Har du det trist? Slik kan du hjelpe deg selv

Til alle dere som har det vondt og trist og vurderer å ta livet deres, har jeg bare en oppfordring: IKKE GJØR DET!!!!! Det er så endelig og slett ikke verdt det og kan ende så ufattelig galt! Jeg vet det, siden min kjære niese prøvde dette da hun var 14 uten helt å lykkes... Heldigvis har hun fantastiske foreldre som er ressurssterke nok og har erfaring til å kjempe for henne sammen med familie og venner. Men livet blir aldri det samme for henne eller familien... Hvis hennes historie kan hjelpe andre i lignende situasjoner så deler jeg gjerne: Les om henne her sammenforsanne.com og på blogg og facebook.
Ønsker alle lykke til og husk at etter regn kommer sol :-)

Etter at veninna mi har sviktet meg flere ganger, har jeg mer og mer lyst til å henge meg! Jeg klarer ikke dette lenger! Jeg føler meg så trist :'( (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få hjelp og råd)

det e ikje sekkert at alle folkan bryr seg om ka eg skriv men, det e ganske godt å bære skrive å får nåkka ut. eg har ei mamma som har brystsmerter, og en pappa som har diabetes. det er ikke så grusomt akkurat, men man får mye ansvar av det. når mamma har brystsmerter så tror vi i familien at dette er slutt.. man vet liksom aldri.. legene finner ikke ut hva det er som feiler henne. jeg begynte på VGS men jeg måtte bare slutte for jeg fikk ikke være nær nok min mamma.. for 2 måneder siden tok ei veninne livet av seg. jeg sitter enda å gråter for at hun er død.,
det er skikkeli godt å skrive ned

hei jeg er en heste jente, jeg fikk min første fòr hest da jeg var 12 år, noe jeg synes var skikkelig moro! ikke bare det men jeg og hesten som heter Isabella knyttet en skikkelig sterkt bånd, ve blei veldig glad i hverandre! jeg hadde henne på fòr helt til jeg var rundt 14 år, hun skadet seg på beitet.. noe som jeg synes var helt tragisk trist!! jeg kunne besøke henne å kose henne de måndene som hun stod stille og ikke kunne bli ridd!! to månder etter hun hadde skadet seg hadde vi prøvd masse for å se om hun kunne bli frisk, dyrlegen sa at om ikke denne sprøyta hjalp måtte vi avlive henne!! dagen etter skulle vi få vite om det gikk den gode veien eller den dårlige veien.. det gikk uhelldigvis den dårlige..Gry (hun som eier hesten) sa at hvis jeg ville ta en siste farvell med henne måtte jeg gjøre det nå.. for hun skulle bli avlivi i neste dag. jeg tok henne inn fra luftegården, det var grusomt å vite at det er siste gangen hun gikk der.. det verste jeg har vært borti noensinne.. da jeg stod med henne inne i boksen hun så utrolig lei seg ut.. jeg kan ikke forklare den følesen som jeg fikk av å se henne ha det så vondt! og da jeg måtte dra var tragisk, det siste glimte av Isabella.. da hun hadde blitt avlivet og alt skulle gå som normalt, det gikk ikke som normalt.. jeg fikk masse problemer med å innse at hun var borte for alltid.. jeg sleit masse med å spise, og følte masse skyld, jeg har da altså 1 bestevenn, eller hva jeg kan kalle henne.. hun var der aldri for meg!! å jeg sliter enda med å være trist og skyld følse! spisingen går det fint med! dette er min historie, så jeg oppfordred dere som har en bestevenn og om hun/han har mistet ett dyr som knyttet sterke bånd er det like jævelig å miste som en bestevenn!! isabella var som en bestevenn for meg!!

Hei..
Til alle dere som har prøvd/tenkt på selvmord.
Jeg er en jente på 15 år som har blitt mobbet siden jeg gikk i første klasse. Det endte med at jeg, sammen med mamma og pappa, flyttet da jeg gikk ut av fjæreklasse. Jeg har hatt en tøff og hard oppvekst og har alltid sett virkeligheten med egene øyne. Da vi flyttet ble det ikke så mye lettere som jeg hadde trodd. Jeg var fortsatt ikke selvsikker nok til å ta ett skitt lenger ut i verden.Da jeg begynte på ungdomskolen rettet dette seg litt etter hvert. Da jeg gikk i niende klasse var jeg rett å slett lei av livet og alt det vonde som hører med. Jeg tenkte ofte på selvmord, men gikk ikke lenger enn å kutte meg selv. Det var ikke dypt eller hard. Bare et lite kutt, men som alltid vill være der resten av livet. En venninne synes jeg burde søke hjelp og noen å snakke med. Jeg hørte ikke på henne med en gang, men jeg viste at jeg trenkt hjelp for at livet kunne gå videre.. I slutten av tiendeklasse tok jeg mot til meg og gikk på helsestasjonen for ungdom. Jeg hadde en venninne med for støtte, men da jeg kunne gå inn kjente jeg at dette var noe jeg måtte gjøre selv. Jeg gikk dit to ganger i måneden til jeg følte at jeg endelig kunne se på meg selv som fri fra et forferdelig mareritt. Nå flytter jeg på egen hybel for å gå på skole. Jeg er endelig den jenta jeg alltid har villet bli, men ikke turt.
Jeg vet det ikke er lett å søke om hjelp, men får man det tids nok så snur livet seg og viser seg fra en helt annen side. Det hjelper å snakke med noen! Det vet jeg nå av egenn erfaring. Lykke til alle sammen.

