Kan man kalle noen et barnevernsbarn?

Barnevernet er ikke så bra som de altid skal ha det til. Jeg har vokst opp med barnevernet. Har heldigvis vært heldig, har kommet meg langt, osv. Men det er ikke bare - bare å bo på institusjon, osv. Man er nødt til å bo sammen med mennesker som man ikke kan overrens med. Og så har man ofte strengere regler enn "vanlige" ungdommer. Ungdomsinstitusjon skal liksom fungere som i et vanlig hjem, men det gjør det ikke.

Selv om jeg bodde på en "bra" institusjon(jeg skriver her bra i gåseøyne, fordi det ikke var et hjem med rus, osv), så var det ikke lett å bo sammen med mennesker som utadgerte(jeg vet mange ikke kan noe for det, men jeg har lavere terskel for slikt, voldsomme reaksjoner takler jeg ikke så bra).

Det verste var at jeg ble utsatt for meget brutal mobbing av noen felles beboende, noe som har satt sine spor.

Barn og ungdom i barnevernet fungerer forskjellig, de også, i tillegg til at mange kanskje har problemer på forskjellige områder. Å sette sammen ungdommer med helt forskjellige utviklingsfelt og problemer på samme sted(her har kommunene kanskje mer ansvar), kan hvel sjeldent fungere på noen bra måte, da vi vet at trening av sosiale ferdigheter starter i tidlig alder.

Grunnen til at jeg er enig i at barnevernet ikke er så bra som de skal ha det til, er forøvrig stort sett ikke mine egne opplevelser(jeg hadde en bra saksbehandler), men ting som andre har fortalt meg, som jeg har lest, og ikke minnst barnevernets egen historie.

Jeg er voksen og glad jeg ikke lenger er i "Barnevernet".

Jeg har hatt en del problemer med barnevernet, og jeg misliker måten de utnytter makten sin på. De burde hjelpe barn som faktisk har det vondt heller enn barn som har det helt okey i hjemmene sine. Selv måtte jeg til fylkesnemd når barnevernet mente mammaen min ikke var flink nok til å passe på meg pga psykiske problemer. Men jeg har det jo helt fint!
Å bli kalt barnevernsbarn kan virke nedverdigende, men kun dersom mottaker er innstilt på det eller dersom avsender mener dette sårende.

Ikke bry deg noe om det. Du vet at mammaen din er en flink mamma og er glad i deg, det er det viktigste. Barnevernet er som alle andre steder fullt av tullinger men også noen (få desverre) skikkelig realle folk. Jeg var selv gjennom et helvete med barnevernet da jeg var 15-16. De ville sende meg i fosterhjem, de diktet opp at jeg slo min mor, de ville plassere meg på en spesialskole for de som virkelig var falt av lasset og som hadde store problemer på skolen, som autister osv, enda jeg var en mønster elev med bare 4ere 5ere og 6ere i alle fag. Det var rett og slett lærere på skolen som ikke likte meg som hadde satt igang hele balubaet.
Jeg traff heldigvis på en skikkelig flink barneverns pedagog som så at det hele var helt på tryne. Hun unnskyldte seg på hele avdelingens vegne, og jeg fikk et år med gratis undomsskort og dekket betaling av fritidsinteressene mine. Stå på, ikke gi opp!

Trenger ikke å kalde dem noe.
Kall dem navnet dems.

Jeg ser ingen problemer med å bli kalt fosterbarn eller barneverns barn. Det betyr bare en ting, og det er at du har fått hjelp. Når mennesker rundt meg får vite at jeg bor i fosterhjem sier de ofte ting som "Oi! stakar, hvorfor det?" og er helt ute av seg. Jeg sitter alltid like overrasket igjen med et glis. Er det synd på meg? Nei, jeg har fått hjelp og har det bra. Noe mange andre ungdommer har en lengsel uten like om å få. Så lenge man er en oppegående ungdom, som ser rett og galt skal det ikke være noe problem å bli lagt under kategorien "barnevernsbarn".

Hei jeg har bodd på intusisjon nå i snart to år.

Jeg ble fortalt av barnevernet at jeg skulle på utredning i fra fire til seks måneder.

De sa at siden jeg hadde tidligere tatt en overdose som hadde skjedd et halvt år før de hadde flyttet meg og de på veum prøvde å legge meg inn og mamma ikke ville skulle de flytte me på utredning. Jeg hadde kommet meg fint og gikk vanelig på skole uten noen problemer da de kom for å hente meg. Jeg gråt hele veien opp til dit barnevernet tvangsflyttet meg.

Uten noen som helt kontakt med de fosterforldrene fra føra ble jeg satt der.

Jeg prøvde å gråte til saksbehanndleren min før han dro og sa hversåsnill kjør meg hjem.'

Det var den verste dagen i hele mitt liv. Jeg måtte forlate alle venenne mine og familien min ingen visste at dette skulle skje. Jeg satt på rommet i to dager uten å væe uten i stuen.

Nesten hele tiden gråt jeg.

De sa at jeg skulle være der i fra fire til seks måneder og at de skulle ha en utredning på meg.

En gang kom det en psykolog som skulle skjekke om det var noe galt med meg, hun tok masse iq tester og sånn for skjekke.

Hun fant ut at jeg lå over gjennomsnittet på de fleste og likte meg godt og sa at jeg var en veldig fin jente. Jeg fikk ikke snakket noe mer med henne enn når vi tok testene.

