4 skoleelever: Raker det meg??

"Jeg vet at jeg, en 18-åring fra Norge, kan være med på å skape en bedre verden."

4 skoleelever har blitt spurt om hvordan og hvorfor det internasjonale samfunnet angår dem.

• Hvilke hovedpunkter trekker de fire 18–19-åringene fram i sitt forhold til det internasjonale samfunnet?
  
• Hvilke håp ser de for framtiden?
  
• På hvilke felter mener de noe bør
  
• gjøres?

Det internasjonale samfunnet er oss, derfor angår det meg

Hvordan og hvorfor det internasjonale samfunnet angår meg, en 18-åring født og oppvokst i Norge, et av verdens rikeste land som topper alle velferdsstatistikker? Det gjør det så absolutt, kanskje ikke først og fremst av de åpenbare årsaker, forskjellen mellom i-land og uland. En forskjell som opprører og forferder, som gjør oss maktesløse, som samler alle på tvers av alders- og kulturgrenser i et protestrop mot det urettferdige. Som igjen fører til åpne pengebøker i forbindelse med ulike tv-aksjoner, til innlegg i aviser og debatter i media. Og så, .....?

Nei, heller fordi jeg er 18 år med ei dør på gløtt til det voksne menneskets realisme og vurderingsevne og ei dør fremdeles «kollåpen» (på vidt gap) til barnets håp, glede, sorg og forventninger. Jeg tror at nettopp ungdommen kan være døråpnere til fred og positiv utvikling i en tilsynelatende fastlåst verdenssituasjon med krig og terrorisme.

Hvorfor mener jeg det? Det gjør jeg fordi jeg tror at et av ungdommens kjennetegn er fleksibilitet, undring og tro på at det meste kan endres bare mennesket vil det sterkt nok. Ungdommen i dag har i tillegg kjennetegn som er forskjellige fra tidligere generasjoner med ungdom: vi er språkmektige, reisevante og sosialt sterke. Faktisk er vi oppdratt til å «forhandle» både i skole og heim. Vi er ikke preget av autoritetsangst, tvert imot har vi lært å stille spørsmål ved det bestående og tilsynelatende uforanderlige, når det gjelder styresett og, det som er svært aktuelt i dag, til gudstro og kultur.

På feriereiser i inn og utland har vi fra vi var ganske små fått brukt disse egenskapene og lært å kommunisere på ulike plan. Verden er min, den angår meg. Ved å bo i lag i vertsfamilier – gjennom en utvekslingsordning som mange videregående skoler i Norge praktiserer – blir nettopp denne læringa satt i hovedfokus: Å forstå hverandre gjennom å sammenligne ut fra forskjellig levesett og levekår, hvor like vi er, hvordan vi kan kjenne oss igjen i de samme lengsler og håp, hvordan vi kan endre oppfatninger, holdninger og kanskje til og med væremåte på grunn av dette bofellesskapet.

Det er først og fremst ensrettet styresett, sensur og mangel på informasjon og kunnskap som fører til fattigdom, hat og krig. Jeg tror på ungdommen. Jeg tror at kommunikasjon mellom mennesker, samkvem og fellesskap fører til medlevelse og ansvar for en hel verden. Jeg vet at jeg, en 18-åring fra Norge, kan være med på å skape en bedre verden.

Ane, Sortland vgs




Jeg lurer på om alle vi rike faktisk er så blåøyde at vi ikke ser den uunngåelige sannhet. Den sannheten som sier at hvis jeg skal fortsette å ha det så godt som jeg har det, MÅ disse barna ha det fælt. Vi lever slik som vi gjør på deres bekostning!

Gerhard, Sortland vgs

Les innleggene til Ane, Gerhard, Anders og Cathinka i sin helhet i Hvor Hender Det?

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.


Legg inn en melding!

Ditt kallenavn

Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!