Novelle: "Drømmen"

Jeg vet jeg kommer til å angre på dette, men jeg gjør det likevel. Jeg vet at jeg kommer til å få mye trøbbel for dette, men jeg gjør det likevel. Jeg kommer til å lide for dette, men jeg gjør det likevel. Jeg har aldri hatt så lyst til å gjøre noe så sterk og samtidig hatt så mange ting som sier at jeg ikke bør gjøre det, men jeg gjør det likevel.

Novella er skrevet av Cecilie

Jeg går bortover veien. En, to, tre, fire skritt. Jeg stopper. Jeg begynner å løpe. Jeg løper bortover veien. Nei, jeg løper ikke. Jeg flyr bortover. Der borte ser jeg bussholdeplassen. Jeg senker farten. Går i mitt eget tempo. Jeg har god tid. Hva hadde mamma sakt hvis hun så meg nå? Hun hadde nok blitt sint og dratt meg med rett hjem. Jeg må nesten le da jeg tenker på hvordan hun det sure fjeset hennes hadde sett ut. Men mamma kommer ikke til å få vite det. Ikke enda i alle fall. Pappa ble glad når han hørte det. «Det er en god ide,» sa han til meg. Det er best å bo hos pappa, mamma skal alltid bry seg med alt. Da jeg var mindre og hun og pappa var sammen fikk jeg lov til alt mulig. Nå får jeg ikke lov til noen ting mer selv om jeg er mye eldre enn jeg var den gangen. Det er urettferdig. Pappa sier at jeg er et kjærlighetsbarn for før jeg ble født da mamma var 19 og pappa var 24 da ble de hodestups forelsket i hverandre. Det er jo litt søt da. Jeg ble født året etter. Det har alltid vært kjærlighet hjemme hos oss eller ivertfall helt til jeg var 9. Jeg husker det veldig godt. Vi hadde nettopp begynt på skolen igjen etter høstferien og det var da det begynte. Mange likte å være med meg hjem for de syns det var så koselig hjemme hos oss. Og mitt standard svar ble alltid: nei, dessverre mamma sa at jeg ikke kunne ha med noen hjem i dag. Det var ikke sant. Jeg ville ikke at noen skulle bli med meg hjem og se hvor forferdelig mamma og pappa oppførte seg. Jeg låste meg alltid inne på rommet mitt når de kranglet og kunne sitte der i flere timer og gråte. En gang, det er den eneste også, hørte de meg gråte. Mamma og pappa kom stormene opp. De prøvde å åpne døra, men den var jo låst. «Åpne da, lille venn», tryglet mamma. Jeg ville ikke åpne. Jeg viste at så fort de kom inn og jeg sluttet å gråte kom de til å begynne og krangle igjen. Til slutt måte pappa åpne døra med brek jern. Etter det sørget jeg alltid for å gråte stille. Noen måneder etter på flyttet de fra hverandre også. Jeg bodde annen hver uke hos mamma og annen hver uke hos pappa. Og det gjør jeg enda. Eller nå slutter det for nå skal jeg ikke bo noen av stedene. Jeg har pakket en bag. Ikke en stor bag, men ikke en liten bag heller. Det er bare det mest nødvendigste som er der.

Nå er jeg fremme ved bussholdeplassen. Jeg setter meg ned og venter. Tar opp mobilen. Kommer ikke bussen snart? To minutter. Det er to minutter til bussen kommer. Bussen til Gardermoen. Det sier vel alt gjør det ikke? Er det ikke rart? Med den setningen kan alle gjette hva jeg skal. Jeg skal ikke reise verden rundt, jeg skal ikke til den andre siden av jorda heller. Jeg skal til USA. Dette blir så spennende. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir borte. Jeg vet ikke når jeg kommer hjem. Jeg vet veldig lite om denne turen jeg er på vei mot egentlig. Det jeg vet er at det er umulig for andre enn pappa og beste venninnen min å få tak i meg for jeg har nemlig bytta mobilnummer. Og at nå har jeg akkurat 2 milioner norske kroner på kontoen og at hver måned kommer det inn 1 000 kroner fra pappa. Jeg vet også at jeg kan bli i USA så lenge jeg vil. I dag eller i dag og i natt reiser jeg til California nærmere bestemt Los Angeles. Jeg har en kusine som bor der. Jeg har snakket med henne og etter en avtale skal jeg bo hos henne i minst to måneder tror jeg. Kusina mi er forresten en ganske kjent skuespiller. Kusina mi er faktisk Emma Watson. Der nesten aldri noen som tror meg når jeg sier det, men det er helt sant. Jeg og Emma har begynte å lese Harry Potter sammen og både hun og jeg var på audition for Harry Potter, men det var egentlig greit at jeg ikke kom med fordi da måtte jeg og pappa ha flyttet til Los Angeles og det hadde jeg bare ikke orka. Så da var jeg glad at Emma fikk rollen som Hermine. Jeg har vært på noen av premierene til Harry Potter sammen med Emma, men hun er så travel og derfor ser man aldri henne og meg sammen og derfor er det ingen som tror meg når jeg sier hun er kusina mi. Bare for å ha nevnt det er jeg 20, så Emma er bare et år eldre enn meg. Faren min flyttet fra foreldrene sine i England og til Norge av en eller annen merkelig grunn, men jeg er glad han gjorde det for ellers hadde jo ikke han møt mamma og da hadde ikke jeg vært her.