I løpet av den tiden jeg var der hos forater moren skulle mamma anke sånn at jeg skulle få komme hjem siden jeg ikke trengte å være der nå som de hadde funnet ut at det ikke feilte meg noe som helst. Jeg forklarte i i retten at jeg ikke kjønnte hvorfor jeg hadde blitt flyttet når det ble bevist at det ikke var noe galt med meg og at jeg var forlengst ferdig med den tiden jeg tok overdose og hadde kommet meg helt videre.

Jeg forklarte også hva som var grunnlaget bak overdosen og at det IKKE var et selvmords førsøk. Jeg er ganske lei va å høre det fra barnevernet og jeg syns det både er ekkelt å trakasering måten de vrir på ting når det gjellder meg,

Flere ganger har jeg prøvd å snakke med de å fortelle dem hvordan ting egentlig er sånn at de kan hjelpe meg hjem i gjenn. Men hver gang så sier de noe nytt som ikke stemmer.

I retten når vi anket så sa den psykologen som testet meg at det ikke var noe galt med meg men at hus syntes ikke jeg burde få komme hjem selv om grunnen til at jeg var flyttet var borte. Barnevernet hadde snakket med dommerene på forhånd og sagt at det var et 4-12 vedtak til de, men det var egentlig en utredrings vedtaks om skulle maks vare i seks måneder.



Dommerne bestemte seg for å ikke gjøre noe og de hadde blitt fortalt at det var en 4-12 noe som betyr at jeg aldri for komme hjem.

De hadde ingen grunn uten tatt at mamma ikke hadde klart å ta vare på meg siden jeg hadde tatt overdose som var for et år siden når vi var i retten.



Etter dette ble jeg kjørt tilbake til rena og fikk ikke høre noe mer om det.

Selv når jeg prøvde å ringe rundt til barnevern osv for hjelp.

Jeg fikk også vite at jeg skulle reise med tog fire timer to døgn i måneden for å besøk venner og familie. Fostermoren min prøvde og hjelpe meg med å få mere samvær når hun også kjønte at dette var feil. Hun klarte å få snakket seg framm til anhver helg.

Så litt over et halvt år senere var jeg hjemme i sommerferien. Så måtte jeg bli hentet i gjenn denne gangen for å bo på intussisjon.

Jeg har hele tiden sagt at jeg vill hjem til og med mens jeg har gråti. Jeg sa også til barnevernet at intsusisjon avr det siste stedet jeg ville.

Jeg ble kjørt fire timer i gjenn til en intusisjon på rena.

Jeg hater å bo her, har flere ganger blit tvangs presset i bakken som for eks den gangen jeg var på telefonen med mamma og sa at jeg ville hjem. klokka var da litt etter tolv og at er de ansatte i gangene. Jeg prøvde å gå ut for å få snakke siden de sier at ungdommene må sove.

Jeg gråt å løpte til utgangs døra når en vakt tok tak i meg. Jeg prøvde å kjempe meg løs men flere kom og en tok armene min ebak på ryggen sånn at jeg ikke kunne få rørt meg.

Jeg har blitt veldig redd av dette og frykter hva de ansatte her kan gjøre i mot meg.

Jeg har også sett det tvangs ta en annen jente som bor her når hun fosøker å flykte til hybelen sin i tårer. En gang midt på natten skrek hun velding når hun ble hold i snøen uten for.

Jeg har vært veldig redd for henne og de andre som bor her.

VI har det ikke bra, noen av oss. Det jeg heller ikke forstår er hvorfor hun er her.

Hun sier at hun har vært innlagt for et år siden på sannerud men at foreldrene fortsatt har omsorgen. Hun sier at hun ikke kan dra hjem forsi hun frykter at barnevernet skal forsøke å ta fra foreldrene omsorgen.

Jeg har hatt mareritt om barnevernet flere ganger.

Min saks behandler som heter ----- var her en gang i ti minutter i ,løpet av et år.

Jeg gråt til henne og sa slepp meg hjem, men hun ville ikke si at det var greit.

Jeg spurte hvorfor jeg er her når de ikke lenger har noen grunn. Hun sa at det var fordi mamma ikke kunne ta vare på meg , men jeg vet jo i hjertet mitt at dette er helt feil.

Jeg forstår ikke hvordan hun syns her jeg er nå er bedre. De voksende er slemme.

De mobber oss ungdommene og benytter seg av fysisk overmanning på oss selv på oss jentene som ikke utgjør noen trussel i mot de sender de store feite menn som setter seg oppå oss for å holde oss nede. Jeg prøver så godt jeg kan å ringe til mamma sånn at jeg har noen som kan støtte meg mens jeg er her. Jeg spør henne også om å få meg hjem men det er ikke lett når alle som jobber her hele tiden sier at realiteten er at vi ikke får komme hjem.

de voksende som jobber her raporterer alt videre til barnevernet og de skriver at jeg snakker alt for mye med mamma . ----- har lest de raportene og har skrevet jit at det skal bli en ny regel sånn at jeg bare skal få ha telefonen på dagtid.

Jeg har spurt hvorfor og da sier de voksende at jeg skal sove , men mamma er er den eneste jeg kjenner og kan snakke med.

