Novelle: "Tredje scene"

I dag er det tre uker siden, og klumpen i magen bare forsette å vokse. Kan vel i grunnen si det er to klumper i magen som vokser. Der den ene er årsaken for den andre klumpen er blitt til…

Novella er skrevet av Kaisa



Det var helt stille i rommet. Jeg hadde sikkert telt hvert eneste hull i ventilasjonsplatene oppe i taket. 1521 hull i hver plate. Bladene på den rosa potteplanten var også telt. Dette var liksom min siste måte på å prøve å få meg inn på andre tanker. Akkurat som om det hjalp. Det var ingen utvei. Jeg måtte bare gjøre det, det visste jeg. Der gikk døren opp, og damen i døren vinket meg inn…

Det hadde skjedd så fort.

Alkoholen hadde tatt helt styringen. Jeg visste hva jeg gjorde, men om jeg tenkte på konsekvensene? Nei, det var en annen sak. Den lørdagen var det ingenting som kunne stoppe meg. I dag er det tre uker siden, og klumpen i magen bare forsette å vokse. Kan vel i grunnen si det er to klumper i magen som vokser. Der den ene er årsaken for den andre klumpen er blitt til…
Alvoret hadde bygget seg opp no. For nå var det alvor. Hver eneste dag gikk med til alvoret.

Mandag, dobbeltime matte.

Jeg klarte ikke konsentrere meg. For hver centimeter som ble nevnt, tenkte jeg kun på hvor mange centimeter, eller millimeter da, den ene klumpen i magen var. Og for hvert gram som ble nevnt, gikk tankene på hvor mange gram klumpen i magen min var.
- "Forstår du dette, Vanja?"
Jeg kikket opp. Hele klassen og læreren min så på meg. Hva var det jeg skulle forstå? Alvoret? Det kan du banne på jeg gjør.
- "Forstår du hvordan man regner massen?"
- "Eh… jaja jeg forstår jo det"

Det var bare to andre personer i denne verden som jeg hadde fortalt alvoret mitt til. Men de tok det liksom litt forskjellig.

- "Jeg kjenner, eller vet om, eller har hørt om mange som har fått barn når de var 16. Tenk deg det da? Du har jo et nytt liv inn deg. Lurer på om babyen vil ligne deg, eller ehh… hva heter han nå igjen? Jo, Peter. Blir sikkert en god mor du. Alltid sett for meg deg som mor. Dette går nok bra Vanja. Kan jo være en slags tante jeg da. Du kan i alle fall ikke finne på å drepe barnet. Tenk hvor grovt det er da? Får skikkelig vond følelse…"

-" Vanja, tuller du? Stakkars deg. Hvordan har du det? Du må jo ha det helt forferdelig. Off. Men vet du hva du skal gjøre? Du kan jo ikke få barnet, i alle fall ikke nå. du er jo 16. Åh, herregud! Hva vil foreldrene dine si? Nei, Vanja, du må ta abort. Du forstår det selv? Tenk deg da, ha barn i første liksom. Går ikke det. Du skal få barn når du er 30 og gift. Inne når du er 16 og med en du bare hoppa i senga med i fylla. Nei, vet du hva! "

Stemmen til læreren ble ofte byttet ut med innslagene fra venninnene mine. Begge hadde jo så å si rett, på hver sin måte. Begge valgene er jo rette, men også feil. Hvordan skal jeg finne ut om hva som er mest rett? Hvem kunne gitt meg det svaret?
Jeg ble gal. Orket ikke mer matte. Sa jeg var forkjølet, og gikk inn på jente-doen for å "snyte meg".
Selvfølgelig skulle jeg ikke snyte meg. Visste i grunnen ikke helt hva jeg skulle.

Det var kaldt på den lille doen. Speilbildet av meg selv gjorde meg bare kaldere. Hvis jeg så lenge i speilet kunne jeg nesten se at det hadde kommet en mini-bitteliten kul rett opp forbi buksekanten. Det hadde jo ikke det da. Men jeg kunne liksom se det allikevel. Der gjorde meg bare kvalm. Jeg ville ikke dette.
Hendene mine begynte å slå på magen. De slo hardt, skikkelig hardt. Smerten kom. Tårene også. Jeg gråt.
Hendene mine strøk magen. Forsiktig og varsomt. Der skar inni meg. Jeg måtte komme meg ut fra dette.
Ut fra alvoret.

Friminutt

. Jeg satt i gangen med "gjengen". Eller "gjengen" satt der, mens jeg, Vanja, satt på en helt annen planet.
Filmen "Vanjas rette valg" ble satt på for sikkert hundre-og-tjuende gang, i hovedsalen i hodet mitt.
Det var to scener.

- Første scene:

Vanja Furuvold sitter i den svarte gynekolog stolen. Mannen i den hvite frakken (som i grunnen lignet Jan Furuvold, far til Vanja), nærmer seg saktere og saktere Vanja. I høyre hånd holder han en hvit slange (som likså godt kunne vært støvsugeren hjemme). Den kommer nærmere, nærmere og nærmere. Der. Hun kjenner den er inni henne. Sakte suger den ut klumpen fra magen. Suger ut et helt nytt liv på 1-2-3. det regner ut forbi vinduene. På kirkegården har det kommet opp en ny støtte…

- Andre scene:

Vanja sitter og ser på TV. Det har hun gjort de siste to ukene. Har ikke vært på skolen heller. Telefonen ringer.
- "Vil du bli med ut i kveld eller?"
- "Jeg kan ikke det, har termin i morgen"
- "Åja, du kommer til å gå glip av den festen i hvert fall"
Hun legger på røret. Kjenner et trykk. Vannet går!
På sykehuset ligger og presser og presser. Hun hyler, presser, skriker, puster, svetter og presser. Så kommer det et nytt skrik. Skrik fra en sliten søt junior-Vanja. Vanja gråter av glede, eller er det kanskje ansvaret hun gråter for?
To uker seinere. Hun går tur med junior-Vanja. Går forbi skolen. Klassen vinker. De springer bort til butikken for å kjøpe boller.
Vanja vil også kjøpe boller sammen med klassen. Da begynner plutselig junior-Vanja å skrike…

Norsk-dobbeltime.