Først og fremst: Jeg synes du er modig! Modig fordi du IKKE har tatt selvmord og modig fordi du ber om hjelp. Det er iallfall noen skritt i riktig retning:-)
For det andre så er jeg ingen fagperson som skriver dette, bare sånn at du vet det liksom, men om det hjelper deg noe så anbefaler jeg deg å snakke med noen - om livet, om tanker, om følelser, om små hendelser i hverdagen uansett om de er viktige eller ikke, i det hele tatt: Snakk om det du føler for! Om du ikke har noen å snakke med så kan du jo kanskje prøve ut http://www.sidetmedord.no/, linker til forskjellige sider her: http://www.ung.no/nyheter/1746_Trenger_du_%C3%A5_snakke_med_noen.html, for spillavhengighet: http://www.hjelpelinjen.no/eway/default.aspx?pid=217

Ønsker deg lykke til og alt godt i livet!
Klem fra jente 16

til deg som skrev under meg.
Jeg er en jente på 16 år og jeg har det på samme måte som deg. jeg synes det er veldig vanskelig å forklare hvordan det føles å være deprimert fordi man ikke klarer å forklare det for seg selv en gang når man har gode perioder. Heldigvis for meg fikk venninnen min meg med til helsesøster på skolen en gang fordi hun ville snakke med helsesøster om noen greier. etter det begynte jeg å gå til helsesøster. på den tiden var jeg vldig opptatt av å spise sunt, trene masse osv, og det var det jeg snakket med henne om, at jeg hengte meg opp i det, men nå skjønner jeg at det var en metode for å ikke være deprimert. jeg var og er fortsatt deprimert og det tærer veldig på vennskapsforhold, såjeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. men nå har jeg hvertfall turt å si det til foreldrene mine, og det var på en måte veldig deilig, selv om de nå er litt overbeskyttende. De har tatt kontakt med en privat psykolog(mindre ventetid enn offentlig) og jeg skal dit nå snart. jeg lurer på om det kommer til å forandre mye, eller om jeg kommer til å være så deprimert resten av livet. hvis du vil vite hva bipolar lidelse er kan du gå inn på denne siden: http://www.helsenett.no/index.php?option=com_content&task=view&Itemid=69&id=1705 ...
jeg synes du burde snakke med noen om dette, også med tanke på at du kutter deg. du blir veldig lettet når du snakker med noen om det, selv om de ikke kan skjønne helt. hvis du ikke er sikker på om du vil snakke med eller si det til alle vennene dine, velg en som du vet har slitt litt før og som vet hvordan det er å være lei seg og deprimert. håper det ordner seg:)

hei
jeg går siste året på videregående og er trist hele tiden. jeg vet ikke hvorfor jeg er deprimert og har prøvd å tenke på hva det kan være mange ganger, men jeg finner ikke noe svar! mange ganger tenker jeg at jeg bare er svak fordi jeg er deprimert uten noen grunn og at det er mange andre som har det mye verre enn meg. jeg har venner, blir ikke mobbet, foreldre som er glade i meg og som ikke er skilt, men alikevel er jeg trist! humøret mitt kan variere ganske mye, noen ganger er jeg kjempe glad og "normal", men andre ganger går jeg rundt og gråter masse. har drevet litt med selvskading. jeg vet det er dumt og farlig, men det er ikke mye og det er ikke noen dype kutt. bare nok til på en måte stille smerten inni meg. kusinen min har noe som heter bipolar lidelse. jeg vet ikke mye om det bortsett fra at det er en psykisk lidelse og at det er arvelig. kan det være at det er dette jeg har?
klem

Hei!! Jeg har et tips som jeg tror kan funke ganske bra. Ta styringa! hvor blir det av rattet? Ta styringa! Vis selvtillit selv om du ikke har det, Og en veldig viktig ting til GJØR DET DU IKKE HAR TENKT! som å putte kniven i skuffen i steden for i hjertet, eller klippe neglene i steden for å klippe hull i klærne. Det funker faktisk. Gjør noe! Lev, en og en dag av gangen.

hei.,jeg er en jente på 18år er adoptert. som slit noko jævlig.vet ikke hvor jeg skal begynne hen med å fortelle..
eller kor eg ska få hjølp hæn.føler at det er ingen som kan hjølp meg skikkeli. Eg veit at det e helsesøster,lege,lærere osv som jeg kan prate med. Men eg føli rett og slett at eg ikke kan åpne meg til noen av dem. Har prøvd det meste. Læreren lika eg ikke så mytti. Hun er sykepleier, jeg går på helsearbeideren..selv.
Jeg sliter som bare det.Har det vanskelig inni meg.Jeg må ha hjølp.veit itj om eg ork dette noe mer. å gå mer slik. Jeg har vært hos helsesøster i kommunen.men fikk ikke noe ut av det!! hun skjønte meg ikke. har ei helsesøster som jeg pratet med,som jeg kjenner litt privat. men hun forsto meg ikke, ikke alt. hun mente at det var vanlig ungdomsproblemer. men jeg kjenner at det er noe mer liksom. har slitet lenge med livet mitt. Mye jeg skulle fått rensket opp. Jeg føler at jeg har store problemer. Jeg har vært depppa lenge,mye trist i flere år, vonde følelser,dårlig selvtillit, plages med nerver, sjenert,mye tanker inni meg. begynte i tenårene kanskje. jeg har lenge slitt med livet. jeg har mye bekymringer. kjenner meg godt ijen når det gjelder psykisk helse. skulle hatt noen å prate med for lenge siden egentlig! når problemene ble større. jeg har hatt veldig dårlig sosialt nettverk. Jeg har ikke hatt så mange venner!.Kanskje ingen.. Har følt meg sånn alene og ensom! det er så vanskelig å være meg! .trives ikke på skolen
i romjula mistet jeg moren min.Hun døde av kreft..
hjelp meg..jeg må ha hjelp.
(red: du kan sende inn spørsmål og få svar på ung.no/oss)

