Sist oppdatert: 07.02.2012 kl. 23:11
Sparkstøtting (ill: Endre Hesthagen)
Jente:Foreldra mine virker lykkelige og da er det fint at de er skilte og har fått nye kjærester. Før klarte jeg ikke å akseptere at de hadde nye kjærester, men etter som tiden gikk, ble det mye enklere.
Gå til diskusjonen
Loading
Sorg
Skriv ut Tips en venn0

Selvskading


selvskading (colourbox.com)Det kan være vanskelig å forstå hvorfor noen vil påføre seg selv kutt og sår. Selvskading er et emne som nesten ingen tør å snakke om, men åpenhet er den beste medisin.



Vote:
Quiz:
ung.no - offentlig og kvalitetssikret
Kutting og risping er typiske eksempler på selvskading, men det kan skje på mange andre måter. Noen slår seg i hodet eller dunker hodet mot vegger og gjenstander. Andre biter seg i fingrene, leppene eller tungen og noen brenner huden. Alvorlighetsgraden varierer sterkt fra tilfelle til tilfelle.

Hvorfor skader man seg selv?

For noen år siden ble selvskading sett på som et mislykket
selvmordforsøk. I dag er det motsatt. En som selvskader gjør det for å mestre og overleve sterk følelsemessig smerte.
Men også for en person som påfører seg selv skader, kan det være
vanskelig å forstå hvorfor en gjør det. Noen sier til og med at de ikke føler smerten, selv om man kutter seg selv til blods.

- På overflaten ser det ut som de fungerer normalt, mens de i
virkeligheten kan slite med angst, depresjon og selvmordstanker. Det er ofte kvinner i ung alder som selvskader, sier psykiater ved Sørlandet Sykehus Magne Tauler.

En usynlig følelse

De faktiske grunnene til at noen begynner å skade seg selv kan ofte være godt skjult. Derfor er det viktig at man er åpen om det og respekterer personen som kutter seg selv, uansett om det kan virke uforståelig for en utenforstående. Grunnene til selvskading kan være mange og utenkelige. Et barn som blir utsatt for traumatiske opplevelser, kan få langvarige følger. Man kan til og med som voksen slite med vonde opplevelser fra barndommen. Traumatiske opplevelser er ofte noe som skjer med kroppen mot ens egen vilje. Men det er også mange som ikke er har opplevd noe fælt som driver med selvskading. Noen ganger vet man ikke helt selv hvorfor man gjør det. Men uansett er det viktig å prate med noen om det.

Et synlig sår

Den fysiske smerten som de føler ved selvskading kan fungere som en avledning fra den følelsesmessige smerten. Kanskje sliter man med tunge tanker og et sår eller et arr kan synliggjøre den smerten man føler innvendig.

- Smerten kan fungere som en vekker for å kjenne at man lever. Noen kan føle seg følelsesløs og livløs innvendig når man sliter med psykiske problemer over tid, forklarer Tauler.

Noen vil bare se at såret gror. De skader seg for å oppleve et håp om følelsesmessig leging. For andre er selvskading en form for kommunikasjon, hvor man har lyst å fortelle om de vonde følelsene man sliter med. Men følelsene er ofte vanskelig å uttrykke med ord.



Kan man gjøre noe selv?

Når man har bestemt seg for å fortelle hemmeligheten sin, er det viktig å fortelle den til noen som en har tillit til og du kan stole på. Mange vil skåne foreldrene sine mot å fortelle om selvskadingen sin. Det kan bli veldig galt. Ofte er det foreldrene som kjenner barna sine aller best, og kan hjelpe på overraskende mange måter

Andre ganger vil man gjerne snakke med noen helt utenforstående. Da kan det være lurt å oppsøke skolehelsetjenesten. Er problemene store, blir man henvist videre til Barne- og ungdomspsykiatrien eller eventuelt psykiatrisk poliklinikk om du er over 18 år.

