Novelle: "Speiloverflaten"

Jeg glor olmt på den speilglatte overflaten som reflekterer den nakne kroppen min. feit, stygg, misformet, merkelig og rar er noen av ordene som raser gjennom hodet mitt. Feit.

Novellen er skrevet av Kristine

Jeg vrir kroppen min til siden for å kunne se bedre, og oppdager fort at jeg med fordel kunne miste noen kilo. Fingrene vandrer lett over magen. Og jeg kjenner hvordan kvalmen brer seg i hele meg, jeg kjenner at jeg må spy.

I speilkanten står det bilder av meg, og av alle de flotte venninnene mine. Jeg løfter forsiktig opp ett gammelt bilde fra den gangen jeg var liten og studerer det. Jenta på bildet smiler ett bredt smil, øynene hennes lyser som den klareste fjellbekk, og små lyse krøller ligger pent over de gyllenbrune skuldrene, den jenta på bildet er så lykkelig, naiv og uvitende om verden
grusomhet, så urørt av den brutalitet, så fjernt fra den jenta jeg kjenner i dag.

Ansiktet mitt brenner seg fast i speiloverflaten. Det er ikke vakkert, ikke slik som det burde vært. Jeg tar opp ett annet bilde, av meg og bestevenninnen min Anna. Anna har ett vakkert dukkeansikt, hun ser nesten ut som en porselensdukke, spesielt når hun står ved siden av meg. Øynene mine er glansløse, nesten skitne, leppene mine er permanent tørre, for ikke å glemme nesen som sitter som en stor, stygg og klumpete potet midt i ansiktet.
Glimrende sammensetning, om jeg må si det selv.

Forsiktig tar jeg ett steg bort fra speilet, og ser meg selv i min helhet. Med et eneste øyenkast på kroppen min begynner jeg nesten å gråte. Det er null sammenheng i den, puppene mine er for små, skuldrene mine for brede og magen å rumpa så alt for store. Konklusjonen er rask, her må jeg gå drastisk til verks,
for dette nytter ikke lenger. Ikke rart ingen gutter ser på meg to ganger, jeg ser jo ut som Godzilla i badedrakt…

Ukene flyter av gårde, bare svever forbi, inntil jeg en vakker sommerdag står foran en speiloverfalte igjen, ikke glatt som den forrige, men ru og kald.

Kroppen min bærer preg av ukevis med sulting og oppkast. Den er spinkel og kantete og slettes ikke pen. Jeg forstå ikke, jeg skulle være vakker nå, hvorfor hadde ikke det skjedd? Øynene mine har mistet det lille de engang hadde av glans, og nå er de blindet av tårer som ligger som ett tykt glass over øynene. En etter en renner tårene nedover kinnet, som små salte krystaller.

Jeg faller mot speiloverflaten, lengter etter å bli ett med den. Jeg ser hvordan den nærmer seg i rekordfart, fortere og fortere, klar til å sluke meg.

Med ett er det vann overalt rundt meg, jeg fortsetter å gråte, men tårene mine forsvinner i de uhorvelige mengdene med vann. Jeg kjenner hvordan lungene mine svulmer opp, og hvordan siste rest av oksygen forlater kroppen min, for godt.

Plutselig er jeg ikke lenger i meg, sjelen min har forlatt kroppen, men jeg kan fortsatt se den langt der nede i speiloverflaten, helt livløs. Jeg kaster ett siste blikk på den skjøre og ødelagte kroppen og feller en tåre, en tåre uten
form eller fasong, men like fullt en tåre. Deretter drar jeg hjem, hjem til stedet der jeg ikke trenger være perfekt. Hjem dit jeg hører til, stedet hvor speiloverflater ikke finnes.

Les:

• Vær stolt av den kroppen du har.
  
  
• Om spiseforstyrrekser
  
  
• Spørsmål om slanking?
  
  
• Kjenner du noen som har spiseforstyrrelser?

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.





















































Legg inn en melding!

Ditt kallenavn

Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!