Da Norge var stormakt

– glimt fra en spennende og annerledes tid

Utenfor Norden er Norge et land som de fleste vet lite om. Særlig gjelder dette norsk historie. Med ett unntak – ”alle” har hørt om vikingene!

Hvis du skal på ferie til utlandet neste sommer, eller du treffer utenlandske turister her hjemme, kan du derfor regne med å bli stilt spørsmål om de norske vikingene. I denne artikkelen skal vi prøve å gi deg et glimt inn i vikingens verden – både hjemme og ute, og vi håper den vil inspirere til videre lesing og studier om emnet.

Vikingtiden

Vi befinner oss i tidlig middelalder. Livet er hardt og farefullt for de fleste, men en ny tid er i anmarsj. Kristendommen er i ferd med å fortrenge den gamle gudeverden. Da, en fredelig junidag på den nord-engelske øya Lindisfarne i 793 kom ”horder av hedenske menn (og) ulykkeligvis ødela Guds kirke på Lindisfarne med plyndring og drap”. Mennene kom sannsynligvis fra Vest-Norge. Vikingtiden har startet.

Norge var stormakt

Det norske vikingsamfunnet var et høvdingsamfunn. Det fantes ingen stat. Riktignok sier vi gjerne at ”Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike”, men det er ikke før under Håkon Håkonsson (1217 –1263) at Rikssamlingen var fullført. I 1260 omfattet Norge Jemtland, Härjedalen, Bohuslen, Færøyene; Shetland, Hebridene, Man, Grønland og Island– hvordan kunne dette skje?
En forklaring er at vikingene var datidens beste krigere. En annen er at de ikke nøyde seg med å ”røve og plyndre”, men faktisk underla seg nytt land, opprettet bosteder og drev en utstrakt handel. De norske vikingene bosatte seg i Irland og England, der de grunnla byer, de fant fram til Grønland og Amerika (”Vinland”), der de opprettet kolonier. Vikingene tjenestegjorde i hærer og som livvakter for fremmede konger, fyrster og keisere. Norske vikinger var i Afrika, på Sicilia, Kanariøyene – og de dro på korstog til det Hellige land (men dette skjedde først etter at den egentlige vikingtiden var over). De ble etter hvert vel kjent med fremmede skikker og guder, noe som førte til at Norge, og de nordmenn som utgjorde landet vårt da vikingtiden sluttet, var et helt annet enn 250 år tidligere.

Suverene vikingskip

Men det var vel en grunn til at nordmennene begynte å reise slik? For det første skjedde det en befolkningseksplosjon i Norge på 8-900-tallet. Dette medførte at folk ble presset først mot kysten, så ut over landets grenser. Og da var det en teknisk nyvinning som vikingene hadde som viste seg å være særdeles nyttig; langskipene. I Norge hadde vi disse frem til 1300-tallet, da de ble akterutseilt av hanseatenes store, lastedyktige kogger.

Overlegne vikinger

I tillegg kom at Norge ”oppstod” på et gunstig tidspunkt for erobringer og ekspansjon; Andre land hadde ikke på langt nær den samme statsorganisasjonen som Norge bygde opp. Kongene der var svake, underlagt en sterk adel med ufrie bønder, mens den norske adelen var mindre og bøndene var frie.

En sterk og god statsforvaltning, overlegen militær styrke og en vilje til åpenhet i møte med mennesker fra en annen kultur og med en annen religion – slik var Norge og nordmenn den ene gangen i historien Norge har markert seg som en stormakt; i vikingtid og høymiddelalder.

Mot og ære

Norge var på den tiden et høvdingsamfunnet. Høvdingen, eller Kongen, var folkets religiøse og militære leder. Mot og ære var de viktigste dyder på denne tiden, og å gi gaver var en æressak. Høvdingen eller kongen ga gaver til menn, som så kvitterte for gavene ved å gi sin lojalitet. Den største gaven en kunne få, var å bli benådet av seierherren etter et slag. Å spare livet til en motstander var den største gaven en hersker kunne gi, og motgaven var lojalitet.

