Israel - Palestina-konflikten

I 1948 ble staten Israel opprettet, til tross for omfattende protester fra palestinerne og den arabiske verden. Sammenstøtene mellom palestinere og israelere har i ettertid vært mange og blodige, og man er fremdeles langt unna en fredelig og varig løsning på konflikten.



Etter flere tiår med intens konflikt ga Storbritannia i 1947 opp sine forsøk på å løse konflikten mellom jødiske nasjonalister (sionister) og palestinske nasjonalister. Frem til da hadde Palestina vært under britisk styre, på grunn av det storpolitske oppgjøret etter 1.verdenskrig.

To nasjonale frigjøringsønsker sto opp mot hverandre:

• Det sionistiske ønsket om å samle verdens jøder i det symbolske kjerneområdet for den jødiske kulturen, og bygge en moderne stat for verdens forfulgte jøder der.
  
• Den palestinske befolkningens ønske om selvstendighet i eget land frigjort fra århundrer med fremmedstyre og kolonialisme.

Todeling av landet - staten Israel opprettes

FN overtok ansvaret for Palestina fra britene, og høsten 1947 vedtok Generalforsamlingen en plan for å dele landet i to stater (resolusjon 181). FNs delingsplan ga det folkerettslige grunnlaget for opprettelsen av staten Israel i 1948.

Nektet å godta

Palestinerne og de arabiske statene nektet å godta delingsplanen. De anså at den var i strid med prinsippet om selvbestemmelse ettersom palestinerne selv ikke fikk være med på å bestemme over sin politiske framtid.

Krig og flukt

Den massive arabiske motstanden mot delingsplanen la grunnlaget for den første arabisk-israelske krigen i 1948–49. Israel motsto presset og erobret territorier ut over grensene fra delingsplanen. De våpenhvilelinjene som ble trukket etter krigen, er de som i dag er anerkjent av FN som staten Israels grenser. For palestinerne var krigen en katastrofe og førte til at om lag halvparten av folket (ca. 750 000) ble drevet på flukt.

Seksdagerskrigen

Det neste trinnet i konfliktens utvikling var krigen i juni 1967 («seksdagerskrigen»), da Israel i løpet av en uke erobret store, nye landområder: Vestbredden (fra Jordan), Golanhøydene (fra Syria) og Gazastripen og Sinaihalvøya (fra Egypt).

Palestinske motstandsgrupper

Med dette sto konflikten i første rekke mellom Israel og nabostatene. Krigen ble utgangspunktet or en mobilisering av væpnete palestinske motstandsgrupper. I 1969 overtok Yasser Arafat, som ledet geriljaorganisasjonen al-Fatah, ledelsen av Den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO.

Fredsavtale Israel - Egypt

I 1979 inngikk Israel og Egypt – med amerikansk hjelp – en fredsavtale som la grunnlaget for full israelsk tilbaketrekking fra Sinaihalvøya og egyptisk anerkjennelse av staten Israel.

Krav om egen palestinsk stat

Etter dette ble hovedfokuset i konflikten, sett fra palestinsk side, gradvis flyttet fra flyktningenes situasjon og deres krav om tilbakevending til hjemlandet, til palestinernes situasjon i de okkuperte områdene. Nå kom kravet om israelsk tilbaketrekking og opprettelse av en egen palestinsk stat til å dominere. Særlig provoserte det palestinerne at Israel ekspanderte inn i de okkuperte områdene med bosettinger og annen sivil struktur.

Første store opprør - palestinsk Intifada

Palestinerne fikk bred internasjonal støtte – noe motstrebende også fra USA – i kravet om at den israelske anneksjons- og bosettingspolitikken var i strid med folkeretten og derfor måtte stanses. Dette førte likevel ikke til en omlegging av israelsk politikk. Det er mot denne bakgrunnen vi må forstå det første store palestinske opprøret i Palestina etter 1967. Dette brøt ut i desember 1987 og fikk navnet Intifada.

