Innlegg: Jeg har vokst opp med en alkoholiker

mora mi er alkoholiker...kontaktet barnevernet selv jeg. Det beste,tyngste, men samtidig letteste valget jeg har gjort. morra mi og faren min skyldte på at det var JEG som hadde et problem og ikke de. Bodd i fosterhjem nå og har det bra ;-D Kjenner ikke behov for å treffe foreldra mine.jeg måtte slutte å tenke på hva som gjorde andre glad og ikke. Nå tenker jeg på hva som er best for meg. Så SØK HJELP før det ødelegger deg selv. For min del har karakterene og humøret mitt blitt MYE bedre etter jeg flyttet.

Min far er narkoman, og jeg er helt enig med han/hun anonyme der oppe.
i fjord, hver gang jeg var hos venner skulle de ALLTID høre på
Cocain - nomy og andre weed sanger. snakk om å ha medfølelse her.. også er alltid unnskyldningen " jeg glemmer det " men javell, hvilken venn er du da?

i dag valgte faren min alkoholen isteden for oss! eller han hadde problemer med å velge så sendte meld å sa at jeg gadd ikke å ha kontakt med han! har i tilleg en søster som er narkoman! dagene går til å grine og tenke på døden! vil vel egentlig ikke leve! leste innleggene over og har nesten samme problemer som dere andre, bare når faren min drikker får vi ikke kontakt med han før han er edru! har ikke får tak i pappa på 2 uker før i dag da! har grenet i hele dag etter meld jeg sendte til han... hvis noen har samme problem! ta kontakt! (red: du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)

Dere kan selvfølgelig kontakte meg visst dere vil bare få ut frustrasjon. Mailen min er beibij@hotmail.com, skal svare så godt jeg kan :)

Det er ikke noe serlig bra med at noen i familien har et rus problem. En alkoholiker innser som oftest ikke selv at de er en. Mitt problem var vell det at jeg aldri innså at de var det før jeg kom meg vekk i fra problemene. Jeg vokste opp med en meget sint mor, som drakk hver eneste dag til hun sloknet på soffaen. Siden jeg har vært i 7 års alderen måtte jeg klare megselv. Det var veldig tungt å ikke ha foreldre som kan kjøre deg til forball trening forde de har alltid drukket. Min mamma hadde også et enormt snakke behov når hun først hadde kommet til det meget berusete stadiet. Det var mange kvelder som fikk meg til å gråte i søvn. Jeg stakk av hjemmenfra, ville ikke være på skolen, ville ikke være hjemme. Det gjør meg vondt i hjertet når jeg hører dere snakke om deres foreldre å hva dere opplever hjemme. Det er så viktig at du er sterk. Dette er de sin sykdom, dette er ikke deg. Finn deg noen å kunne snakke med. Om det er naboen, foreldre til en venn, lærer på skolen. Dette er noe dere ikke trenger å leve alene med. Jeg var heldig, jeg kunne flytte nedover til min far å starte på nytt. Jeg har endelig greid å komme meg ut av skolen med gode karrakterer, flyttet for megselv med samboeren min. Å kan si at jeg er lykkelig.

Det er ikke deres feil at de i familien drikker, du har ikke ødelagt noesomhelst for familien. Dette er ikke din byrde å bære. ¨
Barnevern kan være til hjelp som regel, men hører i fra mange unge at de er så redde for de. Det viktigste er å finne ut hva du føler at du trenger. Kanskje det er å komme seg bort? Snakke med en familie terapaut?

Ønsker dere alle sammen alt godt, vær sterk! Dere er masse verd!

