Ikke venner lenger.

Jeg har skrevet ned alt som plager meg, det ble på en måte et slags "innlegg.." Håper dere kan hjelpe meg. Jeg var verdenst lykkeligste jente i hele verden, føltes det ut som. På skolen rakk jeg alltid opp henderne og sa tydelig fram svaret. Jeg var med verdenst beste venn, MIN bestevenn. Vi tilbringte hvert friminutt sammen, satt med hverandre eller lekte ilag. Og når friminuttet var over; Klemte vi og du gikk inn. Jeg ville holde deg for alltid, men timen ventet. Etter skolen, ble du med meg. Da lekte vi mere, tok bilder og koset oss. Prøve sminket oss å gikk ut om natten og lekte spioner. Vi skreiv mange sider med ord til hverandre på venne beskrivelse på nettby. Vi dro på kino, jeg husker at jeg alltid satt helt tett inntil deg, fordi jeg ville du aldri skulle gå.. Men du ble. Du sov mange ganger hos meg, da kledde vi oss i pysjamas og tok tulle bilder, la det ut på nettet og komenterte. Når jeg skreiv: awww du så pen! Så skreiv du; DU er penere <3 Og slik fortsatte det. Du syntes jeg var pen, og for å være ærlig; så var jeg ikke i nærheten av pen. Men du sa jeg var pen, så jeg trudde på det. Men DU, du var smell pen. Nydelig jente.. Jeg husker når vi hadde fått hvert vårt armånd, og vi brukte det i dagesvis. Jeg husker vi knøt hendene sammen, og tok bildet av det. Så skreiv vi: Ilu <3 Jeg husker så mye, jeg husker vi ridde ilag, jeg ga tilomme halve min ridetime vekk for at DU skulle få lov til å ri litt. Jeg ville virkelig ri en hel time, men siden du var min bestevenn; Så lot jeg deg få lov. Og når vi dro på kvelden bort til folk, så var vi alltid sammen. Sykla ilag og prata. Ingen fikk skille oss. Du hjalp meg hver gang jeg var i trøbbel, du var det viktigste i hele mitt liv. Du VAR mitt liv. Men ting ble forandret. DU ble forandret. Plutselig kom du til meg med eyeliner på, jeg syntes jo seff du var pen, men jeg viste at du ville forandre deg da. Du pratet i telefonen i timesvis, mens jeg bare satt forran deg og prøvde å snakke. Vi tok til slutt ikke noen bilder sammen, og du kom ikke ofte til meg. Du var heller ute med andre, med gutter. Jeg likte det ikke, du var jo helt.. annerledes. Slik hadde du da aldri vært før. Men det var slik det var blitt. Du begynte med mere sminke, og ordna håret ditt. Du ble bare penere og penere, og jeg følte meg straks som en grå mus ved siden av deg. Til slutt satt du bare med de andre jentene på skolen. Når jeg kom, gikk du litt bort. Jeg snudde meg, og hørte at dere snakket stygt om meg. Om min nye lue. Jeg elsket den lua! Men dere sa den var stygg, og at JEG og var stygg. Greit, jeg var stygg. Men å baksnakke meg? Jeg annmeldte dere og sa ifra til rektor. Da ble vi "venner" igjen, og tok hånden. Men når jeg gikk, snakket dere enda mere stygt om meg. Når jeg kom og sa det til dere, sa dere: "Vi har ikke sagt noe". Løgn,løgn og atter løgn. Du ble helt forandret. En dag på nettby, jeg husker ikke helt datoen, men det var i 2010. Jeg skreiv hei til deg, og spurte hvorfor du ikke prata med meg mere, eller var med meg. Du var blitt så forandret, du hadde begynt å banne, sminke deg som de andre jentene og gå i andre klær. Meg hadde du tydeligvis helt glemt. Ordene du skreiv, såra meg DYPT i sjela. Jeg fikk så vondt, at jeg ikke fikk puste. Jeg la meg ned å gråt, jeg trudde det var tull. Men du tullet ikke, du skreiv at du aldri mere ville se meg mere, og at jeg ikke var din bestevenn, og at du kom til å slå meg ned om jeg sa noe. Jeg skreiv bare, at jeg ALDRI kunne glemme deg, du var jo mitt alt! Men du logget av, og jeg fikk ikke tak i deg på telefonen eller msn. Den dagen forandret mitt liv. Om natten lå jeg bare å stirret i taket, hadde jeg virkelig