Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
Hei! Jeg er ei jente på 14år som går i 9 klasse.
Jeg fikk spiseforstyrrelsen Anoreksia litt før skolen begynte, sommerferien før 8 klasse og helt siden da har jeg slitt med det til nå, over 1år siden nå jeg fikk det.
Husker det begynte med at vi hadde vært på ferie på sykkeltur i Danmark. Jeg synes jeg hadde spist så mye godteri på den turen og mye usunt at nå tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe. Jeg prøvde mange ganger før i 7 klasse å slanke meg, men sprakk alltid! Men etter den Danmark turen, fikk jeg nok, og tenkte at dette måtte jeg klare, skulle ikke gi opp!
Jeg begynte med å spise 2 knekkebrød med bringebær til frokost, tror jeg, vertfall som jeg husker.. Jeg synes det var kjempe lite i forhold til det jeg var vandt med! Jeg holdt meg unna godteri og sånne ting, det var kun aktuelt i helgene.
Når første skole dag i 8 klasse begynte, begynte jeg med 1 knekkebrød med skinke til frokost, og 1 knekkebørd med skinke til lunsj og litt middag. Skeia ut litt av og til med godteri og chips, var ikke så nøye på det da. Jeg gikk ned i vekt, og jogga 2-3 dager i uka + 3 dager gym på skolen og sykling til skolen (3km). Så hadde pappa bursdag, og det var oktober. Jeg spiste godteri da, og neste dag fikk jeg helt panikk! Følte jeg spiste for mye. Jeg kutta helt ut godteri, og spiste nesten ingenting da. Det var da jeg begynte for hvirkelig alvor. Jeg trente vær dag og spiste nesten ingenting, og null godteri! Ville ikke i bursdager, kun på kino for da kunne jeg kaste godteri under kino sete og late som jeg spiste, for ingen kunne se det i mørket.
Jeg gikk ned og ned i vekt. Jeg så ingenting til 47, 46 , 45, 44 tallene, plutselig veide jeg 43kg og hadde tatt av meg 10kg på ca 2 mnd.DVS at før veide jeg 53kg. Jeg var så stolt!
Det var i begynnelsen av November. Og jeg hadde tatt av meg enda 2 kg til og veide 41 kg. Mamma ble bekymret, og læreren min som hadde vært i sivilforsvaret i 3uker hadde fått helt sjokk da han hadde sett meg hvor tynn jeg hadde blitt.
De ringte hjem og spurte om det var noe galt. Mamma fortalte alt sammen. Hun snakket også med Helsesøstera uten at jeg visste noe som helst. Plutselig sa mamma det at jeg skulle til legen, for undersøkelse, og jeg visste ingenting om at det var noe med min slanking, jeg trodde det var noe med eksemen min som jeg har. Så jeg tenkte ikke stort på det.
Da jeg kom dit, så han hvor tynn jeg var. Han spurte masse spørsmål. Og jeg måtte veie meg. Du skulle bare visst hvor sur og irritert jeg var på mamma i det øyeblikke, og viste henne masse sure blikk mot henne. Så sur jeg var!
Han fortalte masse om hva jeg måtte spise og sånn, men det eneste jeg tenkte på var "Ikke spis, ikke spis, ikke spis!"
Jeg skulle komme tilbake om 3 uker, for å sjekke vekta. Men jeg forsatte, og forsatte. Og jeg gikke enda mer ned i vekt.
Det var desember og det ringte inn til samfunnsfag time på skolen og da jeg skulle finne bøkene mine i hylla og reiste meg opp svimte jeg plutselig av. Jeg så ingenting, så bare lilla og til slutt bare sloknet jeg og husker ikke stort hva som skjedde. Var ikke så lenge vekke, før de fikk liv i meg. Så bare mange rundt meg. Jeg var helt okei da jeg voknet, drakk litt vann, men nektet og spise en banan som læreren min spurte om. De fleste i klassen merket også at jeg spiste lite og de kommenterte ofte over at jeg aldri spiste, til og med gutter.
Mamma hadde gjemt vekta hjemme, for legen hadde sagt det ikke var lurt at den var i hus. Så etter ukene som hadde gått, skulle jeg veie meg hos legen igjen. Da jeg veide meg der, veide jeg bare 35kg og jeg hadde tatt av meg 6kg på 3-4uker.
Han sa jeg hadde en så farlig lav vekt i forhold til høyden min at jeg måtte sendes til BUP fordi jeg forsatte å nekte å spise.
Jeg tenkte ikke de ville hjelpe meg de på BUP, for jeg var jo ikke noe tynn? Tenkte de så på meg som normal og at de ikke ville ta dette alvorlig.
De tok blodprøve av meg også. Jeg hadde mer jern i kroppen enn det kroppen trengte, som tydeligvis ikke var bra. Jeg hadde lavt blodsukker, blodtrykk på 91 og kalsium, kalium var også var farlig lavt. Jeg hadde masse avfallstoffer i kroppen som kunne føre til benskjørhet om det ble der for lenge. Så jeg ble innlagt for å få det til å økt litt, men var ikke mange dagene. Jeg ble livredd, men det gikk ikke opp på vekta.
Jeg kunne ikke ha gym på skolen, måtte minst opp 5-6kg før det. De laget en kostholdliste som jeg måtte følge. Tok mange måneder før jeg fulgte den 100%. Gjemte mat i lommer, kastet ut av vinduet, skyldte ned i do, gjemte i sokkene mine, gikk fra bordet med masse mat i munnen og spydde av og til opp maten igjen.
Etterhvert som tiden gikk, ble jeg bedre. Jeg la på meg, og ble friskere og friskere. Jeg snakket ut med de på BUP, og det hjalp kjempe mye. Det hjalp hvirkelig å snakke med dem, og jeg likte det!