Hei, for dere som trenger noen å prate med. Så er jeg en mulighet for de som ikke klarer å vente på psykolog. Er grei å lett å prate med. Har vært innom ganske mye forskjellig selv i løpet av mitt korte liv. Men har funnet en styrke som gjør at jeg klarer hverdagen. Synes rådene fra "legen" var bra jeg. Hjelper helt sikkert om man prøver:) Men det er ikke så lett for en ungdom å motivere seg selv det vet de aller fleste.. Vel ta kontakt om det er noen som trenger noen å prate med.. Det hjelper å ha mål i livet. Hvor enn små de er, så er det en god begynnelse.. våg å drøm.. Våg å lev!!

hei
eg e en gutt som prøve å ta selvmord hverdag fordi eg e redd for andre folk
eg vil ikkje snakke me folk elle kjente lengre nesten
og eg tør ikke å sei i fra til noen
ka skal eg gjør? (red: ta kontakt med ung.no og få svar fra oss ung.no/oss)

Jeg er en gutt på 24 år som har slitt med nerver, angst og vært paranoid
i mange år.. Men for et år siden, møtte jeg en vidunderlig person som gjorde alt for å hjelpe meg.
Vi har hatt mange nedturer og oppturer, men vi sloss oss gjennom det i sammen.

Så her om dagen fikk jeg meldingen jeg aldri ville høre.
"jeg har mistet følelsene for deg, å har funnet en annen"

Tankene jeg fikk inne i meg da, var ikke sjalusi, men at jeg har jobbet
så hardt for å få leve med denne jenta. Alt jeg har gjort, er gjort
forgjeves og jeg føler meg litt sviktet. Alle vet jo at forhold ikke må
holde livet igjennom, men for første gang i mitt liv har jeg følt det nå.
Følelsene jeg hadde for denne jenta har vært så sterke at jeg har vært redd
for å starte noe virkelig seriøst.

Så for noen uker siden bestemte jeg meg at jeg skulle flytte til byen hvor jenta
mi bodde. Jeg fikk svar for 3 dager siden at jeg hadde fått jobb og en leilighet.
Noe jeg ville overraske henne med, men så skjedde dette. Jeg er enda lenger nede enn det jeg
var for ett år siden fordi vi gjorde dette sammen. VI bygget opp livet mitt.

Men nå er alt borte igjen..

Jeg har verken spist, sovet eller drukket noe på 4 dager å føler meg svakere,
men jeg orker verken mat, vann eller søvn. Alt jeg har jobbet med i ett år
forsvant over én natt.. Alt er vekk.

Jeg tenker mye på å bare stoppe det hele mens jeg allerede er i gang, men jeg
tror aldri jeg kommer til å klare det grunnet håpet på at jenta mi kansje kommer tilbake en dag.

Men om jeg skal være 100% ærlig, så vil jeg bare sovne inn.. Uten å vite
at jeg dør, uten å føle noe som helst. Bare sovne, og aldri våkne igjen.
Det hadde vært nydelig. Man slipper alt av tanker, følelser og flere smeller i livet.

Å artikkelen hjelper meg igjen ting.
Hva kan jeg gjøre?

Jeg vil dø, men tør ikke.
Jeg vil føle, men orker ikke.

Bare fordi jeg elsker en person.

De sier det hjelper å snakke med en voksen,venner,helsesøster osv. Det hjelper sikkert for noen,men ikke alle. Jeg er ei jente på 22 år som har slitt med depresjoner,angst,holdt på med selvskading, fobier og selvmordstanker i 7 år nå. Har ikke tall på hvor mange jeg har snakket med om dette. Jeg går nå på antidepresive medisiner,har vært innlagt på psykiatrisk sykehus 3 ganger,av fri vilje vel og merke. Så jeg har pratet med mange og fortelt så mye jeg har klart å sette ord på. Hvorfor hjelper ingenting av dette? Jeg er på samme nivået jeg var på for 7 år siden,føler ikke at jeg har kommet noen vei.
Har prøvd å ta livet mitt flere titalls ganger,men misslykkes hver gang..som med så mye annet!

Hvor lenge skal man gå på rehabilitering?
Hvorfor blir jeg aldri frisk eller hvertfall litt bedre?!


Er ikke alltid dere "leger" vet utveien og/eller kan hjelpe...
(red: du kan stille spørsmål til oss under emnet ung.no/oss)

Heija .. sliter å med noe :(
Føler alltid folk ser på meg å synes negative tanker om meg ! derfor har blitt mindre sosial ! å mine venner lurer på hvorfor jeg er så stille .. det er å en jeg liker .. som jeg ikke tror liker meg det sårer!
Jeg vurderer å gå til sykesøster å snakke

Jeg har problemer, jeg er en ungdom som har "våknet" kan du si, og funnet meg selv uten sosiale kontakter, interesser, eller annen generell livskunnskap som er nødvendig.. jeg vil gå så langt som å si at jeg ikke er et fungerende menneske lenger. Og trenger proffesjonell hjelp.

For å ta det kort, . Jeg er en gutt på 18 år, som har (som mange andre) blitt mobbet gjennom barneskulen.. det var dette hellvete startet tror jeg.. og den mobbingen førte til at jeg mer eller mindre gikk inn i et voldsomt kristent miljø.. fra jeg var liten altså.. barne organisasjoner osv... og dette har da ført til at ting ble bare verre og verre, jeg fortsatte å bli mobbet.. denne gang fordi jeg da trodde jeg var en kristen, så jeg gikk mer eller mindre da i ti år fra eg var i 7-8års alderen til jeg da fylte 17. og alle mine venner og nære bekjente var altså da kristne. Men mine foreldre er altså da humanetikere.. så den støtten jeg skulle her blitt da litt mangefull på en del områder. jeg isolerte meg mer og mer med meg selv, eneste kontakt jeg hadde var kristne venner og kjente.. så døde begge bestefedrene mine.. og jeg oppdaget til min store forferdelse at alle rundt meg gråt i min første begravelse, mens jeg.. følte ingenting... jeg vet jeg var glad i min bestefar, men jeg var da uten stand til å grine, vise følelser.. jeg var et tomt skall.. og dette er altså da grunnen til at jeg brøt med religionen... bestefar hadde vært syk i lang tid skjønner du.. og jeg og hele min kristne gruppe satte oss ned en gang i uka på et møte vi pleide å ha, og ba for min bestefar. likevell så gikk han rett ned og døde, dette overbeviste meg om at kristendommen var simpelt oppspinn.. det fikk meg til å tenke liksom... det hjalp ikke at rett etterpå døde min andre bestefar med nesten samme greie, syk i lang tid og så pang, rett ned og død... heller ikke denne gang fikk jeg meg til å føle noe.. jeg var et tomt skall uten følelser..... noe som jeg burde legge til er at jeg gjenomm hele oppveksten har vært spesielt glad i å leve meg inn i andre verdener... lærte å lese i velidg ung alder, og las alt som jeg kunne få tak i... senere når jeg startet å lese bøke var det alltid fiksjon som jeg las... fantasy, sience ficton, eventyr.. samme greia.. og da jeg fylte 16 år, fikk vi vår første data, vi hadde selvsagt hatt en data før det, men den var utelukket for min fars arbeid som da er lærer. Begge foreldrenene mine er lærere...

