Folkemordet i Rwanda

6. april 1994 startet angrepene på tutsier i Rwanda. Tre måneder senere var de fleste tutsiene i landet drept. Soldater fra hæren og unge menn fra militsgrupper stod for de fleste drapene.

Bakgrunn

Før kolonitiden var Rwanda et kongedømme styrt av tutsier, men med nært forhold mellom tutsier og hutuer. Da europeerne kom til landet, tolket de folkegruppene som ulike raser. Belgiske kolonimyndigheter innførte identitetskort som fortalte om en person var hutu eller tutsi. Det forsterket og befestet skillet mellom folkegruppene.

Belgierne lot først tutsiene styre landet, men i årene etter 1959 fikk hutuene større makt. Nå var det tutsiene som ble undertrykt. I årene som fulgte var det mange av dem som flyktet til nabolandene.

Propaganda

30 år senere var det frykten for opprørshæren til disse tutsiflyktningene som motiverte mange til å delta i folkemord. Lederne som stod bak folkemordet, hadde bygget opp under frykten gjennom propaganda. Hvis ikke vi dreper dem, dreper de oss, hevdet de. For å begrunne denne påstanden viste de til massedrapet av hutuer i Burundi i 1972. Da gikk den burundiske hæren systematisk til angrep på hutuene i landet. Mellom 100 000 og 200 000 ble myrdet.

Habyarimana og Akazu

Folkemordet i Rwanda ble utløst da president Habyarimanas fly ble skutt ned i april 1994. Habyarimana tok makten i et militærkupp i 1973. Han klarte å skape stabilitet i landet, men gjorde lite for å rette opp skjevheten i maktforholdet mellom tutsier og hutuer. Han lot venner og slektninger få mektige posisjoner og viktige forretningskontrakter. Kona hans bygget opp et nettverk av mektige personer med sterke anti-tutsi holdninger. Nettverket ble kalt Akazu, og det var blant disse personene at planen om å kvitte seg med tutsiene en gang for alle ble utformet.

Borgerkrig og drapsaksjoner

I 1990 ble Rwanda angrepet av en liten opprørstyrke av tutsiflyktninger fra Uganda. Angrepet ga politikerne i landet et påskudd for å ruste opp hæren i Rwanda. Hutulederne i Akazu startet dessuten en kampanje for å overbevise folk om at ikke bare opprørerne var farlige, men absolutt alle tutsier. Årene som fulgte var preget av borgerkrig og flere drapsaksjoner mot tutsier. Slike aksjoner ble aldri straffet. Dermed vendte mange seg til at bruk av vold var akseptert.

Massedrap

I april 1994 var Rwanda på bristepunktet etter lang konflikt mellom hutuer og tutsier. Da president Habyarimana døde i en flystyrt, satte hæren og ekstreme hutupolitikere i verk planen om å utrydde tutsiene i landet. Aksjonen var godt forberedt. Gjennom propaganda i media var folk blitt overbevist om at alle tutsier var farlige for hutuer. Budskapet hadde særlig fenget blant en million hutuer som levde i flyktningleire etter å ha blitt jaget bort av opprørshæren RPF. Mange av dem ble medlemmer av militser som Interahamwe. Der ble de utrustet med macheter og lært opp i kamp. Da myndighetene ga klarsignal for drap og vold etter presidentens flystyrt, utførte militsen ordren med stor iver.

Folkemord

De første som ble drept, var politiske motstandere i hovedstaden Kigali, deriblant både hutuer og tutsier. Snart rammet mordene tutsier flest, uten hensyn til synspunktene deres. Massedrapene spredte seg til resten av landet med ulik hastighet. I noen områder i nord stod Akazu, nettverket av ledende hutuekstremister, sterkt. Der startet drapsaksjonene omtrent på samme tid som i Kigali. Andre steder tok det flere dager før massedrapene startet. Først etter tre måneder tok det slutt. Da var mellom 800 000 og 1 000 000 mennesker drept.

Overgripere

Folkemordet i Rwanda er kjent for at mange vanlige folk, både menn og kvinner, deltok i drapene. De fleste var unge menn fra de store flyktningleirene i landet. Hæren deltok aktivt, både i drapene og med organiseringen. Men myndighetene ville at det skulle se ut som en stammekrig for at andre land ikke skulle gripe inn. Derfor ble mange sivile tvunget til å delta. Noen deltok også spontant, fordi de var sinte på tutsiene eller rett og slett fordi de fikk muligheten til å plyndre hjemmene til de som var drept.

Drapsmennene ble veiledet av radiosendinger og lister som fortalte hvor de skulle gå og hvem som skulle drepes.

Slutten

FNs fredsbevarende styrke i Rwanda manglet personell, våpen og myndighet til å kunne stoppe det som skjedde. Det var tutsienes opprørstyrker som til slutt klarte å få overtaket og gjøre slutt på folkemordet.

I ettertid

Folkemordet i Rwanda førte til en strøm av flyktninger både i Rwanda og i nabolandene. Omkring 2 millioner hutuer flyktet etter som tutsienes motstandshær RPF rykket inn i landet. De fleste ble plassert i flyktningleire i Kongo.

Tutsier som hadde flyktet fra folkemordet, vendte ganske snart tilbake til Rwanda. Etter noen måneder var antallet tutsier i landet nesten det samme som før folkemordet.

Etter folkemordet sto Rwanda overfor store problemer. Folkemordet bidro til at Rwanda ble det fattigste landet i verden. Hele befolkningen var berørt av det som hadde skjedd. Den nye regjeringen forbød ordene hutu og tutsi, og bestemte at alle i landet skulle være rwandesere. Likevel er splittelsen mellom folkegruppene stor.

Over 100 000 personer ble fengslet og anklaget for folkemord og krigsforbrytelser. De fleste av disse er fortsatt ikke dømt.

For mer utdypende informasjon om hvert av disse punktene kan du klikke deg inn på Folkemord.no

Kilde: folkemord.no

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.




Legg inn en melding!

Ditt kallenavn

Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!

Spørsmål og svar

Jeg og en annen klassekamerat har fått i skoleoppgave å skrive om...
Hei Du kan lese artikkelen om Rwanda på www.ung.no/krogogfred, men du kan også finner mer informasjon på www.nupi.no. Lykke til med oppgaven! Vennlig hilsen ung.no ...