Jeg har alltid drevet med skuespill her hjemme i Norge, men jeg har aldri riktig slått igjennom her og det er derfor jeg drar nå. For å få hjelp fra eksperten i familien og fordi jeg rett og slett trenger friheten. Det blir spennende å henge sammen med Emma en stund. Hun skal hjelpe meg til å finne en rolle i en film. Jeg har ikke alt for store forhåpninger til dette heller, men en god del har jeg. Jeg vet at jeg mest sannsynelig bare kommer til å få en rolle fordi jeg er i familie med Emma, men hvis jeg får noen bra roller kommer ikke det til å bli fast.

Framme på Gardermoen. En fort innsjekk. Så gjennom sikkerhetskontrollen og videre for å vente på å komme inn i flyet.

«Bording for alle som skal til California,» skurrer en stemme i høyttaleren. Jeg går bortover. For sjekket både pass og billett. Jeg skal sitte helt i enden av flyet. Heldigvis er det to norske gamle dammer som sitter innerst og jeg kan sitte ytterst ved midtgangen. «Hvor skal du i store USA da?» spør den ene damen meg. Den andre fortsetter der hun stoppet. «Skal du studere i California kanskje eller har du en ung kjekk kjæreste der?» De ser interessert på meg. «Ingen av delene. Jeg skal besøke kusinen min. Hun er skuespiller og skal hjelpe meg til å få start på karrieren min,» svarer jeg og smiler til dem. «Nei, så spendende», sier den ene og klapper i hendene. Jeg får vite at de heter Åsa og Birgitte og skal til California for å besøke barnebarnet til Åsa som har fått en liten datter. «Så koselig da», sier jeg og smiler igjen. Jeg er visst ikke den eneste som skal på familievisitt. «Hvor lenge har barnebarnet ditt bod i USA?» fortsetter jeg. « Å. Hun har bod der i årevis. Kommer nesten aldri hjem til Norge heller.» Jeg ser at hun får tårer i øynene og lurer på om jeg så noe galt. «Ikke tro du sa noe galt,» sier Birgitte beroligende. «Sønnen hennes døde for 5 år siden og det var sist Annika var her. Ja, altså barnebarnet hennes og nå er Annika invitert henne dit da siden hun har fått en datter. Og jeg er da med som støttespiller.» Hun smiler til meg. «Så trist, men Åsa du ser jo litt ung ut til å være oldemor», sier jeg, mens jeg samtidig prøver å ikke si noe galt. Åsa snyter seg i et lommetørkle og tørker bort tårene. Det er Birgitte som svarer igjen. «Hun er det. Hun fikk sønnen sin ganske tidlig når hun var 18 faktisk. Og sønnen hennes fikk Annika da han var 30. Og Annika dro for å studere i USA for to år siden og der ble hun stormforelsket i denne Miles. De giftet seg året etter og nå har de altså fått denne datteren». Det var sikkert en fin kjærlighetshistorie egentlig, tenkte jeg, men det hørtes mer ut som en forbrytelse når Birgitte fortalte om det. «Jeg skjønner at det er trist for deg, Åsa. Men er det ikke bra at hun får være lykkelig med dem hun elsker selv om hun bor så langt borte?» Jeg prøvde å holde med Åsa, men samtidig skjønner jeg meg på denne Annika også. Jeg hadde en venninne som hadde gjort noe av det samme bare at hun hadde forelsket seg i en same da hun var å studerte et eller annet i Nord-Norge. Jeg kunne ikke komme på hva det var nå, men noe var det hun studerte der. Jeg hadde vært på besøk der i sommer og hun var jo helt på tuppa etter han. De hadde et forhold, men han var ikke klar for å stifte familie, men det var hun. Han ville drive med reindrift, men hun ville gjøre alt for han og hadde flyttet opp dit. Det var egentlig ganske idiotisk det hun drev med, men det er jo hennes valg.

Åsa hadde snufset seg ferdig og sa «selvfølgelig er jo det fint, men jeg kunne ønske hun kom på besøk litt oftere. Jeg krever ikke mye bare en gang i året eller annet hvert år det går også bra, men nå har jeg ikke sett henne på 5 år. Hun var nok på din alder også når hun dro til USA skal jeg fortelle deg. Hun er vel bare 2-3 år eldre enn deg vil jeg tippe. Hun dro dit når hun var 19 og nå er hun altså gift og mor.» Jeg så på henne med et medfølende blikk. «Ja ja. La oss snakke om noe annet. Hvor i California bor kusina di da?» spør Åsa. Jeg rødmet. «Ehh, faktisk er jeg ikke helt sikker for tiden jeg vet at hun har et sted i Los Angles, men jeg vet ikke om hun bor der til vanlig eller om hun bare bor der nå.» Åsa nikker og smiler til meg «Det er jo ikke så lett å huske sånne ting når de bor så langt borte. Mitt barnebarn bor faktisk også i Los Angels, men kusina di bor vel kanskje i Hollwod siden hun er skuespiller som du sier. Hvem er kusina di forresten? Er hun berømt?» sier hun til meg.