Pappa er alkoholiker, og det er virkelig ikke noe gøy. Jeg kjefter ofte på mamma og spør hvorfor hun ville sette et barn til verden med en far som var alkoholiker, men jeg får aldri noe svar på det. Pappa bryr seg ikke om meg, eller, han viser det hvertfall ikke! Vi flytta fra han da jeg var 5år, men vi holdt kontakten litt, men bare litt.
De første årene etter at vi hadde flyttet fra han, så ville ikke mamma la meg besøke han. Men etterhvert som jeg ble litt eldre, og kunne passe på meg selv, så besøkte jeg han noen ganger i måneden.
Mange av de gangene følte jeg at han bare brukte meg,virkelig, han prøvde å imponere damer om at han var en så god far og hadde fått et så "nydelig" barn som meg. Sannheten var at han bare ringte og ville ha meg på besøk de gangene han fikk besøk av noen andre, for da kunne han skryte over hvor flink far han var. Jeg hadde bare lyst og bryte ut at han egentlig ikke brydde seg om meg, men bare utnyttet meg. Men hvis jeg hadde gjort det, så hadde han bare brølt til meg, og kanskje slått meg. Ikke vet jeg..
En gang i blant så sov jeg hos han, men da kvelden kom, så drakk han masse. Han satt og lovet meg ting som vi kunne gjøre sammen, og jeg satt der med et knust hjerte og tårer i øynene. Men det merket ikke han. Tankene løp igjennom hodet mitt "hvorfor meg? hvordan kan han være sånn mot meg? Hva har jeg gjort for og fortjene en full far?...." Men svaret på alle spørsmålene mine, får jeg aldri svar på.
Han ringte meg mange ganger, selvfølgelig i fylla, og fortalte hvor glad han var i meg, om gamle minner, om ditt og datt. Han spurte ofte om hvordan jeg hadde det hos mamma, om hun var snill med meg og om jeg hadde det greit der. Jeg ønsket bare og svare: En ting er sikkert, jeg har det mye bedre her enn jeg hadde hatt det om jeg hadde bodd hos deg!. Men jeg er ikke av den personen som sier slikt til andre, selv om det er fristende. Det han sa om at han var glad i meg, har han ALDRI sagt mens han var edru, ALDRI. Og det skuffer meg. Når han først vil snakke til meg, så kan han vel for faen være edru?!
Høsten 2009 så ringte han masse til meg, selvfølgelig bare for og fortelle dritt. Dum som jeg var, så svarte jeg på alle disse gangene han ringte, og endte opp med og gråte i flere timer, helt til jeg klarte og gråte meg i søvn.
Jeg sluttet etterhvert og ta telefonene når han ringte. Og han begynte og spørre søstra mi hvorfor jeg hadde blitt sånn. Så hun spurte meg hvorfor jeg ikke svarte på telefonen, og da svarte jeg at jeg ville ha en pause fra han, og at jeg ikke orket og snakke flere ganger til han siden han alltid var full. Og hun forstod det, siden hun hadde det sånn selv, men hun ble venn med pappa igjen etter noen års pause fra han.. Så hun fortalte han om hvorfor jeg ikke ville snakke med han mere, og hun påstod at han ble lei seg. Men jeg vet ikke hva jeg skal tro.
Så nå har det gått over 1 1/2 år siden jeg var hos han, og over et år siden jeg sist snakket med han.
Alt jeg ønsker er at han skal bli tørrlagt, og heller bry seg mer om barna og familien, enn alkoholen & røyk.

flere som har det sånn?

Jeg synes det er kjempetrist å lese om alt dette som skjer med andre.
Jeg er sjøl 16 år, og jeg flytta ut i sommer. Det var en enorm lettelse, men hver gang jeg er hjemme blir jeg minna på at pappa faktisk drikker og at mamma er deprimert. Jeg blir så skuffa over meg selv og føler meg skyldig, fordi jeg dro. Jeg dro fra mamma og pappa og søstra mi. Jeg veit det kommer til å bli bra en dag. En eller anna gang kommer jeg til å greie å leve livet mitt ordentlig. Jeg tror aldri pappa blir rusfri, men jeg tror at mamma kommer til å bli glad, og jeg tror at søstra mi ikke kommer til å prøve å ta livet av seg igjen.
Men, det jeg egentlig ville si er til alle barn og ungdommer som sliter med at foreldre deres drikker: vær så snill å ikke skyld på dere selv. Uansett er det IKKE din skyld at moren eller faren din drikker. Det er dems problem, og jeg veit at det sårer deg skikkelig og gjør deg dritsint, men det er ikke noe DU kan gjøre med det. Du må huske at du også skal få lov til å leve livet ditt, og ikke bruke det til å bekymre deg over foreldra dine! Du er saiko viktig du også. (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)

Jeg er en jente som nettopp e fyldt 17. når eg var yngre så hadde eg noen av de problemene som blir nevnt her! Stefaren min var alkoholiker, han brukte vold på både meg søstrene mine og mamma. Mamma Holdt dette ut i Åtte år før hun ikkje klarte mere! Vi hadde allerede barneværnet innblannet i familien, menne det var fordi sønnen til x-stefaren min begynte å drikke,røyke og begynte med andre rusmidler fra og med han ar tolv år. og det var på grunn av slik faren hadde vært med hann. brukt vold, kjeftet, og fortalte han hvor dum han var, Hvær eneste dag! menne etter 8 år. en dag han var på jobb og mamma hadde møte med barneværnet(pga sønnen hans) så Hadde hun på forrhånd skrevet ned 10 A4 ark med alle de voldelige episodene hun kunne komme på og ga til de. de skjønte ate vi måtte vekk derrifra og hjalp oss å flytte uten at han merket atte ting forsvant etter hvært.. menne poenget mitt her e atte hvis mamma ikkje hadde gitt de det brevet hun hadde skrevet, så kunne hun kanskje vært død i dag. han truet hun flere ganger med å drepe henne og sa ate han visste om steder ingen noen gang kom til å finne henne ! det er no 7 år siden vi flyttet fra han.hun kjempet seg gjennom det og ga seg mot til å få en ending på det. Den dag i dag bor eg fortsatt med mamma og søsken. Eg lurer av og til på hvordan de hadde vært hvis vi fortsatt hadde bodd der. men akkurat no, vet eg atte Eg har det Jævlig bra for å si det rett ut! Mamma er forloved. og Slike som Hannes Familie, e det ikkje hvær dag man finner. HAN er verdens Snilleste Mann og Har Verdens Kuleste Familie.