Jeg for fortsatt ikke komme hjem.



kan noen hjelpe meg. jeg klarer ikke lenge å være her. Jeg har sår og har mareritt .. Jeg er redd hver så snill kan noen hjelpe meg hjem.



Jeg sender dette brevet rundt til alle som kan hjelpe meg. har vært her snart i to år nå og føler at jeg snart knekker sammen

www.barnasrett.no

PS: DEN SIDEN HER ER DRITT!!!! SIKKERT BV SELV. SKJEKK UT WWW.BARNASRETT.NO FOR SANNHETEN OM DET KORUPTE BARNEVERNET OG LANDET NORGE... ET SPM HAR JEG.. HVORFOR I HELLVETTE HAR ALL FORSKNIG VIST AT DET GÅR DÅRLIG MED 90% AV BARNA UNDER BV OMSORG? ..HAR NOK NOE MED DE SOM SKAL TA VARE PÅ DE DET!! NEMMELIG BV.. TENK AT VOKSENDE FOLK IKKE KAN HØRE ETTER

(red: du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)

barnevern brenn

Har bodd i fosterhjem i 10 år og kommmer nok til å bo der i minst 3 år til. Har det tipp-topp men det er det visst ikke alle som allitd har trodd. For noen år tilbake ble jeg dratt med til psykolog fordi de syntes jeg ble så sur etter at jeg hadde vært på besøk hos moren min. Klart man blir sur når noen bruker 3 uker på å påstå at du er det! Det er bare det at det ikke er noen som forstår meg. Alle sier at jeg må ha det fælt og vansklig når moren min står der og ljuger meg rett opp i trynet. Men jeg gir bare faen. Gidder ikke bry meg.

Når man kommer til betegnelsen "fosterbarn" og "barnehjemsbarn", syns jeg ikke det er noe i veien med det. Men jeg syns derimot at navnet "barnevern" burde endres. Det er ikke noe "barnevern" det er et "foreldrevern", hvor de voksnens ønsker og "behov" settes foran barnas. Hvis jeg vil avlyse et samær med enten mamma eller pappa, så har de krav på å få det igjen. Men det har ikke jeg hvis de avlyser. For det er rettsbestemt! Barnas meninger blir ikke engang hørt før de er 12 år! Barnevernet gjør mye bra, men like mye dårlig. Tror det kommer an på hvem du spør.
Barnevernet gjorde nok rett i å fjerne meg og broren min. Jeg var 5 år og måtte passe på en 3 åring mens mor mi og venna hennes lå og sov ut narkorusen... Husker jeg satt og lekte med tomme sprøyter på badet...

Jeg mener at vi skal slutte å debatere gruppe betegnelse og slikt. Det er jo bare et ord for å kunne igjenn kjenne og finne "medlemmer av denne gruppen. Bruk heller energien til å hjelpe hverandre med det som er sårt og vondt.

Ex fosterbarn
M-32

bor på fosterhjem,.. har det bra.. foreldrene mine begynner og bli bedre.. men det som er dumt med dette er: at barneværnet tar aLTFOR AMYE KONTAKT, og du føler deg nesten konstant overvåket..:( jaja.. ellers bra;)

her var det vist mange som har opplevd en del... har gjort det selv har bod under barnevernet siden jeg var 3-4 år gammel mine foeldre var "nærkisser" og fattern døde av en overdose for 10 år siden... morra mi er nå nykter og har vert det i 6 år... i beginelsen var det de som var problemet så ble jeg det.. har 1 bror under barnevernet og... han har det chill... men jeg har det helt jævelig.. jeg har flytta 16 ganger siden jeg var 4 og nå er jeg 17 men nå vil jeg flytte men nå er det plutselig vikktig og få stabilitet rundt meg haha så tragisk azz jeg blir helt fucka i huet av og bo her og har bare lyst til og ruse meg... dra på xtc tur eller noe men de sal på liv og død holde meg her jeg sier at jeg ikke orker dette men "det er bra for deg og bo der, for det er en plass med så mange bra tilobud" haha har hatt samfundstjeneste nå det er det eneste tilbudet jeg har hatt hvis det kan kalles det.. (og jeg jobba for nor cargo i 1 uke) har bod i fosterhjem på institisjoner barnehjem beredskapshjem leiliget med og uten tillsyn har hatt rus og kriminalitets problemer.. skole problemer og det meste man kan tenke seg.. har nå kommet meg bort fra det meste men røyker meg en liten bønne en skjelden gang og er aktiv grafitti artist... grafitti er kunst ikke herverk! branevernet sammler sammen masse ungdom med problemer og da er det lettere og dra hverandre ned en opp det har jeg erfart!!

det er fordi det er flere ungdomshjem under en ledelse... derfor heter det senter og ikke bare et hjem...
det er jo ikke no galt i ordet ungsomshjem.
og heller ikke no galt i ordet barnevernsbarn så lenge det ikke blir brukt feil. selvfølgelig blir ordet "barnevernsbarn" negativt hvis man ser på barnevernet som noe negativt, og at det bare er no dritt, og ikke som noen som er der for å hjelpe. er mange som tror at barnevernsbarna bare er problembarn og er kriminelle og rusmisbrukere og alt det der, det er ikke mange som tenker på at GANSKE mange av de som er i barnevernet er der fordi foreldrene har sviktet og at det er foreldrene som har vært problemet og ikke barna selv!
jeg er for at man skal snu folks oppfatning av barnevernsbarna. men samtidig så skal man jo få kalle seg det man vil, men noen av oss er faktisk ikke redd for å kalle oss det. og den meningen skal også respekteres som de som ikke vil kalle seg det... vi TVINGER jo ikke alle som er eller har vært i barnevernet å kalle seg for barnevernsbarn. vi som vil kalle oss barnevernsbarn er faktisk med på å bidra til mindre stigmatisering av barn i barnevernet og er med på å bryte ned alle de fordommene og mytene som er blant folk i samfunnet.