«Kusina mi er Emma Watson. Vet dere hvem det er? Hun er ganske berømt, spilte Hermine i Harry Potter og alt mulig», sier jeg. «Ja selvfølgelig vet vi hvem det er», sier Birgitte. «Så heldig du er», sier Åsa. Hun høres nesten ut som hun er på min alder og er sikelig sjalu. Vi snakker mye på flyet jeg har fått vite at Åsa ikke bor så veldig langt fra huset til faren min og at Birgitte bor i et annet tett sted. Vi utveksler mobilnumre og Åsa sier at jeg må ringe når jeg kommer hjem fra turen min for hun vil høre alt. Det føles nesten som om vi er like gamle sånn som vi sitter og snakker i flere timer. Da vi er framme går vi sammen til bagasje båndet. Vi sier hade og ønsker hverandre lykke til på turen. Så går jeg.

Det er mange folk i ankomsthallen og jeg speider etter Emma. Der langt borte seg jeg et kjent ansikt. Emma. Jeg forter meg bort til henne og gir henne en rask klem. «Hei! Hvordan går det med deg?» sier Emma på norsk. Hun er ikke så veldig flink til å snakke norsk, men hun er jo ganske flink til å være amerikansk da. «Hei! Jeg har det kjempebra og nå gleder jeg meg virkelig til å få pakket ut sakene mine og slappe av», sier jeg og smiler til henne. Mens vi snakker kommer det en del blitslys mot oss. Jeg er ikke så vant til å ha paparazzier rundt meg, men jeg vet godt at Emma blir forfulgt av paparazzier veldig mye, men jeg bare ignorerer dem. Vi går ut og snakker om alt som har skjedd i det siste. Emma har leid en cabriolet som vi suser av sted i. Det er koselig å snakke med Emma om familien. Jeg snakker mye om pappa og hun snakker om familien som bor i England. Vi kommer fram til et av disse luksushusene som er å finne i Los Angeles. Som du kan lese om i sladderblader her hjemme, men bare drømme om å bo i. Emma viser meg rommet jeg skal få låne mens jeg er her. Det er kjempefint og stort med eget bad og greier. Jeg pakker ut tingene mine og går ned til første etasje. Der begynner jeg og Emma med det vi alltid gjør når vi er sammen: å bake cupcakes, som både er min og Emmas favorittsøtsaker. Emma forteller meg om en ny oppskrift hun har kommet over og som hun liker veldig godt. Det er marshmallow-cupcakes. Det høres godt ut synes jeg. Hun spør om jeg vil ha det eller vår standard som er sjokolade-cupcakes. Jeg svarer at jeg ikke har noe imot å prøve noe nytt så da setter vi i gang med å bake. Jeg og Emma er ikke akurtat de beste til å bake jeg vet om, men vi har det gøy og det er jo det som teller.

Når cupcakesene er ferdige setter vi oss i den store stua og ser på nesten alle Harry Potter-filmene som vi alltid gjør når vi er sammen. Vi gjør alltid det, spiser cupcakes og ser på noen Harry Potter selv om Emma syns det er litt merkelig å se seg selv på skjermen som en annen og det skjønner jeg for det er jo en del av barndommen hennes. «Å for noen gode cupcakes!» bryter jeg ut. «Ja, ikke sant,» sier Emma. Hun fryder seg over at jeg likte dem. Etter at vi har sett filmene og spist minst 15 cupcakes hver sier Emma «Du. Din første audition er i morgen og hvis du ikke kommer med der har jeg utallige andre steder du kan gå.» Jeg smiler. «Takk for at du hjelper meg». «Å det er jo bare hyggelig å hjelpe min lille mima,» sier hun og ler. Mima er noe hun pleide å kalle meg når jeg var liten og hun bruker det fortsatt når hun skal tulle med meg. Det er egentlig bare noe hun begynte å si fordi hun syns at navnet mitt var litt vanskelig å si for jeg heter Miriam Britten også etternavnet da. Jeg syns bare det er morsomt og koselig. Selv om klokka bare er sju om kvelden her i USA er jeg kjempetrøtt. Det er jo ni timers forskjell mellom Norge og Los Angeles så hjemme er jo klokka fire på natta hjemme i Norge. Jeg sier god natt til Emma før jeg går opp på rommet mitt. Jeg går inn på det store badet. Vasker bort den dumme maskaraen jeg tok på meg i dag morges og pusser tennene. Jeg er ikke noe særlig til sminkedukke så maskara er den eneste sminken jeg pleier å bruke. Etterpå kryper jeg opp i den store dobbelsengen i rommet. Den er myk og deilig og lukter roser som er min favorittlukt.

Når jeg våkner dagen etter er klokka ti. Jeg pleier å vende meg fort til tidsforskjellen når jeg er her. Jeg går ned og der sitter Emma. Hun spiser speil egg og leser avisen. «God morgen», sier hun til meg når jeg kommer ned med pysj på og håret mitt i en stor volumboost, sånn det alltid ser ut når jeg nettopp har stått opp. «Det står mat på kjøkkenbenken. Bare forsyn deg», sier hun og smiler til meg. Jeg setter meg ned med en typisk amerikansk frokost på telerken min som Anne vet jeg elsker. «Når er audition begynner?» spør jeg. «Det er en del timer til enda. Når du er ferdig meg å spise kan du gå og ta deg en dusj så skal jeg hjelpe deg med håret, sminken og klærne,» forteller hun meg. Jeg nikker.