Poenget mitt i helhet. e atte hvis du har det vanskelig så snakk med noen som kan hjlpe, då blir det en happy ending , tro meg det hjelper ikkje hvis du lar være å si noe!

Hei. Min pappa er alkholiker. Han har hvert det så lenge jeg kan huske. Han har hvert innlagt på klinikk to ganger for mange år siden, men da ble han tvangs innlagt! Denne gangen vil han inn selv, han har ringt en klinikk og de skulle kontakte han på mandag, men om han ikke får plass der, hva skal jeg gjøre da? Jeg er så ufattelig glad i pappan min å vil hjelpe han så godt jeg bare kan. Han tørr ikke gå ut lenger eller ta telefoen. Angst, søvnløse netter osv.. helt grusomt! Han har alltid hvert en god pappa for meg, alltid støtta meg, ikke noe vold eller noe sånt :) Men nå trenger pappa hjelp!! å jeg veit ikke hva jeg skal gjøre :( (fint om du svarer på mail) (red: Du kan skrive inn på ung.no/oss og få hjelp og råd)

Godt å høre at finns slike møteplasser! Selv har jeg for noen måneder siden lagt bak meg det verste kapittelet i det korte livet mitt. Min forelder ble, etter mye fram å tilbake, en tørrlagt alkoholiker. Jeg har alltid visst at han/hun har hatt et godt forhold til alkohol, da mine foreldre har vært med i vinklubber og vært ofte på mattreff da det som regel serveres mye alkohol. Men ifølge min andre forelder gikk det virkelig skeis for 3 år siden, da han/hun fikk angst og begynte å drikke oftere og oftere. At han/hun hadde alkoholproblemer fikk jeg kun vite i høst en uke før han dro på avrusning, da min andre forelder ville skjerme meg for dette. Den høsten da han/hun var borte tenkte jeg mye, og jeg følte meg dum at jeg ikke la merke til det før. Han/hun gikk ofte ned i kjelleren og ble der en stund, og i løpet av tiden han/hun var der hørte jeg bokser ble åpnet, det klirret i flasker. Et tidspunkt drakk han/hun kun brus og alkoholfri øl på familiemiddager, men så fort den andre forelderen min var borte på reiser etc kom han/hun hjem med vanlig øl i posen inn døra, og gikk ned i kjelleren. Etterhvert ville han/hun selv ta tak, da han/hun fant ut at dette var for dumt. Det var da han/hun dro på avrusning, og etter det var ikke noe mer drikking på han/hun. Trodde jeg. I februar i år fikk jeg beskjed av min andre forelder at han/hun var tilbake på flaska. Dette ble nok en tung periode for meg, så jeg pratet med han/hun for første gang om dette. Da var det slutt igjen sa han/hun. Helgen etterpå var jeg hos en kompis på filmkveld, så ringer de hjemmefra om at jeg må komme meg hjem med en eneste gang. Det var igang igjen. Mye skjedde da, og etter en ukes tid startet han/hun på antabus, et legemiddel som om det blandes med alkohol så blir man veldig syk. Siden dette har alt gått bra, både med meg og hele familien. Selfølgelig strømmer det mye tanker rundt i hodet mitt, men jeg har ikke mistet mye fokus på skole, venner etc. Det at den andre forelderen min skjermet meg for dette i så lang tid, er jeg takknemlig for. Tenk om jeg som en veldig usikker 11-12åring fikk vite det, da er det mulig jeg hadde vært helt nede nå. Jeg sier ikke det hvis det er noen som er på den alderen som har fått vite det samme at det vil gå dårlig med dere, for det var jeg som veldig usikker og var veldig svak psykisk på den tiden, men de tre årene på ungdomskolen har gjort meg sikrere og sterkere. Og for dere som er mitt i en vanskelig situasjon akkurat nå: Dere har fortsatt vennene deres! Det er et liv utenom hjemme, kanskje dere har en søsken å prate med? For meg var det fantastisk å komme ut på fotballbanen, ha det gøy og tulle sammen med venner på denne tiden. Til slutt må dere huske at de fleste tilfellene ender godt til slutt!

det er helt forjævelig og ha foreldre som drikker som aldri er der for deg og som hele tiden sørger for at man må enten la være og snakke med eller dekke over.Det er også grusomt at man aldri får noen hjelp til og vokse opp men må hele tiden være den som er voksen og fornuftig.Når jeg vokste opp var det ingen som tenkte på meg oppe i alt som skjedde hjemme i hele tatt jeg var bare en byrde som hele tiden skulle flyttes rundt et eller annet sted eller som måtte holde munn og alt var jo normalt hjemme hos oss.Mitt beste råd er skrik ut gi beskjed og ikke la deg lure til og tro at voksne skal oppføre seg sånn.Det er ikke din skyld og i tilegg skaff noen og snakke med og fortell hvordan du har det sett ord på ting og ikke gå alene med det.