– Spør om hva som er vondt og vanskelig. Ikke rett for mye oppmerksomhet mot kuttene eller sårene, sier Mette Ystgaard. Ystgaard er også nasjonal prosjektleder i den europeiske CASE-studien om ungdom og selvskading og selvmordsforsøk. Les artikkelen på psykiskhelse.no.

SNAKK MED NOEN OM DET! Det er ikke sikkert det føles som om det hjelper der og da, men det er viktig å få det ut. Kanksje vennen din stiller deg spørsmål som gjør det lettere å finne ut hvorfor du vil skade deg selv?


Kan du hjelpe en venn?

For å hjelpe en gutt eller jente som skader seg selv, er det viktigste å behandle han eller henne som en helt vanlig venn. Man bør ikke gi spesielt mye oppmerksomhet til noen fordi de kutter seg, men heller ikke ignorere dem. Poenget er å fokusere på noe annet enn sårene, og heller gi dem positiv respons for noe som får dem til å føle seg respektert.

- Hvis man oppdager at en venn eller venninne skader seg selv, er det viktig å prøve å snakke om det uten å fordømme dem. Hjelp så godt som en kan, men er problemene store, bør man få profesjonell hjelp, råder Tauler.



Andre muligheter:

  • www.selvskading.info
    En nettside for deg som skader deg selv med vilje. Her finner du informasjon om selvskading, og hvordan du kan få hjelp. Fra Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging
  • morild.org
  • Barnevernstjenesten
  • Krisesenteret i din kommune
  • Barneombudet
  • Røde Kors-telefonen for barn og ungdom
    Du kan snakke med dem om alt. Tel: 800 33 321
    Det er åpent hver mandag til fredag kl 14.00 – 20.00


Les om Kari og hennes historie

Kari Opheim trivdes på videregående skole, men under en fjelltur i Jotunheimen på slutten av det første skoleåret fikk hun et kraftig angstanfall. Artikkelen finnes på psykiskhelse.no.

Hei, alle dere som har kommentert på artikkelen!
Det er veldig mange som har kommentert på artikkelen, og de fleste med triste, sterke og persolige opplevelser rundt sin egen eller nære venners opplevelser med selvskading. Nå har kommentarene utviklet seg til også å handle om selvmord. Vi ser at mange av dere har behov for å snakke med andre om dette, men vi ser også at dette har gått så langt at vi i ung.no må ta bort kommentarene for åpen lesing. Vi har nemlig ikke noe fagmiljø som kan følge opp kommentarene. Dette beklager vi!

Dere som trenger hjelp må be om hjelp, og ikke gi dere.
Ta kontakt med andre instanser om problemet deres. Snakk med psykologen, legen eller helsesøster om hva dere tenker og hvordan dere har det. Snakk med foreldrene deres eller noen andre voksne. Ikke vær redd for å såre dem, nå er det dere det gjelder. Ikke gi opp, tenk på alle som har klart å komme seg gjennom det, det er mulig for dere også.

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.

15.05.2011 00:36
etnavn..
Begynte med det igjen i dag, klarte å la vær i en uke.. Skuffet over meg selv etter å ha gjort det.

Som en annen sa, ikke begynn om du ikke har begynt..
(red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)
SvarRapporter

26.04.2011 02:20
T-T
Jeg husker da jeg var seksten, og kranglet intenst med min mor.Da moren min i fortvilelse skrek: "Bare drep meg!" ble jeg så knust at alt svartnet for meg. Jeg mistet kontrollen, tok opp en skarp kniv fra skuffen og kuttet opp armen min. Jeg ville ikke gjøre det, men følelsen om at min kjære mor allerede var død kom sterkt over meg. Fysisk smerte merket jeg ingenting av, bare smerten jeg hadde i hjertet mitt. Hvorfor skulle jeg noen gang drepe moren min, som jeg elsker over alt på jord!? Jeg hadde selvmordstanker på den tiden, og kan ha det noen ganger nå også. Men jeg har lovet meg selv at jeg aldri skal dø for min egen hånd.
SvarRapporter