Når jeg har spist opp maten min gjør jeg som hun har sakt tar meg en deilig varm dusj med en fantastisk såper med en rose duft jeg bare ikke kan motstå. Jeg går ut av dusjen og tar på meg morgenkåpa som Emma har lagt på senga mi. Jeg går mot rommet hennes og banker på. «Bare kom inn du», kvitrer Emma. Det er litt rart å se henne gå rundt med det korte håret jeg har liksom ikke vent meg helt til det enda. Jeg lukker øynene og ser for meg Emma og meg sammen da vi var små i England.

Jeg setter meg ned foran speilet på rommet hennes. Hun er veldig glad i det lange, svarte håret mitt og børster det. Hun vil egentlig ha langt hår selv ,men orker ikke alt bryet med det. «Håret ditt har virkelig blitt langt», påpeker Emma. «Det rekker deg jo helt ned til rompa», fniser hun. «Ja. Og jeg liker det veldig godt sånn også,» sier jeg. Hun børster det lange håret mitt og sprayer inn noe som skal gi håret glans og gjøre det sterkt. Etterpå tar hun et hårbånd i håret mitt så det ikke kommer i veien når hun skal sminke meg. Mens hun sminker meg føler jeg meg som en dukke og det forteller jeg henne også. Da bare ler hun og sier at jeg er jo den lille kusinen hennes. «Jeg er ikke liten. Jeg er bare ett år yngre enn deg», syter jeg på tull. Hun ler igjen.

Når hun er ferdig ser jeg ut som en eventyrprinsesse. «Du burde virkelig gjøre det der oftere», sier Emma helt alvorlig. «Du er så vakker. Både med og uten sminke. Jeg tror du har en stor sjanse til å få denne rollen.» Hun smiler til meg. «Hva handler filmen om egentlig», spør jeg nysjerig. «Det handler om en jente som er den peneste jenta skolen, men allikevel blir hun mobbet. Hun blir mobbet fordi hun ikke er med i noen av de kule gjengene og ikke er en bitch. Det er selvfølgelig bare jentene som er ekle mot henne. Guttene liker henne, men de tør ikke ta sjansen på henne og holder seg til de andre jentene. Jenta blir ganske oppgitt og til slutt banker hun opp alle bølene. Og hun blir sammen med en gutt som alltid har vært der for henne han er faktisk beste vennen hennes , men har aldri turt å be henne ut fordi det er så mange andre gutter som liker henne som lett kan banke han og han vil ikke ødelegge vennskpet dems», hun forteller det med en innlevende stemme. «Det høres ut som en bra film», sier jeg. Emma syns ikke noe særlig om de få kjolene jeg har med meg og låner meg en av hennes. En rød sommerlig kjole hun aldri bruker. Hun sier at jeg kan få den hvis jeg vil og det vil jeg jo. Kjolen har dette lette stoff typen som jeg elsker, den rekker meg til knærne og har to tråer man skal knyte bak på nakken.

Vi setter oss i cabrioleten til Emma. Jeg har tatt meg den friheten å flette håret mitt i en lang flette. En flette som kan få meg til å se ut som rapunsel med en del kortere og svart hår. Det er deilig å kjenne vinden i ansiktet. Dette er livet. Vi kjører bort over en vei som går langt inn i byen. Emma stopper bilen og betaler for en parkeringslapp. Så går vi arm i arm bortover og tuller og ler.

«Her er det», sier Emma høytydelig og åpner en dør. Jeg går inn og Emma kommer bak meg. Jeg stopper opp litt og så følger jeg etter Emma. En høy man kommer mot oss med stor åpene armer. Han gir Emma en klem og presenterer seg som William Moore. Resigssør og bekjent av Emma. Jeg presenterer meg kort og enkelt som Emmas kusine. William ber meg kalle han Will, så jeg gjør det. «Følg meg», sier Will til meg og Emma, og vi følger etter. Will snakker mye om prosjektet og sier at jeg har et godt utsende for rollen og at han gleder seg til å se om jeg er personen de leter etter.

Noen dager etter får jeg vite av Emma at jeg ikke fikk rollen. Akkurat som jeg trodde, tenker jeg. «Jeg er lei for det, mima,» sier hun og ser virkelig lei seg ut også. «Det går bra. Du så jo at du hadde flere audition. Ikke sant?» sier jeg og jeg ser at ansiktet hennes lyser opp. « Ja! Og den neste er i morgen så vi kan ta oss en tur ut i dag eller noe. Hva vil du?» sier hun til meg med veldig mye optimisme i stemmen. «Jeg vet ikke. Skal vi ta oss en shoppingtur i Hollywood og dra på en fest senere i dag kanskje?» spør jeg. «God ide! Det gjør vi», sier hun.

Det blir sånn, og jeg og Emma går rundt i Hollywood med posene fulle. Vi snakker om den gangen jeg var hos henne og vi feiret at hun hadde fått rollen som Hermine. Vi hoppet rundt og sang. Det var så gøy. Og nå går vi sammen her i byen og ler og tøyser med hverandre. «Du må virkelig komme på besøk oftere», sier Emma. «Ja,» sier jeg og smiler. «Men bare slapp av du blir nok ikke kvitt meg så fort nå.» Vi ler begge to. Vi har det virkelig morsomt. Paparazziene er overalt og knipser bilder av alle kjendiser de kan finne i byen. Vi går inn på en kafe jeg har vært med Emma en del ganger før og ved det ene bordet der inne sitter jo Daniel Radcliffe og Tom Felton. Jeg skjønner at Emma har ringt dem for å få meg i enda bedre humør. Jeg har møt dem ganske mange ganger for de er jo gode venner med Emma. Jeg liker begge to og jeg må innrømme at jeg ikke hadde hat noe i mot at Tom hadde bedt meg ut.