men uansett... det var en katastrofe og et mirakel på samme tid, jeg ble hektet med en gang, og i dag.. over to år etterpå.. så spiller jeg 90% av dagen, jeg spiser, sover (nesten ingenting) går på skolen, men siden dette var en skolepc altså en bærbar.. så sitter jeg til og med i timer og spiller.. jeg kan ikke for det.. iallefall tror jeg det e rslik.. bare nå, mens jeg skriver dette så føler jeg trang til å spille... det er blitt et stort problem.. jeg er ikke et menneske lenger... en iskald føleseskøs robot...

håper dere kan hjelpe, hvis ikke vet jeg ikke hva jeg gjør.. har flere ganger vurdert selvmord. men er redd jeg er for feig.. mine ti år med hjernevasking i kristendommsgreia har ødelagt meg... jeg er redd for hva som kan møte meg om jeg tar den letteste utveien.

mitt problem, sånn som jeg ser det.. og det kan godt hende jeg ikke ser alt en gang...

altså.. jeg er spillegal.. jeg spiser (ofte foran pcen dette også) eller jeg sover, har flere ganger hendt at jeg tar med meg min bærbare pc i sengen, og spiller langt på natt til jeg ikke greier mer og sovner, da finner jeg meg selv liggende oppå pcen neste morgen.. og begnner da selfølgelig å spille før frokost igjen. de få venner jeg har er bare folk jeg er med på skolen... de få gangene jeg ikke spiller altså.. jeg har ingen selvtillit.. bare det å sende dette kostet meg mye... jeg kjenner ingen jenter som snakker med meg, og hvodan jeg skal oppføre meg blant folk.. det er et mysterium.... slik jeg ser det, har jeg tre muligheter...



ikke gjøre noe, fortsette mitt liv sakte men sikkert mot en voksende ungergang, der jeg kommer til å bo på gaten uten jobb, venner familie,

ta selvmord

eller greie på en eller annen måte å komme meg tilbake til samfunnet, bli et fulverdig menneske igjen.. ha et -liv-
og det glemte jeg nesten... fysikken min.. er ubrukelig... jeg har sittet i mange år nesten halvparten av dagen, kansje mer i en stol og lest, spilt data... dette har skaffet meg skeiv rygg, og gjør at jeg må bruke briller resten av livet.. noe som jeg først fikk for et par måneder siden...



jeg håper dere kan gi meg noen råd, jeg er helt desperat.. jeg trenger å leve... jeg vil ikke leve resten av livet som en boms, med manisk deppresivt syndrom (har en lærer som er det) jeg vil ha et hjem, en familie.. som alle andre... og jeg kan ikke se noen mulig utgang på dette... jeg kjenner ingen godt. jeg har ikke vært på besk hos andre en min beste venn på flere måneder.,... denne vennen spiller også mer en normalt... men flyttet til bergen for to dager siden, på grunn av studiene hans, så jeg er alene... og trenger hjelp..

Hei!
Eg er ei jente på 16 år, som har blitt utsett for mobbing i fleire år!
Mobbingen begynnte når eg gjekk i 3.klasse og har vart heilt til 10.klasse..Men det var i fra 3-7.klasse det var verst for å sei det slik.
Eg blei mobba av ca.6 jenter. Eg var liksom åleina, dei andre var eit lag!
Ein av dei 6 jentene var liksom "den populære lederen", alle måtte gjer slik som ho sa.. Alle likte å vera med ho, ho hadde liksom alt av "merke klær" osv..
kvar gang eg kom på skulen så måtte dei alltid begynna med å mobba så sjukt!
Ein gang eg kom opp på skulen, og gjekk bort i mot døra til klasserommet. så såg eg at mobbarane hadde komt allerede.. ho eina av dei 6 jentene var rask bort om til døra å låste den igjen.. Dei stod bare å lo og viste blikk..
Det var ikkje nåke kjekt, kjennte med ein gang at eg blei lei meg! Hadde bare lyst til å springa vekk, men da gjor eg selvfølgelig ikkje!
Mobbarane elska å få meg til å bli lei meg osv.
Dei bak snakka meg heila tida, og slengte stygge komentarer etter meg..
Eg va liksom ein "slave" for dei liksom..eg måtte gjer alt dei sa osv!;|.
Ein gang så fekk eg eit brev av dei i posten, der stod det: "DRA TIL HELVETTE" gang på gang.!
Eg blei så sint og lei meg!
Kvar kveld satt eg med det brevet i handa, eg grein så tårene trilla nedover kinnet mitt.
Eg hadde bare lyst til å finna veien til HELVETTE!
Var veldig langt nede!
Etter alt denne mobbingen så har eg fått masse problemer eg sliter med..
Sliter med Angst, depresjon, veldig dårlig selvtillit og tenke veldig møkje på ting!=/
Vett ikkje om eg orke meir nå..Er så lei alt!!
Hate å ha problem=/..Av og til så vil eg bare Dø;/.