Alkoholisme omfatter at individet ikke kan kontrollere sitt alkoholinntak, og som etter hvert vil utvikle en avhengighet. Det er en sykdom som også rammer menneskene rundt det individet. De rundt forstår ofte ikke hva som skjer. Familie, venner, arbeidskamerater og sjefer dras inn i alkoholmisbrukeren sin opp oppførsel og perioder. Jeg har selv vokst opp med to foreldre med alkoholproblemer, dette har gjort at jeg har blitt mye mer påpasselig med alkohol. Det skal ikke mye alkohol til før min mor forsvinner inn i en annen verden, enn den vi befinner oss på. Faren min er glad i øl, altfor glad i øl. Når alkoholinntaket hans stiger blir han voldelig, noe som igjen gjør at jeg har vokst opp i et hjem der min mor til tider har endt opp med blåmerker. Disse problemene må jeg takle på egenhånd, jeg har ingen jeg kan snakke med dette om. Jeg har riktig nok to eldre brødre, men de har flyttet hjemmefra for lengst. Han ene er bosatt i Trondheim, mens han andre har vendt tilbake til Oslo og venter sitt første barn. Ingen av vennene mine vil forstå. Ikke har jeg prøvd å snakke med dem om dette heller, men jeg vil ikke at de skal få et feil inntrykk av foreldrene mine. De er nokså så koselige å ha med og gjøre når de er edru. Dem edru er et bilde jeg vil at vennene mine skal fortsette å ha. Tanken om å ringe en hjelpetelefon har slått meg, men jeg vil ikke behandles som et offer, og ikke vil jeg at politiet skal bli innblandet heller. Bare det å skrive det ned her, får meg til å ville trykke på delete knappen. Jeg vet at flere har de samme problemene, og det er derfor jeg finner motet som bor langt inne i meg, til å poste dette innlegget. Jeg roper om hjelp, alt jeg vil er at noen skal høre meg og si at alt kommer til å ordne seg. Fortelle meg at foreldrene mine vil forandre seg, men jeg vet at sannheten er at de aldri vil forandre seg. (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)

Er i dag 25 år gammel og har for lengst flydd fra redet, men leser disse triste skjebnene og det bringer tilbake tunge minner fra egen barndom. Vokste opp med en fyllepappa, han var i perioder en god og støttende far men så havnet han på fyll igjen.. Husker synet av mamma som går i bakken, smerten i det kjøkkenstolen knuser over ryggen min, frykten av at lillebror skal våkne. Men likevel er ikke det tyngste slag eller spark, det verste var frykten, frykten for at han skal drikke hvis jeg var for snill, at han da skulle tenke at det var ok for meg, frykten for at han skulle drikke hvis jeg var slem, at jeg provoserte han til det, frykten for at han skulle dra å drikke når han sa han skulle hente avisa, frykten for at han skulle komme til meg og venninnene mine, frykten som var der hver dag han var edru og familiefar -for når han skulle gå lei av oss. Og det verste, når lillebror sier han skjønner at pappa ikke vil komme hjem til den dumme sønnen sin.. Når mamma gråter i skjul på badet.. Når vi later som vi har lyst å reise bort en helg og flytter alle verdier som tv og pc på vaskerommet og håper at han ikek har knust dem når vi kommer hjem- da vi egentlig flyktet hjemmefra, men latet som ingenting... Vil være et større menneske, men det er tungt å svelge et slikt svik, later vel ennå litt som- sier jeg er over det, er voksen nå.. men sorgen, sinnet og frykten sitter i meg under alle fasadene mine. Er trist å lese at andre barn må gå gjennom dette, fælt å vite a det aldri kommer til å slutte. leste et innlegg ovenfor fra en tidligere alkoholiker pappa, skulle så veldig ønske pappa kunne innsett hvor ille han har gjort oss, ikke bare avfeid det som hykleri og at vi tåler såpass, men tror det er for tungt for han å innse, fordi han er så glad i oss. Nå ringer han i fylla og snakker om egen barndom, virker som han skjønner litt av hva han har gjort.. han har også hatt det tungt og han er oftere edru nå.. Jeg er fryktelig glad i pappan min og vet han er glad i meg. Det er alkoholen som gjorde det, som menneske er faren min god.

jeg har en venn som bor nedenfor meg med mange biler som har en far som slår og drikker hver dag jeg vil ikkje nevne noen navn men han heter xxxxx hva kan jeg gjøre for å hjelpe han..? (red: du kan sende inn spørsmål og få svar på ung.no/oss)
>

jeg vil bare si at dere er veldig tøffe og burde begynt ett ban eller noe og skrive sanger om hendelsene.

