Bulimi, anoreksi og andre spiseforstyrrelser skyldes både arv og miljø. Flere kvinner enn menn rammes. Slanking og vekttap er ofte et av de første trinn i utviklingen av bulimi og anoreksi, men det er usikkert om slanking i seg selv er en risikofaktor.

Spiseforstyrrelsen går ut over andre områder i livet som studier, jobb og sosiale relasjoner. Hos personer med spiseforstyrrelser har kroppsstørrelse og vekt stor betydning for selvbildet.

Ulike typer spiseforstyrrelser

Det er vanlig å skille mellom tre typer spiseforstyrrelser:

Anoreksi (anorexia nervosa) kjennetegnes av at man er alvorlig undervektig, og at man begrenser hva og hvor mye man spiser. Personer med anoreksi opplever ofte en intens frykt for å legge på seg. Mange føler at kroppen er stor og tykk, til tross for at man har en vekt langt under normalen. Det er vanlig å benekte både at man er undervektig og de medisinske konsekvensene av tilstanden. Noen personer med anoreksi kan, slik som ved bulimi, kaste opp maten etter at de har spist.

Bulimi (bulimia nervosa) kjennetegnes av gjentatte episoder av overspisning. I løpet av kort tid spiser man mye mer mat enn hva andre ville spist i samme situasjon. Episoden etterfølges av handlinger for å kompensere for det store matinntaket og unngå vektøkning. Den mest vanlige atferden er å framkalle brekninger, men man kan også misbruke avføringstabletter, gjennomføre fasteperioder eller overdrive trening. Personer med bulimi er ofte normalvektige eller overvektige. For omgivelsene kan derfor bulimi være vanskeligere å oppdage enn anoreksi. Omlag 30 prosent av personer med bulimi har en forhistorie med anoreksi.

Overspisingslidelse (engelsk: binge eating disorder (BED)) kjennetegnes av episoder med overspising uten den tilhørende kompenserende handlingen som er til stede ved bulimi. En overspisingsepisode kjennetegnes av at man mister kontrollen når man spiser. Man klarer ikke å stoppe før man har spist langt mer enn hva andre ville spist i samme situasjon. Man kan spise raskere enn vanlig, spise når man ikke er sulten, eller spise alene fordi man er flau over det store matinntaket. Ofte slutter man først når man er ubehagelig mett. Episodene etterfølges ofte av skam, vemmelse eller depressive tanker. En del personer med overspisingslidelse er overvektige.

Andre spiseforstyrrelser

Det finnes varianter av spiseforstyrrelser som ikke helt passer inn i kategoriene over. Man kan tilfredsstille noen av kriteriene for en medisinsk diagnose uten å tilfredsstille alle, eller man kan ha mer blandete symptomer. Ofte kalles dette uspesifiserte eller atypiske spiseforstyrrelser.

I tillegg har noen lettere problemer knyttet til kropp og spising. Befolkningsundersøkelser viser at cirka 10 prosent har lettere spiseproblemer. For noen kan spiseproblemer være forstadier til en spiseforstyrrelse, mens hos andre kan disse gå over uten at man utvikler en spiseforstyrrelse.

Forekomst

Spiseforstyrrelser oppstår som regel i løpet av ungdomsårene. Dette gjelder særlig anoreksi og bulimi, mens overspisingslidelse oftere starter i voksen alder.

Basert på solide nasjonale og internasjonale studier anslås forekomsten av spiseforstyrrelser i Norge for kvinner i aldersgruppen 15-44 å være:

• Anoreksi: 0,3 prosent
• Bulimi: 2 prosent
• Overspisingslidelse: 3 prosent

Dette innebærer at 50 000 norske kvinner i aldersgruppen 15-44 år til enhver tid vil ha en spiseforstyrrelse. Herav har 2700 kvinner anoreksi, 18 000 bulimi og 28 000 overspisingslidelse (Rosenvinge JH, Götestam K, 2002).

Beregninger tyder på at forekomsten av anoreksi har vært relativt stabil de siste 25 årene. Forekomsten av bulimi kan muligens ha økt noe.

Rammer flest kvinner

Anoreksi og bulimi er om lag ti ganger hyppigere hos kvinner enn hos menn. For overspisingslidelse er det derimot langt mindre kjønnsforskjell. Sannsynligvis er det mange menn som lider av en spiseforstyrrelse uten å ha blitt diagnostisert. Det er økende oppmerksomhet rundt spiseforstyrrelser hos menn.

