Ikke skyll på puberteten!

Hei:) Hver gang jeg skal skrive vet jeg ikke hvor jeg skal begynne..Nå er jeg 15 og jeg har stoppet opp. Jeg tenker for mye..På fremtida,nå og fortida. Lurer på om alt det strevet som jeg gjør på skolen er for katten?(har over 5 i snitt) Er vi bare til for å jobbe,jobb,god lønn,få familie? Jeg tror at mennesker kan leve et godt liv uten utdanning.Bare se på de smilende menneskene i urskogene i Amazonas eller andre folk. De har nesten ingentig, men har hverandre og det som naturen har å by på. Jeg aldri røykt,dopet meg,vært på fest,smakt alkohol,hatt en riktig kjærste,vært interessert i moteklær..osvosv,alt som det er så mye snakk om..Dessuten vet jeg at dere tror at dette er en del av det å være ungdom! Å "prøve ut". Det er jo greit det..for dem som synest det. Men i familien min(foreldrene mine er over 60) er det liksom ikke noe snakk om dette, siden de som driver med det, ikke er helt "friske i hodet", på ett vis..og moren min er katolikk,så da blir det jo enda "bedre"... Men er det noen som roser meg for at jeg er så "snill", og har gode karakterer?:D Neida.(jeg klarer self.å stå på egene ben, men det hadde vært litt fint viss foreldrene mine hadde vært litt mer "med meg"). Uansett..på den ene siden klager foreldrene mine bare på at jeg ikke vil gjøre ditt og datt..og moren min har angst..i virkeligheten gjør jeg så godt jeg kan. Jeg har nesten ingen venner (de som var, har vært..)alt er forandret. Hva er ekte venner? Helsesøsteren sa at jeg ikke var "alene" som følte det slik..Men selfølgelig er jeg det! Hvorfor synest da alle(til og med gode "venner" at jeg er så "spesiell"(rar)?..Og jeg har mine egene følelser,ikke andres. Jeg har observert omverden, skolen, og jeg kan ikke si at at det er noen "ungdommer" der ute som har det slik som jeg. Derfor blir jeg på mine egne vegne ganske provosert når noen sier at "slik er puberterende ungdommer", når de kanskje er DEPRIMERT og SINTE, fordi de har andre problemer i livet og ikke blir hørt, og ikke blir møtt med kjærlighet.Såå..de voksne vil liksom si at det er "pga puberteten", og ikke tar eget ansvar, eller prøver å løse problem? Jeg har selv blitt forlatt gråtende på rommet, med ordene "det er pga puberteten"..Jeg gråt så mye, og hardt at det gjorde vondt rundt hjerteregionen. Jeg gråter bare jeg tenker på at noen oppdrar barna sine slik, og sier at "det er bare en fase", eller "de er snart kommet over det". Er vi en slags robot eller maskin? Selvmotsiende eller paradoxe saker irriterer meg....... Jeg vil ikke ha noe svar, ville bare skrive litt av livsløpet mitt. Det gjør meg litt roligere, og lettet..Dessuten vil jeg ikke at dere skal si at "vi forstår det, du er jo i puberteten, de fleste har det slik da, og alt skal gå så fint, bare snakk med foreldre, venner eller helsesøster". Jeg er jo en oppegående person...Men i alle dager, HØR da; Jeg er midt oppi en "krig"! Personlig..Jeg bruker all min egergi på alt mulig, men jeg kommer til å vinne..den som ler sist ler best.