Jeg og Emma stormer mot dem. «Hei!», roper Tom til oss og vinker. Når vi kommer oss bort til bordet deres blir det klemmer på alle og det tar en stund før vi får satt oss. «Ja så ja. Så du er i byen for å starte karrieren,» sier Dan til meg. «Emma har fortalt oss alt sammen,» sier Tom til meg og smiler. Hvis jeg hadde stått nå hadde jeg ramlet for beina mine er helt gele. Jeg har alltid likt Tom, men jeg tror aldri han vil være sammen med meg på grunn av Emma og alt det der. Det er ingen som vet at jeg liker Tom bortsett fra venninnen min hjemme i Norge, men jeg tror kanskje Emma ser det på meg nå for hun ser litt rart på meg. Jeg nikker til dem. «Ja, jeg var på autiton for noen dager siden, men jeg fikk ikke rollen, men jeg er ganske vant til det egentlig», jeg smiler til dem mens jeg sier det. Tom og Dan smiler tilbake og Tom sier «Ja, sånn er det vel. Så synd da, men i kveld skal vi ha det gøy!» Alle ler av det siste. «Ja, vi drar ut i kveld alle sammen. Det blir vel gøy, tror du ikke?» sier Emma til meg «Jo! Kjempegøy!» sier jeg.

Etter at vi har spist lunsj og snakket i flere timer sier vi hadet og jeg og Emma går mot Emmas cabrioleten. «Hvorfor har du aldri sakt noe?» spør Emma meg. Nå er jeg avslørt, tenker jeg trist. «Sakt noe om hva da?» sier jeg og holder pokerfjeset. «Om hva du syns om Tom selvfølgelig. Jeg har jo alltid vist at du syns han er grei og alt sånn, men du har likt han veldig lenge du og du har aldri fortalt meg noe,» sier hun, ikke sur, men ordene svir allikevel. Vi setter oss inn i bilen og jeg ser bort mens jeg sier «Ja. Du har rett. Jeg har likt Tom veldig lenge og jeg har aldri fortalt deg det.» Emma ser på meg. «Jeg er ikke sur på deg, men hvorfor har du aldri fortalt meg det?» spør hun. «Fordi han er en av de beste vennene dine og ja jeg er kusina di og jeg tenkte at han liksom aldri være sammen med meg så det var ikke noen vits i fortelle det til deg,» sier jeg. Jeg tilstår. Emma ser på meg. «Hvor lenge?» spør hun. «Det begynte den gangen jeg var med deg når dere skulle filme noen av senene til Harry Potter og fangen fra Askaban,» tilstår jeg. Det er stille en god stund og så begynner Emma å le. «Hva er det du ler av?!» roper jeg sint. «Det er bare det at når vi spilte inn fangen fra Askaban sa Tom til meg at du var så søt og at du hadde så god humor og alt sånn. Og han sa til meg at han var forelsket i deg! Og han var lei seg fordi han trodde at du aldri ville bli sammen med han fordi jeg er kusina di. Og han sa når jeg snakka med han før du kom at jeg måte ta deg med så han fikk snakke med deg for han vil være helt siker på om du liker han eller ikke. Og hvis du ikke liker han på den måten må han bare glemme deg og begynne på ordentlig å bry seg om andre jenter,» sier hun og ler bare enda mer. Jeg gaper. Så tar jeg meg sammen og sier «hvorfor sa du det aldri?» Emma ser på meg. «Fordi jeg lovte å ikke si det vel,» sier hun. Jeg blir stile og vi snakker ikke mer på en stund.

Når vi kommer fram sier Emma «Skal jeg hjelpe deg med å fikse deg?» Jeg går inn i huset. «Ja, det vil jeg,» sier jeg monotont. «Hva er det med deg nå da?» sier Emma og tar en arm over skulderen min. «Jeg har nettopp funnet ut at gutten jeg forelsket meg i da jeg var 13 er forelsket i meg også og at han har vært forelsket i meg så lenge som jeg har vært forelsket i han,» sier jeg. «Så hva venter du på?! Løp opp og ta deg en dusj så skal jeg ta fram kjolen du kjøpte og noen sko du kan få låne av meg som passer til.» Jeg løper opp jeg er kjempe glad, Emma er kjempe glad og Tom kommer også til å bli kjempe glad. Jeg synger «the coconut tree» i dusjen. Jeg gleder meg så synsykt mye. Dette kommer til å bli en fantastisk kveld. Jeg vasker håret og vasker kroppen med den digge rosesåpen. Når jeg går ut at av dusjen tar jeg på meg morgenkåpa igjen og går inn på rommet til Emma. «Hei,» sier Emma hun ser litt stresset ut og det drypper fra håret hennes. «Hva er det du stresser sånn for?» spør jeg. «Nei, det er bare det at jeg har funnet ut av to av de som står meg nærmest har vært forelsket i hverandre i 7 år!» nesten roper hun. «Emma, nå slapper du av,» sier jeg. Emma nikker tar et dypt pust og så skriker hun «å jeg er så glad! Jeg gleder meg sånn til å se ansiktet til Tom når han får vite det!» Vi begynner å hoppe rundt i morgenkåpene våre og jeg roper «Jeg er så lykkelig!» Vi setter oss ned og Emma hjelper meg med å få på meg kjolen. Den er krithvitt, den er det hviteste jeg noen gang har sett og den er veldig kort. Det er en sikelig fin kjole, den har lag med rysjer på skjørtet. Den er enkel, men fin og akkurat min stil pluss at den er i yndlingsfargen min. Jeg hjelper Emma med hennes kjole den er nydelig og mye mer detaljert enn min, men jeg legger ikke så mye merke til den for jeg tenker på Tom. Så er det noen sko jeg låner av Emma de er også hvite og enkle med høye hæler. Litt maskara og lip gloss. Helt enkelt. Og Emma fletter håret mitt i en flette. Jeg har fine store øredobber på meg også, men det er egentlig ikke så viktig hva jeg har på meg for jeg vet allerede at Tom liker meg.

