Novelle: "Sulten"

Hun ser ut av vinduet. Regn. Små dråper som blir til dammer. Hun liker regnet. Det er så fredlig, og det får alle vonde tanker til å forsvinne. På det lille, svarte bordet hennes står en blå tallerken.

Novella er skrevet av Tonje

Bare fylt med masse smuler nå. Hun var så sulten. Dette er den tiden på dagen som er aller best. Når hun endelig kan spise igjen.

Sakte reiser hun seg og ser seg om i rommet. Dette er hennes eget lille gjemmested. Bare hennes. Hun åpner klesskapet og tar ut genseren hun kjøpte i går. Den er gul. Hun ser på den og kjenner at humøret stiger et hakk. Den er ganske så fin. Det er slike ting som får henne til å føle seg bedre, og hun tvinger bort tanken på at i morgen kommer det enda en dag.

Solen skinner gjennom de hvit blomstrede gardinene. Hun åpner øynene sakte, legger seg på ryggen og prøver å våkne. Mens hun ligger der grubler hun over grunner til at hun kanskje ikke kan gå på skolen i dag. Som vanlig kjennes det meste bra. Dessuten ble det altfor mye fravær forrige uke. Influensa, menstruasjonssmerter og kvalme. Lite sannsynelig tenker hun, og synes det er et mirakel at det ikke er noen som har begynt å lure. Hun går inn på badet og ser seg i speilet. Vet godt at hun har sett bedre ut. Hun er liten og spinkel, det har hun alltid vært, men i det siste har "spinkel" vært en underdrivelse. Fort finner hun frem noen klær, så hun slipper å tenke mer på det. Lite vits i å gjøre seg selv enda mer deprimert. Hun ser seg i speilet på nytt. Tvinger frem et smil. Det er ikke ekte.

Når hun kommer frem til skolen finner hun klasserommet og setter seg på rekken nærmest utgangen. Det er her det føles tryggest. Hun ser bort på de andre, som snakker iherdig om det siste sladderet, mens andre spiser en sen frokost. Yoghurt, eple, juice og toast. Hun misunner dem. De første timene går forbi og endelig kan hun glede seg over at dagen snart er over. Dessverre er den siste timen er uutholdelig. Den er lang, og hun liker virkelig ikke læreren. Det er varmt. Hun lukker øynene og kjenner at hodet er tungt. Fra magen hennes kommer det et plutselig brøl, og hun skynter seg å se om noen merket det. Heldigvis, alle er opptatt med å skrive ned noe fra tavlen. Hun orker ikke. Øynene glir igjen ned på nytt, og hun er ganske kvalm. Sliten. På nabobordet er det en som sitter på spiser på en lang baguette. Et nytt brøl fra magen.

Hun ser ut av vinduet. Nå er hun endelig mett. Tre store brødskiver. Hun hviler hodet på armene og prøver å finne ut hvordan hun kan gjøre dette mot seg selv. Det er ikke det at hun ikke vil spise, hun bare kan ikke. Ingen forstår det. Ingen skjønner hvor jævlig det føles. Angst. Hun har konkludert med at det er det det er. Det har alltid vært henne å være engstlig. Redd for alt. Men aldri før har det gått utover hverdagen hennes.

Livet hennes.

Hun vet at hun kunne fortalt dette til vennene sine, men hun
er redd de ikke vil forstå. Bare se på henne med store forundrende blikk. Og så ville hun bli unormal. I hvertfall i deres øyne. Hun orker ikke tanken.

Noen har allerede spurt henne om det er noe i veien.

Om hun trenger å snakke. Nei, sier hun. Hun vet at dette ødelegger humøret hennes også. Ikke en dag går forbi uten at hun er trist. Smilet som alltid var der, er borte. Hun vet ikke når det vil komme tilbake.

Det er en solfylt tirsdag, og det ringer inn til tredje time. Hun setter seg ned på kalde gulvet inne på jentedoen. Det er ganske møkkete. Hun kunne ikke brydd seg mindre. Stillhet.

Øynene hennes er våte, og tårene kommer fort.

Hun prøver å tenke på gode tanker, men det går ikke lenger. Hun vet ikke hva
hun skal gjøre. Orker ikke mer. Stillheten brytes av regn som faller ned på taket. Det som vanligvis gjør henne så avslappet, får henne i dag til å føle seg ensom. Alene. Sulten.