05.04.2011 18:26
M.E.H
Vansklig i klassen, masse krangling hjemme, og svikelse fra folk jeg trodde jeg kunne stole på, har ført til at jg har begynt å kutte meg på armen .. ._.
SvarRapporter

24.03.2011 18:02
Nathalie
Hei!
vet når mange har det vondt i live kutter de seg, for de syns at det kanskje blir litt bedre med og kutte seg, men det er faktisk ikke det for det er ikke bra og du miste mye blod og det blir mye arr etterpå og mange som kutter seg blir klat for 'emo' uansett man er ikke emo, men det blir kalt for det. Jeg har mange venner som gjør det, men de er ikke 'emoer' og de sin det blir bedre og kutte seg selv, men det blir faktisk ikke det. Kan si jeg har gjort det engang og jeg syns det var bedre første gang, men syns ikke det var det best jeg kan gjør for å få det sinne ting bort fra meg, tror mange av dere når dere kutter dere går det vekk med blod som renner? Jeg sier bare den som gjør det har ikke et liv og tenker ikke over når de gjør det!!!
SvarRapporter

09.03.2011 15:41
ANOMYM.
Hei jeg er en jente som HAYER livet.
Det er ikke noe gøy som skjer og jeg bor i ett beredskapshjem som skal liksom være bra for meg siden foreldrene mine krangler om hvem jeg skal bo hos...
Jeg har drivi med selvskading i 3uker snart og jeg har bare sakt det til mine venner. jeg vil egentlig ikke ha hjelp, men når jeg leste dette følte jeg at det var veldig likt meg : Borderline er et uttrykk som nå er erstattet med uttrykket "emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse". Emosjonelt ustabil personlighets-forstyrrelse er kjennetegnet ved at personen har et intenst og ustabilt følelsesliv, ofte med mye sinne. Personen går lett inn i intense og ustabile forhold, har et ustabilt og usikkert selvbilde og identitet, har en tendens til å kunne skade seg selv eller true med å foreta slike handlinger. Personen kommer lett i krangel med andre, og har problemer med å kontrollere seg når han eller hun blir frustrert. Personen er veldig redd for å bli forlatt, og kan fort føle en tomhetsfølelse. Når de er alene vil de ikke føle at de er verdt noen ting, det er bare ”tomt”. Personen trenger andre for å føle at de eksisterer, det er som om de ”låner” sin identitet fra andre. og en ting jeg lurer på hva skal jeg si/Gjøre når vi skal ha svømming på skolen? jeg vil ikke vise det til noen. plis gi meg noen råd. Hilsen agresiv. (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss, anonymt, og få hjelp og råd)
SvarRapporter

17.01.2011 22:48
J15
Hva mener du Erika hvordan det ikke etterlater spor??
Jeg starter jo med kutting for ting var vanskelig. Det er jo det fortsatt, men nå kan jeg kutte meg for bare småting og det er litt skummelt. Men jeg bare må gjøre det :((
SvarRapporter

11.01.2011 20:26
Erika
Om man har et selvskadingsproblem vil man gjerne ikke snakke om det enn med sine nærmeste venner; noen ganger kun med de i samme situasjon.
Åpenhet er den beste medisinen, men da blir man jo stempla som "emo" og "attention-whore" med en eneste gang...
Brukt gummistrikk; etterlater ikke merker som kutting og brenning!
SvarRapporter