Men når tiden gikk, og jeg kom nermere og nermere den vekta jeg skulle opp til, fikk jeg panikk. Jeg fallt tilbake og gikk ned i vekt igjen. Jeg begynte å grine når jeg veide 46kg, husker jeg. Så jeg gikk ned igjen til 42kg. Så hjalp de meg på BUP, de sa at nå var jeg en voksen jente, ingen 9åring lenger, ei jente med kvinnelige former! Og det minste jeg kunne veie etter min høyde var 49,5kg.
Hele 8 klasse stresset jeg med spiseforstyrrelsen Anoreksi. Og jeg er enda sårbar.
Den dag idag, går jeg i 9 klasse og veier 50kg med en høyde på 167cm.
Får forsatt hjelp på BUP og er enda forstiktig med maten, teller kalorier og trener. Men spiser såpass at jeg holder vekta.
Det som er problemet nå er at jeg begynner å falle tilbake og noen dager sulter jeg meg.
Jeg føler liksom at lærerene mine; kontakt læreren min og 2 andre ler av meg. Vet jeg er syk i hodet som tenker sånn, men sånn er jo en del av sykdommen også. Jeg føler de ler og av meg over hvor feit jeg er blitt. De overser meg på en måte. Jeg vil ha oppmerksomhet igjen. Jeg vil de skal være redde for meg og se bekymret ut på meg. De sa ofte, eller vertfall han ene av dem sa alltid "Du ser så sliten og trøtt ut idag, *****, Hvordan går det med deg?"
Og jeg vil de skal si det igjen. Jeg har lyst til å putte i meg tabeletter og besvime, vil de skal legge merke til meg. Vil ikke se frisk ut, vil se syk og tynn ut! Jeg blir så lei meg over å tenke på vekta mi, den er så høy! Altfor høy! Ser jo ikke tynn ut en gang.. Jeg ser feit ut!
Jeg har laget meg en kostholdsliste og treningsliste som jeg skal begynne å følge om en uke til, må planlegge litt og litt, og begynne litt forsiktig. Men nå det er gått en uke, skal jeg fyre på med trening og jogging vær dag og leve på 2 knekkebrød og litt middag om dagen. For at ingen skal oppdage det i begynnelsen. Men er ikke helt sikker enda, for jeg kommer sikkert til å bli tvingt opp i vekt igjen. Men denne gangen vil jeg bare nekte.
Vil ha oppmerksomhet igjen, og jeg blir så lei meg og deprimert.. kutter meg av og til, spyr opp maten på skolen og håper på at noen vil høre det. Skulker også av og til for å få oppmerksomhet av lærerene, men de bryr seg ikke. Akkurat som at jeg ikke er der lenger, ettersom at jeg kom opp i vekt igjen. De bryr seg hvirkelig ikke om meg lenger, akkurat som at jeg ikke er der lenger! Jeg bråker også av og til i timen, men de kjefter ikke på meg, og de til og med ser ikke på meg! Jeg er jo et spøkelse for de! Jeg måå ned i vekt igjen for at de skal se meg igjen. Ingen liker meg jo lenger for den nye jeg er blitt. Og ingen legger merke til meg. Hva skal jeg gjøre? :(
Hilsen deprimert og oppmerksomhetsyk jente :/
Svar
Hei, og tusen takk for din historie. Du har så god oversikt og forteller så flott om din historie, og mange vil nok kjenne seg igjen i hvordan du har hatt det dette året og hvordan du har det nå.
Jeg syns du ser så veldig klart hva det er som er problemet og utfordringen nå om dagen. -Nettopp det at du ikke føler du blir sett lenger når "alt" ser normalt ut på utsiden.
For meg blir dette en virkelig viktig tankevekker til oss voksne og jeg håper det er greit for deg at jeg bruker din historie når jeg prater med lærere og andre voksne som jobber med barn og unge, slik at de kan forstå hvor viktig det er å gi oppmerksomhet så barn og unge føler seg SETT også når alt tilsynelatende er bra. ALLE trenger jo slik positiv
oppmerksomhet.
Og så vil jeg oppfordre deg til å ta en utskrift av det du har skrevet til meg og gi til lærerne dine og gjerne også til foreldrene dine. Gjerne med svaret mitt i tillegg. Jeg tror at når de leser hva du har skrevet, vil det få dem til å forstå, og få dem til å bli bedre støttespillerer for deg i denne utfordrende fasen du nå er. I denne fasen er det så utrolig viktig å holde ut og fortsette med alt det du har fått til med å vende tilbake til en jente med normal vekt og dermed et liv med mer overskudd og muligheter. Prøv å holde fast og bruk klokskapen din til å ikke starte om igjen med å tape vekt og bli syk. Ta kontakt med BUP igjen og si at du fortsatt må ha litt hjelp for å holde deg igang med dette positive løpet.
Jeg vil utfordre deg til å skrive historien videre med en slutt der du kjenner at du har vunnet over spiseforstyrrelsen og du har funnet frem styrken i deg til å holde kursen oppover og fremover....
Tusen takk for at du minnet seg så klart på dette og lykke til med et godt liv videre. Jeg vil ta med meg din historie i bakhodet i lang tid, så jeg kan prøve å gjøre en LITT bedre jobb hver dag med å SE ungdommene og gi dem positiv oppmerksomhet på det som faktisk er bra.
(Og historien din vil vi gjerne få legge ut som en artikkel her på ung.no. Den kan være en bra tankevekker for mange. Si ifra raskt hvis du ikke ønsker det)
Vennlig hilsen helsesøster
Tilbake til spørsmål og svar om Spiseforstyrrelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om spiseforstyrrelser