mistet deg? Hvem hadde jeg da? Joda, hun andre, men hun var jeg jo aldri med. Du var jo min bestevenn, en som jeg kunne si alt til, og prate med om alt. Men nå hadde jeg ikke deg, jeg ble helt alene i verden. De andre jentene hadde klart å få deres mål; Stjele deg fra MEG. Du hengte mere med de, tilslutt ble du en AV de. Ble en bitch. Jeg gråt hver gang jeg så på deg, hver gang ble hullet i hjertet mitt større når jeg så deg. Jeg kunne ikke gråte forran alle, men jeg ville virkelig. Å holde seg sterk så lenge, det er umulig for et menneske. Jeg husker også min andre bestevenn, Min hestevenn. Hun hadde invitert meg til å få ri med henne, ri en liten shetlandsponni. Jeg dro dit, tok på meg ridebuksa og strigla henne. Salte på og så var vi ute. Vi ridde på veien, vi prata og kosa oss. Så snudde vi inn en skogsvei, og du satte avsted i galopp. Jeg begynte med trav og humpa opp å ned, men så galopp. vi galopperte til enden av stien, så travde vi tilbake. Det var så herlig. Men det var alt. Vi var bare sammen den dagen, den ene dagen. Jeg spurte neste dag; skal vi finne på noe :)? Men du klikka helt. Du skreiv: Herreguuuud slutt da å mas, uff nei, vi ekke venna lengre! Osv.. Det såra også, siden jeg nå hadde mista DEG. Jeg som begynte å stole på deg.. Jeg hadde til slutt ingen, ingen i hele verden. Mamma ble jeg bare irritert på, og når jeg ble irritert på henne, gråt jeg siden jeg var blitt så sur på henne. Hadde ingen venner, ble alene i fritiden. Ble den stille og sjenerte jenta i klassen. Den som aldri sier noe, som så vidt tørr å rekke opp hånden. Og hver gang jeg ser på de andre jentene som VAR mine venner, ønsker jeg de bare kan dø. Jeg ønsker de dør i en bil ulykke, at de blir drept eller at noe bare skjer med de. De fortjener ikke å være de populære, være balldronning, være allers gutters drøm. De er bare falske drittsekker! Men allikavell ønsker jeg så gjerne, av hele mitt hjerte, at jeg kunne være som dem. Like pen, like høy, like populær. Og hva er jeg? Liten, lav og stygg. De har ødelagt meg helt, har ikke noe liv igjen. Alt jeg tenker på er bare å få en end på dette, dette levende helvette. Men jeg vil ikke, jeg kan ikke, jeg kommer bare til å såre min familie. Men vennene? De vil vell bare feire de? Og de i klassen? VIl de i de hele tatt legge merke til at jeg ikke er der? Jeg føler at jeg ikke har noen i hele livet, Jeg vet det ikke blir bedre av å dø, men da slepper jeg vertfall alt. Og hvem kan jeg si alt dette til ? folk på msn sier bare: slutt å klag, eller så sier de ikke noe. Blir helt stum. Og jeg skriver for mye uansett. Mamma hun bare gråter og sier hun skal ordne det, men hun gjør aldri det! Og jeg vil ikke såre henne.. Jeg klarer ikke det. Tante? joda hun prøver.. men ingen hjelper meg egentlig. Kan ikke skru tilbake tida, og kan aldri bli den som jeg var før. Jeg er for redd for alt og alle. Jeg vil ikke dø, men jeg vil heller ikke leve lengre.. Det som er ekstra vanskelig, det er det å bli tvunget til å si JA høyt til lærerne når de spørr om du er der. Det å lese høyt fra boka, jeg føler at alle ler av meg innerst inne. Og det å ha foredrag, jeg skjelver, vil bare springe ut å gråte. Men har ikke selvtilitt nok, tørr ikke noe. Og det å gå til jentene, som egentlig ikke vil ha meg der. Føler jeg da. De spørr jo aldri om jeg kan komme, men om jeg kommer så prater de jo. Men da føler jeg at alle stirrer på mg og tenker : ååå gå vekk da, du er så stygg osv..! Det er et helvette å ordne håret hele tia, for det er ikke pent i det hele tatt. Jeg tenker hele tia: Ååå hu ser på meg, nei ikke se på meg, jeg er så stygg. Av og til vil jeg bare legge meg ned å gråte, komme vekk. Men jeg kan ikke, ikke på