Sist oppdatert: 22.05.2012 kl. 21:59
ung.no/lovbrudd
Dr. help:Jeg synest at du ikke bare skal tenke på at du skal til sengs med jenta, men at du kan prøve å bli sammen med hun først. Da lærer du mere om denne personen, og hva hun er klar for. Kansje dere kan sta...
Gå til diskusjonen
Loading
Krig og fred
Underemner: 17. mai
Skriv ut Tips en venn0

Zimbabwe


zimbabweRobert Mugabe, som har vært president helt siden 1980, hadde for første gang en reell utfordrer i Morgan Tsvangirai, lederen for opposisjonspartiet MDC. Valgkampen var dramatisk, preget av harde fronter og utstrakt vold og Tsvangirai måtte trekke seg. Robert Mugabe vant andre omgang i presidentvalget i Zimbabwe med 85,51 prosent av stemmene, ifølge valgkommisjonen, og er tatt i ed for en ny presidentperiode.
Les historien her.


Vote:
Quiz:
Norge anerkjenner ikke presidentvalget i Zimbabwe eller en nyinnsettelse av Robert Mugabe som president, sier statsminister Jens Stoltenberg (Ap).
ung.no - offentlig og kvalitetssikret

HISTORIE


1890

Den politiske enheten som nå er Zimbabwe, ble opprettet i 1890 som et forretningsselskap eid og drevet av Cecil Rhodes’s British South Africa Company. I 1923 fikk landets hvite mindretall valget mellom å bli innlemmet i Sør-Afrika eller bli en egen enhet innenfor det britiske imperiet, og valgte da det siste.

Fra 1925 til 1980 var Rhodesia en koloni med internt selvstyre.

I motsetning til mange andre kolonier ble landet aldri direkte styrt fra London, selv om det formelt var en del av det britiske imperiet. Landet hadde eget parlament, sitt eget lovverk og egen administrasjon og politistyrke. Det svarte flertallet var imidlertid utestengt fra politisk deltakelse. I 1953 gikk landet inn i en union med Nord-Rhodesia (Zambia) og Nyasaland (Malawi).

Denne alliansen ble oppløst i 1963, etter harde interne konflikter. I hovedsak var disse knyttet til det hvite mindretallets politiske dominans. I denne perioden konsentrerte den rhodesiske staten seg om å utvikle gruvedrift og jordbruk. Som et ledd i denne politikken ble store deler av landets beste jordbruksarealer tatt (konfiskert) fra den svarte befolkningen og reservert for hvite farmere.


1970-tallet

Regimet klarte seg rimelig bra økonomisk, samtidig som den indre politiske opposisjonen fortsatt var svak. Utover på 1970-tallet økte imidlertid presset på regimet. Angola og Mosambik ble selvstendige i 1975, og geriljabevegelsen internt i landet vokste i styrke. Samtidig la Storbritannia økt politisk press på regimet. Til sammen førte dette til at statsminister Ian Smith og hans regjering i 1976 godtok at flertallsstyre og allmenn stemmerett «i prinsippet » skulle innføres. Forhandlinger ble innledet mellom regjeringen og opposisjonen, inkludert lederne for de viktigste geriljabevegelsene ZANU og ZAPU, representert ved Robert Mugabe og Joshua Nkomo.

I desember 1979 undertegnet partene en avtale om våpenhvile, oppheving av sanksjonene og innføring av allmenn stemmerett.

Samtidig ble det innført bestemmelser som skulle beskytte mindretallets rettigheter. Dette inkluderte blant annet en avtale om en egen kvote med hvite representanter til parlamentet og en avtale om at omfordeling av jord bare skulle skje gjennom frivillige avtaler og betaling til markedspris. Denne avtalen var bindende fram til 1987.

