De lo av mine store hender

Den her teksten skulle egentlig være hemmelig. Eller ikke skrevet i det hele tatt. Ettersom jeg hele tiden forsøker å få så lite oppmerksomhet mot kroppen min som mulig. Men nå skal jeg gå mot mine prinsipper. Jeg skal ikke skjemmes mer.

Historien er innsendt av en ungdom

Møte i korridoren

En gang jeg gikk i 4.klasse og hadde hatt siste time for dagen, traff jeg to jenter som gikk i parallellklassen min. Jeg pleide ikke å prate så mye med disse jentene, men de kom bort til meg og sa: ”Ta opp handa di”. Jeg vet hva hun skal gjøre, men jeg tar opp handa mi likevel, og den ene jenta la fingrene sine mot mine. ”Faen, så store hender du har!”, brøt hun ut mens venninna hennes fniste i bakgrunnen. Jeg mumlet noe og skyndte meg derfra.

På veien hjem lurte jeg på hvorfor hun ville sammenligne hender med meg. Var de virkelig så store at andre la merke til dem? Jeg tok av meg hanskene og så på hendene. Jo, de var ganske store. Faktisk helt enorme.

Skolebildet i 8.klasse

Da vi skulle ta skolebilde i 8.klasse, var som vanlig alle opptatte av å se så perfekte ut som vanlig. Jeg og noen venninner hadde funnet oss et toalett med et stort speil hvor vi kunne sminke oss og ordne håret. ”Skal jeg sette opp håret eller ha det løst?” spurte ene venninna mi. ”Løst kanskje?” svarte jeg. Jeg forsikret henne om at håret hennes så kjempefint ut uansett hvordan hun hadde det. En av de andre jentene så på lårene sine og sa at hun håpet hun slapp å sitte langt framme slik at alle så hvor store de var.

Jeg gransket meg selv i det skitne speilet. Håret mitt så faktisk veldig bra ut den dagen. De blonde lokkene la seg fint over skuldrene. Jeg tenkte at jeg var heldig som var høy og alltid ble plassert langt bak slik at ingen så de enorme hendene mine eller de brede føttene mine. Jeg ber ikke om synspunkter fra vennene mine. Nei, det beste er om de legger så lite merke til kroppen min som mulig.

Blodige føtter i små rulleskøyter

Jeg og en venninne skulle dra ut og gå på rulleskøyter en dag det var veldig fint vær, og jeg skulle få låne et par av henne. Problemet var at de var et par størrelser for små, og jeg turte ikke å si noe til henne. Jeg prøvde å foreslå å gjøre noe annet, men siden venninna hadde sååå lyst til å gå, trykte jeg heller på meg skøytene og tenkte at det bare fikk gjøre litt vondt.

Resultatet ble en lite morsom dag for min del, og selvfølgelig store og vonde blemmer på hælene.

Ingen fotspor i snøen

En dag jeg skulle skynde meg til bussen, tok jeg en snarvei over en fotballbane. Det hadde snødd hele dagen, og snøen lå som et tykt lag over banen som er opplyst av gatelykter. Jeg stoppet opp og tvilte litt. Skulle jeg gå rundt i stedet? Nei, da mistet jeg bussen. Jeg sprang noen steg i snøen, men så stoppet jeg opp og så bak på de store fotsporene. Æsj, jeg tar den andre veien i stedet, tenkte jeg og dekte over sporene i snøen.

Tre vintre senere

Det er tre vintre siden jeg ikke ville sette mine fotspor i snøen. Nå sitter jeg her og skriver denne teksten, og går i mot mine tidligere prinsipper. Så mye oppmerksomhet har jeg aldri gitt min kropp tidligere. Og nå vil jeg avsløre min skostørrelse for dere. Bare for å vise at jeg faktisk tør. Jeg bruker størrelse 41.

For litt siden skulle jeg få arbeidsklær på jobb og måtte gi min kollega min størrelse. ”Størrelse L”. Min kollega hevet ikke på øyebrynet engang.

Jeg innser at kroppen min fortjener mer respekt enn jeg har gitt den tidligere. Nå skal jeg gi den det. Det er ikke respekt å klemme føttene sine ned i et par altfor små rulleskøyter.

Les også

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.





















































Legg inn en melding!

Ditt kallenavn

Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!