05.01.2011 01:10
j15
Har en (klasse)venninne som har kuttet seg siden 8. klasse (2 år) Det var pga problemer med foreldrene, mobbing og emo-stempel ettersom hun elsker Tokio Hotel. Hadde aldri sett for meg at jeg skulle bli slik selv; innesluttet, redd og tilbakeholden. Men her er jeg, lille emo.
Med tanke på alle disse kommentarene syns jeg det er skummelt å se hvor mange som sliter med selvskadig. Jeg kan forresten ikke fordra de som ser stygt på de som gjør det. En ting er å gjøre det for oppmerksomhet, men det ligger som oftest noe mer bak. Jeg kunne godt tenkt meg litt mer omsorg fra vennene mine siden jeg sliter. Orket ikke lenger det styret med å skjule kuttene mine.
Problemet mitt er i hovedsak familien. Psykotisk søster som sliter ut hele familien, + foreldre som er fysisk skadet. De er altså lei alt og veldig liten tolmodighet. Er hele tiden redd for at det skal oppstå krangler. Har vært mange stygge episoder. Det er bare aldri ro i hjemmet! Skriking og kjefting; hverdagskost. Det er ikke normal krangling, holder ikke ut!! Jeg tåler ikke å se noen bli mer såret, jeg tar meg veldig nær av ting som går ut over familien. Ville gjort hva som helst fra å skåne de for alt mulig, og jeg prøver, er den gode mekleren, men ingen hører på meg. Jeg er så alene.
Det har vært sånn i hele høst og det har tydelig gått ut over meg, dessverre. Mamma og pappa klager på at jeg er så hissig med stort temperament, men hva faen forventer de mens jeg bor i et slikt galehus?!
Jeg husker godt noen uker i sånn november.. jeg kunne ikke få tankene bort fra.. jeg visste egentlig ikke helt hva som var problemet, klarte ikke å sette ord på ting. Men hvor enn jeg var, følte jeg meg utrygg. På skolen var jeg konstant lost og jeg klarte ikke å gå ut for å more meg. Visste jo at det bare ville bli sånn "fake a smile". Jeg orket ingeting, ville bare ligge hjemme og sove. Når det ikke lenger hjalp å trekke dynen over hodet stakk jeg ut. Tok på meg varme klær og tepper, gikk et lite stykke og krøket meg sammen i et lite hjørne i en ballbinge. Jeg holdt ut i maks tre timer, prøvde å sove i mellomtiden slik at jeg ikke skulle kjenne kulden. Men til slutt ble det for mye. Måtte hjem igjen, tilbake til helvete. Hadde ingen andre plasser å gå. Jeg har flere ganger vurdert å sende mld til en god venninne, vi er naboer. Men jeg var redd for litt av hvert skal jeg si deg. For at hun ville si nei, for at hun ikke ville trøste meg skikkelig. Jeg har kjent henne sidne barnehagen og vært bff lenge. Nå som hun har ignorert problemene mine blir jeg jævli skuffa. Seff gidder jeg ikke å gå til hun da. Er så forbanna skuff, for vi går til skolen i lag, er i lag på skolen og i klassen. Veldig god kjemi der, men ikke noe særlig på fritiden. Aldri oss to lenger. Så jeg gidder ikke alltid å fake, for jeg har ikke noe spesiell mer kjærlighet til hun.
Dette har altså å gjøre med at hun er en del av min egentlig nærmeste vennekrets, men ditcher. Og så har jeg jo andre. Tok litt tid før jeg fortalte om de problemene hjemme. Jeg bare vil ikke være en byrde. Men enkelte har godt av det, se hvordan andre har det. Hun ene, som trøstemessig er min bestevenn, ringte meg og tilbød meg å bo hos henne en stund. Akkurat slik en ekte venn er og slik jeg håper å ha vært selv. Evig takknemlig
SvarRapporter

24.12.2010 03:12
Niina
Jeg kutta meg med en tapetkniv fra Bunnpris. Den kostet tjue kroner, og har ødelagt livet mitt, føles det ut som. Jeg kastet den her om dagen, ville ikke at mamma skulle oppdage den, men jeg savner den. Jeg har tenkt til å skaffe meg en kniv fra Europris, har tenkt på det mange ganger etter skolen at jeg skulle stikke innom Europris. Men skulle jeg gått til Europris, hadde den førti minutters lange turen hjem fra skolen blitt enda lengre, og jeg er ikke akkurat i toppform. (Jeg går til og fra skolen annenhver uke).
Jaja. Jeg føler meg ikke spesiell, eller noe slikt. Det er jo så mange som driver med selvskading, jeg er vel bare en av utrolig mange. Det er jo ikke noe spesielt med meg, untatt at jeg er så stygg. Men ellers er jeg en helt vanlig jente, regner jeg med. (Red. Husk at du kan få råd og hjelp hvis du sender inn et spørsmål til oss på ung.no/oss)
SvarRapporter