Fra Snorre kjenner vi historien om jomsvikingen Sigurd, som illustrerer det som er sagt ovenfor om gaver, mot og ære. Sigurd tilhørte den tapende part etter slaget i Hjørungavåg , og etter slaget ble 30 jomsvikinger plassert på rekke på en lang tømmerstokk. En etter en fikk jomsvikingene hodet hugget av, men da de kom til Sigurd, sa han at han ikke ville ha blod i det lange, vakre håret sitt. Han bøyer seg frem, og en av Eirik Jarls menn tar tak i håret hans for å holde det unna øksa. Men idet øksa faller, rykker Sigurd hodet tilbake, slik at øksa traff mannen som holdt håret hans isteden, og begge hendene hans ble hugget av. Da kom Eirik Jarl frem og spurte hvem han var, og om han ville ha nåde. Da svarte Sigurd at det var avhengig av hvem som spurte!

Sigurd viste slikt mot og slik snarrådighet da han berget livet, at Eirik Jarl ville ha ham som sin mann heller enn han som var så enfoldig at han mistet hendene sine. Men for Sigurd var livet kun verdt å berge dersom han kom i tjeneste hos en mektig høvding. For alternativet var å ende som trell, og for en høvdingsønn ville et slikt liv bety at han mistet all ære. Da var det bedre å dø.

Ingen fredelig tid

Det var ikke bare vikingene som herjet rundt i Europa. Nasjonalstaten var ennå ikke oppfunnet, og landområdene var gjerne delt opp i små ”fyrstedømmer”, som ofte kunne ligge i krig med hverandre. Dette ga støtet til diskusjonen om ”Rettferdig krig”. Eller med andre ord; når er krig lovlig? Dette er et stort tema som ikke kan beskrives nærmere her, men tenk over at kirkefaren Augustin og i middelalderen teologen og filosofen Thomas Aquinas, kom frem til at krig kun kan være tillatt når den er en forsvarskrig. Altså det samme prinsippet som nå er nedfelt i FN-pakten, men som dessverre langt fra etterleves.

Robin Hood

Vikingene var herrer på havet med sine langskip, på land var det fotsoldatene som rådde. Helt til man fant på å bruke hester. Kavaleriet kom, og krigføringen ble aldri den samme igjen. De engelske bueskytterne som vi kjenner fra ”Robin Hood”, med sin nye oppfinnelse, langbuen, spredte en stund gru hos sine fiender på slagmarken, men nye våpen og oppfinnelser sto i kø: armbrøstet, og på slutten av middelalderen ble pilene erstattet av kuler og krutt, og til slutt kanoner. Men disse nye våpnene kom ikke før på slutten av perioden; sverd, øks, pil, lanse og andre stikkvåpen var middelalderens våpen.

Profesjonelle soldater

For å føre krig trenger man soldater og offiserer, og fra gammelt av i Norge hadde høvdingene omgitt seg med en gruppe utvalgte menn, hirden. Hirdmennene var kongens dyktigste krigere, som hadde avlagt ed om at de skulle være hans tro tjenere og følge ham hvor han enn fór. De var krigsspesialistene. Menn som levde ved sverd.

Verneplikt

Verneplikten var en institusjon bl.a. i de gamle storrikene Assyria og Roma, men i middelalderen var den stort sett ukjent i Europa. Annerledes da i Norge. Allerede på 900-tallet innførte den norske vikingkongen Håkon den gode leidangen. Leidangen var en plikt bøndene hadde til å gjøre militær tjeneste dersom kongen ba om det. Plikten var lovfestet. Når krig og ufred truet, ble vardene tent, og bøndene rustet sine skip med mannskap og våpen og stilte dem til disposisjon for kongen. Leidangen var til å begynne med en ren forsvarsordning, og skulle bare brukes til å verge riksgrensene. Men mellom 1130 og 1230-årene var det borgerkrig i Norge, og kongsmakten skiftet fort. Da ble leidangsordningen utnyttet til kamp kongsemnene imellom, og plikten kunne bli tung. I samme tidsrom ble det innført leidangsskatt. Kongen kunne nøye seg med å kreve at bøndene betalte proviantdelen av leidangsplikten. Altså en form for skattlegging. Dette var den eneste form for statsskatt i Norge i middelalderen, og den skulle leve som en rest av denne militærordningen frem til 1939.

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.




Legg inn en melding!

Ditt kallenavn

Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!

Spørsmål og svar

Hei jeg er en jente! som lurer på om: Hvilken rolle hadde Tyskland unde...
Hei Hei :)Dette høres ut som en skoleoppgave?Jeg anbefaler deg å søke på nettet etter Tysklands rolle i kald krig. Jeg vil anbefale nettsider som www.nupi.no (Under hvor hen...