John:Det her er bare latterlig. Fake leg er så unødvendig, er selv 19 år gammel og utesteder hvor 18 åringer kommer inn består bare av fjortiser. Gleder meg til jeg blir 20 og kan komme inn på byen sammen ...

Her er du: Forsiden»Blogg»Ukas blogginnlegg uke 43: mobbeofrenes historier

Emne

Blogg

Ukas blogginnlegg uke 43: mobbeofrenes historier

Jeg ble mobbet gjennom hele barndommen, og har fått kjenne på konsekvensen av langvarig mobbing. Formålet med denne bloggen er at vi som er blitt utsatt for mobbing skal få ut historiene våre på en og samme side, og fortelle verden hvor skadelig mobbing kan være!

Denne uken: mobbeofreneshistorier.wordpress.com
Vil du bli ukas blogg på ung.no?
Meld deg på i kommentarfeltet til artikkelen "Blogger du?".

Les om mobbing og hva som kan gjøres for å stoppe mobbing på ung.no/mobbing

Opplevd mobbing?

Her kommer min egen historie, skrevet i juni 2011
Jeg har alltid sett på meg selv som feit. Vel, jeg har gjort det siden det var en som påpekte at jeg hadde stor rompe da jeg var 5 år. Jeg så meg selv i speilet, og jeg oppdaget at det bulte ut både her og der. Jeg så på de andre i ren misunnelse. Alle de andre var jo så tynne! Jeg passet ikke inn. Jeg var så feit.

Når jeg så på meg selv i speilet, ble jeg uvel. Hvem var denne stygge personen som glante på meg? Kunne hun ikke gå bort? Kunne hun ikke ha seg langt unna meg og livet mitt? Hver gang jeg stod foran speilet stod hun der. Stod der og så stygt på meg.

Da jeg var på skolen, var det alltid noen som skulle fortelle meg at jeg var feit. “Jo, jeg vet det", svarte jeg. Jeg var jo det. Jeg ble lei meg, men jeg lot som at jeg ikke brydde meg. Jeg skulle jo ikke vise dem hvor svak jeg egentlig var. Det var greit nok at de syntes jeg var feit, for det var jeg jo, men de skulle ikke få kalle meg svak også!

- Da jeg var alene, satt jeg ofte og lukket øynene og drømte meg vekk
Jeg var i min egen verden. Der var jeg tynn og pen, hadde mange venner, og en kjæreste. Jeg var flink i alt. Jeg likte meg i denne drømmeverdenen. Da kunne jeg skyve vekk virkeligheten. Late som at verden var en fin plass å leve.

Tilbake i virkeligheten, på skolen, hadde jeg få venner. Jeg var feit og stygg. Jeg hadde ingen mulighet til å få meg kjæreste. Ingen ville være sammen med noen som meg. Ofte hendte det at noen av mobberne kom bort og sa “*****(en gutt) spør deg!". Jeg visste at det var tull, og svarte nei. Da løp de bort til denne gutten og sa “Sandra sa ja!". Andre ganger gikk de bort til en av guttene og spurte ham for meg. Jeg ble så lei meg. De gjorde det bare for at jeg skulle høre at de sa “Nei, æsj!".

Sandra ble et æsj-ord. Sandra var ekkel. Ingen ville være med Sandra. Bortsett fra de gangene de lekte med meg i skjul. Den ene jenta ville være bestevenn med meg – så lenge det var hemmelig. Og jeg var så dum at jeg gjerne ville være bestevenn med henne. Hun var jo en av de kule. Hun var populær. Og jeg var desperat etter bekreftelse.

Barneskolen ble endelig ferdig. Nå skulle jeg starte på nytt! Jeg skulle få meg mange venner. Og kanskje til og med en kjæreste. Det var ikke så lett. De “populære" forble populære, og de “upopulære" forble upopulære. Mobberne fikk med seg enda flere i gjengen sin, og ting var likt som før. Jeg var skadet av barneskolen, og var dermed sjenert.

Jeg fikk meg nye venner, og jeg likte å være med dem. De aksepterte meg. Men nå skulle de mobbe oss i vennegjengen min fordi vi var venner med hverandre. Det var ikke bra nok det heller.

Jeg husker svært lite av den første tiden på ungdomsskolen. Kanskje er det fordi det er lenge siden, og kanskje er det fordi jeg ikke vil huske det

Etter et halvt år i åttende, flyttet jeg og mamma til England. Jeg husker siste skoledag i Norge, da læreren fortalte resten av klassen at jeg skulle flytte. Jeg gledet meg til at de skulle få høre det. Kanskje jeg fikk litt positiv oppmerksomhet! Læreren sa det, og det var ingen respons. Jeg hadde aldri hørt klassen min så stille. Det var ingen i klassen (bortsett fra de som var i vennegjengen min) som sa noe som helst til meg. Ikke “hadet" og ikke “god tur". Ingenting.

