Vanligvis er det fordi jeg føler meg alene. Jeg bor på hybel for meg selv, noe jeg har gjort siden jeg var 16. Er snart 18. Jeg klarer å ta vare på meg selv, trenger ingen til å passe på meg. Men innimellom blir jeg så utrolig lei det, jeg blir bare helt sucked up i alle negative tanker og har så lyst til å bare være en del av noe. Helst en familie. Dette blir mye sterkere hver gang det er sånne ting som jul, nyttår og ferier. Jeg har liksom ingen å være med.

Så da prøver jeg for tusende gang å få til noe med de som faktisk er familien min. Prøver å dra til både søsken, mamma og pappa. Pappa kommer stort sett sist, han er vanskeligst. Har flere søsken, noen voksne og noen yngre. Men de fleste av dem føles ut som fremmede, de er liksom bare der. Når vi er sammen er det helt greit og har flere gode stunder med dem, men kan ikke dele noe med dem. Eller være åpen. Og det samme gjelder mamma og pappa. Og når jeg hele tiden blir nedprioritert og ikke sett. De tenker alltid at jeg klarer meg så fint og takler alt så bra. Ikke interesserer de seg for noe av det jeg gjør. De spør aldri om noe som helst, om skole, trening, venner osv. Jeg er ganske vant til det nå, så er noe jeg ikke tenker på så mye lenger. Men når de først er der og jeg har brukt tid på noen av dem. Er det stort sett mer tungt enn koselig. Fordi jeg merker alle de greiene jeg ikke liker og som jeg ikke vill ha i livet mitt.

Litt etter litt stjeler det her all energien min, det tar opp plassen i hjernen og drar meg unner. Sakte men sikkert. Det bare er for mye å takle, har alltid vært det og kommer til å være det. Men snart er jeg 18 og føler at det er på tide jeg legger det bak meg. Må begynne å faktisk klare meg så bra aleine som alle tror.