Alvorlige følger for helsa

Spiseforstyrrelser øker risikoen for en rekke helseplager. Komplikasjoner varierer avhengig av diagnose og symptomer.

Anoreksi fører til underernæring som påvirker de fleste organer i kroppen. Vanlige komplikasjoner er lav kroppstemperatur, dårlig blodsirkulasjon, tørr hud, økt hårvekst i ansiktet og på kroppen, at menstruasjonen blir borte og utvikling av benskjørhet. Tilstanden kan også gi alvorlige hjerterytmeforstyrrelser, hjertesvikt og endringer i sentralnervesystemet (Statens helsetilsyn, 2000).

Selvfremkalt oppkast kan føre til forstyrrelser i eletrolytt- og saltbalansen og gi syreskader på tennene. Bruk av avføringsmidler kan føre til forstyrrelser i tarmfunksjonen.

Sammenlignet med andre psykiatriske lidelser er anoreksi den lidelsen som har høyest dødelighet; risikoen er fire til ti ganger høyere enn i befolkningen forøvrig (Statens helsetilsyn, 2000).

Har ofte andre psykiske problemer i tillegg

Blant personer med spiseforstyrrelser er det høyere forekomst av andre psykiske vansker enn vi ser i den generelle befolkningen. Ved anoreksi er det økt forekomst av depresjon og angst (bl.a. generalisert angst, symptomer på tvangslidelse og sosial angst). Symptomer på angst kan være til stede før man får spiseforstyrrelsen, og hos en del kan symptomer på både depresjon og angst fortsette etter at de er blitt friske fra spiseforstyrrelsen.

Ved bulimi og overspisingslidelse ser vi økt forekomst av angst, depresjon, rusmisbruk og personlighetsforstyrrelser (Klump 2008).

Både arv og miljø har betydning

I dag er det økt forståelse for at spiseforstyrrelser har sammensatte årsaker. I stedet for å studere isolerte risikofaktorer har forskere blitt mer opptatt av å studere mekanismer og sårbarhetsmodeller. I disse modellene ser en på spiseforstyrrelser som et resultat av samspillet mellom arv og miljø. De senere års forskning tyder på at det er en genetisk disposisjon for alle spiseforstyrrelser. Det kan være samspillet mellom arvelige faktorer og miljø som avgjør om man får en spiseforstyrrelse, andre psykiske lidelser eller begge deler.

Det er vanlig å skille mellom forhold som disponerer for, utløser og vedlikeholder en spiseforstyrrelse.

Disponerende forhold:

• Genetikk
• Personlighet (negativt selvbilde, perfeksjonisme)
• Familiære forhold
• Traumer og fysiske/seksuelle overgrep
• Kulturelle forhold, for eksempel slankepress

Utløsende forhold

• Tap og konflikter
• Mobbing, spesielt bemerkninger om vekt og utseende i oppveksten
• Overvektig som barn
• Tidlig pubertet
• Store prestasjonskrav
• Endrede livsvilkår, for eksempel flytting
• Slanking

Vedlikeholdende forhold:

• Familiekonflikter som er utløst av spiseforstyrrelsen
• Negative reaksjoner fra miljøet
• Psykiske symptomer som følge av feilernæring og undervekt
• At symptomer oppleves som nyttige, for eksempel følelsen av å ha mer kontroll, demping av indre uro og at en unngår negative følelser.

Behandling

Tidlig diagnose og behandling er viktig for å få et godt forløp. Flere undersøkelser viser imidlertid at pasienter med spiseforstyrrelser venter lenge før de søker hjelp, ofte mer enn 5 år. Mange kan ha et ambivalent forhold til det å søke hjelp og få behandling.

Flere sykehus har opprettet egne fagteam for behandling av spiseforstyrrelser. Her tilbys både innleggelse og poliklinisk samtalebehandling. Mange fastleger behandler også moderate former for spiseforstyrrelser. Barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger behandler spiseforstyrrelser poliklinisk og kommunale tilbud som Helsestasjon for ungdom og skolehelsetjeneste starter behandling og henviser evt. videre til spesialisthelsetjenesten.

Behandlingsresultatene er gode, 65-85 prosent blir bedre eller blir friske over tid. Det er imidlertid en mindre gruppe som har et mer langvarig forløp.

Studier fra 1970- og 1980-årene viser at anoreksi da var en sjelden tilstand i ikke-vestlige land. Nyere studier viser derimot at spiseforstyrrelser, særlig bulimi og overspisingslidelse, også forekommer i tradisjonelle kulturer og utviklingsland.

Kilde: Folkehelseinstituttet