hva faen ? å bli kalt et barnevernsbarn er frekt! hvorfor i alle dager bytter de navn på sånne insutisjoner da, fra liksom ungdomshjem til ungdomsenter da ?

jeg bor også på en instutisjon som ligner på ett fengsel. jeg har rom i 3 etg. der var det sånne spesielle låser på vinduene.. fikk så vidt hånden igjennom.. har prøvd flere ganger å knuse det vinduet i sinne. men det gikk ikke. var helt umulig..knuste en gang ett vindu på kjøkkenet. det knuste umiddelbart. dem sier grunnen til at jeg må ha lås er fordi jeg ikke skal hoppe ut av vinduet i forbinnelse med selvmord... herregud... jeg vil ikke dø.. og hvis jeg noen gang hadde tatt selvmord så hadde jeg hvertfall ikke hoppet ut vinduet... da hadde jeg valgt en mer ok måte... de derre barnevernsfolkene har syke tanker.. bare fordi vi er i barnevernet så tror dem at vi trenger full beskyttelse og må passes på hele tiden.. vi er helt vanlige mennesker, bortsett fra at vi har opplevd masse dritt i barndommen. hadde vært bedre om det var folk som hadde bodd i barnevernet før som kunne jobbe der no... da hadde mangen fått bedre hjelp... da hadde dem forstått oss bedre.til og med jeg hadde klart jobben bedre. dem tror att vi er sinna hele tiden og bare lager bråk. vi har kansje mer sinne og frustrasjon enn de fleste, men det er egentlig bare posetivt. uten sinne er vi svak.. sinne hjelper oss til å ta besluttninger og å klare oss her i denne verdenen. og vi har mer erfaring i livet enn de fleste og. vi har måttet tro på oss selv og klare oss selv... barnevernet har ikke alltid rett. vi vet best selv. ingen kjenner oss bedre enn oss selv. ingen kan lese tankene deres så si i fra... barnevernet er noe dritt. dem ødelegger alt. men bare se fremmover. vis dem at du klarer deg uten deres hjelp.. kjemp over dem... jeg har hørt at det kan søkes om erstattning for ødelagt liv... det skal jeg gjøre... hvis ting er vanskelig å snakke om, så burde du fortelle alt du har på hjertet til en god og trofast venninne. det hjalp veldig for meg... for da var vi to stykker som var "vitner" til alvorlige ting som har skjedd... voksne hører ikkke på oss. bare fordi vi er barn... nesten som om at hvis jeg skulle blitt voldtatt. så hadde ingen trodd meg. bare fordi jeg er ungdom. og bare fordi han er voksen, så trenger det ikke bety at han sier sannheten... er en jente på 16 år. familie og venner av meg går nå til kamp mot barnevernet.. og de lovde at no skal ting skje. nå skal jeg få flytte for meg selv... så bare kjemp som fan... så skal dere se at det kommer forhåpentligvis en god ting ut av det... alle barn har rettigheter. ingen skal behandles dårlig... dere er verdifulle alle sammen. på hver deres måte.. dere må bare ha troen på dere selv.. håper dere får det supert alle sammen... stå på=) wish u all the best=P

Vi er 4 studenter ved Høgskolen i Volda i Møre & Romsdal som i forbindelse med vårt sosionom/ barnevernstudie ønsker å komme i kontakt med barn som har bodd hos fosterfamile (men som nå er myndig, dvs over 18 år), for INTREVJU til vår oppgave om barn i fosterfamilie. Vi har taushetsplikt i samsvar med forvaltningsloven §13.
Vi setter pris på hjelp til vår oppgave. Vi ønsker å komme i kontakt med personer i området Volda i Møre & Romsdal. Formålet er å intervjue personer.
(red: Vi kan ikke formidle kontakt via ung.no. Sjekk fosterfamilie.no, der finner dere egne lokale nettsider med kontaktinformasjon.)

Hater barnevernet!
Har bodd i Vesterled i haugesund i ca.3 år. Ble slått, psykisk mishandla. Hadde d jævli..

jeg syns det var et bra spm... har blitt torturert og ruet meg men barneverns barn er man når de er blittdin familie slik min

Opplevelsen min med institusjonen som jeg bodde på i 2år var fengselsaktig. på rommene vi bodde var vinduet slik at det gikk an å få det opp 10cm og om det hadde begynt å brenne og eneste utgang var vinduet hadde vi brent inne... (dette ble bevist når en av ungdommene knuste ruta med en stol og det bare var stolbena som slo igjennom.. og det som dem gjør er å fullstendig knuse deg ned og deretter "bygge" deg opp igjen... det funket aldri helt med meg... kom meg aldri... og jeg er en av dem som IKKE hadde godt av å være der inne....