Hjelp er akkurat det jeg trenger. Jeg har riktig nok to eldre brødre som vet akkurat hva jeg går gjennom, men det er ikke så lett når de ikke lenger bor hjemme. Mamma drikker omtrent hverdag, nei, hun drikker hver dag. Jeg er lei av at det eksisterer alkohol i huset, og hadde det vært opp til meg ville det ikke vært en eneste flaske med vin i huset. Hvorfor er det så vanskelig å holde seg unna flaska? Hva med å tenke på datteren din som må oppleve deg full hver dag. Jeg er glad for at jeg nærmer meg den alderen at jeg snart kan flytte ut. Da vil jeg flytte langt vekk. Langt vekke fra mamma og hennes alkoholproblemer. Jeg er utrolig glad i henne og vil gjerne hjelpe henne, men det er vanskelig når hun selv ikke innser at hun har et problem. (red: du kan skrive inn til ung.no/oss og få hjelp og råd)

Hjelp ja......hadde bare folk brydd seg. D finnes kanskje mye hjelp å få over alt, men å finne denne hjelpen er ofte umulig. Blander en barnevernet inn så har en mistet hele kontrollen over livet sitt, de som bestemmer da. Og de har liten forståelse for at mennesker ikke er perfekte. Å vokse opp i et miljø der alkohol/rus er en del av hverdagen gjør et barn ubevisst over hva et normalt liv er. Det eneste de kan gjøre for å få et lykkelig liv er å komme seg lang langt vekk fra alkoholikeren. Først da kan en prøve å fikse på psyken og få et bra liv, men mye er ødelagt etter alle disse årene med sykt liv. å er jeg voksen, og jeg er veldig bitter på alle de som visste hvordan jeg hadde det, hvorfor hjelpte de meg ikke? Jeg var sikker på i mange år at jeg ikke var verdt hjelpen. Menegentlig så er det visst en "uskreven regel" at en blander seg ikke inn i andre sine ting...
Så naboer som vet om et uskyldig barn med foreldre som er syke, gjør noe med det!!!!!!!hvis du vett, men ikke gjør noe så er du like medskyldig!

Hei
Mammaen og pappaen min var alkoholikere begge to, nå er de begge døde. og det er jeg egentlig helt fornøyd med. Må man elske dem bare fordi de er ens egne foreldre? jeg tror ikke det. Og det er helt greit å tenke sånn.

mamma'n min er nesten aldri hjemmme ho.. og når ho ikke er hjemme drikker ho. Jeg har ikke sett mamma på nesten 4 dager siden ho bare flyr rundt og roter :'(( jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi har hatt kontakt med barnevernet ett par ganger nå, men når vi blir blandet inn der, blir mamma bare forbanna og for noia og møter ikke opp på møtene med dem. Jeg syns ikke dem er til stor hjelp, derfor prøverjeg bare holde meg unna dem. Jeg føler meg helt hjelpesløs for jeg har INGEN og snakke med. Jeg snakka med helsesøstra på skolen vår for 4-5 mnd sia. også sa jeg IKKE si noe til barnevernet, og da sa ho nei. Neste gang jeg kom til ho, så sa ho at ho var plikta til å si det til barnevernet, siden det var så alvorlig. Etter det, kommer ikke jeg noen gang til å si til noen det igjen tror jeg. For jeg sa klart ifra at jeg ikke ville at ho skulle gjøre det, men det gjorde ho :( forferdelig dårlig gjort synses jeg ! :( hva faen skal jeg gjøre ? :oo (red: du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)

Faren min er alkoholiker og han slår meg ver dag. Kva må eg gjøre?
(red: Ingen skal slå deg! Om du skriver inn til oss på ung.no/oss vil du få gode råd og med kontaktinformasjon dit du tar kontakt)

jeg er en jente på 15år som har opplevd alkohol missbruk med faren min hadde en fæl episode som jeg aldri glemmer.jeg satt inne i en krok å skalv og grått satt med kniv i handa jeg holdt nesten på å ringe polti eller læreren min.de holdt nesten på og skille seg.
når skolen begynte var jeg redd å lei meg jeg orket ingen ting livet mitt er nesten ødelagt føler det forsatt.sårer læreren min noen ganger å livet mitt er slitsomt selv om det ikke virker sånt.
jeg kommer ikke ofte bort til voksene lenger å snakker med dem som jeg gjorde før.det gjør meg enda vondere .er redd å lei meg sliter mye å sårer andre.
(red: du kan stille spørsmål og få svar på ung.no/oss)

min far er en alkoholiker.Han er helt Korka når han drikker det er helt forferdelig når han begynner.Han har ikke vært pappan min på 8 år.Jeg kommer i helgene når pappa lover og holde seg edru, han klarte det er periode, så begynte han igjen og drikke men da gikk han over til sterkere saker sprit.når han drikker sprit skriker han og kjefter da frykter jeg for livet mitt.Han sier han søker hjelp men skal jeg tro ham jeg vil tro ham men jeg vet ikke.for litt siden brakk pappa beinet(mens han var full) Så når han er full kommer han seg ikke opp trappa (heldigvis for meg).Jeg har bedt pappa søke hjelp men når jeg bringer det opp får jeg en kald skuleder tilbake, det er som å snakke med en mur vegg.Hele familien på pappa sin side er sånn botsett fra onkelen min.Mamma er ikke alkoholiker men hu og pappa krangler hele tiden, jeg kommer alltid i kryssilden.mamma spiller den pårørende litt for gått, hu elsker når folk syntes synd på henne. Det føles som det er meg mot hele verden.
En 13 år gammel jente (red: dette høres ikke greit ut i det hele tatt. Du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)

