Innlegg: "Innvandrergjenger i Norge"

Et resultat av for lite toleranse i samfunnet?

Innleget er skrevet at Hege

En del av de kriminelle handlingene som blir begått i dag blir utført av innvandrere og kriminelle gjenger. Også ungdomsgjenger. Er det slik at første- og andregenerasjons innvandrere har lettere for å gå sammen i grupper og utføre kriminelle handlinger enn etnisk norske? Om det er slik at grupper viser mindre respekt for det norske lovverket, kan dette skyldes manglende toleranse fra det norske samfunnet? Og hva er forskjellen på hvordan toleranse defineres i disse ulike samfunnslagene? Her presenterer jeg noen tanker om dette.


Å si at det norske samfunnet generelt framstår som fordomsfullt mot innvandrere og utlendinger er knapt en generalisering, men heller et uttrykk for hvordan samfunnet vårt oppleves i sin helhet. Dette er ikke snakk om hva som er politisk korrekt eller ikke, men heller hvordan Norge oppleves for de som ikke føler tilhørighet – eller de som vi selv ikke definerer som norske. Betraktningen på hvem som er norsk og ikke, er normalt vis individuell, selv om den politiske definisjonen kun omfatter at man har norsk statsborgerskap. Videre er det en forutsetning for mange nordmenn at enhver som vil kalle seg norsk bør kunne språket, de bør følge vår kultur og våre tradisjoner. Kunne en større åpenhet mot andre kulturer, tradisjoner og religioner gjøre Norge til et lettere land å finne seg til rette i? Det er ikke diskutabelt om vi virkelig trenger innvandring til Norge; dette har bevist seg utallige ganger på flere områder. Spesielt for arbeidsvirksomheten trenger vi innvandrere for å fylle arbeidsstillinger som ikke blir utfylt av nordmenn. Spørsmålet er likevel hvor mangfoldig samfunnet vårt skal være for at vi fortsatt skal kunne ha vår egen nasjonale identitet. Det er et faktum at de som kommer til Norge har valgt det selv, og de har valgt å leve i vår kultur. Noe vi derimot kan endre på er våre egne holdninger.

En beskrivelse er gitt ut fra politiet på de beryktede B-gjengen og A-gjengen (også kjent som Young Guns). Her beskrives gjengmiljøet som pill råttent, og medlemmene som kynisk kriminelle som kun motiveres av hevn, ære og profitt og ikke skyr noen midler for å oppnå det de vil. Hva er det som skyldes denne mentaliteten, som er så ulik mentaliteten til den "vanlige" nordmann? Respekt og lojalitet er et meget sterkt begrep i disse gjengmiljøene. Medlemmene er gjerne brødre, kompiser eller fettere som har kjent hverandre siden de var små. Problemet med mentaliteten her, er at den tenderer til å gjelde over norsk lov og rett. Respekt er deres lov, men den gjelder som oftest kun innenfor deres eget miljø – de har respekt for familie og nære gjengmedlemmer, men sjelden for andre i samfunnet. De lever også etter "den sterkestes rett", som betyr at de sjelden går etter noen de vet er sterkere enn dem – så lenge det ikke dreier seg om at noen har gjort noe mot deres ære, da de er villige til å gå svært langt for hevn. Den generelle oppfatningen av respekt er gjensidig forståelse og hensyn til hverandre. I disse miljøene gjelder en respekt som innebærer at andre skal vise respekt for dem. Denne sterke lojaliteten innbærer spontane hevnoppgjør, og spesielt vanskelige vilkår for de som vil ut av miljøet.

