anonym:Første halvåret i 10 klasse fikk jeg 3,5.. Nå fikk jeg 5,1 i snitt. Jeg har skjerpet meg skikkelg .sett mål. sov alltid kl 8-9 på kvelden

Her er du: Forsiden»Skilsmisse»Det har vært så mye bråk hjemme

Emne

Det har vært så mye bråk hjemme

Når jeg tenker på min barndom, får jeg grusomme og triste minner i hodet. Jeg vil gjerne dele denne historien til andre ungdommer som også har et familieproblem, og fortelle dem at selvom det er tøft, ikke gi opp. Og at de kan lære litt av denne historien.

Innlegg til ung.no fra en jente som har opplevd å ha det vondt hjemme, men som har kommet ut av det

Vote:

Liker du at foreldrene dine setter grenser?

Quiz:

Hva vet du om vold?

Hva vet du om problemer hjemme?

Hva vet du om vanskelige ting i hjemmet?

Til deg:

Tusen takk for at du orker å dele en så sterk og gripende gistorie med oss! det er ikke lett å ta riktige valg når man er ung og problemene ikke er ditt ansvar eller skyld. Du beskriver også veldig godt hvordan voksnes konflikter skader barna. Denne historien vil vi gjerne dele med de andre ngdommene som er inne på ung!

Takk igjen!

Hilsen psykologen, ung.no

SØK HJELP
Har DU problemer hjemme, ikke nøl med å søke hjelp. Du kan starte med å ringe alarmtelefonen for barn og unge, tlf: 116111.

ung.no - offentlig og kvalitetssikret

Når jeg tenker på min barndom, får jeg grusomme og triste minner i hodet. Jeg har hatt en så sår barndom at det er umulig å ikke tenke på. Siden jeg ble født, var det mye bråk i familien vår.

Kunne ikke ha besøk

Jeg husker det at hver gang jeg hadde noen venninner med meg hjem i allerede 8års alderen, kranglet mamma og pappa som noen gale. Jeg ble kjempe redd og ikke minst flau ovenfor venninnene mine. Men de verste gangene var da jeg ikke hadde besøk i det hele tatt. Jeg visste at det ikke var noe som stemte, og jeg holdt meg for ørene og ble kjempe redd.

Ekstreme krangler

Det var ikke slike diskusjoner, nei, det var ekstreme og virkelig fæle krangler. Etter sikkert en time med krangling, og dunking i bordet. Var jeg sikker på at de begge lå livsløs på gulvet. Og liten som jeg var, var jeg redd for at de ville drepe hverandre. Så ekstremt var det. Pappa smelte igjen ytterdøra, og kjørte sin vei. Han kom ikke hjem på flere timer. Jeg gikk ut av rommet og så hvordan det gikk til mamma. Hun brydde seg ikke om meg, bare sattt der å gråt og ba meg gå inn på rommet. Men jeg tenkte på det selvom jeg var liten. På kveldene, da pappa haddet kommet hjem, gikk mamma på jobb. På nattevakt. Jeg husker jeg enda sto å kikket ut av døra fra rommet mitt.

Er det over nå?

Er det trygt å komme ut? Jeg hørte pappa oppe i stua, han snakket med noen i telefonen. Han var utrolig høffelig med denne personen, og jeg var sikker på at det var en dame. Han ville aldri snakket slik til en kamerat. Jeg tenkte "Er pappa utro? Nei, aldri om han er, hva tenker jeg på?" også la jeg meg for å sove.

