Jeg har en bror med Down Syndrom, autistiske trekk, tourettes og epilepsi. Han er lyspunktet i livet mitt! Han er nydelig (om enn ikke alltid blid, men hvem er vel det?) smart og sjarmerende.
Han fylte 15 i mai, og skal begynne på videregående til høsten igjen.
Til tross for at han er en glede er det mange ganger slitsomt å være storesøsteren til en med så mange diagnoser. Fra han ble født fikk han en god del mer oppmerksomhet (noe som går fint, jeg behøver ikke så mye), og det er mange ting vi ikke kan gjøre. Han kan for eksempel ikke stå på ski, så jeg blir alltid hjemme med han når mamma og den yngste broren min drar på skitur (pappa bor ikke hjemme lenger).
Det er også slitsomt med ticsene han har på grunn av Tourettes'en, og de går ofte konstant i bakgrunne (klikking med tungen, uttaling av vokaler, synging, snakking med seg selv mm). Spesielt når jeg har besøk av venninner kan det bli litt i meste laget

Han har også en god del helseproblemer (men takk og lov ingen livstruende lenger), og han går i katastrofe-modus (som vi kaller det) ved den minste ting. Da krever det list og tålmodighet for å få han til å gjøre noe som helst.
- For eksempel satte han seg ned forran disken i en klesbutikk og bestemte seg for at sånn! satt indianere og her skulle han sitte. Jeg måtte sette meg ned med ham og leke indianer for å få han til å reise seg igjen (en opplevelse for livet)

Han er utrolig oppegående. Han bruker ord som kvalitet, interessant, utfordrende og terreng i dagligtalen og kan flere ordtak en bestemor.
Han henter sitater fra alt han hører (har for dårlig syn til å lese), og gjengir de i passende situasjoner

Selv om det er mye jobb, og en del tilpasninger å ha en bror med funksjonshemming, er det en gave.
JEg ville ALDRI ønske meg noen annen bror enn akkurat han (dessuten, hvis han hadde vært en "normal" 15 åring ville vi sikket ikke vært like gode venner som vi er i dag)