23.12.2010 04:35
sebra
Jeg savner selvskadingen så inderlig. Jeg blir aldri kvitt trangen, tankene, de våkne nettene selv om jeg er kvitt selve skadingen. Alt er tåkete selv om jeg ikke har mistet blod på et halvt år. Jeg vil tilbake, jeg vil framover - jeg vet ikke hva jeg vil. Det eneste jeg vet er at ting var enklere da kniven var min bestevenn og følelser ikke fantes. Akk og ve. (red: flott at du holder deg. Skriv gjerne inn til ung.no/oss, så får du svar)
SvarRapporter

30.11.2010 15:05
ry15
hei..jeg er en jente på 15 som sliter med førelsene sine...
jeg er veldig ofte trist inni meg på grunn av vonde førelser...av og til gjør disse førelsene så vondt at jeg skader meg selv...det værste er at det ikke går an å beskrive disse førelsene med ord...ingen rund meg fårstår hvorfor jeg gjør det(jeg prøver å sjule det så godt jeg kan, men det er en del som vet det eller har sterke mistanker om det...)...jeg fårstår ikke engang selv altid hvorfor jeg gjør det. Noe som også er rart er at selvskadingen kom etter at folk flest stoppet å mobbe meg...
så jeg har et spørsmål..:
finnes det noen gratistjenester for ungdom, der noen kan hjelpe meg med å forstå dette og deretter få det bort. helst et sted der de ikke kontakter fastlegen min eller foresatte.. (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)
SvarRapporter

26.11.2010 17:22
jente 17
hei!
jeg er en jente på 17 år. har depresjons problemer, men jeg får medisner får det så har hjulpet meg mye nå i høst. det eneste probleme er at jeg selvskader meg. jeg har prøvd å slutte, men hver gang jeg bler litt lei, sint, frustrert osv. er det akkuratt som om det kribler i meg å får følelse av at jeg må kutte meg eller klore meg med neglene til jeg får sår. etter det føles ting letter og bedre på en måte. jeg slapper som regel mer av etterpå. jeg vet egentlig hva jeg skal gjør får å slutte, medisinene eg går på hjelper veldig, men hver gang jeg kjenner den vonde følelsen komme skader jeg meg selv, så er det øve. hva skal jeg gjøre ? skulle ønske jeg kunne slutte, men får det ikke sikkelig til. (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)
SvarRapporter

24.11.2010 12:07
Jente 15
Jeg skada meg selv mye før. det er blitt bedre nå. jeg skrapa meg opp på fingrene og klønte meg til blods. skader meg ikke nå lenger. aner ikke hvorfor jeg gjorde det en gang... er bare glad for at jeg ikke gjør det lenger, jeg. :)
SvarRapporter

22.11.2010 21:53
Anonym
Jeg er en jente på snart 16 år. Siden jeg startet i 6 klasse har jeg sklidd ut og inn av depresjoner, jeg skader meg selv men er forsiktig å bare klore å slå og andre ting ingen legger merke til. Moren min vet forsåvidt om det, da hun såg kuttene mine og alt hun sa var uff, det såg ikke godt ut. Hun vet også at jeg sliter med depresjoner og angst men tar meg ikke spessielt seriøs. Den største grunnen til at jeg har det som jeg har det er foreldrene mine, de behandler meg helt forskjellig fra søskene mine, de har mye høyere krav og forventer at jeg ikke skal gjøre noen feil her i livet. De blir så sinte på meg, jeg er redd.. jeg tørr ikke å gjøre noe annet en det de ber meg om når de er sinte, de skriker, prøver slå ned døra mi, lugger.. jeg er bare redd det en gang skal gå galt. Jeg bare hater det, det eneste som har holdt meg oppe er det at jeg tenker det skal bli bedre, jeg skal flytte ut engang, jeg skal slanke meg og begynne med mye sminke, jeg skal forandre meg og bli pen men årene går og ingenting forandrer seg, såklart har jeg gode dager men minnene bruker bli ødelagt av at jeg husker bedre enn telefonen fra en sint mor en hva jeg og vennene mine fant på. En annen ting som er dumt er at jeg bare har penger til å være med de en gang i uken men mamma bryr seg ikke, hun sier jeg kan være med de som bor her jeg bor, men de liker meg ikke. Noen dager vil jeg bare kutte av strupen min å legge meg ned å blø i hel, men der kommer det andre problemet mitt jeg har angst for å dø, jeg tørr ikke uansett hvor mye jeg vil. (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar, eller ringe alarmtelefonen 116111)
SvarRapporter