Skilles

En dag, da jeg var blitt 2 år eldre. Skulle mamma og pappa skilles. De sa aldri noe om hvorfor. Ikke turte jeg heller. Men jeg merket det at pappa var ekstremt mye snillere med meg, og søskenene mine da når de bodde for dem selv. Pappa hadde tid til oss. Egentlig ville jeg aldri hjem, for mamma var hele tiden lei seg. En dag bestemte vi oss for å ha en taco kveld, med pappa. Og jeg insisterte på at mamma skulle på besøk. Mamma kunne da ikke sitte hjemme alene, men vi satt her å koste oss? På en fredagskveld? Nei, jeg tvang pappa til å ringe henne. Jeg hadde helt glemt at de var skillt. Eller rettere sagt, jeg ville egentlig ikke innrømme det ovenfor meg selv at de var det. Jeg fikk overtalt pappa, og mamma kom med det samme. Jeg så at det var en slik anspent stemning, og jeg og søstera mi prøvde alt vi kunne for å få det til å bli mer koselig. Og det ble det - etter en god stund.

Sammen igjen, men ikke bedre

Det var ikke mange ukene, så flyttet pappa tilbake til oss, og vi bodde alle endelig sammen. Pappa var en god stund ganske grei, men så begynte kranglene igjen. De mest vanlige kranglene var det at pappa jobbet overtid hver dag, og kom ikke hjem før langt på natt nesten. Hvorfor det? Hvorfor kom han aldri hjem på tida? Hvor var han? Hadde han virkelig så mye å gjøre? Jeg var blitt eldre. Jeg var 12år. Jeg var blitt mer moden, tøffere, sterkere, og ikke minst mye mer flinkere til å prate for meg. En dag mamma og pappa kranglet igjen - gikk jeg i mellom. Ikke bare en gang, men flere ganger! Jeg var livredd for at pappa skulle skade mamma. For mange ganger, hvirket det sånn.

Jeg tok igjen, ville beskytte mamma
Pappa ble rasende på meg hver gang jeg blandet meg. Det kom forferdelig ord ut fra munnen hans, ikke bare det, men også vold. Han slo ikke, men han dyttet meg så hardt at jeg fallt bakover, lugget meg, og dro i meg. Han kunne slepe meg bortover gulvet for å dra meg inn på rommet. Kunne knipse meg hardt i hodeskallen. Husker spesielt en gang, jeg begynte å blø neseblod. Og for hver gang han gjorde slike ting med meg, blandet jeg meg enda mer inn. Jeg kunne ikke se på at mamma ble behandlet sånn. Og da når jeg blandet meg, ville søstera mi beskytte meg. Hun gråt og gråt, taklet ikke det å se sin søster sånn. Jeg ba henne holde seg vekk. Jeg var den eneste i søskenflokken som faktisk turte å si imot pappa. Jeg var lei av alle disse årene med krangling, og måtte gjøre noe.

Pappa hakket på meg, sa jeg var tjukk

På skolen var jeg for det meste ganske trist, men alt kunne skjules bak et smil. Så det var ikke noe problem. Jeg var 13år. Pappa var ofte frekk mot meg. Ikke bare meg, men også søstera mi. Broren min var i militæret, så han fikk aldri opplevd kranglene på samme måte som oss. Pappa begynte å rakke ned på meg psykisk. Fortalte meg at jeg måtte spise sunnere og ikke minst trene mye mer. Han sa det ikke på noe fin måte, men på en måte som meg til innse at jeg faktisk måtte begynne å gjøre det? Og på en måte som fikk meg til å tro at jeg var feit. At jeg ikke var noe bra nok for pappa som hans datter. At jeg var en mislykket person. Tenk så herlig å gå ned mange kilo, bli veltrent og virkelig hevne seg på pappa og hvise han hvor feil han tok? Jeg bestemte meg for å gjøre det. Jeg trente hver dag, og spiste lite. Jeg skulle virkelig vinne kampen mot han denne gangen. Denne gangen skulle jeg vinne. Jeg endte opp med anoreksi og alvorlige psykiske lidelser. Men jeg ga ikke opp av den grunn, jeg måtte vinne krigen mellom meg og pappa.