heij. jeg vett ikke hva jeg skal gjøre. typen min har vore utro me meg mn han tør ikke å irøme det, hu som han har vore utro me har hat sex me han mn han tør ikke å si det, han sier bare nei jeg har ikke gjort det, jeg vil aldi ha rørt henne en gang. mn jeg vett ikke va jeg skal tro. alle i byen vett det. mn jeg lar vær å tro på det pga at det er typen min, jeg stoler jo på han. mn jeg vett ikke lenger. håper dere kan hjelpe meg?

jeg har selv vært barnevernsbarn, bodde i en fantastisk fosterfamilie i nesten 5 år.. Moren min døde når jeg var liten og faren min fikk problemer med å kombinere jobb og familieliv.. bodde i fosterfamilie innen familien og hadde hele tiden god kontakt med faren min.
Men man merker fort at man ikke vil at andre skal vite om det at man har kontakt med barnevernet, man blir rett og slett sett på som en problemunge, noe svært mange ikke er.. de har bare hatt det tøft hjemme. De må huske at det er ikke barnas feil og at de ikke skal måtte lide for hva som har skjedd!
Men barnevernet må høre mer på barna, selv nå som jeg snart er 17 år, og de vet at de ikke har lov til det så blir det holdt møter bak min rygg om meg og mitt privatliv! de blåser i hva barna mener og har å si!

kjære lille deg Chrizzy, barnevernsinstitusjoner er ikke no fengsel for ungdommene, for mange av oss er dette et hjem, hvor man for første gang kan føle seg trygg, et sted hvor man vet at det alltid er en voksen og passer på at du har det bra.
fordommer er noe av det værste et barnevernsbarna kan oppleve og høre. jeg vil anbefale deg å besøke et av disse institusjonene, så kanskje du får et annet syn på dem og på de ungdommene som bor der. kanskje du får bedre forståelse om at det ikke er sånn som du tror. jeg er gjerne villig til å diskutere tema: Barnevern med deg og det interesserer meg å høre dine synspunkter. Hilsen Ruzzel

Man ødelegger barna/ungdommene med å sette dem inn på instutisjoner og kaller dem barnevernsbarn. !! Dette er det ingen som fortjener! Problembarn er det første som dukker opp når jeg tenker på barnevernsbarn!!Sånn skal det ikke være! For det første så er det sikkert Ikke ungdommene/barna sin skyld for at de blei satt inn..Jeg syntes at det er helt forskrudd alt sammen... ~~Chrizzy~~

Jeg er barneværnsbarn, og jeg kan ærlig innrømme at jeg er stolt over det. Selv om jeg nå er blitt 18 år, velger jeg å ta i mot det tilbudet barneværnet tilbyr meg; nemmelig en familie som gir meg trygghet, kjærlighet og beskyttelse.
Det er jo ikke alltid like lett å se på de vennene rundt meg som har familier som er glade i dem, men det er noe jeg har lært å akseptere nå. Selv om jeg har opplevd mye dritt i mitt liv, så unner jeg alle de som har en god famile, alt godt. Det hjelper ikke med bitterhet, for livet må leves her og nå, for det finnes ingen vei tilbake.

Samtidig vil jeg si til alle dere som har negative erfaringer med barneværnet: stå på for rettighetene deres!! Kjemp for et godt liv, for det er dere alle verdt!

det å være et barnevernsbarn kan selfølgelig oppfattes negativt og postitivt, men det jeg vil si til dere alle som føler dere misforstått av saksbehandlere eller liknende er: de kan ikke vite alt hvis dere ikke sier det til dem. Bli bevisste på dere selv, vit hva du trenger for å føle deg trygg i hverdagen. Jeg har selv vært fortvilt, vært på rømmen fra instutiosjoner, jeg vet hvordan dere føler dere. Alt kan ordnes , og det er for dere de er der.

jeg syns ikke at det er diskriminerende å bli kalt barnevernsbarn.
og til dere alle som har en negativ erfaring med barnevernet vil jeg bare si at alle som er med i foreningen ahr IKKE bare positive opplevelser, det er ganske mange som har negative, men de velger sjøl å gjøre no med de erfaringene og prøver å bruke dem til no positivt og som kan hjelpe barnevernet til å bli bedre. for ingenting hjelper bv mer enn fortellingene og erfaringene til alle som har vært under bv. min mening er at å bli kalt barnevernsbarn føles ikke som å bli satt i en bås, det er på en måte en type rolle i livet.
jeg vet også at det er mange som ikke vil fortelle at de har vært under barnevernet, fordi det var en trist tid. det er mange som har spurt meg om hvorfor jeg kaller meg barnevernsbarn. da har jeg alltid sagt til dem; hvordan skal jeg ellers forklare 5 år av livet mitt?
til alle dere som syns at barnevernet burde legges ned eller brenne i helvete: hva skal vi gjøre uten barnevernet?!?! hvem skal ta vare på alle de barna som lider hjemme? det hadde skadet samfunnet og kosta den mange penger i fremtiden.
jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten barnevernet. det er de som har hjulpet meg til å leve videre, hjulpet meg til ¨å forstå at jeg kan gjøre no ut av livet mitt og oppfylle mine drømmer. jeg har barnevernet å takke for at jeg er den jeg er idag og for at jeg lever.
man velger selv hva man skal gjøre med de erfaringene man har, jeg velger å bruke dem til no nyttig, og knekke de mytene og fordommene folk har mot barnevernsbarn. for som en her sa, man trenger ikke være narkoman eller kriminell fordi man har vært under barnevernet. det er ikke alltid vi/barnet som er problemet.