Under frigjøringskampen hadde Mugabe greid å samle støtte fra alle deler av samfunnet mot det hvite mindretallsregimet.
Frigjøringsbevegelsen hadde opprinnelig vært delt i to hovedgrupperinger, med basis i
hver sin etniske gruppe:
  • ZANU, som Mugabe ledet, hadde først og fremst støtte blant shonaene, som utgjør ca 75% av befolkningen i Zimbabwe.
  • ZAPU, ledet av Joshua Nkomo, hadde sin base blant ndebelene sør og øst i landet. Ndebelene utgjør ca 20% av befolkningen.

Nasjonal forening

Etter frigjøringen tok Mugabe sikte på nasjonal forsoning. Den første regjeringen etter frigjøringen var en nasjonal samlingsregjering, med representanter fra både ZANU, ZAPU og uavhengige representanter fra det hvite mindretallet. De hvite ble oppfordret til å bli i landet, og ZAPUs leder Joshua Nkomo ble innenriksminister. Snart økte likevel spenningen mellom ZANU og ZAPU, og ZAPU ble beskyldt for å planlegge et kupp. Nkomo og hans nærmeste allierte ble sparket ut av regjeringen i 1981.

1980-tallet: hæren slo til mot opprøret

Utover 1980-tallet var det tilløp til væpnet opprør i Matabeleland, hjemområdet til ndebele-folket. Midt på 1980-tallet slo hæren knallhardt til mot dette opprøret, og flere tusen mennesker ble massakrert av hæren.
Nkomo og andre ZAPU-ledere nektet for at de var involvert i opprøret. Opprøret ble slått ned, og i 1987 ble ZANU og ZAPU slått sammen til ett parti, ZANU-PF. Siden 1987 har ZANU-PF, under Mugabes ledelse, styrt landet med overveldende flertall i parlamentet.

1990-tallet

Inntil 1998 eksisterte det ikke noen reell politisk opposisjon i landet. På 1990-tallet var imidlertid fagbevegelsen, som tidligere hadde vært tett knyttet til regjeringspartiet, blitt stadig mer kritisk til regjeringens politikk. Dette skyldtes ikke minst de økonomiske reformene, som hadde ført til tap av mange arbeidsplasser i industrien.

I 1999 bestemte ledelsen i fagbevegelsen seg for å stifte opposisjonspartiet MDC.

Partiet fikk raskt stor støtte, særlig i byene, der fagbevegelsen står sterkest.

Mugabe til makten i 1980

Da Mugabe kom til makten i 1980, fortsatte han i stor grad den samme økonomiske politikken som var blitt ført av det hvite mindretallsregimet, med utstrakt proteksjonisme (tollbeskyttelse) og omfattende statlig regulering av næringslivet. Mugabe framstilte dette som i tråd med regimets offisielle sosialistiske ideologi, og hevdet at landets økonomiske politikk allerede var sosialistisk. Omfattende økonomiske reformer skulle derfor være unødvendig, ble det sagt. Når landet også hadde innført demokrati og flertallsstyre, hevdet han at sosialismen var innført i landet. Regimet nølte imidlertid med å omfordele jord til fordel for fattige småbønder, av frykt for de økonomiske konsekvensene.

De hvite storbøndene produserte størstedelen av landets eksport, og omfattende omfordeling kunne derfor undergrave landets økonomi.

Isteden satset regimet på å forbedre landbefolkningens levekår gjennom utbygging av skoler og helsevesen og ved å øke produktiviteten blant de svarte småbøndene ved å subsidiere gjødsel, vanntilførsel og sprøytemidler. Denne strategien var på mange måter vellykket. De hvite storbøndene fortsatte å produsere for eksport, og produksjonen blant svarte småbønder økte betydelig i løpet av 1980-tallet.

Solid vekst i landet på 80-tallet

Resultatet var en solid økonomisk vekst gjennom 80-årene. Barnedødeligheten sank fra 120 per 1000 fødte barn i 1980 til 83 per 1000 i 1982, og andelen barn som gikk på skole, steg fra 20 til 80% fra 1980 til 1988. Dette betydde at levestandarden ble kraftig forbedret for store befolkningsgrupper.

