Utrygg etter å ha vokset opp i en vanskelig familiesituasjon.

Hei, og tusen takk for at du skriver inn til oss.

Det er vondt å lese brevet ditt, for det er så tydelig at det du har vært med om i din oppvekst har satt tunge spor. Sånn skal ingen barn og unge trenge å ha det.

Jeg blir lei meg på dine vegner fordi at du har måttet oppleve dette og for at ingen såg hvordan du hadde det. Både ift mammaen din og ift at du måtte ta ansvar før søskene dine før. Dine opplevelser deler du med mange som har foreldre som ruser seg. Allikevel forteller mange, liksom du, om den uendelige ensomhet. Mange sier at de fortvilt prøver å skjule hvordan det er hjemme, og noen sier at de skjemmes (til tross for at de ikke har noe å skjemmes over). Det er dumt at så mange som er rundt disse barna og familiene "later som ingenting", for det gjør det i grunn bare verre.

Små barn som kjenner seg utrygge prøver det de kan for å bli trygge. Alle barn er ved et eller annet tidspunkt utrygge, det er en del av det å være barn. De aller fleste har noe som gjør at de kjenner seg litt tryggere der og da. Det kan være å sutte på tommelen, ha en kose-klut, kosedyr eller smukk. Etterhvert vil de fleste utvikle en trygghet i sitt eget sind som gjør at man ikke lenger trenger disse tingene. For å klare det trenger man å få tilført ytre trygghet (fra sine foreldre), og at de blir en trygghet i sindet til barnet. Om man, av en eller annen grunn, ikke har fått det fra foreldrene sine, men heller måtte ta en rolle som voksen, når man egentlig ikke var ferdig for det, vil man trenge å søke en eller annen form for trygghet. For deg var det sikkert tommelen. Det at du fortsatt sutter på tommelen betyr helt sikkert at du fortsatt trenger det, og at det gir deg en form for ro eller trygghet som du ikke finner i deg selv. Det er ikke farlig, men et behov som du har. Jeg tenker at du trenger den. Ikke prøv så hardt å slutte med det. Det vil helt sikkert føre til at du kjenner deg veldig redd og utrygg, og det vil på mange måter være verre for deg enn å sutte på tommelen. Du vil sannsynligvis slutte med tommelen av deg selv hvis du på en eller annen måte får en opplevelse av trygghet sammen med et annet menneske etterhvert.

Sårheten du beskrever kan hende at du må leve med i livet ditt, men det trenger ikke å bety at du trenger å være som et åpent sår fremover. Om du får hjelp med alt det vanskelige kan det være at sårheten din i større grad blir en følsomhet for andre mennesker og for deg selv. Det er en veldig flott og verdifull egenskap å ha. Det kan hende at du alltid vil være var og følsom for svik og at det kan bli vanskelig for deg å stole på andre. Desto viktigere at du er bevisst på hva som skjer med deg og at du tør å la noen bety noe for deg, og som du kan være "liten" sammen med. Det vil kunne hjelpe deg fremover.

Måten du beskriver hvordan du har det gjør at jeg tenker at det vil være godt for deg å snakke med noen om det du har vært med om. Med riktig person kan det være veldig fint. Du beskriver din smerte og sårhet på en så inderlig måte at det kan virke som om du har tenkt en hel del på dette, og noen ganger er det godt å si ting høyt.

Avhengig av hvor du bor finnes det forskjellige muligheter. Du kan se på www.kompasset.org eller www.barsnakk.no. Det er tilbud til barn av rusmisbrukere. Du kan også spørre om å få snakke med en psykolog om det du har vært gjennom. Da spør du om henvisning fra din fastlege.

Kjære du, ta godt vare på deg selv, og skriv gjerne tilbake om du ønsker det.

Vennlig hilsen

Psykologen/ung.no