Det er litt diskriminerende og sårende, er det ike det?

Jeg er 17 år, og først nå er jeg og min søster på 15 blitt blandet inn i barnevernet. ALt skjedde på en jævli måte.. Uten å ha snakket med foreldrene våre eller noe, ble vi oppringt og bedt om å møte opp på et avtalt sted. Usikre og redde møtte vi opp, og der ble vi konfrontert med at de hadde fått en telefon fra MIN BESTEVENNINE om at ting gikk til helvete med meg og min søster hjemme. Om det stemmer eller ikke er ikke saken, men det at hun sladret, det gjorde meg syyykt forbannet. Jeg ble helt hysterisk, og stakk fra møtet. Det er 3 uker siden, og jeg har vært på rømmen siden, med god støtte av en bekjent. Hun forstår hvordan ting er, og jeg har fortalt henne alt. Alt om hvordan ting er hjemme, alt om hvordan jeg føler. Og hun forstår. Barnevernet gjør ikke det. De tror nok at de gjør det rette, men det at de oppsøkte oss den dagen, det er det værste som har skjedd. Jeg er redd for å gå på gaten, redd for hva so kommer til å skje visst de finner meg. Men likevel... De har søsteren min, og jeg savner henne. Men jeg kan ikke ta kontakt. Hun er for ung, hun er for uvitende

Det setter ikke noen i bås, bare enkel forklaring på at barnet er under omsorg av barnevernet. Kaller meg selv fortsatt barnevernsbarn jeg. Nå er jeg 24 år snar ferdig utdannet, gift og har tre barn.

jeg er ung men barnevernet har allerede greid å ødelegge livet mitt.... en av tingene som gjore dette var titelen "barnevernsbarn". da trodde med en gang folk at jeg var problemet... at jeg var alkoholiker eller narkoman, noe jeg ikke var eller er. mamma døde pappa ble nakoman og kom seg på av rusning. så jeg bodde midlertidig på instutisjon...eg er ikke no problembarn... noe folk tenker udmiddelbart når de hører ordet barnevernsbarn...

Hei
Jeg er da en av disse barnevernpedagogene som jobber i barneverntjenesten. Jeg må si jeg synes det er kjempe spennende å lese disse innleggene og det vekker en lyst i meg til å undersøke mer hvordan barn med hjelp fra barnevernet har det. Nå tenker jeg selvfølgelig ike på de barna jeg jobber med for der er jeg selvfølgelig engasjert allerede, men alle dere andre. Jeg ønsker virkelig å være med å skape et bedre barnevern på deres premisser. Desverre er det sånn at vi av og til må ta noen avgjørelser dere er helt uenig i. Det kommer vi nok til å fortsette med også og det er med tanke på at ting vil bli bedre! Desverre er det sånn at noen ganger vet voksne best, og man ser dette først i ettertid. Likevel - At det er barn og unge som faktisk får det verre enn det de hadde etter en omsorgsovertakelse, er desverre helt sant. Jeg håper vi en dag kan så mye at slike tilfeller ikke skjer, men ber dere som opplever det om unnskyldning. Vi etterstreber å finne de beste løsningene for dere, men det er ikke alltid det blir riktig likevel. Når det er sagt så håper jeg vi alle i barnevernet kan bli flinkere til å lytte til dere før avgjørelsene taes. Barnevernet er for dere! Jeg må si jeg beundrer arbeidet LFB gjør og ønsker å samarbeide enda mer med dere enn det vi gjør i dag! Stå på!!!

Jeg hater barnevernet! De hører ALDRI på oss ungdommer/barn!! bare de voksne, og av og til bare en foresatt viss de to foresatte ikke er på talefot.. noe som er tilfelle hos meg! barnevernet tror BARE på pappa, og han lyger på det kviner etter! jeg hater han!! banrevernet kan late så de hører på meg, men de lukker ørene og driter i hva meg og mamma sier!!!
Skjerp dere!!!!

Barnevernet tror de har rett hele tiden. de hører ikke på hva vi som ungdommer eller barn sier, bare de voksne. Nekter de voksne på at noe vi forteller er sant, tror de på de voksne. Jeg hater barnevernet. De har valgt å jobbe i barnevernet for å plage oss ungdommer, det er jeg sikker på.. Jeg har vært innen barnevernet en stund nå og de har nettopp tvunget meg til å flytte på et ungdomshjem jeg absulutt ikke vil på. Jeg syntes vi ungdommer skal ha mer å si for det er tross alt vårt liv det handler om, ikke deres.

