Jenter som har vært utsatt - hva kan gi styrke?

En gang skrev jeg en stil om det jeg hadde opplevd – jeg fikk den tilbake uten karakterer.

Jeg vet at uansett hva som skjer, kan jeg klare det for ingenting kan bli verre enn det jeg har opplevd. Før brukte jeg dumme strategier, selvskading, sluttet å spise har lært meg gode strategier: prate får ut følelser ved å male og tegne.

Jenter som har vært utsatt for overgrep forteller hva som har vært vondt i møte med venner og hjelpeapparat og hva som har vært fint, f.eks bare det å bli trodd.

Hvordan komme videre?

Les hva noen jenter som har opplevd å bli utsatt for overgrep mener - om hva som har gitt dem styrke til å komme videre og hva som kan gi følelse av verdighet, tross alt:

Du kutter deg for å få ut smerte. Når du skriver eller tegner ting ut på et papir, kan du rive det i stykker – du kan jo ikke rive i stykker armen din.

Takle livet i medgang og motgang

Når man har takla dette, så kan du takle andre ting. Det vet jeg bare - og det hjelper å tenke på.

Hvordan får du det til å skje – å takle ting?

Jeg presser det fram i hodet – må det, da slår det inn i hele kroppen. Så vel at jeg noen ganger hadde det veldig vanskelig og kom gjennom det.

Hvilke voksne var det som hjalp deg?

Moren min har lært mye om pedagogikk på universitetet – allikevel så hun det ikke. Man kan være redd for å høre ting som er vanskelige. På skolen hender det at folk spør hvordan jeg har det, hvis jeg sier grusomt, orker de ikke å høre svaret – så nå har noen begynt å spørre hva jeg gjør for tida.

Har mange ganger sett voksne bli redde og slutter helt å spørre. De vet ikke hva de skal si.

En gang skrev jeg en stil om det jeg hadde opplevd – jeg fikk den tilbake uten karakterer.

Har blitt mer selvstendig

Jeg var alene om å bære noe veldig vondt. Jeg vet jeg kan klare meg. Jeg har blitt mer selvstendig.

Føler jeg forstår litt mer enn alle andre

Kan lettere forstå om andre har problemer – kan vite noe om hvordan det er og om hvordan de kan takle det.

Setter lettere pris på gode ting

Kan lettere sette pris på det gode – fordi det er så mye vondt også.

Kjenner meg selv godt. Vet hva som ikke er bra for meg.

Jeg vet mye om hvordan jeg blir når ulike ting skjer. Vet noe om hva jeg skal gjøre når noe inntreffer. Vet noe om hva som ikke er bra for meg.

Siden andre har brutt mine grenser, så må jeg sette dem opp på nyttr

Jeg har brukt tid på det. På barneskolen var det viktigere å gjøre det andre ville. Har kommet til at det er bedre å sette grenser selv. Jeg vet veldig mye om hvordan det har gått når jeg ikke setter mine egne grenser.

HVA HAR VÆRT VERDIG?

• Å bli trodd – da jeg anmeldte siste gang ble jeg trodd. Det var fantastisk.
  
  
• Jeg opplever verdighet ved små ting som når noen tørker tårene mine når jeg gråter. Jeg blir flau over å vise at jeg gråter og føler skam, snur meg ofte vekk. Hvis noen sier at de tåler å se det, og tørker tårene mine, kjennes det veldig godt. Det kan også gi en følelse av verdighet om noen holder meg i handa, gir en klem eller et kyss på panna.
  
  
• Når noen kommer og hilser på meg med et smil når jeg kommer inn døra – enten det er på kontoret til psykolog, lærer, hjemme eller på støttesenteret. Det betyr mye at en blir møtt som et menneske ikke bare som en av mange.
  
  
• Når noen oppriktig spør: Hvordan går det med deg. Og ønsker å høre svaret.
  
  
• Når noen ser meg rett i øynene når jeg snakker når jeg forteller om det som er vondt – selv om blikket mitt flakker, holder de blikket festet. Det viser at de tåler og høre og er til stede. Og det kjennes utrolig verdig.
  
  
• Når noen sier at jeg er sterk eller flink, eller er stolte av meg - da vokser jeg litt.
  
