jeg har to døtre?' ikke 'jeg har to adoptivdøtre?', fordi jeg ikke ønsker å bli definert som adoptert i første rekke. At de omtaler meg som sin datter er like naturlig som at jeg omtaler dem som mine foreldre, og ikke som mine adoptivforeldre.

Vil det løse noe for meg å møte min biologiske familie?

Selv om lengselen er der er jeg i tvil om jeg ønsker å finne ut mer om min skjulte fortid. Tvilen har jeg hatt lenge. Jeg er i tvil om det vil løse noe for meg å oppsøke min biologiske familie, og da først og fremst min mor. Det er ikke nødvendigvis en forutsetning for meg å kunne leve et lykkelig liv, bare ved å ha møtt henne, men er det en forutsetning for sjelefred? Er det derfor jeg ikke helt klarer å finne denne indre roen som det prates så mye om?

Jeg er heldig som vet en del om min bakgrunn

Jeg vet såpass mye at det kan være en god mulighet for å finne moren min. Men jeg vet også at det kan komplisere ting for moren min. Jeg vet at livet ikke alltid er en dans på roser. Stilkene er ikke alltid tykke nok, og det har jeg prøvd å ta inn over meg. Hun som fødte meg i India er min mor, men det er her i Norge at jeg har min mamma, og det var i hjertet hennes jeg ble født en oktoberdag i 1983. Slik har i hvert fall jeg tenkt på vår forbindelse i mange år. I bunn og grunn er det mitt valg om jeg vil forsøke å finne moren min. Kun mitt valg. Jeg kan søke råd og veiledning, men det er JEG som må leve med det valget som blir tatt og stå inne for det.

Det er kun jeg som kjenner meg selv og mine behov

Eller kan kjenne mine behov, burde jeg kanskje si, for som regel virrer jeg mellom ulike holdninger.

Tvilen ligger alltid i bunn, og ønsket om å løsrive meg fra noe som jeg ikke ønsker skal dominere tankene mine. Jeg spør meg selv om hvor dette ønske om å oppsøke mitt biologiske opphav egentlig kommer fra. Er det kun et gjenkjennelsesønske? Å se min mors ansikt og se mine egne fysiske trekk i henne?

Jeg tegnet et bilde som barn

Vi har et bilde hengende på veggen i trappa her hjemme, som jeg har tegnet. På bildet er det en liten indisk familie. Mor, far og datter. Mor selvfølgelig moteriktig kledd i sari, far med kledelig bart og datteren i rosa kjole med fargerike armbånd. Jeg var knappe 7 år og opptatt av min indiske fortid, noe som ga utslag i kunstnerisk utfoldelse.

Det var det jeg tenkte på før, at jeg så gjerne skulle kunne identifisere meg selv med moren min på et biologisk plan. Men på det følelsesmessige plan har jeg i mitt hode bare en familie, og det er familien i Norge. Etter hvert som jeg er blitt eldre har jeg forstått at det ikke er den fysiske identifikasjonen som er det viktige for meg. Jeg ønsker å vite at moren min har det bra. Utover det har jeg egentlig ikke noe stort behov for kontakt. Men jeg skulle gjerne sett min mor inn i øynene og si at hun har gjort et riktig valg. Å måtte gi opp barnet sitt må være det vanskeligste en mor kan gjøre.

I noen tilfeller er kanskje illusjon det beste?

I mitt sinn ser jeg for meg at hun bor sammen med en liten familie og at hun har det godt. En naiv tanke, ja vel, men tanken på at realiteten kan være en helt annen er noen ganger for overveldende å skulle forestille seg.

På foreldrejakt med pil og bue

Tanken på at jeg er adoptert har jeg vent meg til for mange år siden. Som liten fortalte jeg mamma at jeg før jeg ble født satt i himmelen og tittet ned på jorda for å finne meg foreldre. Jeg fikk først øye på et indisk par som jeg likte og skjøt en pil på dem. Men så snudde jeg meg og så mamma og pappa, og da fikk jeg et problem fordi jeg likte dem så godt også. Løsningen ble å skyte en pil på mamma og pappa også, slik at jeg på den måten fikk en utvidet familie. Jeg forteller denne lille solskinnshistorien for å illustrere at det for meg ikke var snakk om å finne trøst i det å bli adoptert, for meg var det en naturlig forklaring på hvor jeg hører hjemme. Jeg har selv valgt mine foreldre.

Som en hvilken som helst ungdom som stiller spørsmål ved identitet

Poenget er vel at jeg kunne vært en hvilken som helst ungdom. Å ha spørsmål knyttet til sin egen identitet er jeg slett ikke alene om. Den følelsen deler jeg sikkert med mange tusen ungdommer her i landet - mange av de født og oppvokst her i landet med 'hvitt' utseende. Forskjellen er at jeg har tilhørighet flere steder i større eller mindre grad. Til Norge og til India, men aller mest til Norge, naturligvis.

Vil beskrive meg som et tre

Til tross for forsker Geir Follevågs kritikk av bruk av ordet "røtter" vil jeg likevel beskrive meg selv som et tre.

Stammen er meg,
grenene er familien min og
bladene er resten av nettverket mitt.
Røttene er fortiden min.

Hvor dypt røttene stikker er det bare jeg som vet.

Jeg ønsker ikke, og klarer ikke å kutte dem tvert, i hvert fall ikke riktig ennå. I kjølvannet av Geir Follevågs kritikk er jeg kun opptatt av en ting, nemlig at vi som er adopterte må få bestemme selv hvorvidt vi ønsker å snakke om 'røtter' eller ei. Grunnen er enkel. I det ene øyeblikket er jeg helt med på den løsrivelsen som Follevåg etterlyser, i det neste øyeblikket har jeg et ønske om å finne ut mer om min fortid. Det avgjørende for meg er at dette ønsket ikke er et brennende ønske. Jeg ser begge sider av saken, på godt og vondt.

Jeg respekterer både de som er for og imot, og de som er midt imellom.
Slik som meg.


Kilde: www.ungadoptert.no

Les også

Opplysningar om biologiske foreldre Er du adoptert? Vil du vite korleis du kan få informasjon om den biologiske familien din? Les mer

Hva er adopsjon? Målet med adopsjon er først og fremst å gi et godt og varig hjem til et barn og ungdom som de biologiske foreldrene ikke kan ta hånd om. Les mer

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.










Legg inn en melding!

Ditt kallenavn

Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!

Spørsmål og svar

Kan jeg adoptere et barn når jeg er 15 år?
Hei   For å adoptere, må man være 25 år. Det står i Lov om adopsjon, § 3, første ledd. Vennlig hilsen ung.no ...

Hvor gammel må man være for å adoptere
Hei   For å adoptere, må man være 25 år. Det står i Lov om adopsjon, § 3, første ledd. Vennlig hilsen ung.no ...