hei.. jeg har lest alle innleggene her og lurer på om det bare er meg som har vokst opp med en bror eller søster som er rusmisbrukere. Det kan være like hardt og vanskelig som at en av foreldrene er det. Nå har jeg ingen kontakt med min store bror som har blitt narkoman. Å ha en rusmisbruker i familien uansett hvem det er kan ødelegge alle høytider og stunder som skal være bra, og det kan splitte en familie opp. Jeg har nå blitt gammel nok til å distansere meg og velge hva jeg vil forholde meg til, men det kunne jeg ikke når jeg var yngre og levde midt i det hver dag. Jeg kunne ønske jeg fikk tilbud om hjelp før..Så mitt råd til dere er å ta imot hjelp og snakk med noen!!Hvis ikke kan dere komme til å lide av psykiske problemer som dere ikke vent om enda. Ting kan slå tilbake når man blir eldre. Ta imot hjelp og ikke skam dere!

BARNEVERNET ? de kan suge seg skjøl.. jeg har hørt mye om min søster! hun holder på å miste sin skjønne gutt på 3 år. Hun er kjempe snill med han og ungen digger moren. barnevernet er psyk. VIL ødelegge alt for henne og gutten hennes. Orker ikke fortelle alt jeg har hørt. men DET skulle jeg faen me sagt til alle i verden!... (Ung.no har fjernet navnet) tror jeg hun barneverne fitten heter... ØDELEGGER!!!... MIn søster hadde det ikek bra før, men NÅ tiden er det snakk om. OG NÅ har hun det fint. hun har bil og en fin leilighet! alt er greit.. ruser seg ALDRI..! FUCK HUN KJERRINGEN !!! PÅ BARNEVERNET!! HELVETE!!! hvis min søster mister gutten sin kommer det til å klikke for meg!.. =( seriøst... er lei meg no..

Veldig mange kaller narkomane for narkovrak,og andre stygge ting. Og vist dere vet at noen har noen nære som er narkoman eller alkoholiker, så plis kutt ut å si sånt. Det sårer folk! Selv om noen er narkoman er dem faktisk ett menneske dem å..Det sårer meg når jeg hører sånt, for min pappa er narkoman og alle mine venner å sånt vet det. Men likevell er det vanskelig å holde kjeft?! Så et råd til de rundt noen pårørende= TENK FØR DERE SIER TING!

I går fikk jeg vite at bestefaren min (ikke den biologiske) er alkoholiker.. og det snudde synet mitt på alkoholikere.. de drikker ikke hele tiden, men de tåler ikke å drikke alkohol da må de ha mer og drikker til det er tommt..... jeg har ikke lagt merke til dette før så alle alkoholikere trenger ikke å drikke hele tiden fordi noen greier å holde seg unna alkohol.. men da trenger de støtte fra venner og familie..! og ikke minst hjelp til å slutte.. og det hjelper ikke å ikke gjøre noe viss foreldre eller andre voksne er alkoholikere..

godt noen ikke drikker hele tiden da. pappa klarer seg ikke uten alkohol i en dag en gang..

Hei jeg er en jente på 17 år. min mamma er alkoholiker. hun har vert til behandling i 7 månter nå. og holt seg rus fri. i går begynte hun og drikke igjen. jeg føler meg knust og greier ikke og konsentrere meg. derfor så lurer jeg på om det er noen som har det slik som meg som har lyst til og dele følelser og taner med meg. det spiller ingen rolle hvor gammle dere er. svar meg.(red: du kan stille spørsmål til familiepsykologen fra forsiden på ung.no eller ringe Røde Kors-telefonen: 800 33 321, man-fre kl 14.00 – 20.00.)
>