Jeg har vær innen barnevernet så lenge jeg kan huske og for meg så forandret det livet mitt, selv om jeg mistet mye av kontakten med søskene mine som jeg savner over alt på jord. I begynnelsen tok barnevernet godt vare på oss men de siste 6 åra har de helt glemt oss og de gjør ingenting lenger. Jeg ble først plassert i beredsskapshjem sammen med yngste bror min i 2 år før jeg kom i fosterhjem, jeg har bodd hos disse i 9 år og vi har kommet oss gjennom skilsmisser og krangling. det er mye jeg sku ønske hadde vært ugjort, men skjedd er skjedd og jeg har lært og vokst på alt sammen. selv om jeg har vondt inne i meg selv enda så er det andre som har opplevd verre enn meg, brødrene mine har opplevd mye mer og hatt det verre enn meg. Det e å være et barnevernsbarn er ikke negativt, selv om man ofte er flau over det eller ikke orker å få spm om koffor. Jeg vet enda ikke hva jeg ska svare når folk spør hvorfor, jeg bare svarer det første som dukker opp i hodet mitt.. jeg er glad i alle familiemedlemme mine og familiene mine. fokuser på alt som er positivt, men ikke fortreng det som er negativt. bærer du på mye negativt så snakk med noen, om ikke foreldre så snakk med lærer eller noen på helsestasjonen. det er så mange som har lyst å hjelpe dere så bare ta kontakt. jeg har selv vært dårlig til det, derfor råder jeg alle dere andre til det. jeg skal selv bli barnevernspedagog fordi jeg ønsker å hjelpe barn og unge som har det tungt og opplevd mye av det jeg har opplevd. finn lyspunkt i livet ditt og se fremover istedenfor å se bakover. alle er verdufulle selv om bakgrunnen ikke er feilfri.,.

jeg er ikke i barnevernet pga meg men mora mi men jeg hadde hatt det mye berde sammen med ho en de jævla folka, de føller ikke opp i det hele tatt, nå bor jeg i egen leilighet, men når jeg bodde i fosterhjem så banka fosterfaren min meg å jeg sa i fra til barnevernet, hvet dere hva de sa? jo de sa at jeg måtte komme over det å at jeg sikkert hadde lagt opp til det selv så glemte de hele den saken.. er det ikke barnevernet som ska hjelpe oss??? mora mi har aaaldri lagt ei hånd på meg... hadde hatt det så mye bedre sammen med ho... BARNEVERNET KAN BRENNE I HELVETE!!!!!

Jeg er innpblannet inn i barneværne pga meg selv, og er ikke så stolt av grunnen.
Barneværne kan tvinge til ting!
JEG HATER BARNEVÆRNET!

Hmm... synes det bare er folk som ikke har vært under bv som synes det er galt og kalle noen for barnevernsbarn jeg. Jeg har vært under bv siden jeg var 2 (nå er jeg 18) og bodd både i beredskapshjem, på barnehjem og i fosterhjem, og jeg har ikke noe i mot å kalle meg selv for et barnevernsbarn. Har både negative og positive inntrykk av bv jeg.

En aldri så "liten" god nyhet til alle som er berørt av barnevernet over hele verden: BmB (barnevernsbarnas møteplass Bergen) har nettop vært i London sammen med verdens fremste eksperter innen barnevern fra Quality4Children, Fice, Redd Barna og SoS-barnebyer....O.S.V Sammen har vi skrevet retningslinjer for barnevern og ettervern for hele verden. Som barnevernsbarn har vi mye å komme med når det gjelder hvordan barnevernet fungerer i prasis og hva som må bli bedre. Standaren er satt høyt for å sikre kvaliteten over hele verden. (Alle land bortsett fra USA) Disse retningslinjene skal gjennom en lang prosess før de forhåpentligvis blir godkjennt av FN. Denne prosessen kan ta opp til 10 år.. (desverre) Men nå er jobben gjort og det er opp til hvert enkelt land om de vil godta de nye retningslinjene som er satt. BmB la spesiellt vekt på å øke kvaliteten på ettervern og oppfølging, men fikk også gjennomslag på mange andre viktige punkter. Synes det er veldig bra at barnas stemmer blir hørt i disse sammenhenger og at hele verden er enig i at ettervern og barnevern må forbedres.. Norge er et rikt land og har et fantastisk godt barbnevern i forhold til resten av verden, men ettervernet må bli bedre!! Ville bare meddele denne gode nyheten og håper at barnevernsbarnas rettigheter blir ivaretatt i fremtiden!! GOD JUL ALLE SAMMEN!!!

Godt å se at det er så mange som er engasjert i hvordan samfunnet sjenerellet ser på oss som er barnevernsbarn. Det er på høy tid at noen griper fatt i media og prøve å snu den holdningen og intrykket folk har om barnevernet. En intensiv kampanje over kort tid, som folk legger merke til og kommer til å huske hadde ikke vært så dumt. Vi i Barnevernsbarnas møteplass Bergen har lenge prøvd å vinkle barnevernet for det det er... Nemelig noe positivt. Uten stort hell.... Media vrir og vender på ting akkurat som de vil... fordi positive og gode nyheter selger jo ikke... Da er det desverre ikke så lett å nå ut til folk å fortelle hvordan det egentlig er og hvor mange som egentlig setter pris på barnevernet. Det vi alle har til felles, vi som er "under barnevernet" er at vi er alle sterke mennesker som har vært gjennom alt for mye, men som alikevel prøver å være selvstendig og stå på egne ben... Jeg vil rose barnevernet for det meste de gjør og har gjort... Men jeg vil rette sterk kritikk mot det såkalte ettervernet... Det fungerer ikke i praksis og eksisterer kun på papiret... Vi i Barnevernsbarnas møteplass Bergen prøver å gjøre ettervern til noe virkelig og ikke bare et begrep... Det burde vært lagt inn som en fast ettervernspakke med rett til oppfølging og ettervern. Hvis dette ikke endrer seg i nærmeste fremtid vil barnevernet skade seg selv og det de står for. Jeg vil oppfordre alle som er inne på denne siden og skape en debatt om mangelen på etterven og sette fokus på minst tre ting dere forbinder med et godt ettervern. Vi får krysse fingrene for en lysere fremtid for menneskers holdning til barnevern... For sikkerhetskyld kan dere like gjerne krysse tærene for et bedre ettervern.... DET TRENGS:-)