Læreren gikk gjennom de forskjellige synsvinklene i en fortelling.
1.person, 2,person og 3.person.
1,2 og 3.
Meg, Petter og barnet.
Eller; meg, barnet og valget.
Eller de tre valgene; føde, drepe eller.. hm dø?
Hadde jeg dødd hadde liksom døden tatt valget for meg. Men det beste var vel om jeg aldri hadde gått ut den lørdagen. Den dritt lørdagen. Åh, som jeg hatet den lørdagen.
Jeg måtte ut av klasserommet igjen. Var jo så forkjølt vet du.

Doen var fortsatt kald. Det var også speilbildet av meg.

Speilbildet så på en måte litt rart på meg. Kunne ikke noe annet enn å se rart tilbake. Plutselig fikk jeg øye på en do-kost i speilbildet. Snudde meg rundt og tok den opp. Holdt i den ene enden med selve kosten. Stappet den andre enden hardt inn mot magen. En gang til og enda en gang.
Jeg skreik.
- "Kom deg ut! Dette er min kropp!"
Jeg falt ned på gulvet. Krøllet meg sammen og hulket. Kjente angeren sneik seg inn i meg, og blandet seg med smertene. Det kunne ikke forsette slik. Jeg måtte gjøre noe.

Det var helt stille i rommet. Jeg hadde sikkert telt hvert eneste hull i ventilasjonsplatene oppe i taket.

1521 hull i hver plate. Bladene på den rosa potteplanten var også telt. Dette var liksom min siste måte på å prøve å få meg inn på andre tanker. Akkurat som om det hjalp. Det var ingen utvei. Jeg måtte bare gjøre det, det visste jeg. Der gikk døren opp, og damen i døren vinket meg inn…

- "Du er altså sikker på du er gravid?" spurte damen.
Damen, det var helsesøster på skolen. Hadde aldri snakket med henne før. Bare sett henne i gangene.
- "Jaja, jeg er sikker. Har tatt graviditetstest. Faktisk to ganger. Måtte jo være på sikker vet du. Prøvde to forskjellige merker. Hehe.."
Jeg hørtes selv latteren min var falsk. For den var jo det. Var ingenting å spøke med dette.
- "Okei, har du snakket med foreldrene dine da?"
Snakke med foreldrene mine, om dette!? Hallo. De ville aldri forstått. Var nok med å få to innspill. Trengte ikke to til.
- "Eh… nei, jeg har ikke det. Men jeg har tenkt veldig nøye gjennom dette her selv da."
Har jeg egentlig tenkt veldig nøye gjennom det? Jo, nei, jo. Jeg har jo ikke tenkt på noe annet de tre siste ukene. Spesielt den siste uken.
- "Ja, da håper jeg du føler dette er det rette. Vanskelig valg. Jeg kan godt fortelle deg litt om hvordan abort utføres. Hvis du vil da. Greit og vite hva du skal gjennom…"

Bla-bla. Jeg klarte ikke mer. Det var nok. Alt inni meg samlet seg sammen rundt klumpen. Det var som om helsesøster hadde tryllet å på en knapp.

Eksplosjonsknappen!

Stolen falt i gulvet. Døren ble smelt hardt igjen. Fot skrittene mine kunne høres godt ute i den ellers så stille gangen. Jeg reiv do-døren til den kalde doen opp. Den kalde doen.

Jeg stappet hodet ned i do. Trykket på knappen. Kjente det kalde vannet sile nedover mot ørene. Stappet hodet lengre ned.
Prøvde å ta opp øyene. Kunne bare se hvit porselen gjennom et grumsete vann. Munnen begynte å gape. Gape et oksygen. Aldri om den skulle få det.

Med hendene klarte jeg å fikle ut klemmen fra håret. Brakk den opp. kjente jeg måtte få puste, men det skulle jeg ikke. Tok tak i den brekte klemmen. Presset den forsiktig, men hardt inn i hånden.

Det reiv. Lungene mine skreik etter luft.

Hånden svei. Blodet rant forsiktig nedover mot genseren. Farget huden mørke rød av kjærlighet. Inni hodet snurret det film. Denne gangen en scene som aldri var blitt vist før, spesial utgave.

- Tredje scene:

Vanja detter og detter. Det er svart. Hun kan tydelig se noe hvitt der framme. Men hva det er vet hun ikke enda. På veien mot lyset kan hun skimte en gravstøtte.
"Her hviler Vanja Furuvold og hennes ufødte barn, junior-Vanja"
Rundt står familien og de nærmeste vennene i svart og gråter. Hun kjenner det triller noen dråper ned på henne. Tårene fra menneskene som gråter. Hun blir våtere og våtere. Kulden blir også sterkere. Lyset nærmer seg henne mer og mer. Plutselig kan hun kjenne en varm strøm. En frihet av glede. Han skal til å passere inn i lyser med et smil rundt munnen. Men hånden til helsesøster som drar opp hodet hennes, hindrer henne…

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.


















































Legg inn en melding!

Ditt kallenavn

Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!