Sikret seg politisk støtte

Til sammen førte dette også til at regimet sikret seg politisk støtte i landbefolkningen.

Enorm utenlandsgjeld + tørke = reduksjon av levestandard

Mot slutten av 1980-tallet stagnerte imidlertid den økonomiske veksten, og arbeidsledigheten økte. Samtidig hadde landet pådradd seg en betydelig utenlandsgjeld. Som svar på dette og etter press fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) inngikk landet en avtale om et såkalt strukturtilpasningsprogram, som innebar en liberalisering av den økonomiske politikken. Dette betydde at landet forpliktet seg til å føre en mer «liberal» økonomisk politikk med økonomisk deregulering, privatisering av offentlig virksomhet og kutt i offentlige utgifter som kjennetegn. Tidlig på 1990-tallet ble landet også rammet av tørke. Tørken, sammen med de økonomisk reformene, reduserte levestandarden for store deler av befolkningen.

1998-> dårlige tilstander -> trenger nødhjelp

På 1990-tallet, og særlig mot slutten av tiåret, ble den økonomiske situasjonen stadig verre. Inflasjonen er nå på over 100%, arbeidsledigheten er over 60%. I løpet av de siste tre årene er verdiskapingen blitt kraftig redusert; det har vært en negativ økonomisk vekst på 20%. Landbruksproduksjonen har falt, og Zimbabwe, som inntil nylig har vært en netto eksportør av mat, produserer ikke lenger nok mat til å fø sin egen befolkning. Det siste året er situasjonen blitt så ille at deler av befolkningen er truet av hungersnød, og regjeringen er blitt tvunget til å be om nødhjelp fra utlandet.

1997: Omfordelte de hvites jord...
Størstedelen av befolkningen i Zimbabwe bor fortsatt på landsbygda. Jordfordelingen er ekstremt ujevn. En liten gruppe på 6-7000 hvite storbønder kontrollerte omtrent halvparten av jordbruksarealet. Blant den svarte landbefolkningen var det enorm fattigdom og stor mangel på jord. Etter å ha unnlatt å gjennomføre gjennomgripende jordreform i 17 år, annonserte regjeringen i 1997 at halvparten av de hvite storbøndenes jord skulle tas fra dem og omfordeles uten at de hvite skulle få noe for jorden. Siden har krigsveteraner tatt en stor del av de hvite storbøndenes eiendommer, uten å vente på at staten skal foreta en offisiell omfordeling.

... lovløse tilstander på landsbygda

Dette har ført til nærmest lovløse tilstander på landsbygda og en kraftig økning i omfanget av vold. Både hvite storbønder og deres ansatte er blitt mishandlet og i noen tilfeller drept. Staten har likevel ikke grepet inn for å fjerne okkupantene. I stedet er de blitt lovet at de skal få bli på de okkuperte områdene.

Dårligere offentlig tjenestetilbud

Den første tiden etter frigjøringen fikk også småbøndene merkbare forbedringer i levekår. Etter hvert som den økonomiske situasjonen har forverret seg og det offentlige tjenestetilbudet er blitt dårligere, har imidlertid regimets legitimitet blitt svekket – også på landsbygda. Jordreform er utvilsomt populært på landsbygda.

Gjør alt for politisk støtte

Denne reformen må derfor ses som et forsøk fra regimet på å gjenvinne politisk støtte der. En slik støtte er nå blitt enda viktigere enn tidligere fordi folk i byene er sterkt kritiske til Mugabe og ZANU-PF.

Lavere produksjon av jordbruksvarer

Samtidig er det ingen tvil om at jordreformen slik den har utviklet seg, fører til redusert produksjon av jordbruksvarer.