Oslo-avtalen - 1993

En rekke hemmelige forhandlingsinitiativ for å få i gang en palestinsk-israelsk prosess ble også tatt i denne perioden. Ett av disse initiativene – den såkalte «Oslo-kanalen» – viste seg å gi resultater. Dette var drøftinger tilrettelagt av norske diplomater som gikk parallelt med de offisielle forhandlingene, men frigjort fra medienes søkelys, hjemlig kritikk og talemåter for prestisjens skyld. Partene kunne derfor mer utvunget utforske mulighetene hos motparten for om det var grunnlag for å gå videre med en åpen og forpliktende fredsprosess. Den 13. september 1993 ble Oslo-avtalen undertegnet på plenen foran Det hvite hus kort tid etter at partene hadde utvekslet brev som uttrykte gjensidig anerkjennelse.

Problemer

Oslo-avtalen var en prinsippavtale der partene forplikter seg til å starte en omfattende prosess for å løse konflikten på fredelig vis. Gjennomføringen viste seg å bli vanskelig.

Ingen garanti for palestinsk stat

Ett problem lå i at avtalen ble møtt med betydelig skepsis på begge sider. På palestinsk side følte den såkalte «hjemmefronten» seg overkjørt av PLO-ledelsen i eksil. Det var sterk kritikk av at Arafat hadde gått med på å nedlegge motstanden uten å få garantier for at kravet om en palestinsk stat skulle være et mål for prosessen.

Trussel mot Israels framtidige eksistens

På israelsk side mobiliserte høyresiden mot Oslo-avtalen. Avtalen ble sett på som en trussel mot Israels framtidige eksistens fordi den legitimerer PLO og dermed palestinske nasjonale krav på landet. Avtalen åpner for etablering av palestinske nasjonale institusjoner. Ifølge kritikerne svekker dette Israels krav på førsteretten til landet, og det vil true sikkerheten til befolkningen i de israelske bosettingsområdene.

Overså viktige spørsmål

Et annet problem lå i at Oslo-avtalen ikke omhandler de vanskeligste spørsmålene i konflikten, så som spørsmålet om en palestinsk stat, grenser, bosettingenes skjebne, flyktningenes rettigheter og Jerusalems status. Problemet var at de spørsmålene man utsatte å drøfte, hele tiden var til stede i partenes bevissthet og strategi, og kom til å overskygge alle forsøk på tillitsbyggende tiltak i overgangsperioden.

Etter dette fulgte flere motstandskamper.

Tostatsløsning?

Oslo-prosessen brakte på mange måter Palestinakonflikten tilbake til utgangspunktet: Kampen mellom jødiske og palestinske nasjonalister om retten til, og kontrollen over, dette plagete landet. Diplomatisk har det vært en viktig utvikling det siste året som gjør en tostatsløsning mer realistisk. USA har nå gitt entydig støtte til dette prinsippet ved å akseptere at en palestinsk stat må bli realisert. Dette prinsippet ble også for første gang slått fast av Sikkerhetsrådet (resolusjon 1402) under Norges formannskapsperiode i mars 2002.

...med full israelsk kontroll

Men hva slags stat som skal opprettes, innenfor hvilke områder, og hva som skal skje med de palestinske flyktningene, er helt uvisst. Det er også uvisst om palestinerne selv vil få stor innvirkning på disse spørsmålene. De siste signaler er ikke oppløftende. USA og Israel krever nå at palestinerne kvitter seg med Arafat og velger et lederskap som godtar Israels fredsbetingelser. Dette er en tostatsløsning der den palestinske staten er uten reell selvstendighet og der israelerne har avgjørende kontroll med oppbyggingen av institusjoner og funksjoner, spesielt det fysiske maktapparatet.

Uakseptabel løsning

Men palestinerne har gjort det tindrende klart at de ikke aksepterer et slikt diktat eller en status på linje med de innfødtes «hjemland» under apartheidtiden i Sør-Afrika. Blir dette forsøkt påtvunget palestinerne, kan vi trygt gå ut fra at konflikten vil fortsette i sitt ødeleggende spor og med fare for at flere stater i regionen blir involvert.

Tekst og kilde: Hvor hender det, NUPI

Norge støtter det palestinske folket, og ønsker en tostatsløsning basert på en gjensidig og rettferdig avtale mellom statene. Les mer om norske standpunkter her.