Så bra at det finnes folk i verden som tar dette på alvor. Vi i foreningen prøver å få til et bedre barnevern slik at ting blir lettere for alle. Vil på vegne av foreningen takke for støtten og hva vi kan gjøre for å få et bedre barnevern! Ha en forsatt fin dag alle sammen.

jeg og mi famile kom til norge som flyktniger fra somalia til Norge 1996. jeg gikk paa mange skoler i norge. jpeg likte meg i norge fikk mange venner og lerte norsk, men det viste seg at faren min ikke ville at jeg skulle bli. uten og fortellet meg videre lurte han meg med aa si at vi skulle paa ferie til somalia...

(red. saken følges opp)

jeg er selv barnevernsbarn men blir aldri flau av å si at jeg er barnevernsbarn.i klassen blir jeg ofte spurt av lærerne om hvor jeg bor osv og når jeg svarer at jeg bor på ungdomsshjem ser de på meg veldig stygt. noen tror at jeg er narkoman fordi jeg er barnevernsbarn andre synes synd på meg og sier"jah vi skjønner ossen du har det,mmm..det er veldig trist det"

jeg vil ikke bli sett på som kriminell eller stakkar jente på 16.jeg er ungdom som alle sammen.men bare at jeg har opplevd mye dritt før.
jeg er stolt av å si at jeg er barnevernsbarn fordi det er tøft og jeg har hatt det veldig tøft.men hvis jeg er stolt så kan det hende at andre synes det er ugreit å si at man er barnevernsbarn.
derfor må vi respektere andre barn og ungdom som synes det er vansklig å være bvbarn.det er ikke alle som har hatt det bra med bv.noen har hatt det veldig dårlig med barneverne.
det er ikke lett...

NeMo!!!

Viser til overnevnte innlegg. Det er som sagt en landsforening for barnevernsbarn. Den drives av barn som har vært tatt vare på av barnevernet på en eller annen måte og ikke dette flott da? En forening som støtter de erfaringene, gode og onde opplevelsene som man opplever, og som kan forstå samtidig som man kan finne støtte til en hverdag utenfor barnevernet.Deter viktig det som står i innledingen av web siden, at man ikke trenger å være "merket negativt" fordi man har vært i barnevernet. Barn opplever kontakten med barnevernet på forskjellige måter, ikke bare med negative opplevelser. Det med identiteten er viktig. hvem er jeg? Hva konstituerer det å være meg? Enhver får velge hva som er viktige fortegn for sin identitet. Hvis man lettere kan bli hørt, bli sett, bli forstått og trenger støtte, så er en organisasjon som kan hjelpe deg helt essensielt.Hvor mange barnevernsbarn kommer ikke ut fra barnevernet med lite annet enn klærene de har på seg, samt noen poser extra. Ettervernet er ikke alltid der, av økonomiske og av prioriteringsgrunner. Man blir en av folket, man må vente i arbeidsledighetskø og sosial kø som andre. Det er klart det er vanskelig!!!!! Det er ikke alle som har en ressurssterk bakgrunn eller familie som muliggjør mange alternativer, og derfor trenger man en organisasjon som tar sine medlemmer på alvor og som fungerer som talerør for en gruppe mennesker som har hatt diverse ulike oppvekstmuligheter. Det viktige er ikke navnet, men holdningen, hjelpen og forståelsen man møter. Jeg synes det er flott at LFB tar tak, eksisterer,er et talerør for barnevernsbarn, og som kan veilede og støtte eksisterende barnevernsbarn.
Jeg er miljøterapeut ved barnevernsinstitusjon og setter umåtelig pris på historiene fra nåværende barnevernsbarn, samt tidligere barnevernsbarn, slik at vi kan forbedre de tjenestene vi tilbyr.

jeg syntes at det å kalle noen for barnevernsbarn, det blir å sette disse barna i en bås!! Det er helt greit at noen mulig de fleste barn som barnevernet har ansvar for, at de syntes at det å kalle seg selv får et barnevernsbarn er å identifisere seg og at det blir som å finne sin egen identifikasjon. men hadde jeg vært tatt hånd om av barnevernet, så hadde jeg følt det slik at det er barnevernet som skal gi meg penger, trygg oppvekst, osv...fram til jeg er rundt 18 og må prøve meg selv her i "verden", og vis noen da hadde sagt til meg "ja, nå som du ikke er et barnevernsbarn lengere, åssen skal du klare deg nå", huff sier jeg bare, pga.hadde følt det som om barnevernet "eide" meg!! så hvis noen i et styre hadde sagt til meg at , ja men du er et barnevernsbarn og vi kan liksegodt kalle en spade for en spade, da hadde jeg blitt skuffet over dem!!!!rett og slett, pga. man kan ikke bare si slike ord, har noen i systemet tenkt på dem det i såfall IKKE er greit for å bli sotte i bås, syntes at når man har slike verv så skal man også tenke gjennom ting flere ganger og ikke bare si det første og "beste" som kommes på. Greit det er ok for noen, men hva med de barna som det ikke er ok for??