Koffor blei akkurat eg mobba?
Var det nåke galt med meg?
Hadde eg kanskje ikkje rett til å leva?
Koffor slutta dei Aldri med å mobba?
Dette får eg vel aldri nåke svar på!
Mobbingen har forandret heile meg!=/
Klare ikkje å snakke med nåken om dette;|.
Skal snakke med psykolog nå snart, men trur ikkje da vil hjelpe meg så møkje!!

hei....jeg er ei jente på 20 som ikek har det så bra.jeg er født lam,jeg er lam fra livet og ned.Nå i det siste har jeg følt med deorimert,jeg føler at det er igen som bryr seg,jeg føler meg helt aaline...

Eg har vore deppa veldig lenge:( Blei utsett for mobbing på barneskulen og litt på ungdomsskulen:(
Sliter med Angst & depresjon:( Hate Alt nå..
Orke snart ikkje meir:(

Heisann, jeg syns alle her burde se seg litt om og tro at det ikke er noen andre i hele verden som ikke har noen problemer. For tro meg : ALLE har sitt å slite med. Selv de mest suksessfulle og peneste og smarteste menneskene har noe å slite med og som de ikke er fornøyd med. Sann som jeg sliter veldig med selvbildet og er mye sjalu. Grunnen til at jeg er sjalu er pga dårlig selvbilde. Det skaper igjen dårlig forhold med gutten jeg er sammen med. Jeg vet jeg kan stole 100% på han, men allikevel er jeg sjalu og dum. Det er seriøst ikke noe gøy. Og når man begynner å krangle om det får man så dårlig inni seg også. Livet er ikke lett for noen, tabber gjør alle og alle gjør noe man angrer på en eller flere ganger i livet, men vi må bare akseptere hverandre som vi er. Tenk om alle skulle vært like? Da hadde vi nok klagd på det også;) Men når dere tenker på dumme ting så husk ihvertfall at DU er ikke alene. :) Tenk positivt i de vanskeligste stunder så skal du se lykken kommer deg til gode.

Hei=) Jeg er en jente på 17 år og har hatt angstanfall i over 7 år. Grunnen til at jeg har angstanfall har noe med at jeg har hatt en barndom med en blanding av sint far og spiseproblemer. Jeg hadde ikke spiseforstyrrelser, men jeg var så nervøs rundt faren min at jeg bare kastet opp. Derfor klarte jeg ikke spise med han en gang. Nå har jeg problemer når jeg skal ut og reise og oppleve nye ting. Sånn som når jeg er på flyplasser har jeg svært store problemer med å takle angsten. Jeg har ikke noe problemer med å snakke med venner og familie om dette, men det ser jo ikke ut til å hjelpe... Så nå jeg er innmari lei av dette, og vil bare leve ett normalt liv. Hva skal jeg gjøre for å bekjempe angst-anfallene?

jeg er suksessrik i alle deler av livet mitt bortsett fra kjærligheten, jeg får til alt jeg vill bortsett fra kjærligheten. og det etterlater et stort tomrom i meg og gjør meg deprimert. når det er ei jente jeg liker så ender jeg altid opp som den "snille gutten" som alltid "stiller opp som en god kompis" mens jentene ender opp med badguys. for det er jo kjent at evolusjonen har skapt oss slik at jenter blir tiltrukket av såkaldte "badguys".

Jeg har hatt en veldi vanskeli periode i livet mitt. Det hele begynte for to år siden. Jeg hadde det kjempetungt og var deprimert og trist, men greide ikke snakke med noen om det.
Til slutt snakket jeg med bestevennene mine.
De hjalp meg en stund men trakk seg sakte men sikkert unna. Nå har jeg nesten ikke noe kontekt med dem. Noen av dem baksnakker meg, selv om jeg ikke har gitt dem noen grunn til å gjøre det! Det er trist å høre om ekle ting sagt av mennesker du en gang brydde deg så mye om.
Jeg fikk nye bestevenner. Vi kan snakke sammen om alt og de forstår meg. Jeg har det mye bedre nå=)
Om det ser mørk ut noen ganger: ikke gi opp for ting blir bedre:)

sitter inne nå og hører på trist musikk. "killing me softly". det føles sånn. hele livet er et stort spill som jeg har rotet skikkelig til. var "populær", hadde venner, var alltid blid, fikk gode karakterer, var opptatt med venner, overnatting og aktiviteter hver dag. nå sitter jeg inne alene en lørdagskveld, slik jeg har gjort hver kveld den siste tida. har ingen å fortelle ting til. ikke gjør det samme som meg, da blir du bare trist. jeg lover :(

Nei me er glade kvar dag. Og me glede oss te 17 mai hurra for stakkars Line ligge hjemma og har spysjugå.

Må bare si at dette med psykisk helse er så UTROLIG viktig. Har ei venninne som er sjuk. Hu var redd for at vi andre skulle trekke oss unna om hu sa no. Vi fant det jo ut etterhvert, og hu begynte å fortelle hvordan hu hadde det. Til slutt måtte jeg si fra til lærern vår, og da slutta hu å si så mye til meg, nå får jeg vite ting av andre. Mens hu fikk det bedre, fikk jeg selv problemer (pga hennes historie). Nå går vi på forskjellige skoler, men holder fortsatt kontakten. Jeg snakker åpent om mine opplevelser av min venninnes sykdom, og det har hjulpet meg utrolig. Så til alle dere der ute som har sjuke venner/venninner: si fra, ikke ta på dere for mye ansvar og snakk om dine egne opplevelser til voksne. Det kan være tøft i starten, med det hjelper.:)