  
• En psykolog møtte meg på en fantastisk måte en gang. Hun presset meg ikke for mye, ville jeg skulle fortelle ting når jeg var klar for det.
  
  
• Møtet med støttesenteret har vært fantastisk. En blir møtt på en annen måte enn hos psykolog – det er mer menneskelig liksom. Når folk vil meg godt, gjør det ikke noe om de ikke sier eller gjør alt riktig. Bare om de viser at de bryr seg, er der.

Om å overvinne hindringene med muligheter – som kan gi følelse av verdighet.

HVA KAN HINDRE AT JEG FØLER VERDIGHET?

Følelsen av verdiløshet

Jeg kan føle at jeg er så verdiløs at noen kan utsette meg for noe sånt. Jeg er så verdiløs at de ikke bryr seg.

MEN: Jeg skjønner nå at det selvsagt ikke var noe jeg kunne gjort

– Når det skjedde når jeg var eldre var det heller ikke noe jeg kunne gjort. Når man er i den situasjonen er det ikke alltid man klarer å si nei – man stivner – det ligger muligheter til å bli kvitt følelsen av verdiløshet ved å tenke det var ikke noe jeg kunne gjort.

Vondt når venner ikke forstår,

de de tror alt er bra de vet ikke kan ikke snakke med dem har ikke tillit til dem.

MEN: å velge venner med omhu

er en kunst jeg kan forklare noe til noen og det holder – trenger ikke forklare alt til alle. Jeg forteller litt av historien til ulike personer – jeg føler meg helt naken om en skulle visst alt.

Dumt at man ikke snakker om overgrep, Det er tabu.

Overgrep ble aldri nevnt før jeg kom i 2.klasse på videregående. Det er viktig å få fram problemet. Når det ikke blir snakket om, er det mange som utsettes for overgrep uten å ane at det er fullstendig galt De får det ikke bekreftet noe sted.

MEN: det er viktig å snakke om det på skolen,

det burde vært laget et opplegg for det.

Vondt å ikke bli trodd,

det er en hindring for verdighet!

MEN: hvis man blir trodd kan du føle deg sterkere til å gå framover.

Det er viktig å lete til man finner noen som tror på en. Hvis man blir trodd blir man lettere sett – det er en stor sak en stor del av livet ditt – du føler deg lettere om du får fortalt og blir trodd. Etter at jeg ble trodd, følte jeg meg mye sterkere til å gå framover.

Vondt med venner som trekker seg tilbake.

Hvis du forteller hva du er blitt utsatt for de tror de skal beskytte deg, men det er egentlig helt feil. Vi trenger jo at de er der og tåler å høre det som er sant. Akkurat som det er et instinkt å trekke seg tilbake, vil ikke bli identifisert med det. Når jeg forteller føler jeg at jeg belaster andre.

MEN - forklar dem nøye hvordan de skal være mot deg.

Har erfaring på at det funker de sier det er okey.

Vondt med skyldfølelse.

En tenker at en kunne ha løpt min feil har ikke gitt tydelige nok tegn. sier det var ikke din feil, men jeg vet at det var jeg som var i det situasjonen, hvorfor var jeg ikke tydeligere.

MEN: få fordelt skylden om du anmelder -

alt er jo fremdeles den andres skyld, men det letter litt på egen skyldfølelse å anmelde.

HVA KAN FØLES UVERDIG?

Situasjoner der jeg kjenner meg liten – uverdige situasjoner i møte med venner, familie osv:

1. Når noen spøker med det. Når noen slenger "Å, er du blitt voldtatt du a? " "Var det godt eller?" Det er ikke okey når noen tar så lett på noe som gjør kjempevondt.
   
   
2. Ber meg om å holde fasaden. dagen etter jeg hadde fortalt om et overgrep til moren min, bad hun meg om å prøve å ikke tenke på det, pynte meg og delta i familiemiddagen. Ingen måtte merke noe eller få vite noe.
   
   
3. I avhør. Jeg skulle i avhør, ble ført inn i et lite rom med to personer. Jeg fikk panikk. I stedet for å la meg gå ut å få litt luft, holdt de meg tilbake med makt og stoppet meg i døra. Som om de ville si – dette skal du bare gjennom. Det er ikke lett etter det å fortelle hva som er skjedd, for det kjentes så uverdig å bli behandlet sånn.
   
