Novelle: "Engelen"

Solen var som en appelsin, den skar tynne stråler igjennom den gule bjørken. Vinden var som silke og det eneste han hørte var bølgene som slo mot klippekanten og måkene som løp med vinden.

Novella er skrevet av Markus

Det var pent her ute, på sommerhuset. Han så ut kjøkkenvinduet, han kunne se den peneste hagen og den grønneste plenen og nede ved bryggen lå den blå båten, båten med årer. Han hadde aldri kunnet tenkt seg motor her ute, det ødela alt. Motor skar igjennom alt som var behagelig. Det å ro inn i de små bølgene og høre vannet skvulpe mot skroget, gjorde han avslappet. Man kunne ikke se enden på vannet, det var som han var inne i en diamant, og havet var diamantstøv som glinset rundt han.

Han husket tiden, tiden da de var to. Han rodde båten langs skjærgården og hun styrte oteren. Hun var fantastisk, ansiktet hennes og hendene, så pene de var. Han glemmer aldri hun, som strålet. Hun var solen når skyene hadde lagt seg som et teppe over livet. Hun var så sterk i sin personlighet, at hun skar igjennom skyene i min personlighet og mitt humør. Uansett hvor svarte og tykke skyene var, fikk hun meg alltid til å smile. Han stoppet og la årene i et kryss i båten. Hjertet hans bremset litt, og gikk stillere. Det var her ute han fikk alle minnene, slengt rett imot seg. Han var forsvarsløs.

Det blåste opp og han måtte kom seg inn til land, stormen hadde før tatt et menneske liv, men aldri mer. Aldri mer.
Diamantstøvet hadde forsvunnet fra overflaten, det hadde druknet, helt borte. Det tok ikke lang tid før han slang tauet fra båten over fortøynings stokken som stod plantet i gresset, det så trist ut gresset! Det hadde lagt seg ned og gitt opp håpet. Regndråpene laget voldsomme lyder på blikktaket på den utlevde låven. Han promenerte de siste meterne opp til huset. Han mintes dette punktet på plenen, her de brukte og snu seg, og se ut over havet, livet. Om det var uvær, tok hun rundt ham. Og visket, ”elsker deg for alltid”.

Han ville ikke stå der, han forsatte opp til huset. Det var dystert og mørkt, og viden slo mot ham.

-Hei du, sa hun. Han så på henne, og snudde hode bort.
-hvorfor , sa han og la hånden over munnen, ”HVORFOR?”
-Jeg beklager, det skulle ikke bli slik! Jeg vil være evig din, jeg ser du har vært ute på vannet ?
-ja,det har jeg. Det var fint, men aldri like fint som det var med deg der ute.” sa han og snudde seg mot det. Han var sørgelig, og kunne ikke snakke.
-Hvordan kunne du sende meg ute på vannet alene? Du vet jo at jeg ikke kan ro…
-Så det er min feil nå da? Han trakk seg unna.
-Neinei, unnskyld..

Han kunne ikke identifisere henne, men viste allikevel hvem hun var.

-Vil du være med inn på kaffe ? spurte ham oppspilt.
-Du vet jo at jeg ikke drikker kaffe!
- å,unnskyld. Sa han og bøyet hodet.

Det klarnet opp, han kunne se stjernene.

- Jeg må gå , sa hun.
- hvor skal du da?
- Jeg hører ikke til her , jeg bor der oppe, ved stjernene. Jeg hopper rundt på dem om kveldene og når jeg skal sove, finner jeg den deiligste skyen og drømmer meg vekk.
- Det høres…fint ut. Sa han varsomt.
-Elsker deg for alltid. Så forsvant hun.

Han så opp mot himmelen, og så et stjerneskudd lyse over han. Han tenkte ønsket sitt og knyttet neven. –JEG VIL HA DEG TILBAKE! ropte han mot himmelen. Han falt ned på bakken i en massiv gråte akt. Han rullet seg flere ganger rundt på gresset. Alt på innsiden av ham, krasjet og airbagen fungerte ikke. Han ble liggende lenge, men greide tilslutt og vakle seg opp på bena og gå inn. Han gikk rett opp, uten og engang se om det brant i peisen. Han la seg i sengen, og trakk dynen over seg. Plutselig kjente han en arm over kinnet, det var den vakre armen. Og engelen visket ham godt natt.

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.








Legg inn en melding!

Ditt kallenavn

Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!