jeg er en jente på 17 år.. jeg føler jeg har slitt hele livet, alltid når noe går bra for meg dukker det opp noe som er vondt.. jeg har alltid hatt problemer hjemme med familien.. pappa har vært både alkis, narkoman, mamma har drukket masse og pappa er kriminell og satt i fengsel da jeg var rundt ellve.. vold har det også vært en del av. lillebroren min har adfedsvansker og får rasriutbrudd omtrent hver kveld.. jeg har også blitt såret og utnyttet av et par gutter.. nå har jeg fått meg kjæreste og vi har ett sinsykt ustabilt forhold der vi krangler masse og ha sier masse sårende ting til meg... jeg har noen kjempe gode veninner som har vært min støtte hele veien omtrent. jeg har alltid sagt at jeg ikke ville klart meg uten dem men nå skal de flytte fra meg snart de to sammen langt vekk:( vet ikke om jeg overlever uten de.. føler meg ensom nok som det er.. jeg klarer ikke være alene ett par timer uten og føle meg sinnsykt ensom og trist.. har slitt med depresjoner og selvmordstanker.. og går rundt og har dårlig samvittighet for familien min som ikke har det noe bra.. høres sikkert ut som om jeg er den syteren, men dette er det jeg føler inni meg.. viser det aldri til noen. alle tror alltid at jeg klarer meg for jeg har jo vært igjennom så mye mener de.. de skulle bare visst.. snakker jevnlig med helsesøster på skolen men har egentlig ikke hjulpet så veldig mye.. vet ikke hva jeg skal gjøre.. føler meg så mislykket..

Jeg har vært gjennom mye, nå de siste måndene, ting jeg skulle gjort alt for å slippe. Folk har stilt opp for meg, men likevel klarer jeg ikke å glemme de forferdelige minnene, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på det, og er redd. Redd for hva som kommer til å skje med meg, men vil ikke bry folk med at jeg ikke har det bra. Vil at folk skal tro at jeg lever et normalt liv igjen, selvom det virkelig ikke er det. Jeg angrer på alt, vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Det er også vanskelig å finne en som jeg virkelig kan prate med alt om. Det eneste jeg vil nå er å leve som normalt etter det som har skjedd, men det går ikke..klarer ikke å glemme det som har skjedd...
(red: du kan sende inn spørsmål til ung.no via vår spørretjeneste - ung.no/oss)

e slit me selvmordstanka.. Ka gjør eg da? Det e mest når eg legger meg. Hilsen fortvila.

Hei.
Jeg har vært deprimert helt siden jeg gikk i syvende klasse. Jeg og bestevennen min hang sammen hele tiden, men i syvende begynte jeg å være sammen med en annen jente som ikke er så god venn egentlig. Jeg var masse sammen med henne fordi hun var så mye sammen med guttene nede på fotballbanen. Men på fotballbanen var det så utrolig dårlig miljø. Alle snakka dritt om hverandre hele tiden, og er egentlig ikke noe god i fotball så det fikk jeg høre hele tiden. Jeg kom alltid forsent til avtaler og fikk da kjeft av mamma. Jeg prøvde å rive meg vekk fra denne jenta, men hun kom hele tiden å spurte om vi skulle finne på noe så kunne ikke si nei. Etterhvert begynte bestevennen min å lyve til meg. Jeg spurte om vi skulle finne på noe flere ganger, men hun sa hun skulle være hjemme sammen med moren sin. Dagen etter fikk jeg høre at hun ikke måtte være sammen med moren sin den dagen alikvel isteden var hun i byen sammen med alle de andre i klassen. Jeg ble skikkelig lei meg og fant ut at jeg ikke hadde noen bestevenn lenger. jeg begynte da å skade meg selv.
Jeg ble mer og mer deprimert, og jeg skadet meg bare for å få oppmerksomhet, for at noen skulle se at jeg egentlig ikke hadde det så bra. Og jeg gråt hver gang jeg kom hjem fra banen og når kuttene brant. Ikke fordi det gjorde vondt, men fordi jeg fortjente det.
Så begynte jeg å snakke med Eks-bestevenninna mi. hun sa at hun følte akkurat det samme som meg. Og da følte jeg meg mye bedre. Jeg sluttet å skade meg selv, jeg sluttet å være sammen med denne jenta og jeg fikk snakket med bestevennen min.
Men Jeg kan ennå se arrene, og mange ganger har jeg tenkt på å begynne å skade meg selv igjen. For jeg er fortsatt like deprimert. Jeg tenker på å slutte å spise. Stappet fingre ned i halsen, men ingenting har kommet opp. Det blir værre og værre for hver gang jeg føler det sånn.
Jeg er ofte alene hjemme etter skolen. Før syntes jeg det var dumt, men nå har jeg blitt vant til stillheten som kveler meg, men vil ikke det. Er redd for stillheten. Stillheten gjør at jeg begynner å tenke. tenker på vonde og dårlige ting. Sakte, men sikkert dreper stillheten meg. Vil ikke ha det sånn lenger.
Har så lyst til å snakke med noen, men tørr ikke. Har sagt til mamma at jeg har lyst på psykolog, men hun tror jeg bare tuller. Har lyst til å dra til helsesøster å si at jeg vil ha noen å snakke med, men samtidig så føler jeg at jeg ikke har noen god grunn til å snakke med noen. Jeg har venner, får gode karakterer, smiler på skolen og alle tror at jeg er den glade jenta så hvorfor skulle jeg være trist? jeg er ikke den galde jenta lenger. Det er mange som har det værre enn meg. Er også redd for hva mamma vil si hvis hun finner ut at jeg ikke har det noe bra. Så vet ikke hva jeg skal gjøre lenger...Holder ikke ut sånn her! Våkner midt på natta og begynner å gråte uten grunn. De søvnløse nettene holder jeg ikke ut lenger.
(red: Jeg synes du skal gå til helsesøster så fort du kan, og fortelle hvordan du har det. For klart du skal få hjelp når du føler at ting er så tungt! Og det er mulig å komme seg videre, men du må fortelle om det først. Helsesøster skal hjelpe deg slik at du får hjelp. Lykke til!)