20.11.2010 22:01
† Living dead and unreal †
Hei..heg er jente på 14 som sliter med fæle tanker og er deprimert hele tiden. dette gjør slik at jeg har startet med selvskading..jeg har også prøvd Selvmord en gang, men jeg mistlykkes desverre. hvis det er noen der som er interisert i å 'lytte' litt.. så hadde det vært fint...jeg har nemlig ingen å snakke med om dette.. (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss go få svar)
SvarRapporter

25.09.2010 16:20
redaksjonen
HUSK at du kan få hjelp. Skriv inn til ung.no/oss, så får du svar og råd. Det er mange som vil hjelpe deg, og du trenger ikke å bære alle vonde følelser alene.
SvarRapporter

24.09.2010 23:17
The Lost Soul!
Jeg er en av de mange her som driver/ har drevet med selvskadning! Kniver, barberhøvler, av og til knuser jeg sminkespeil osv. Jeg har lovet meg selv å slutte men klarer det overhode ikke. Det er så befriende, når jeg uansett tenker at jeg ikke skal leve så mye lenger! Hva er vitsen. Det får bort all den psykiske smerten, for en liten stund. Og kjenne blodet strømme nedover armene..

Selvtilliten og selvfølelsen min er på bånn. Pågrunn av at alle så og si alle baksnakker meg på skolen, eller slenger drit til meg! Alle synes jeg er rar, annerledes enn det som er kult. Det er flere på skolen som har samme klesstil som meg, men de liker meg ikke. Jeg jogger ofte, fordi jeg føler meg feit. Jeg vet at jeg ikke er det, men alle de som er født syltynne..

Og jeg tenker virkelig ikke noe annet enn negativt, at jeg ikke har en framtid! Jeg greier virkelig ingenting, jeg er heller ikke særlig lett lært på skolen. Jeg gikk til psykolog for noen måneder siden for jeg slet med en bilulykke der moren min nærmest var død... Dette gikk hardt inn på meg, men det tok 2 år før hjernen min forsto hva det var som virkelig hadde skjedd! Jeg fikk mye mareritt, flash-back, og ikke minst hat til mennesker! Jeg hater alt! Jeg er ensom, har noen få venner å prate med men. Fra jeg var barn var jeg usedvanlig stille og følte meg ensom! Fra barnehagen..

Jeg har aldri følt at jeg passet inn. jeg tilber døden, og har skylde følelse for at jeg lever konstant! Fordi min mor har hatt det veldig vondt pågrunn av meg. Har nesten ikke sovet i det hele tatt i et halvt år! Jeg tror jeg snart skal til en psykolog igjen. Jeg har bare lyst til å dø! I sommer var det helt for jævlig! Jeg slet med gjenferd ekstremt.. Det har gitt seg en del nå! Og jeg følte meg som et nervevrak, gråt annenhver natt, noe som jeg fortsatt gjør..

En dag jeg sov hos min bestemor, sminket jeg meg på badet. Plutselig, kom min farfar inn å befølte meg... Jeg ble enda mer redd, usikker og sosial angst! Jeg er livredd konstant for å bli voldtatt. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre lenger, jeg er så redd! Jeg burde ha sagt det til min mor eller noe lignende, jeg må det! Men jeg greier det ikke fordi, jeg er redd for å ødelegge hele familien. Det kan jeg ikke leve med. Jeg tåler snart ikke mer belastning! Jeg har det som et rent helvette, og dette er ikke deprimesjon i perioder.
Det er hver dag, nesten hele tiden. Jeg tenker, blir nærmest gal av å tenke! Jeg gråter, skriker, ber noen om å redde meg, men det skjer aldri!