A- og B-gjengen har sitt hovedoppholdssted i Oslo, men også i kommuner utenfor byen. De består av første og andregenerasjons innvandrere fra Pakistan, hovedsakelig muslimer, men som ikke lever etter Koranen. Det er likevel ikke denne gruppen av kriminelle jeg vil fokusere på – her er det snakk om organisert kriminalitet og et omfattende system med rekruttering av eksperter på ulike områder, og en holdning som neppe er blitt formet av det norske samfunnets fordommer. Jeg vil heller fokusere på de som ligger under dem. Selve kjernen i A- og B-gjengen består av rundt 25 medlemmer, men begge har undergrupper eller smågjenger med løpegutter som gjør de mer risikofylte oppdragene. De står for eksempel aldri for kjøp eller salg av narkotika på egen hånd. Slike løpegutter finnes det rundt et hundretalls av for hver gjeng. Grunnene til at så mange foretrekker å føre kriminell virksomhet framfor ærlig arbeid kan være mange. Mangelen på toleranse fra vår side kan forårsake en likegyldighet til norsk lov. Er det noe med vår egen mentalitet som kan endres for at de skal få en bedre forståelse av det norske samfunnet? Kan deres manglende forståelse grunne i at de ikke føler tilhørighet til vårt samfunn?

Den største delen av gjengkriminalitet føres av pakistanere og kosovoalbanere, men det finnes også gjenger hvor medlemmene har opprinnelse i for eksempel Polen. Kulturforskjeller og oppdragelse spiller store roller når det kommer til framtiden for disse ungdommene. Forskjellene fra å leve i et u-land som mange av innvandrerne kommer fra, til å leve i Norge, er store. Den ulike kulturen er kanskje noe av det de merker sterkest. I Norge er det kristendommen som regjerer, med innslag fra både jødedommen og muslimene. I mange av u-landene er det helt omvendt, muslimene styrer samfunnet og mye av det dagligdagse livet dreier seg rundt nettopp religionen. Dagene er bygd opp rundt det at man skal be 5 ganger, spise riktig og ære sin familie. I Norge står religionen svært svakt i forhold til mange andre land. Familien er viktig for enhver nordmann også, men kjernefamilien er på langt nær så stor som vi finner i muslimske land. Kjernefamilien er mor, far, søsken og besteforeldre. I muslimske land er fettere, onkler, tanter og besteforeldre ofte bosatt under samme tak.

Vi finner også store forskjeller i synet på verdier. Mange muslimske land bærer preg av stor fattigdom og det er ikke mange familier som eier store verdier. I Norge lever de aller fleste familier svært godt og har en overflod av luksus. Mange innvandrere kommer hit uten utdanning og uten muligheter for å kunne skaffe seg penger, status og materielle goder på kort tid. Mange sliter med å skaffe seg jobb og gjøre seg forstått og bli forstått på skolebenken. For mange utvikler dette en frustrasjon for ikke å lykkes og de slår seg kanskje inn på andre veier. Et alternativ kan være den enkle veien gjennom kriminalitet. Mange av innvandrerne kommer fra land hvor de er vant med krig og mer eller mindre unntakstilstand. Vi leser ofte i avisa om folkemord i u-land, kvinner som blir voldtatt som en dagligdags gjerning og hvor temaet straff er mer et ikke-tema. Kvinnene kan velge å ligge med menn frivillig, eller de kan bli voldtatt mens de blir holdt nede av kameratene til overgriperen. Straff er derimot noe helt annet i mange muslimske land. Koranen er ofte veiledende og styrende når det kommer til hvordan en kriminell skal straffes. I muslimske land straffes gjerningsmenn hardt når de først straffes, mens straffenivået i Norge er ekstremt lavt i forhold til hva vi finner i slike land. I muslimske land blir det heller ikke gjort stor forskjell på voksen og barn. I Norge kan ikke en ungdom straffes før fylte 15 år, og svært få fengsles før de er 18 år. Dette kan være noen av de kulturforskjellene som påvirker innvandrerungdoms toleranse for det norske rettsystemet og dermed gjør de mer mottakelige for å begå kriminelle handlinger.