Hei jeg vil bare si til alle der ute som sliter med psyken og har mange vonde tanker inni seg og tenker på selvmord. Jeg ble mobbet over 7år, d var rett og slett heil for j*****! Jeg kjempet i mange år med å skaffe meg en psykologen, å den dag i dag, har jeg endelig fått en psykolog..så jeg annbefaler til alle der ute, som sliter og skaffe seg en psyolog, det hjelper å ha noen andre å snakke med, en som ikke kjenner deg, en som kan hjelpe deg gjenom den tøffe tiden, en som bare sitter å hører på deg snakke om dine problemer og som forstår deg. det hjelper, å man blir så utrolig lettet etter å ha snakket ut om det!! Sier bare, Aldri gi opp, bare kjemp og forsvar deg selv!=)

jeg er deppa..... hvet ikke hva jeg skal gjøre.. tørr liksom ikke snakke me noen.. men jeg hvet ikke hvorfor jeg er deppa liksom. men når jeg er på skolen og er med venner er jeg glad, men med engang jeg er aleine så blir jeg deprimert igjen.. det har vært slik veeldig lenge.. det er stress..

Savner Caroline faktisk. Det er jo litt dumt, kjipt.

jeg lever ikke, jeg bare eksisterer

Foressten, alle tror jeg har det bra!
Men jeg har egentlig ikke det.. :(
Det er mye verre enn det man tror for å si det sån..
Jeg klarer bare ikke å få ut -vonde- jeg vil ha ut.. Klarer ikke si det her engang :S :S

Hei! :D
Tenkte jeg skulle fortelle litt om hvordan jeg har det..
Når jeg er med venner og nye folk har jeg det egentlig veldig bra!! Elsker og vere sosial med folk og finne på ting! Elsker og dra bort og møte folk osv :D Det er lissom livet for meg!
Men på skolen foreksempel: jeg liker meg greit nok..vennene mine er greie de, men det er noe ved de som jeg ikke liker..og jeg vet ikke helt hva! Men hu ene besteveninna mi kan noen ganger vere overlegen og ikke "høre" hva jeg sier og ikke gidde og svare..Eller at hu svarer veldig kort og sier alltid "hæ" først som om hu ikke hørte det.. For og si det sån, jeg SER det på hun at hu hører hva jeg spør om men hu er lissom så overlegen og ikke gidder og svare!! Og da blir jeg lei meg!! Veldig lei meg! Dessuten er ikke jeg sån veldig god på skolen akkurat, er egentlig veldig dårlig.. Men jeg jobber mye og prøver og prøver, men jeg får det bare ikke til..Og jeg er så redd for å ikke komme inn på det jeg vil til høsten (drama) og da mister jeg selvtillitt..
Og når jeg er hjemme så vil jeg bare vere alene, vil at ALLE skal draa!! Jeg takler dem bare ikke..De gjør meg jo ingenting! Jeg bare klarer ikke ha foreldrene i nærheten av meg egentlig :/ Det er nok og spise middag med de! :P Føler meg bedre når de er borte..
Også har jeg egentlig veldig dårlig selvtillit, vet ikke hvorfor, men har det bare! og det vil jeg jo ikke!

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, noen ganger føler jeg at jeg ikke klarer noenting og hvorfor lever vi liksom..vitsen med et sånt liv.. :s
Når jeg først har det bra, så er jeg kjempeglad og liker meg skikkelig godt..Men så fort jeg kommer hjem eller noe så er alt bare helt "der nede" :s
Tror kanskje mye av grunnen er skolen -at jeg ikke får det til, og noen av vennene mine.. =S Noen av de har det helt forferdelig og bruker lissom meg som en slags .. eeh, "psykolog" hehe.. Noe jeg trenger selv ass :P Hehe..neida!
men jeg trenger hjelp ass!!

Jeg tror de aller fleste ungdommer føler seg deppet og anneledes en gang i blandt, eller hele tiden. Jeg har også følt det slik mange ganger. Men jeg startet samtale til psykolog for to år siden, og det har hjulpet meg masse! Man trenger ikke være "gal" for å gå til samtale med psykolog! Det kan bare være utrolig godt å ha en voksen (som ikke kjenner eller dømmer deg) som du kan snakke med om absolutt alt du har på hjertet. Jeg tror flere ungdommer kunne hatt nytte av dette tilbudet, og jeg råder så mange som mulig (som føler det kan være noe for dem) til å prøve å snakke med en psykolog :) Eller eventuellt en helsesøster!

til innlegget under dette... kjenner meg igjen i din situasjon, å bare føle seg rart og fremmedgjort og kjipt rett og slett, uten noe grunn, uten å vite hvorfor... kjenner selvsagt ikke til detaljer, men sannsynligvis så er det noe som plager deg, bevisst eller ubevisst. tror abosolutt at det kan være lurt å snakke med noen. men ettersom det ofte er litt vanskelig, så ville jeg først bare gått til en lege rett og slett (det var det jeg gjorde, de er jo ikke der bare for fysisk helse). jeg fant ut at det var mye enklere å være totalt åpen og ærlig og følelsesutløsende hos en TOTAL fremmed, legen altså... og det er selvsagt viktig å ikke skjule noenting og bare beskrive problemet så ærlig som mulig. hvis dette da hjelper så er det lettere å åpne seg med andre å, foreldre, evt venner osv...

i det siste har jeg vært veldig trist. på skolen og blandt mennesker viser jeg at jeg er glad, men med en gang jeg kommer hjem så er jeg skikkelig trist. jeg har mest lyst bare til å legge meg i senga og ikke våkne igjen. noen ganger begynner jeg bare å gråte uten å ha noe grunn. jeg prøver å være ute sammen med venner. da er jeg glad. men med en gang jeg ikke er med de blir jeg trist igjen. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. skal jeg snakke med noen? eller hva skal jeg gjøre?

