Død og dødsritualer i Norge

Mange unge har ofte ikke opplevd døden på nært hold før. Mange vet ikke hva som skjer når et menneske dør, og har aldri vært i en begravelse. Det er ikke lett å vite hva du skal gjøre og hvordan du skal oppføre deg.

Man kan ha mange spørsmål og følelser i denne perioden. Snakk med noen voksne om det du lurer på og føler. Ingen spørsmål er for dumme, og ingen følelser er ulovlige.

I tida rundt et dødsfall er det mye familien og de nærmeste må igjennom, og vanskelige valg må tas. Det er som regel bra å være med på så mye som mulig av det som skjer, fra døden har inntruffet og fram til begravelsen. Det kan gjøre forferdelig vondt, samtidig som det kan kjennes godt å delta i ritualene rundt den døde og i forberedelsene til gravferden.

Hva betyr det at noen er død?

Hjernen styrer alle kroppens organer, og når den dør, dør også resten av kroppen. Vi kaller det hjernedød.

Hva betyr dødsstivhet?

Når et menneske dør, vil kroppen bli stiv. Dødsstivheten inntreffer vanligvis to til fem timer etter dødsfallet og vil avta gradvis og forsvinne helt etter ett til tre døgn. Hos små barn kan dødsstivheten inntreffe noe tidligere og vare kortere.

Å være tilstede under dødsfallet

Noen opplever å være tilstede under dødsfallet. Når man er forberedt på at et menneske skal dø, som for eksempel etter sykdom, oppleves dødsfallet ofte fredelig. Noen unge som har vært tilstede ved dødsfall, forteller at den syke rolig sluttet å puste, og at hjertet etter hvert sluttet å slå. I tilfeller der den døde har vært koplet til mange apparater, synes mange det er vanskelig å godta at legene slår av apparatene som jo holder pusten og hjertet i gang. Men kroppen holdes bare kunstig i live. Apparatene skrus først av når det er helt sikkert at personen er død, altså hjernedød.

Brå og uventede dødsfall

Noen er vitne til brå og uventede dødsfall, og noen opplever å være de første som finner den døde. Dette er spesielt vondt og kan gir sterke minner som preger sorgen. Det er viktig at de får snakket igjennom og bearbeidet tanker og følelser knyttet til opplevelsen.

Organdonasjon

Når noen dør på sykehus av hodeskader forårsaket av ulykker, blodpropp eller hjerneblødning, kan det være aktuelt å bruke kroppsorganer fra den døde til mennesker som holder på å dø fordi noen av deres egne organer er syke (at organer blir gitt, kalles donasjon). Legen vil spørre de pårørende om de kjenner den avdødes holdning til donasjon, og be om tillatelse til å bruke hans/hennes organer for å redde andre. Dødsfallet må skje på sykehuset, for organdonasjonen må skje mens kroppen fortsatt holdes kunstig i live. Det er alltid 100 prosent sikkert at personen er død, altså hjernedød. Dette undersøkes på flere måter og blir bekreftet av flere leger før donasjon blir utført.

Donasjon kan redde liv

En donor (en som gir et organ) kan redde flere liv.
Et menneske har syv organer å gi bort;

• hjerte,
  
• to lunger,
  
• to nyrer,
  
• lever og
  
• bukspyttkjertel.

Donasjon skjer anonymt, så de pårørende får ikke vite hvem som har fått organene til den døde. De vil likevel få vite hvilke organer som er brukt og om transplantasjonen(e) har vært vellykket.

Tar avskjed før donasjonen

Familien får alltid mulighet til å ta avskjed med den døde før donasjonen skjer. Etter donasjon vil operasjonssåret bli sydd igjen som etter en vanlig operasjon, og den døde blir stelt på samme måte som andre som dør på sykehus. Forberedelsene av den døde til gravferd trenger ikke å bli forsinket. Noen synes det er fint å tenke på at den de har mistet, har reddet andres liv. (Se også www.organdonasjon.no)

Obduksjon

Obduksjon er viktig for å fastslå hva som kan ha forårsaket dødsfallet. Obduksjon innebærer at den døde blir åpnet og organene undersøkt av en lege. Det blir lagt stor vekt på å utføre undersøkelsen skånsomt slik at personen skal se penest mulig ut etter obduksjonen. Etter obduksjonen får de pårørende mulighet til å se den døde stelt og forberedt til gravferd på samme måte som andre døde.

Det er vanlig at legen informerer familien om obduksjon, forklarer hva som skal skje og hvorfor man ønsker å obdusere den døde. Vanligvis kan familien si nei til obduksjon, men ikke ved plutselige og uventede dødsfall der det er politiet som bestemmer at (rettsmedisinsk) obduksjon skal utføres.

Å se den døde – syning

Det kan være flere syninger, eller muligheter til å se den døde, både på sykehuset, i hjemmet til den døde dersom familien velger å ha ham/henne der, og i gravkapellet før gravferdsseremonien. Noen ønsker ikke å se den døde fordi de vil huske personen som han/hun var i live. Men det vil du gjøre selv om du ser ham/henne død. Mange opplever at å se den døde gjør det lettere å forstå at personen faktisk er død. Noen opplever at det setter i gang sorgprosessen, og det er også bra.

Man bør være forberedt på hvordan den døde ser ut. Derfor er det fint om en voksen som allerede har sett den døde, kan beskrive ham/henne først. En død person er vanligvis blek og kjennes kald ut, noen ganger kaldere enn du hadde ventet, fordi den døde blir lagt på et kaldt rom på sykehuset eller i kapellet. Man bør ikke gå inn alene, men være sammen med noen man kjenner godt.

Gjør noe under syningen

Det kan være fint å gjøre noe under syningen. Du kan si noen ord til den døde, holde i hånden, stryke over kinnet eller gi en klem. Om du ønsker det, kan du be om å få være litt alene med den døde. Du kan skrive et avskjedsbrev eller et dikt som du putter i kisten. Du kan også legge andre ting i kisten, kanskje en tegning du har laget, en blomst eller en liten ting.

"Alle er redde for at det er minnet av den døde de kommer til å sitte igjen med, men det er det ikke. Det er harmonisk. Det er fint å se det. Det var trist, men det var deilig å få gitt venninnen min en klem og sagt farvel."

Åpen kiste under seremonien

Noen har åpen kiste under gravferdsseremonien. Dersom det er åpen kiste, er det godt at de som kommer i gravferden får vite det på forhånd. Det hjelper alltid å være forberedt.

Se også:

• Gravferden (borgerlig og kirkelig)
  
• Muslimsk begravelse

--
Informasjonen er hentet fra informasjonsheftet "Ungdom og sorg", som er utgitt av Landsforeningen uventet barnedød i samarbeid med Foreningen "Vi som har et barn for lite", Kreftforeningen, Landsforeningen for trafikkskadde og LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

Informasjonsheftet er utarbeidet av Kari E. Bugge, Førstelektor i Høgskolen i Oslo og faglig leder av Sorgstøttesenteret Ullevål universitetssykehus, Eline Grelland, Pedagogisk psykologsikk rådgiver og sorggruppeleder ved Sorgstøttesenteret Ullevål universitetssykehus og Line Schrader, prosjektansvarlig og prosjektkoordinator fra Landsforeningen uventet barnedød.

Last ned heftet.