En annen ting å ta i betraktning, er den store rekrutteringen av unge. De ser på gjengmedlemmene som helter, og ønsker seg det livet de ser fra utsiden – stilige biler, luksusboliger og damer. Luksusen kan virke attraktiv og overskinne det faktum at de må begå kriminelle handlinger. Når de først kommer inn i dette miljøet er det ikke like lett å komme ut. Spesielt ungdommer er lette å påvirke, og de kan få en følelse av en bedre tilværelse. Det er faktisk slik at innvandrerungdommer klarer seg overraskende bra i forhold til utfordringene de må gjennom. De er overrepresentert blant ungdom som aldri gjør noe galt. Det er imidlertid sånn at de også er overrepresentert blant ungdom som utfører grove kriminelle handlinger gjentatte ganger. Når det går galt går det med andre ord veldig galt. Ungdommer som føler seg utstøtt, mobbet eller rett og slett ikke føler seg hjemme i det miljøet de befinner seg i kan ha lettere for å trekke til et miljø hvor de føler de blir godtatt. Mange sliter med å lære seg språket og har på den måten vanskeligheter med å passe inn i miljøet, ettersom dette ofte er den største grunnen til manglende toleranse blant nordmenn. Både det og at mange innvandrere til Norge kan ha opplevd krig og psykisk slit er grunner til at de vil holde seg til sine "egne". De holder seg til ungdom med samme bakgrunn og som de ser likhet til, og kan på den måten komme inn i feile og kriminelle miljøer. Gjengene bruker det faktum at ungdommer er usikre. Kan vår manglende toleranse og vår manglende forståelse for den vanskelige situasjonen mange av dem har vokst opp i være med på å presse marginalisert innvandrerungdom ut i et hardt miljø bestående av kriminalitet? Er det noe vi kan gjøre for å hindre den store tilslutningen til kriminelle miljøer? Ville et mer inkluderende samfunn kunnet minske det, og heller få innvandrere til i større grad å føle seg som en del av Norge?

En undersøkelse fra 1999 utført av Statistisk sentralbyrå viste at rundt 48 % av Norges befolkning mente at innvandrere står for en større del av kriminaliteten enn nordmenn – de er mer kriminelle. Allerede her ligger problemet. Undersøkelser viser at innvandrere faktisk ikke står for størstedelen av kriminaliteten, langt fra, men at de er overrepresentert på enkelte områder. Dette gjelder spesielt grove forbrytelser og voldskriminalitet. Det kan imidlertid diskuteres om en del av dette problemet egentlig bunner i det faktum at vi er av den oppfatning av, og forventer, at innvandrere og utlendinger skal være overrepresentert når det gjelder kriminalitet. Mye av dette skyldes media, både når det gjelder vinklingen av sakene og hvilke saker som faktisk blir tatt opp for publikum. Kriminalitet som er begått av innvandrergjenger har en tendens til å få større mediedekning enn andre saker, men dette også fordi omfanget av sakene ofte er større. Likevel er det disse sakene som blir blåst opp av tabloidaviser som er ute etter større salg. Et annet problem er generaliseringen av de ulike folkeslagene. Nordmenn hører om ett eller flere tilfeller hvor forbrytelser er blitt utført av en person av en spesiell opprinnelse, og antar at dette er tilfellet for alle av dette folkeslaget. Mange uttrykker høylytt at de er av det inntrykket at for eksempel muslimer er selvmordsbombere. Somaliere er voldtektsmenn. Selvsagt blir innvandrere påvirket av disse fordommene, og frustrert over den store generaliseringen og overlegenheten fra det norske folk. Innvandrere kan lett bli stigmatisert av fordommene, og at mange "dømmer alle". Gjør våre fordommer mot første og andregenerasjons innvandrere det lettere for dem å opptre slik våre fordommer tilsier?

Problemet med at det er et kjent tema at mange nordmenn forhåndsdømmer er at dette ofte blir en god unnskyldning for innvandrere som faktisk blir tatt for en forbrytelse. De har lettere for å spille "rasisme-kortet" og mener at grunnen til at de blir tatt er nettopp det at de er innvandrere. Mangelen på toleranse går med andre ord ikke bare den ene veien. Kriminaliteten skyldes en manglende toleranse for vårt samfunn. Likevel er det slik at man behandler andre som man blir behandlet selv, og manglende toleranse fører til gjengjeldt manglende toleranse. Grunnen til den lette holdningen til kriminalitet og gjengopprør er en dårlig holdning til det norske samfunn og den norske lov. Vil en holdningsendring og økt toleranse kunne endre dette?