Poltisk støtte viktigere enn økonomien

Det har dermed oppstått en situasjon der den politikken som anses som nødvendig for å sikre politisk oppslutning, undergraver økonomien. I denne situasjonen er det tydelig at regjeringen prioriterer politisk overlevelse framfor økonomisk utvikling. De som rammes av reformene, er farmerne som mister jord og de ansatte på farmene som mister jobben. Storbøndene disponerer store økonomiske ressurser og vil derfor klare seg rimelig bra selv om de mister gårdene sine.

Utenlandske landarbeiderne mister rettigheter

Landarbeiderne er derimot i en ekstremt utsatt situasjon. Medregnet familiemedlemmer utgjør landarbeiderne nesten to millioner mennesker, eller nesten 20% av landets befolkning. Mange av dem har ikke noe sted å dra hvis de mister jobben og blir kastet ut av gårdene der de nå bor. I motsetning til de fleste andre svarte i Zimbabwe har de ikke tilgang til jord andre steder, noe som for de fleste andre fungerer som et slags sikkerhetsnett. Dette skyldes delvis at mange av dem opprinnelig kom fra Malawi og Mosambik. De har derfor ikke noe «homeland» som de hører til i og kan vende tilbake til. På grunn av sin utenlandske opprinnelse er det også få av dem som har stemmerett. Dermed «trenger ikke» partiene å ta hensyn til dem for å sikre seg deres stemmer ved valget. Siden de ikke har noe sted å dra, vil de fleste av dem ende opp som fattige i byene, der mulighetene til å få jobb er minimale. Dette er de virkelige ofrene for den nye jordreformen.

Mange mister stemmeretten

I tillegg har regjeringen innført nye lover som skal hindre opposisjonen i å nå fram. Det er blant annet blitt forbudt å kritisere presidenten offentlig. Det er videre innført nye kriterier for hvem som skal ha stemmerett. Blant annet er dobbelt statsborgerskap blitt forbudt, noe som utelukker en stor del av arbeiderne på de hvite storgårdene. Registrering av velgere og kravene til dokumentasjon av bosted er blitt strengere. Dette stenger ute mange av de fattige i byene, som ikke har en offisiell adresse registrert av myndighetene. På denne måten håper regjeringen å redusere valgdeltakelsen for grupper som antas å støtte opposisjonen.

Tsvangirai mer populær men tvunget til å trekke seg

Flere meningsmålinger viste at Tsvangirai, som var Mugabes eneste motstander, var mer populær enn Mugabe.

Blir det opptøyer og kaos?

Kan Mugabes valgseier føre til opptøyer og kaos i de store byene, der folk ikke vil akseptere valget som legitimt og rettferdig? Uansett står landet overfor enorme problemer, med en dypt splittet befolkning og en økonomi i fritt fall.


_____________________

Tekst og kilde: Hvor hender det, NUPI



Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.


Legg inn en melding!

Ditt kallenavn
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)
 

Ukens tema

Råd om hvordan takle det store fokuset på rettssaken etter 22. juli: ung.no/22juli

Still oss et spørsmål








Mest lest på ung.no



Hva skjer når du bryter loven?


Svarer du på SMS/telefon fra foreldrene dine?

mobil (colourbox.com)






Se resultat
 

Føler du treningspress?

jente løper (www.colourbox.com)
Hvorfor trener DU?







Se resultat
 

Rettssaken etter 22. juli

Jente biter negler (colourbox.com)Hvordan håndtere det store fokuset på alle sider av terrorsaken mens rettssaken pågår?

Psykolog Atle Dyregrov (Senter for Krisepsykologi) gir deg noen råd i denne artikkelen.
Les mer
 

Spiseforstyrrelser og følelser

Måler lår (colourbox.com)Fire av ti 14–15-åringer synes de er for tykke selv når de er normalvektige, og mange tenker på å slanke seg uten at det er behov for det. Andelen øker oppover i tenårene. Slanking, vektkontroll og uheldige matvaner øker risikoen for å utvikle spiseforstyrrelser.
Les mer
 
RSS