Innlegg: "Henne"

Jeg ligger under samme dyne som henne. Jeg ikke kan se sokkene hennes, bare føle dem med tuppen av tærne. Hun svarer berøringen min ved å gripekameratslig rundt benet mitt med føttene sine. Vil hun ikke?

Innlegget er hentet fra Si ;D (Aftenposten)




Tenker ikke hun det samme som meg? Tar jeg feil? Hun er min film. De levende bildene på veggen kaster sitt blå lys ut i det mørke rommet, og blottlegger ansiktene våre, bare for noen sekunder av gangen. Føttene hennes oppover de glatte leggene mine. Forbi kneet, oppover låret. Jeg griper det. Ingen kan se oss. Dynen legger sin fasade over vår stille samtale. Så skvetter jeg; trekker hånden til meg. Er det riktig? Et kaldt gufs løper oppover ryggen min, fram over brystet mitt. Jeg skjelver. Hun snur seg og smiler.

Ute blåser vinden over ansiktet mitt.

Jeg lukker døren til den store røde bygningen. Hvorfor dro jeg ut hit? Ut på denne øya, til denne leiren. Hva var det jeg ville? Er hun bare en slags fantasi i hodet mitt, er følelsene jeg har for henne bare en slags usikkerhet, en tåpelig idé? Og hva kommer de andre til å si? Vennene mine. De dumme vennene mine. Vil de ha respekt for meg, dersom jeg avslører følelsene jeg har for henne?

En stankelbein føler seg framover benken, ved siden av meg, med de lange følehornene sine.

Den passerer en klump kvae i treverket. Jeg smiler. Jeg blir på doen en stund. Jeg kan se himmelen herfra, gjennom det lille vinduet over døren. Det trekker fra dohullet. Kald luft blåser over rumpa. Hun har også sittet her, flere ganger. Tenkte hun det samme som meg, eller ville hun bare tilbake, til de andre, til guttene?

Jeg går ikke bort til henne.

Det er akkurat som om hjertet mitt har sluttet å banke. Ingenting skjer. Filmen er slutt, lyset er slått på, de fleste har gått ut i stuen. Jeg går bort til den lille gruppa mi, til vennene mine. Jeg ser ikke på henne. Jeg later som ingenting, sier ikke stort. Jeg vet at jeg ser bra ut. Håret er som det skal, ansiktet er som det skal, treningsbuksen sitter stramt over rumpa. Jeg har en fin rumpe, men ikke like fin som hennes. Hun er vakker.

Jeg må ut igjen!

Jeg ser bort mot skogen; så fint alt harmonerer der inne. Jeg ser nedover min egen kropp. Jeg føler meg så liten. Gjør hun?

Jeg sprenger!

Det hele er som en drøm, men jeg kommer ikke til å våkne, ikke før jeg innrømmer hva som plager meg.

Et fly skjærer hull i himmelen.

Jeg flirer. Det hele er tåpelig. Så hører jeg en lyd; en stemme, og kjenner hvordan all redsel plutselig forsvinner. Hun står der, borte ved skurene, alene. Jeg vinker. Hun går mot meg.

Vi kysser, lenge. Hum smiler til meg, og kysser meg igjen.

Ingenting er som jeg hadde forestilt meg. Alle kontraster går i ett, blir en grå liten klump, som jeg kaster av gårde. "Hanna og Eline" står det i øynene mine. Alt annet er ubetydelig.

Jeg har ingenting å være redd for.


Dag P. - innlegg til Si ;D i Aftenposten

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.































Legg inn en melding!

Ditt kallenavn

Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!