Vi kommer fram til et kult utested. Det er dødskult der og jeg snurrer rundt noen ganger for å ta inn alt sammen. Tom og Dan kommer mot oss. Tom tar meg i hånden og spør om jeg blir med til baren for å kjøpe noe og drikke. Jeg svarer ja og blir med han. Mens vi går kan jeg høre Emmas hysteriske stemme som sier at hun har noe hun bare må fortelle Dan. Jeg og Tom går bortover mot baren hånd i hånd. Jeg ser på Tom at han er nervøs og jeg smiler til han, han smiler tilbake og det får meg til å smile enda mer. Vi setter oss på to bar krakker og Tom sier «Hva vil du ha å drikke?» «Jeg vet ikke helt,» sier jeg og lager en grimase. «Jeg tror jeg tar det samme som deg jeg,» sier jeg og skaker på hodet. Han bestiller to drinker. Jeg åpner veska mi. Han stopper hånda mi og så sier han «jeg spanderer.» Jeg smiler til han og smaker på den ene av drinkene han kjøpte. Den er blå og er ganske sterk, men den er god. «Hva syns du?» spør han. «Den var kjempegod!» sier jeg og tar håden hans som ligger på bordet. Han lyser opp og ser meg inn i øynene. Jeg ser inn i de blå øynene jeg har drømt om så lenge. Så sier jeg «jeg vet hva det er du vil si.» Jeg ser at smilet hans begynner å forsvinne og han vil gå, men jeg holder han igjen. «Tom ikke gå, hør på meg.» Jeg smiler til han og holder han godt fast hos meg. Han får ikke gå fra meg.

«Jeg fortalte Emma det i dag og nå skal jeg fortelle deg det. Du husker den gangen jeg var det når dere skulle filme til Harry Potter og fangen fra Askaban? Jeg vet at du husker det fordi Emma fortalte meg det og jeg føler akrurat det samme og jeg begynte å føle det da.» Jeg ser at det var like stort sjokk for han som det var for meg så lener han seg fram over og kyser meg fort. Jeg kysser han lenge og mye mer intenst tilbake. «Er det sant? Er det virkelig sant? Jeg drømmer ikke, sant?» sier Tom. Jeg rister på hodet og smiler. «Så da er vi sammen da?» sier jeg. «Ja, det er vi,» sier han. «Kom så går vi til de andre og forteller det,» sier han. Jeg rødmer. «Emma har nok gjettet seg til hva som har skjedd og hun har nok fortalt Dan alt sammen.» Han tar meg i armen han har drukket opp hele drinken sin, mens jeg snakket og jeg drakk den opp på en to tre. Så nå går vi ut. Vi går med hånd i hånd. «Når har du tenkt og reise tilbake til Norge?» spør han. Jeg ser at nå er det det som plager han. «Jeg vet ikke, men jeg skal ikke hjem på en stund,» svarer jeg. Vi kysser igjen. Heldigvis er det ingen paparazzier i nærheten. Jeg river meg løs etter en lang stund. «Kanskje vi skal gå opp til de andre så de ikke lurer på hvor vi er,» sier jeg. Tom nikker. «God ide,» sier han og kysser meg. Igjen går vi hånd i hånd. Ved et tomannsbord ser jeg Emma og Dan. De prater og ler og jeg ser at Emma er i sitt ess. Tom har også sett dem og drar meg etter seg. Emma ser oss,smiler og sier noe til Dan og peker. Dan ser bort mot oss og han smiler han også. Jeg og Tom satt oss ned ved dem. «Hvordan går det med turtelduene da?» sier Emma. Jeg og Tom ser på hverandre og så begynner vi å snakke i kor.

Vi var på den nattklubben i mange timer. Jeg ligger trygt og godt med Tom ved siden av meg. Han holder rundt meg og hvisker mange fine ting til meg og mellom hver setning sier han de tre ordene jeg har drømt om at han skal si til meg i sju år. «Jeg elsker deg».

