Innlegg: "De gode utlendingene"

"If you tolerate this, then your children will be next..." Forfatteren forteller om sitt møte med norske fordommer og rasisme.

Innlegget er hentet fra Si ;D (Aftenposten)

Jeg er født i Norge. Jeg er mørk i huden. Jeg er pen, har en slank og fin kropp og en fin klesstil. Venner har jeg masse av, det var faktisk med venner jeg var når det skjedde. Det skjedde i går på T-banen. Jeg hadde fått besøk av tre venner fra USA, to hvite, en karamellfarget. Og meg, brun. Vi snakket masse, på engelsk selvsagt, og hadde det kjempemoro. Plutselig spør en dame ved siden av hva slags gruppe vi er, og vi, som tror hun prøver å være hyggelig svarer med glede at vi er en vennegruppe. Feil svar, og damen spør: hva mener dere med det? Så fortsetter hun; er dere muslimer? Ingen av oss er muslimer. To er kristne, en bahai og en noe annet, så sant som det er, svarer vi nei.

Det neste som skjer er grusomt, hun peker på meg, og spør; du er muslim, er du ikke. Jeg og vennene mine ser på hverandre forvirret, uten helt å vite hva vi skal si. Hun peker og sier, du er i hvert fall ikke medlem av den norske kirke! Hun fortsetter håningen, og spør min venninne; hvor er du fra? Hun svarer New York City. Så ser hun på meg, og spør, hva med deg, hvor er du fra? Deretter kommer holdeplassen hennes som hun nesten glemmer å gå av på grunnet håningen, og løper ut. Tre minutters samtale som virker som tre døgn er ferdig. I det hun går ut er vi sjokkerte og begynner nervøst å le, vi har ikke helt innsett hva som har skjedd. Noen fra nabosetet unnskylder seg for oppførselen til kvinnen, og sier hun ikke håper at bildet av Norge er ødelagt, og at det er første gang hun har opplevd dette. Dette var også nytt for meg.





Første gang, i mitt 18 år lange liv har jeg opplevd dette, og det er som å få en kniv rett i hjertet. Hva faen, liksom. Jeg studerer til å bli noe stort, ironisk nok er jeg er politisk engasjert i FrP, og skal snart tjene i det norske militæret og håper å få dra til Afghanistan for å kjempe for landet, og alt jeg nå klarer å tenke på er en psykopat kvinne som helt tydelig er totalt gal. Hvem er offeret, spør jeg meg selv. Statistikken viser at en stor del av utlendinger skaper kriminalitet og problemer, oftest er dette utlendinger fra et spesifikt land. Er det de som er ofrene, fordi de blir utsatt for rasisme? Eller er det de "gode utlendingene", fordi de feilaktig blir beskyldt for å være muslimer. Eller er det rett og slett etniske nordmenn, som blir stemplet som rasister. Sannheten er nok at alle blir ofre, grunnet visse mennesker som skaper kriminalitet, og visse mennesker som er dumme nok til å anklager feil mennesker for å være kriminelle.

Her er jeg nå og har grått i 24 timer grunnet et psykisk angrep på T-banen. Og jeg ville aldri skadet en flue. Jeg klarer ikke slutte å tenke på hva jeg ville sagt, hva jeg kunne sagt, hva jeg burde sagt. Men der og da var det som om ingenting kom ut, selv om jeg trengte å skrike ut. Det var som om lydene ikke kom ut, som om de var innestengt og blokkert. Jeg tror sterkt på at alt som skjer har en mening, og det har nok dette også. Sett bort fra faktumet at jeg føler med klinisk deprimert, har jeg fått et helt annet perspektiv på ting, jeg har innsett at jeg kanskje burde forandre mine egne holdninger. Jeg har også innsett at flesteparten av verden består av gode mennesker. Ved siden av oss på T-banen satt en annen ung dame med en liten baby, som prøvde å le det bort, og babyen satt der og smilte, seende søt ut. Takk gud tenkte jeg, at babyen ikke skjønner og husker dette når han vokser opp. Jeg hører plutselig en sang på radio av Manic Street Preachers, "If you tolerate this, then your children will be next".

Og nei, det er ikke greit. Ikke når det går ut over uskyldige menneskene.

Sjokkert jente (18)