Vet dere... Ikke alle hater barnevernet. Barevernet KAN gjøre mye dumt, som ikke alltid er til barnets beste, men oftest gjør de det, og de gjør mye bra. Dette vet jeg. Og folk som har alkoholproblemer, de har det ikke greit. De drikker av en grunn. De tror det fjerner smerten, de gjør det for å glemme. Å drikke må ikke nødvendigvis gjøre deg til en dårlig person. Folk sier at alkohol gjør deg til en annen enn den du er, men noen ganger tenker jeg at den bare viser andre ditt sanne jeg. Men det er nå så. Folk som drikker, har det ikke bra. Det er ikke ok å la dette gå ut over barnet, det er helt uakseptabelt. Det er helt forferdelig, å ødelegge et barns barndom. Men alikevel, må man tenke på at voksne også engang har vært barn, og at de kanskje ikke har hatt det så greit selv i livet, verken som unge eller voksne, nå er ikke dette noen god unnskyldning, men det er en grunn. Og jeg vet at mange som har alkholikere til foreldre, fortsatt er glad i dem.
Så dere som ikke har greie på dette, som ikke selv har alkoholikere til foreldre, ikke uttal dere og fortell hvor forferdelige de er.
Ingen er perfekte.
Men jeg råder alle som har det sånn, IKKE VENT MED DET!
LIVET ER KORT. Og når dere først sier ifra, den stoltheten, av å tørre å be om hjelp, av at noen vet det, det er verdens beste følelse. Vær ikke redde. Har du for eks. en far som er alkoholiker, eller som ikke er grei, ikke gjør samme feil som meg, ikke tro at dersom du sier ifra, tar de ikke bare fra deg faren din, men moren din også. Dette er ikke sant. Barnevernet gjør alt de kan for at barnet skal få bo sammen med minst en av foreldrene sine hvis de er vettu i hodet. Økonomien skal heller ikke komme i veien for dette, det er det man har sosialkontoret til. Vær ikke redd for å be om hjelp. Barnevernet vil ingen vondt. Tro meg, bare gjør det! For deres eget beste, ta et godt råd.
Hilsen jente, 14.

faren min drikker og derfor er foreldrene mine skilt. jeg kan ikke fordra alkohol og er glad for at jeg er over tolv slik at jeg kan bestemme hvem jeg vil være hos. Det er ikke lett og går nå til psykolog. men jeg føler aldri at hun forstår meg. hun har ikke den personlige erfaringen som gjør at jeg føler at hun fortår meg helt.. Det er ikke lett i det hele tatt.

mamma sin type drikker å da blir han bare helt dum..jeg har ikke hatt det så lett fra før å nå holder jeg ikke ut mer..driver med selvskading å vil bare dø!
(red: Har du snakket med noen om det? Ta det opp med Helsesøster ved skolen kan hjelpe deg med familiesituasjonen slik at det blir bedre for deg. Du kan også ringe hjelpetelefonen for barn og unge Tel: 800 33 321. Det er åpent hver mandag til fredag kl 14.00 – 20.00. Lykke til, og ikke gi opp! Det er mange som vil hjelpe deg!)

Pappa er alkoholiker og har vært rus misbruker.
Oppveksten min har vært et helvete p.g.a han.
Mamma fikk psykiske problemer p.g.a han og jeg har tatt ansvar for meg selv siden jeg var 5 år.
Så alkoholikere til foreldre er absolutt ikke kult for de som synes det.
Har ikke bare sett han full heller, har vært med på alle festene hans, og blitt klådd på av de ekle vennene/venninnene gjennom hans hele oppveksten.
Men en ting som kanskje er bra med all faenskapen er at jeg klarer meg selv nå.
Trenger ikke foreldre lengre.
Kanskje bare 15 år, men stor nok til å ta vare på meg selv.
Noen må jo gjøre det.
(red: Mange får ødelagt oppveksten sin av alkoholmisbruk, men ingen skal trenge å være alene eller klare seg helt selv. Spesielt ikke når man er så ung som deg. Røde kors sin telefon for barn og unge er åpen fra 14-20.00 hver dag. Tel: 800 33 321. Der kan du snakke med en voksen som vet mye om hvordan ungdom i din situasjon har det. Det finnes mange andre tilbud også, se artikkelen "trenger du hjelp eller råd" her på ung.no)

En utrolig god venn av meg har en far som er alkoholiker..Det går nedover med vennen min.. han faller ut av alt! Jeg vil ikke miste han! Jeg er for glad i han at det går ann.
(red: det finnes mange unge som har alkoholikerforeldre. Kanskje han kan snakke med noen av dem? Han kan ta kontakt med foreningen Barn og unge (www.barnogunge.no) De arrangerer samlinger og kan også gi råd på telefonen: 23214578)

Har aldri opplevd noe sånt som dere! Synes dere alle er tøffe og har mye godt i dere:) Stå på!
Jeg var først og fremst på den siden her fordi at jeg skal skrive en stil om noen som har problemer om det her.. Altså hjemme.. Men nå fikk jeg mye stoff og mye forståelse i hvordan det er å være barnet til en rusmisbruker..

* Anonym

Even : Bibelen ? det hjelper ikke alle vettu.. må ikke tenke så idiotisk..

Ååå! Stakkars a!

nå er jeg 38 år gammel, jeg klarer meg bra, har selv familie
jeg har opplevd en del av det jeg leser om her, og det er veldig tøft å lese om det, jeg håper alle dere som sliter forstår at det ikke er deres skyld, det er nemlig ikke det, det vet jeg

pappan min var alkoholiker i 9 år.
og detmed at dere kødder med det er bare teit... det er grusomt og ha det sånn hjemme! Pappan min fikk en orden på det og drikker ikke mere nå. men da jeg var 5 år var det jeg som tok vare på han og ikje han som tok vare på meg!