hei, legger inn en etterfølger av en annen melding fra en annen gang. Hadde da et angstanfall før jul, og ettertiden av det har vært meget rart, uvanlig... Jeg har ikke hatt fler angstanfall siden da, men har blitt kasta inn i alle følelsene som kommer i etterkant av et sånt anfall. Er da 19 år, og angstfantasier og katastrofetenking har da dominert mye av tenkingen min. har gjort mye med det siden da, til og med vært hos legen et par ganger. Det er forsåvidt fint å høre at sånne skstenskriser er vanlige. Leste at folk får det når de skal opp til eksamen og sånn. Heldigvis så skal jeg ikke studere før til høsten :) Men synes det er så kjipt at andre har det vondt i verden, og mye av katastrofetankene mine består selvsagt av frykt for å havne i en desperat og umulig situasjon seinere i livet, som da driver meg til vannvid eller depresjoner og alt det som følger med da. Så jeg har blitt så redd for å ta feil valg anngående studier, jobb, folk... mye rett og slett. Lurte på om det var andre som har opplevd noe sånn... isåfall, tar det lang tid å komme over slike kriser, blir man seg sjøl igjen? Er vel litt bekymra for at når dette er over, så er jeg blitt forandra på en kjip måte...

jaja, ellers sier jeg bare "til sammen er vi sterke" Cheers!

jeg hater livet akkurat nå. jeg krangler nesten hver dag med mamma, om skolen osv, men hun sier at hun ikke kan si noenting til meg uten at jeg blir sint på både henne og pappa. da blir jeg kjempe trist for pappa er kjempesnill og jeg vil ikke være sint på han og jeg vet at de bare vil at jeg skal ha det bra. dette gjør at jeg blir kjempe lei meg og forvirret. for jeg vil ikke krangle, men det blir liksom til det hele tiden. etter at vi har kranglet sitter jeg ofte på rommet og gråter lenge. i tillegg er jeg ganske stille på skolen, og det hater jeg. nå går jeg i andre klasse på vgs og jeg var ikke sånn på barneskolen. det begynte på ungdomskolen. jeg føler ikke at det er meg, for jeg er ikke stille sammen med de fleste av vennene mine. men så fort jeg er sammen med noen andre i tillegg, blir jeg stille og "sjenert"...ingen vet at jeg er så trist, og jeg har på en måte ikke lyst til å snakke med dem om det...
(red: Snakk med noen om hvordan du har det. Gjerne faren din eller kanskje helsesøster? Det kan ofte hjelpe litt, og så forstår man bedre hvorfor man føler seg trist.)

eg syns at røyking er farleg for hjerne din og det kan nokon dø av......... mange ungdomer sier at dei skal aldri røyke når dei er på barne skule...... men når dei kjem på ungdomskule vil dei bli tøffe og då begynner dei å røyke........ det må vi få slutt på ...... helsing petros

det er farlig å røyke og drikke dei som jer det må slute me det det sunste ej det er best til

Dette hjelper ikke for meg! Hva faen er dette for en side?!" w00t w00t!? Jeg har min egen måte som knekker dere godt! MWHAHAHA :D
In your face's

Mvh

Chuggy

Hei! :D Hva er denne chatten om? Husker ikke siden jeg gikk inn :O Uansett....

Eg har hatt psykiske problemer veldi lenge.. og for 3 uker siden fant svigerinda mi det ut! hun hjalp meg med å snakke med mamma.. (hadde selvskadet meg) ..
og vi fikk time hos legen.. legen har hjelpt meg veldig,og eg går til henne enda. de er ikke bra å halde inne på alle tankene!! de e grusomt!! og nå e eg begynne å gjøre morsomme ting igjen:D

jeg våkkner opp, løser meg på bade, gråter, vasker meg, sminker, går på skolen, er en snill-glad-og-grei-jente.
Later som at jeg går og legger meg, men så sitter jeg våken HELLE natten og så er det det samme om og om igjen. Jeg blir gal snart!*smiler*

takk :) ja, jeg skal det! men jeg tror jeg vil gå til helsestasjonen i nærheten, ikke helsesøster. jeg skal dra dit snartest mulig :) håper det vil bli bedre og at tankene mine blir lysere ;)
forresten, vil jeg si at jeg liker denne siden veldig godt! her kan vi dele tankene våre, og det hjelper! både for de som har de godt, og for de som har det vondt..

jeg orker ikke mer. vet ikke hva jeg skal gjøre!
tørr ikke å snakke med noen om det, ivertfall ikke foreldrene mine. jeg tenkte jeg skulle til sånn sted der de kan snakke med ungdommer. det finnes noen der jeg bor, men jeg tørr bare ikke :/
jeg føler meg bare dum, får jeg føler at jeg de vil tenka at jeg ikke har en grunn til å være trist. og at de ikke tar meg seriøst. men off. alt er så trist for tiden. ingenting er som det skal. jeg trives ikke på skolen, greier ikke å konsentrere meg. lei meg pga masse. noen venner av meg, familien, gutter, savn av gode minner. tenker alltid tilbake på hvordan det var før, så mye bedre enn nå! jeg gråter hver eneste dag. men smiler og ler også, men det er når jeg er med venner. jeg er en helt annen, en person jeg skulle ønske jeg var, hele tiden! jeg vet ikke hva jeg skal gjøre! hjelp meg. trenger virkelig noen å snakke med. og råd om hvordan jeg skal bli bedre!
(red: du er ikke alene om å ha det trist, dessverre. Det vet hjelpeapparatet også. Derfor vet vi at du vil bli tatt på alvor når du tar kontakt med noen, for eksempel helsesøster. Vær ærlig, fortell detakurat hvordan du har det. De har erfaring med ungdom og at ting kan være trist og vondt, og kan hjelpe deg til å få det godt igjen. Lykke til, og ikke gi deg!)