skolen. Når jeg kommer hjem, så prøver jeg å heller ikke gråte. Men jeg klarer ikke være sterk så lenge! allerede når jeg setter meg i bussen, vil jeg gråte. Det er folk der, de prater og hele tia ønsker jeg at jg kunne få lov til å være som dem! Og da gråter jeg inni meg. Og når du går forbi, med de nye vennene dine. Det svir så sterkt at det ikke finnes ord. Og allikavell ønsker jeg at du er død, at du dør fort. Så slepper jeg å se deg mere, å se de bitche vennene dine. Jeg driter vell i hvem som vil savne deg, men det gjør jeg ikke.. Jeg kommer til å savne deg mere enn jeg savner deg nå, blanding av savn og hat. Både savner og hater deg! Hvorfor skal det være så vanskelig?! Når mamma sier: Hvordan har det gått? Så vil jeg bare si alt til henne, rope det ut. Skrike. Skrike mer og mer, hyle. Få ut alt. Jeg prøver å smile å få fram noen få ord, men det er helt umulig. Jeg kjenner tårene presse på, og jeg vil bare gråte. Men jeg sier: som vanlig. Og da mener jeg; Sitte i klasserommet og bare skrive alt som er på tavla, mens jeg egentlig bare vil løpe vekk og aldri komme tilbake. gå forbi bitchene, og ønske å spenne de eller få en kamp igang. Noe som vil skade dem. Og smile til jentene, og prate, mens jeg egentlig tenker på at jeg er stygg og ikke fortjener å leve, og at jentene ikke vil ha noe med meg å gjøre. Å ha alle disse tankene i en jentes hode, det er et rent helvette. Å føle at du ikke er god nok. At du aldri får til noe. At ingen liker deg. At alle ønsker du var død. At ingen vil BRY SEG om du var død. Å se på en jente å tenke: å så pen jeg vil bli. Å så tynn vil jeg bli. Å skulle ønske jeg var like populær. Hvorfor kan ikke JEG være like høy? Hvorfor kan ikke jeg ha sånne pene øyenbryn? Hvorfor kan ingen gutter like meg? Ta kontakt? Hvorfor sier jeg inni meg; Å herregud, du dumma deg så totalt ut! Når jeg bare var flink å si svaret? Trur aldri på noen, om de sier jeg er pen. De lyver, de lyver så innmari. Jeg vil bare så gjerne bli en av dem, men det blir jeg aldri. Jeg forblir stygg, lav og tjukk. Med bollemage og monster øyenbryn. Et monster rett og slett.Men om jeg ikke får bli som de, kan jeg bli usynelig da? Sånn at ingen ser meg? Det ønsker jeg meg. Da slepper jeg å dø, men allikavell vil ingen se meg. Perfekt. Men det går vell heller ikke, så om jeg skal bli lykkelig.. Ønsker jeg meg så gjerne gutten! Drømmeponnissen, som jeg elsker over alt på jord. Jeg ønsker så gjerne å få ri på han, strigle og leie. Jeg vil så gjerne kjøpe strigler og utstyr, kjøpe den søte fleece grima og leie tauet. Og være på beitet med han, kose og ta bilder. Og springe til han når jeg kommer fra skolen. Å ha noe å glede seg til. Få venner i stallen.. Få et liv. Jeg savner han så. Det er så vondt for meg å få vite at det bare finnes 1 % Sjangse for å få han. Han er tilsalgs, og da settes han neppe på fÔr. Og flytte han til islandshest stallen? Jeg GLEDA meg til det, tenkte på at ENDELIG ville alt bli perfekt. Men jeg tok feil. Får han nok aldri på FÔR, og får aldri flytta han dit. Så jeg er hesteløs, igjen. Jeg får aldri gutten igjen, og det svir så j*vlig. Enda flere misserable ting i livet mitt. Er heldig å ha kaninene mine, de elske jeg over alt på jord <3 Om jeg fikk gutten, kunne jeg kanskje endelig begynt å stole på hest. Å tørre å strigle uten å skvette når hesten rører litt på seg. Å tørre å leie, uten å være redd for at hesten skal dra meg bortover. Å være bestemt. Å hente hest fra beitet, som jeg savner så j*vlig. Å få leie hesten til boksen, begynne å strigle og visitiere. Jeg kan mye om hest, har over 1000 hestebøker. Men har jeg bruk for dem? NEI. Får aldri hest, kan ikke noe som helst om dem, selvom jeg kan