Krigen fortsatte, krigen HAN startet

Krigen som han startet. Jeg måtte besvime ovenfor han, og ikke minst meg selv at jeg var sterke enn han. Jeg måtte bli tynnere! Jo tynnere jeg ble, jo mer følte jeg at jeg seiret over han. Jeg hadde så dårlig blod sirkulasjon at jeg holdte på å svime av flere ganger. Jeg følte jeg faktisk skulle dø noen ganger. Men selvom jeg var syk, stoppet ikke det kranglene våre. Jeg beskyttet mamma, ba henne om å gå inn på badet eller noe å bli der. Imens jeg sto å kranglet med pappa. Jeg ba han om å slutte å være en så idiot av en drittsekk. Pappa hadde problemer med å kontrollere sinnet sitt, å var ikke lenge før han kom med slike sårende kommentarer som virkelig slet på meg psykisk. Jeg kunne høre mamma gråte, og søstera mi holdt rundt henne. Jeg gråt ikke, jeg skulle vinne. Jeg forsatte. Pappa bare stakk. Og jeg husker jeg sa "Feiging!". Og i det jeg gjorde det, ble jeg ufattelig dårlig. Jeg ble ikke bare litt, men veldig ekstremt dårlig. Jeg måtte legge meg ned, og det var like før jeg besvimte. Nei, jeg følte faktisk at hjertet mitt kunne stoppe når som helst. Jeg lå der, midt på stue gulvet. Dette var alvorlig. Mamma ble livredd, ba meg drikke. Men jeg nektet. Jeg kunne jo ikke det? Da ville jo jeg ha tapt ovenfor pappa. Mamma ble rasende, men jeg vet at hun mente det godt. Hun sa "Nå tar du å drikker dette vannet, og denne banen! Du holder jo på å få hjerte stopp og du vil ikke spise?!" sa hun og gråt. Jeg måtte, for hennes skyld. Så jeg gjorde det. Jeg spiste, og jeg drakk vann. Jeg lå der en liten stund til, men det roet seg.

Bedre fra anoreksien, bedre hjenne en stund...

Jeg ble normal igjen. Jeg var 14år. Jeg var blitt ganske så frisk fra spiseforstyrrelsen fysisk, men psykisk slet jeg ennå. Jeg fikk hjelp, men det hjalp ikke så mye. Jeg hadde hvertfall gått opp såpass at jeg var innenfor en sunn vekt. Jeg så litt lysere på ting. Faktisk så hadde denne spiseforstyrrelsen min tatt så mye fokus at pappa og mamma ikke kranglet så mye lengre. Det var hvertfall utrolig sjeldent. Vi gikk jo til psykolog, så kanskje det var det som gjorde det? De innså at de faktisk måtte bruke mer tid på barna sine, enn seg selv og sine meningsløse krangler. Det var juleferie, og mamma og pappa var på julebord. Jeg var bare glad jeg var hjemme alene, så herlig! På veldig lenge følte jeg faktisk vi endelig var en familie. Men så skjedde det noe. Der jeg lå og sov stille og fredelig, hørte jeg plutselig pappa og mamma krangle noe helt villt oppe på badet. Klokken var sikkert tre på natta. De trodde vel sikkert at jeg ikke kunne høre det, men det gjorde jeg. Jeg kunne høre at det var mamma som var rasende på pappa, fordi pappa sa ikke så mye.

Fremdeles utro og mere krangel

Jeg hadde aldri hørt mamma så sint og forbannet før. Hun bannet og skrek til pappa. Mamma sa "Din jævla drittsekk! At du kunne være sammen med den kjerringa i alle disse årene bak min rygg!". Pappa, utro? Egentlig kom det ikke som noe sjokk, samtidig som det gjorde. Dette må være en vond drøm, tenkte jeg. En forferdelig vond drøm. Jeg som engang for lenge siden så pappa snakke i telefonen med en dame. Jeg hadde rett. Han var utro.