   
4. Folk bryr seg en stund. Når det er på det mest dramatiske, når det skjer noe som virker litt interessant – da er folk der. Men når du kanskje trenger det mest, er ingen der.
   
   
5. At folk ikke er tilstede, og avbryter når du forteller noe vanskelig. En merker med en gang om mennesker hører- om de ikke er til stede, slutter jeg å fortelle med det samme. Eller når jeg innleder til å si noe sant og litt vondt og de avbyter med å si for eksempel; "å, se den fine bilen der." Da kjenner du deg liten.
   
   
6. At ansatte i hjelpeapparatet tolker deg feil og ikke lytter eller vinner tillit.
   
   Dårlig erfaring fra hjelpeapparatet
   Jeg gikk til en psykolog etter overgrep. Jeg hadde det fryktelig vanskelig akkurat den perioden, jeg klarte ikke tenke på noe annet enn overgrepet og gråt mye og var lei meg. Jeg gikk til henne noen ganger. Hun stilte rare spørsmål og en dag jeg kom dit sa hun at nå hadde hun funnet ut hvorfor jeg var helt ødelagt og hadde det så vondt. Det var fordi jeg hadde flyttet så mye.
   
   Hæ, tenkte jeg. Det hadde jeg aldri tenkt på eller følt var problemet. Fra den dagen begynte jeg å lyve for henne. Hun skjønte jo ingenting. Jeg lyvde også fordi at så fort jeg nærmet meg å snakke sant om det som hadde skjedd, sa hun at da trodde hun at hun måtte legge meg inn. Og jeg ville ikke legges inn, derfor lyvde jeg. Dermed fikk jeg ikke snakket om det som var vondest som egentlig var problemet. Jeg ble bare tristere og tristere. Nå sier de at jeg ikke kan klare meg uten anti- deppresiva- tabletter. De gjør at jeg kan komme meg igjennom dagen uten å tenke så mye på det, men dermed så trenger jeg ikke snakke om det lenger. Jeg tror jeg må gå på de bestandig. Jeg tror overgrep kommer til å skje igjen.
   
   
7. "Det er vel over nå". Det kjennes uverdig når familie eller venner sier det, for det går aldri over når du er utsatt for overgrep. De sier det kanskje fordi de håper alt er bra igjen med et menneske de er glad i, men det kjennes rart som om de ikke klarer å møte meg sånn jeg er og sånn jeg har det.
   
   
8. Vondt å møte politiet. Ble ikke behandlet med respekt. Stilte vanskelige spørsmål som jeg ikke helt klart visste svaret på – da begynte hun å presse meg og komme med forslag til svar selv, og konkludere med at det var foreldet. "Da kan jeg ikke gjøre noe med det." Det var uverdig.
   
   
9. Foreldrene forsvarte overgriper. Foreldrene visste hvem overgriper var og sa jeg ikke kunne anmelde og ødelegge livet hans nå som han var forlovet osv. Da skjønte jeg ingenting – han hadde jo ødelagt noe i meg og så er de redd for fasaden og for hvordan det skal gå med overgriper. "Han har jo sikkert forandret seg nå" sa de. Etter hvert brydde de seg mer og lyttet mer til meg heldigvis.
   
   
10. Psykologer som bare fyller ut skjemaer.
    Jeg hadde en gang en psykolog som spurte meg om de samme tingene om og om igjen hver time. Han bare satt og skrev og skrev og så meg nesten ikke inn i øynene.
    
    
11. Noen var tilstede bare en kort tid, ikke etterpå. Familien til mamma var veldig til stede med det samme de fikk vite om overgrepene og hva jeg hadde vært utsatt for. De hadde aldri brydd seg før, og har heller ikke brydd seg etterpå. Kanskje de bare likte at det skjedde noe dramatisk eller følte de måtte akkurat når de fikk vite det.

HVA KAN GJØRES?

• Dette må man snakke om på skolen. Det finnes ingen informasjon på skolen!
  