Jeg våkner. Tom sitter i senga ved siden av meg og stryker meg på ryggen. «Vekket jeg deg?» spør han. «Nei da,» sier jeg. Jeg setter meg opp og kysser han. Han kysser meg tilbake. Der sitter vi og kliner. Han i bokseren og jeg i en stor T-skjorte jeg har fått låne av ham og undertøy. Han reiser seg opp og kler på seg så slenger han en jogge bukse, et par sokker og en hette genser til meg. Han setter seg ned på senga og venter til jeg har kledd på meg. Vi går ned trappa. Fortsatt hånd i hånd. Nede ordner han frokost og jeg sitter der og er lykkelig. Han setter maten ned på boret og kysser meg igjen. Jeg kjenner de myke, varme leppene hans mot mine. Han setter seg ned ovenfor meg og vi begynner å spise. Han sender meg avisen. «Jeg har ikke lest den enda, men Emma sendte en melding om et eller annet som sto der,» sier han. Jeg lener meg over bordet og kysser han. Så begynner jeg å bla i den. Ikke noe interessant så langt. Så ser jeg det. Bildet av meg og Emma som klemmer på flyplassen og leser.

«Tidligere i uka fikk vi vite at Emma Watsons veldig ukjente kusine som ingen har hørt noe om dukket opp på flyplassen i Los Angeles. Og i går ble det tatt bilder av kusina til Emma sammen med Tom Felton.»

Det står masse annet også. Folk som mener de har sett meg og Tom kline og så videre. Og oppi alt dette ser jeg et ganske utydelig bilde av meg og Tom hånd i hånd. Sikkert tatt med et dårlig mobilkamera. Jeg rister på hodet og sender avisen tilbake til Tom. Tom leser det fort og ser på meg. «Jeg er virkelig lei for det,» sier han og ser virkelig lei seg ut også. «Det er da ingen ting å være lei seg for,» sier jeg. «Jo. Du kom jo hit for å starte karrieren din og bli kjent, men ikke på denne måten,» sier han og ser meg dypt inn i øynene. Jeg reiser meg. Jeg har så vidt spist av maten min, men jeg er ikke særlig sulten. Jeg setter meg på fanget til Tom. Han løfter meg opp i de sterke armene og bærer meg til sofaen. Der legger han med ned, løfter forsiktig på hodet mitt, setter seg ned og tar hodet mitt i fanget sitt. «Gjort er gjort, Tom. Ikke tenk på det,» sier jeg og løfter meg opp og kysser han. Han legger hodet mitt ned igjen og stryker meg over pannen. «Jeg elsker deg,» hvisker han mange ganger før jeg sovner.

Jeg står og improviserer foran fem personer. Tom kjørte meg hjem til Emma og dro igjen. Der skiftet jeg før jeg og Emma dro hit til auditionen her. «Takk,» sier en dame. «Du var veldig flink. Du kan gå nå,» sier en annen og det gjør jeg.

«Hvordan går med deg?» spør Emma mens vi kjører hjem til henne. «Det går faktisk veldig bra. Jeg bryr meg ikke så mye om hva de skriver om meg for uansett er jeg lykkelig,» sier jeg og Emma ser på meg. Jeg smiler til henne. Hun ser at jeg mener det. Etterpå koser vi oss med alle mulige godsaker Emma har handlet inn og vi snakker om alt mulig akkurat som vi gjorde da vi var små.

Dagen etter vekker Emma meg klokka halv sju. Jeg har vent meg til å sove lenge og være oppe til sendt på kvelden. Emma setter seg på senga mi. «Du fikk rollen!» sier hun og smiler til meg. Jeg gjesper. «Så flott,» sier jeg. Hun ler for hun ser hvor trøtt jeg er. «Jeg må dra nå skal ta noen bilder og sånn. Du vet,» sier hun. «Du kan jo sove litt til og så kan du jo ringe Tom,» sier hun, smiler og går.

Jeg sover to timer til og så står jeg opp. Tar en dusj og varmer noen rester fra i går. Jeg spiser mens jeg ser på en episode med «Jersey Shore». Jeg liker det programmet. Så går jeg og kler på meg og sminker meg. Jeg bruker lang tid på det og klokka ti ringer jeg Tom og spør om han kan kommer bort. Han kommer og vi tar oss en tur ut. Vi kjører i bilen hans. «Hva har du lyst til å gjøre?» spør han meg. Jeg svarer ikke på det spørsmålet sier bare «du har vært i Florida ikke sant?» Han ler og svarer at det har han. «Jeg har lenge hatt lyst til å dra til Florida,» sier jeg. « Å, jeg vet hvorfor. Du vil til Harry Potter-parken ikke sant?» sier han. Jeg smiler og nikker. Han tok hintet mitt. Han ler. «Jeg har en jet vi kan bruke for å komme ditt,» sier han. Han tar en rask telefon. «Det går greit. Vi drar til Florida,» sier han. «Du er fantastisk,» sier jeg og kysser han.

Vi er framme i Florida etter en kort stund. Hele dagen går med til at vi traver rundt i den beryktede Harry Potter-verdenen som er blitt skapt av J.K. Rowling. Vi sitter på «tre sopelimer» og drikker hver vår «smørter øl». «Jeg elsker dette stedet!» sier jeg og han smiler til meg. Vi går rundt i parken i mange timer og Tom er gaiden min og viser meg alt mulig. Senere tar vi inn på et hotell der og der sover vi i tett, tett sammen i mange timer.