Jeg kunne stoppet det hele allerede da

Jeg følte skyldfølelse. Jeg kunne reddet mamma fra mange vonde år. Jeg turte ikke gå opp. Men jeg måtte. Kunne ikke være en slik pyse nå? Jeg gikk inn på badet. Og begge ble straks rolige, og så på meg. De bare så på meg. Mamma ble ganske rolig, og smilte til meg. Men med et ganske falskt smil, kunne se på øynene hennes at hun var rasende. Hun ba meg smilende om å gå å legge meg igjen. Jeg sa ingenting, jeg bare sto der. Skuffende og litt såra. Jeg som trodde vi endelig var blitt en familie. De sa heller ingenting. Men etter litt gikk pappa forbi meg og ut av badet. Han snudde seg mot meg som sto i dør åpningen og sa "Dette er siste gang du ser meg, jeg reiser imorgen". Så gikk han opp på loftet og la seg på sofaen. Mamma så på meg, og jeg så på henne. "Jeg hørte alt du sa" sa jeg ganske rolig. Mamma begynte og grine, og la seg inn på soverommet. Jeg sto litt til på badet, jeg så meg i speilet. Etter litt gikk jeg ned å la meg. Jeg lå våken i timesvis. Tenkte på hvor forferdelig mamma måtte ha det. Jeg fant ut at jeg skulle ringe søstera mi og fortelle henne alt, og det gjorde jeg. Hun var i sjokk. Jeg kunne høre henne gråte. Men jeg gråt ikke. Hvorfor det? Når jeg tenker meg om så har jeg egentlig alltid visst det. Nok et problem var oppstått i dette galehuset. Og neste gang var stemningen helt jævlig, for å si det mildt.

Redd for at han IKKE skulle flytte

Pappa og mamma sa de måtte snakke for seg selv, men jeg var usikker, for jeg var redd pappa ville gjøre henne noe. True henne om å la han få bo hjemme. Jeg var 15år. Pappa flyttet aldri ut. Han gjorde det slutt med hans elskerinne. Men jeg var ganske så skeptisk på det. Jeg mener og tror pappa forsatt har en elskerinne, for etter syv lange år slutter man ikke å elske en person sånn plutselig. Det er umulig. Enn kan ikke bestemme over følensene sine, enn kan ikke lure seg selv. Jeg ville mamma og pappa skulle bo fra hverandre. Men mamma ville prøve igjen og gi han en ny sjangs. Jeg menete hun gjorde nok en tabbe igjen, og ville bli rund lurt av pappa. Den drittsekken. Jeg var 16år. Da jeg var nylig fyllt 16år, kom jeg i en periode i livet mitt hvor alt var helt opp ned.

Krangelne med pappa ble værre, jeg orket ikke skolen

Det var ikke lenger mamma og pappa som kranglet, det var jeg og pappa. Vi fungerte ikke sammen. Jeg taklet ikke trynet på han. Jeg slet ennå med anoreksien, selvom jeg var normalvektig. Tankene om det å være perfekt, og at jeg følte meg mislykket var der ennå. Jeg orket ikke lenger å gå på skolen, jeg orket ikke treffe folk. Jeg slet virkelig med meg selv. Pappa rakket ned på meg stadig vekk. Jeg hadde gutteproblemer, som gikk utover meg og min spiseforstyrrelse. Og på den sårende perioden, var da pappa rakket mest ned på meg. Jeg mistet fullstendig livslyst, og som jeg sagt sa orket jeg ikke gå ut. Jeg hadde usedvanlig mye fravær fra skole. Men det stoppet ikke pappa. Jeg prøvde å si igjen, men han fikk alt til å høres ut som min feil. Han var utrolig flink til å manipulere mamma og hun var enig i alt hun sa. Jeg mente hun var feig som ikke turte å støtte meg. Uansett hvor mye han slo og dyttet meg. Lugget meg og sparket. De gangene mamma ikke var der, tok han kveletak på meg. Dyttet meg på gulvet. Ba meg flyttet ut. Han sa til meg hvor lite han brydde seg om meg. Han sa til meg at han skulle ønske jeg aldri var født. Han sa til meg at hvis han hadde mistet meg, hadde han ikke brydd seg. Han ba meg flytte ut, han ba meg stikke av gårde og aldri komme tilbake. Han slepte meg bortover gulvet, ved å dra meg i beinet. Åpnet ytterdøra og skulle til å dra meg ut. I det jeg klarer å reise meg. Jeg løper vekk, låser meg inn på rommet i fortvilelse og knust. Jeg gjorde de mest rareste ting. Jeg var virkelig langt borte fra den jeg virkelig var. Alle på klassen så en side av meg som jeg virkelig ikke var stolt over. Det å komme full på skolen. Jeg stjal av pappa.