• Lærerne må ha kunnskap om hva som finnes av tilbud og sørge for å informere og sette av tid til å snakke om ulike ting unge sliter med og at alle kan ha forskjellige ting
  
• Vi bør få vite mye mer om overgrep, psykiske lidelser, depresjon, spiseforstyrrelser på skolen – og vite hvor vi kan få hjelp. Det bør være ung-grupper på alle støttesentrene.
  
• Det må informasjon om støttesentrene og krisetelefoner ut til alle skoler!
  
• Det må lages gode, synlige tilbud for barn og unge – egne grupper som ikke ligger hos BUP.

Så må det jo finnes tilbud å informere om da, som er veldig lavterskel – det må alle steder finne ut – hva som er det letteste stedet å forteller eller ringe. For om alle gutter og jenter som opplever overgrep plutselig en dag tok kontakt eller ringte – ville det bli mange som trengte et godt sted å få hjelp.

HVORDAN

Barn og unge må se ansikter. Mennesker som har opplevd overgrep som kommer seg gjennom og lever videre selv om det er vondt.

De må stå i klasserommene og si hvor de kan gå, hvor de kan få hjelp dersom noen utsetter dem for overgrep. Barn og unge må få vite at det er ulovlig – at de ikke er alene at mange kjemper for å få slutt på det.

La oss få vite at vi kan få hjelp

"Vi fikk ikke vite noe på skolen – det var helt tilfeldig at vi skulle på besøk til støttesenteret med psykologi-valgfag klassen på skolen. Etter de hadde informert, ble jeg igjen. Da brast alt for meg og jeg fortalte om overgrep jeg er blitt utsatt for". Sånn skal det ikke være – så tilfeldig – tenk på alle de som aldri får vite om støttesentrene finnes eller hvor de skal henvende seg.

Helsesøstrene må informere om det og si at de som er utsatt for

det kan snakke med henne så vil hun henvise videre.

Lærere må høre når elever sier ting.

Jeg følte jeg sa det rett ut, men læreren orket ikke å høre – kanskje han ikke visste hva han skulle gjøre, så han bare sa jeg måtte lese godt til prøven i morgen.

Alle burde få egentime på helsestasjonen

og som en del av samtalen informerer helsesøster om overgrep og hva som finnes av hjelp

Det må være lett og trygt å søke hjelp for en er veldig redd for å røpe hemmeligheten

. Mange føler skyld og noen er blitt truet med det utroligste om de forteller. Så det må bli trygt. Og det kjennes litt tryggere når en ser og får møte noen som ikke er så gamle som har turt å forteller hemmeligheten.

_____________________________

Om prosjektet

Glede, varme, tilstedeværelse har preget samlingene som allikevel har berørt vonde dyrt ervervede erfaringer. Jentene som har deltatt i prosjektet har gitt tilbakemelding på at dette har vært et viktig supplement til å få hjelp og gå i terapi – her har de fått blitt møtt som ressurspersoner som har noe viktig å bidra med. Jentene har også utelukkende gitt gode tilbakemeldinger på at noen utenfor selve hjelpeapparatet kommer inn og legger til rette for samlinger.
Noen jenter ønsker at det skal bli vanlig på støttesentrene rundt om i landet og innimellom kjøre "RessursVerksteder" med grupper – der en henter ut erfaringer og ideer til hvordan det bør jobbes for å gi tilbud og hjelp som treffer til jenter utsatt for overgrep.
Dette er viktige innspill som vi som prosjektledelse tar med oss i videreutvikling av nye prosjekter.

- Forandringsfabrikken

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.










Legg inn en melding!

Ditt kallenavn

Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!

Spørsmål og svar

Vi har alvorlige problemer hjemme med vold og lignende, men jeg kan ikke flyt...
Hei   Du forteller om ganske ”tunge” problemer i livet ditt. Min umiddelbare tanke er at du må snakke med noen voksne som kan hjelpe deg med å sortere og håndtere ...

Han vil at jeg skal gjøre mer enn jeg selv ønsker.
Hei Det er bra at du kjenner etter hva du selv vil og ikke vil.  IKKE gjør noe du selv ikke ønsker, det vil bare oppleves som ekkelt for deg selv.  Tenk også nøye...