Da jeg kom til England var det tøft. Ny skole, ny kultur, nytt språk. Men jeg fikk meg heldigvis venner. Det var ikke helt mobbefritt der heller, men ikke i nærheten av sånn som det var på skolen i Norge. Desverre så fortsatte litt av mobbinga fra Norge også. Det var to gutter fra klassen som skrev til meg på msn hvor feit og stygg jeg var. “Jeg vet", svarte jeg som vanlig. De hadde jo rett.

- Fortsatt stod denne plagsomme jenta i speilet
Hun glante på meg med et trist blikk. Hvem var hun? Hvorfor stod hun og gråt mens hun så på meg? Var det fordi hun syntes jeg var stygg? Hun var jo stygg selv! Den jævla jenta..

Tilbake i Norge fortsatte ting som før. Ingen andre enn vennegjengen min var glad for å se meg. Vennene mine påpekte at jeg hadde gått ned i vekt. Ned i vekt? Jeg var da fremdeles like feit som før! “Heldigvis" var det noen andre som var ærlige med meg. De kunne fortelle meg at jeg fremdeles var feit. Og stygg. Når jeg gikk igjennom gangen, stod folk og fniste av meg. Sendte meg stygge blikk. Jeg så hva de tenkte. Jeg kunne høre det selv om de ikke sa noe. Vennegjengen min pleide å sitte i trappa ned til kjelleren. Der var det ikke så mange som så oss.

Jeg husker en episode da jeg gikk i niende. Jeg var medlem på en side hvor man skulle stemme på hvor pene folk var. Jeg fikk en stor trang til å stemme 1 på hun ene jenta som mobbet meg. Hun oppdaget dette, og terroriserte meg på en annen nettside. De var flere jenter om det, og de kom med både stygge ord og trusler. “Du er så feit at det ser ut som at du legger på deg dobbelte av vekta hver dag!". Den setningen satt seg.

I tiende ble jeg heldigvis venn med flere jenter i klassen. Spesielt ei. Det gjorde godt å bli akseptert. Men mobbinga fortsatte. Fnising i gangen, stygge blikk og stygge ord. Men jeg skulle ikke vise meg svak. Da noen gutter ropte “feitedorris!" etter meg, svarte jeg “Ja?". De hadde jo rett til å si det. De var jo bare ærlige, og vi har jo ytringsfrihet!

Da jeg endelig var ferdig på ungdomsskolen, stoppet det. Vel, ihvertfall hørte ikke mer, men stoppet helt det har det aldri. Bare at siden den gang, er det jeg selv som har sagt disse ordene. Jeg har adoptert ordene jeg hørte i oppveksten, og passer på å si dem hver gang jeg ser meg i speilet. Og hver gang jeg er ute blant folk! Jeg får nesten hver dag høre at jeg er pen/vakker, men det renner bare ut av øret.

Hver gang jeg møter noen av de som har vært ekle med meg, går jeg rundt i flere dager og har bilder og stemmer i hodet. Hver gang jeg ser dem, ser jeg hva de tenker.
Jeg vet at de tenker på hvor stygg jeg er. Kanskje går de til vennene sine og sier “Haha, jeg så Sandra, hun er feit!".

- Alle ordene de sa til meg har skadet meg
De har tatt flere år av livet mitt, og de holdt på å faktisk ta livet mitt. Men jeg har kommet meg igjennom det verste nå.

Fortsatt ser jeg den samme jenta i speilet. Hun ser på meg med et trist blikk som sier “Sandra, du fortjener ikke disse ordene. Når skal du begynne å akseptere deg selv?". Jeg ser fremdeles en feit stygg jente, men nå ser jeg en jente med håp i blikket. En jente som vil komme seg gjennom og forbi de vonde opplevelsene. En jente som vet at hun ikke fortjener å bli hatet av seg selv. En jente som skal vinne kampen.

Du finner hele bloggen her: mobbeofreneshistorier.wordpress.com

Tidligere "ukas blogg":

Høst 2011
Uke 41: Karoe
Uke 40: lajinmu
Uke 39: siljekristi
Uke 37: sandrisas
Uke 36: harhatt
Uke 35: lisebjørk
Uke 34: martausa
Uke 32: mariamnilsen

Les også

Blogger du?

Skriver du om stort og smått som skjer i hverdagen, på skolen og i vennegjengen? Eller er du mest interessert i politikk, miljøvern, nyeste mote eller noe helt annet?

Vil du bli ukas blogger på ung.no? Du mellom 13 og 20 år kan dele bloggen din med andre i kommentarfeltet under denne artikkelen. Hver uke plukker vi ut et blogginnlegg til forsiden av ung.no, med link til bloggen.

Les mer