Jeg trengte hjelp - Jeg skrek om hjelp

Folk måtte hjelpe meg. Folk måtte se at jeg trengte deres støtte. Det var lite gjennomtenkt. Folk så på meg heller som ei jente som trodde hun var kul fordi hun ruset seg på skolen. Ei som bare gjorde det for faenskap. Nei, det var ikke sannheten. Jeg klarte ikke si med ord hvor mye jeg slet. Jeg prøvde, men planen min var lite gjennomtenkt og fungerte så absolutt ikke. Alt ble bare mye verre. Følte folk mislikte meg, og så på meg som skolens mest patetiske. Jeg skammet meg, virkelig. Hvordan kunne jeg tro det ville hjelpe? Venninnene mine forsto seg ikke på meg, ble rettere sagt skuffa og såra på grunn av min oppførsel. Jeg prøvde å forklare, men de sa det var vanskelig å forstå. Jeg følte meg virkelig, virkelig helt alene i verden. Men jeg kunne ikke rømme fra problemene mine, jeg måtte kjempe.

Jeg kjempet og fant meg selv tilbake

Men det var for sent å rette opp ungdomsskolen, det var sommerferien til videregånde. Men jeg ga ikke opp av den grunn. Jeg skulle bruke denne sommeren til å virkelig kjempe. Og det gjorde jeg også. Sommerferien 2010, den var helt fantastisk. Jeg virkelig sto på. Jeg kjempet, kjempet og kjempet. Enn jeg visste mange tenkte mye rart om meg, måtte jeg bare prøve å legge fortida bak meg. Jeg måtte rette opp i alt og virkelig kjempe og vise alle å hvem jeg virkelig var. Jeg var jo ikke en slik person. Jeg er jo egentlig en jente med masse godt humør, liker å le, og ha det koselig med vennene sine. Handle klær og se på gutter. Finne på nye ting, reise rundt i verden, trene, synge og spille gitar. Jeg jobbet virkelig hardt med meg selv. Det høres kanskje lett ut, men det var ikke. Selvom jeg klarte det.

Pappa og jeg klarte å legge det bak oss

Og jeg og pappa la egentlig alt bak oss. Vi prøvde å rette opp i ting. Vi skrev ned avtaler med hverandre som vi begge synes fungerte. Vi prøvde virkelig hardt til å få dette til å fungere. Og det gjorde det. Jeg har aldri følt enn så glede, og ikke minst livslyst. Jeg føler meg nå som den jenta jeg egentlig er. Dette er ganske kort fortalt, men vi har virkelig stått på, alle sammen! Jeg har ikke lenger slike tanker som jeg hadde før. Og de psykiske tankene mine som jeg lenge slet med, er nå borte. Jeg spiser normalt. Mamma og pappa har et fint forhold sammen nå. Og jeg og pappa krangler ikke lenger. Det er utrolig lenge siden vi har kranglet slike ekstreme krangler med fysisk vold og med ord som sliter på alle enhver psykisk. Vi har endelig fått orden på familien vår. For første gang. Livet er virkelig fantastisk.

__________________

Til ung.no:
Jeg vil gjerne dele denne historien til andre ungdommer som også har et familieproblem, og fortelle dem at selvom det er tøft, ikke gi opp. Og at de kan lære litt av denne historien, og ikke gjøre det samme som jeg gjorde.

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.

04.12.2011 19:41

svar:

uansett hvor vanskelig du har det, er det andre som har det mye verre.

Ditt kallenavn
Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!