mesteparten. Jeg KAN det, men TRUR IKKE jeg kan det. Kanskje jeg kunne få ridd? Ridd på bana på gutten, travd og galoppert. Blitt undervist, lært mg andre rideting og kanskje hoppet litt? litt ridning i skogen? Om bare alt dette kunne skje. Men ingen ting skjer av dette, så det sårer meg enda mere.. Og mamma? Jeg ELSKER mamma, hu er mitt alt over hele verden. Men det sårer meg så dypt innerst inne, når jeg blir sur på henne. Jeg kan bli sur for ingenting, og kan skjefte henne ut. Da går jeg opp,eller ut, å gråter. Jeg blir så lei meg, og sur på meg selv. Kan tilomme slå meg, fordi jeg fortjener det. Jeg vil si unnskyld og klemme mamma, men tårene bare kommer.. Jeg er ikke noe bra datter, mamma fortjener en bedre en.. Derfor er jeg bare på internett, eller på rommet. Der ingen er, der jeg slepper å bli sur på noen, eller å bli lagt merke til. Når jeg er på facebook, ser jeg alltid andre jenter med andre venner, som har tatt fjortiss bilder. Det er så artig ut, å være helt tett i tett med dine venner. Det minner meg så om fortiden.. Og tørre å være annerledes, men MED andre. Jeg tørr ikke uten andre, men med andre- da kunne jeg turt og gjort ALT. Men jeg har ingen, har jeg vell? Jeg blir så sur, hatfull og lei meg når jeg ser andre bilder av deg og de andre bitchene. Dere smiler, har ingen bekymringer i livet. Alt er fint. Og dere har glemt meg. Det sårer meg enda mere det. Jeg vil bare gi dere en hevn, noe som gjør at dere vil angre på at dere forlot meg. Kanskje jeg kan forandre meg? bli like pen, tynn og.. høy blir jeg vell ikke, lav må jeg bli, men tynn? Det kunne jeg klart. Men pen?Jeg er stygg, umulig å bli pen. Når det gjelder meg så. Jeg vil spre ut en løgn om dere, men dere har nå andre venner, like falske som dere, som ville beskyttet dere. Kan aldri gi dere noe hevn, jeg ville nok selv blitt banka opp av dere da. Men jeg vil så gjerne gjøre noe like vondt mot dere som dere gjorde mot meg. Men jeg vil ikke skade dere.. dere betyr forde mye for meg. Men jeg VIL skade dere.. forde.. Og det jeg har lært? Livet er ikke lett, det er fult av vanskeligheter, og motbakker du må gå opp. Du vil møte motstand, folk som ødelegger eller som blir tatt fra deg. Folk du mister, eller dyr. Jeg har mista mange dyr som jeg elsket over alt på hele jord, jeg er en ordentlig dyrejente. Har alltid elska dyr! Men å miste dem, det var som å få et digert hull inni meg. Det ble egentlig aldri borte, det ble bare større for hver dag. Folk vil kanskje prøve å ødelegge for deg, å få deg helt ned på bånn. Å få deg til å hate deg selv. Og ødelegge ditt liv. Men når slikt skjer; gå videre. Jeg prøver enda, Det som skjedde, sitter DYPT inni meg. Hver dag tenker jeg på det, enda jeg ikke vil. Men jeg prøver å se på positivt på ting, selvom det er omtrent umulig. Jeg stoler ikke på noen, dessuten vil ingen bli min venn. Sier ALDRI en hemmelighet til noen som helst, fordi jeg ikke stoler på noen. Familien den stoler jeg jo på, men ikke på folk jeg møter. INGEN. så livet er ikke noe bra, alt er jævlig. Men jeg prøver å være sterk, men jeg klarer ikke være så lenge sterk. Av og til blir jeg sur for INGENTING, kan hyle ut og slå folk. Mamma blir lei seg, og krangler med meg. Men da hyler jeg tilbake. Og gråter, siden jeg ble så sur! Jeg hater det!! Og det er ikke noe tull at magen ser helt gravid ut, flere har faktisk SPURT om jeg er gravid. Det sårer ,men jeg sier bare at jeg ikke er det. Mamma synes den også ser gravid ut, og søstrene mine. Jeg er så dritt lei av magen! Hvordan skal jeg bli kvitt dn? Gå på slankekur? Fordi jeg kan jo det,men er det noe brA? Skal jeg bare gå tur og spise sunt? Elsker godteri, må jeg slutte me d? HJELP FORT !!!!!!