Alkis :
Er du syk?! Du kan joine dem? Da er det jo like dumme som dem?.. Håper du slutter med det :/

Hei alle sammen. Det finnes hjelp til dere som har det vondt! Men dere må tørre å snakke med noen! Det er ingen grunn til å skamme seg over at foreldrene drikker og det er heller ikke din skyld!Du skal ikke ta ansvaret i hjemmet, men tenke på deg selv. Snakk med en du kan stole på og oppsøk hjelp (f.eks hos helsesøster). Ingen barn fortjener å ha det vondt i hjemmet! Selv om våre foreldre gjør store feil, skal ikke det få ødelegge våre liv! Lykke til alle sammen. Hilsen en som har flyttet hjemmefra og endelig fått det godt!

eg vett ikje om det e et stort problem. eg lese ale andre sine. dei har så store problem. men eg suns at pappa drikke for mye. Han blei samen med ei dama å han å hu tar seg ofta "et glass rødvin" elle "ei pils" det blir allti mar. Eg har rom på sidå av di o. å når de har drokke pule di allti! eg vokne på nettene. å eg får ikje såva itte på. eg har kje lyst å hørra på di, men eg har ingen plassar å gå. det e jo tross alt midt på nåttå...:/ Det e så jævlikt. Eg har kje sakt det muntlikt at eg suns an drikke for mye, men eg har sent ein mld. Det virke nå så an ikkje brydde seg

alkis, du e syk i hauve... du joine itj foreldran din når dæm drekk vett!!!

jeg føler meg ikke ensom når mamma og pappa drikker jeg joiner dem

Tar de som drikker og alle andre lærdom fra bibelen, så vil det bli bra.. Bibelen=Sannheten om oss. Der får man råd og veiledning og slipper å lide så mye.. Takk for meg.

Pappa er både rusmisbruker og alkeholiker. Han flyttet hjemmefra når jeg var åtte år. Han har rett på å ha oss annenhverhelg, å da må han nærmest dra meg ut i bilen.. Broren min er ikke så mye med han lenger sidn han er over 18 år, men eg på 15 må vere med han alene, han slår meg ofte når han har ruset seg. Finner hasj planter hjemme hos han hele tiden.. Og det verste er at eg ikke kan si det til noen.. :(
(Red: Mone, du kan si det til noen, du kan fortelle det til noen voksen du stoler på. Det kan være moren din, en lærer, en helsesøster eller en forelder til en venn. Ingen kan tvinge deg til å være hos noen du ikke føler deg trygg hos! )

min mor drikk mye og ofte. noen ganger er hun full allerede før 9-10 tiden om morgenen! pappa drikke også mye, men han kan begrense seg litt mer. jeg har tenkt på å flytte ut mange ganger, men vil ikke dra fra søsteren min, og vil ikke såre foreldrene mine, er jo glad i dem!! har lyst til å fortelle det til noen så de kan få hjelp, men er redd for hva som kan skje også, på en måte..mine venner vet ikke hvordan det er, de og foreldrene synest synd på meg, men det vil jeg ikke! vil ikke at det skal være synd på meg..:( det har vært slik her så lenge jeg kan huske, og da jeg var liten trodde jeg at ingen merket det engang... det er ikke lett!! men hva skal jeg egentelig gjøre?? (red: sender deg svar på mail)

æ skjønne itj koss foreldre kainnj jør nå sånnt mot ongan sin... æ HATE mine foreldre for d, mn æ e gla i dæm fordi... dæm betyr MY for mæ.. :) d går bra m pappa, hainj har vært rusfri i 1 1/2år nho :) mn mamma, hu kjæms te å drekk i hjel sæ, hu e på god vei.. :( æ ønnske good luck te ainner onga som å har d vanskelig...

Hmmmm:S pappa drikker jævli mye, å han driver med hasj.... Mamma og pappa bor ikke sammen.. Men mamma er drit grei lissom... Men har ikke lyst til å bo hos pappa, men vill ikke bare bo hos mamma heller...

Min mamma drikker .. På kvelden som regel, når alle har lagt seg. Jeg bor ikke hjemme lenger nå, pga mitt ganske uheldige forhold med min mor. Men, jeg vet fortsatt når hun drikker. ser det på meld hun skriver, å nån hun snakker i tlf med meg. Hun ringer på kvelden.. Vi prøver å få henne til å innse at hun har et problem.. Snakker om det når hun ikke er tilstedet, da blir hun paranoid.. Innbiller seg ting.. Dette er så synd.. Skulle ha vært en måte å få henne til å innse at hun har et problem.. Vanskelig for de der hjemme hos henne å takle problemet..

mine biologiske foreldre e alkoholiker, å stoffmisbruker... :( æ e fosterbarn, har vært d i 17år nho... livet e itj lett.. :(

Livet er lett hvis du lever det rett, men og leve det rett er ikke lett!!