Jeg våkner av at telefonen min som ringer. Det er Emma. Selvfølgelig. «Hvor i helvete er du?!» banner hun. «Alt jeg fikk er en melding hvor det står: drar ut med Tom bare slapp av!» Tom ser på meg mens jeg får masse kjeft av Emma. «Er det Emma?» spør han. Jeg nikker til svar. Han rekker hånden ut mot mobilen. «Emma, Tom vil snakke med deg,» avbryter jeg henne og da blir hun stile. Jeg gir Tom telefonen før jeg går ut på badet for å ta meg en dusj. Jeg vil ikke høre på den krangelen.

Senere spør jeg Tom hvordan Emma reagerte på det han sa til henne. Han ler. «Det gikk helt fint,» sier han og kysser meg. «Vi drar nå så tar vi flyet tilbake til Los Angeles før hun finner ut at hun skal drepe meg,» sier han og ler. Jeg ler også.

Trygt tilbake i Emmas leilighet sitter jeg, Tom, Emma, Dan og til min store overraskelse Rupert Grint. «Hadde dere en fin tur da?» sier Dan. Emma ser ikke på meg en gang hun er fortsatt sur og jeg bare nikker og Tom kommer med et kort «ja.» Dan og Rupert drar med seg Tom ut så jeg og Emma kan snakke. «Emma da,» sier jeg og ser på henne. Hun kaster seg rundt halsen min og begynner å gråte. «Men Emma da. Hva er det?» utbryter jeg. Emma prøver og ta seg sammen og det tar lang tid før hun slutter å gråte. «Jeg angrer sånn for at jeg var så sur på deg. Jeg skulle ikke vært det. Jeg visste jo at du var trygg sammen med Tom, men allikevel ble jeg redd for deg. Jeg er så lei meg for at jeg kjeftet på deg,» snufser hun. «Det går bra. Jeg tilgir deg,» sier jeg og stryker henne over hodet. Så går vi til de andre i Emmas stor stue. Der sitter Tom, Dan og Rupert. De ler,prater og tøyser. Tom lyser opp da jeg kommer.

Et år senere går jeg bortover en rød løper på en premiere sammen med Tom. Vi er på premieren til filmen hvor jeg spilte hovedrollen. Jeg skriver autografer, blir tatt bilde av og snakker med mange folk. Vi ser filmen og etter det er det mye annet som skjer, men jeg og Tom drar tidlig hjem til Tom. Der koser vi oss sammen med vennene våre som var hjemme hos Emma den kvelden for akkurat ett år siden. Vi koser oss og har det virkelig koselig.

To dager senere drar jeg og Tom til Norge. Det er midt på vinteren og vi er på vei hjem til faren min. Pappa tar oss i mot med åpene armer. «Unnskyld meg. Jeg må bare ta en telefon,» sier jeg og går ut av rommet. Der ringer jeg Åsa og forteller alt. Jeg sier til Tom og pappa at jeg tar meg en tur ut til en venn.

Jeg sitter hjemme hos Åsa og vi snakker om alt som har skjedd det siste året. Hun forteller at hun hørte noen ungdomsjenter som snakket om at det hadde kommet et rykte om at jeg datet Tom og da begynte hun å lese ungdomsblader og leste masse om meg. Vi sitter der i flere timer så sier jeg til slutt «jeg må nok gå nå. Tom og pappa begynner nok å bli tomme for temaer å snakke om.» Så går jeg hjem.

Dagen etter drar jeg og Tom til Trysil. Vi drar til hytta til pappa. Jeg liker den hytta kjempemye og jeg og pappa har vært der mange ganger. Han kjøpte den da jeg var 10 og vi dro dit hver eneste vinter og sto på slalåm sammen. Nå drar jeg med meg Tom til skibakken. Jeg står på slalåm og Tom på snowboard. Etterpå drar vi tilbake til hytta og spiser en pizza vi kjøpte med oss. Jeg har lært Tom å spille mange forskjellige kortspill. Når jeg vinner i jugg for tredje gang på rad løfter Tom meg opp og snurrer meg rundt og setter meg ned i sofaen igjen. Han setter seg på knærne og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor, men så sier han «Emma rådet meg til å gjøre dette nå for jeg har snakket med henne om det mange ganger og nå gjør jeg det.» Han tar opp en svart boks opp av lomma. «Miriam Britten, jeg elsker deg av hele mitt hjerte så hva sier du vil du gifte deg med meg?» Jeg smiler til han og roper «Ja, så klart jeg vil!»

Nå to år senere bor jeg lykkelig sammen med mannen min Tom Felton og jeg heter ikke mer Miriam Britten Watson lenger. Jeg heter Miriam Britten Felton. Jeg er lykkelig og det er Tom også. Akkurat nå er vi på Maiami Beach. Jeg tenker på flyturen jeg hadde hit for tre år siden. Jeg ble vel nesten som barnebarnet til Åsa bortsett fra at jeg er noen år eldre enn henne og jeg ikke har noen datter. Jeg har ikke tenkt til å få barn på en god stund jeg er jo bare 22 og Tom er 27 så jeg tror nok det blir noen år til enda. Tom drar meg ut av solsenga. «Kom vi går og surfer!» sier han.

Og sånn ble drømmen min til virkelighet. Jeg har alt jeg ønsket meg. Jeg er lykkelig og den lykken smitter over på alle rundt meg. Forresten tror jeg Emma kanskje har funnet seg en kjæreste, men nå må jeg gå skal ut sammen med Tom, Emma og en annen gutt som nok snart blir Emmas nye kjæreste.

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.









Legg inn en melding!

Ditt kallenavn

Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!