Jeg føler meg utenfor uansett hvor jeg er, en del av familien mobber meg fordi jeg kler meg annerledes. Men jeg er så ubeskrivelig glad i vennene mine, de få jeg har... Et kort sammendrag. Gjerne kontakt meg på mail/msn.
SvarRapporter

24.07.2010 07:41
maria
er/var en selvskader. har masse arr, og legen sier at lager jeg flere vil ikke han fjerne det med laser. når jeg krangler med enkelte går det så langt at bare JEG ender opp med bitemerker, kloremerker og sånt og kanskte klypet til blods. nå er jeg bare redd for en skramme, for jeg vil så gjerne få det vekk. (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)
SvarRapporter

10.06.2010 19:54
Fri og fylt av glede og fred
Jeg har vært borte i selvskading, men heldigvis hadde jeg venner som konfronterte meg med det og skaffet meg hjelp i tide.

Det var en av de tøffeste periodene i livet mitt. Selvbildet og selvtilliten var på bånn, jeg følte ikke jeg strakk til hverken hos kjæresten, hjemme eller på skolen. det var en grusom følelse av at ingen brydde seg og jeg tenkte ganske enkelt at verden hadde vært et bedre sted uten meg.

I dag har jeg så og si ingen synlige arr, jeg er ei livsglad jente som elsker livet og som kan være et forbilde for andre unge jenter. Jeg har en familie som elsker meg og en fantastisk kjæreste som skjemmer meg bort med vakre ord og kjærlighet hver dag. Ikke minst så har jeg venner som hjelper meg på livets ferd. Det er vanskelig til tider, på tross av at jeg egentlig ikke mangler noen verdens ting.

I tøffe perioder er det utrolig fristende å falle tilbake i gamle vaner, men jeg vet at det ikke hjelper. Jeg vet at det bare gjør vondt verre. Alt jeg kan si er gå til Jesus, søk han, søk hans hjelp. Han elsker deg med en evig kjærlighet og ønsker å bli din far, din beste venn, din hjelper, din frelser, din forløser din glede, ditt liv.

Du er elsket, du er verdifull. Du er helt unik, det er ingen som er som deg, ingen som kan måles. Det finnes håp. Jesus er svaret. Han er veien, sannheten og livet. Hvis du sitter der og føler du har prøvd alt, hvorfor ikke gi ham en sjanse? Hva har du å tape?

Du er vakker og Gud elsker deg virkelig med en evig kjærlighet.

Han er den trofaste vennen som aldri svikter selv om du gjør. Han er den kjærlige faren som elsker sitt barn mer enn noe annet i hele verden. Han er kilden til liv, glede, kjærlighet. Han er fred, i ham er det verken frykt eller redsel. Han er evig god og vil deg alt godt. Han har skapt deg og har en helt unik plan for livet ditt. Han kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv og han lengter etter å være sammen med deg.

Jeg har mitt liv som bevis på at det er sant. Jeg vet at han fins, jeg vet at han elsker meg og at han har store planer for mitt liv. Jeg er aldri alene, jeg har en stor og mektig Gud som ingenting er umulig for. Mitt liv er et bevis på hans kjærlighet og til syvende og sist så er det vel det vi alle lengter etter? Han elsker deg.
SvarRapporter

29.04.2010 19:11
emma
selvskading er ikke bra for dem som er 10 år gammel jeg har gjort dette i 10 år jeg over hele meg jeg ser stygg ut på armene mine og sånt
men jeg bor på en ræva fostehjem som jeg ikke liker men sånn er det så dere der ute ikke gjør dette det er ikke bra for oss eller andre ingen av oss det hjelper ikke får å si det sånn jeg har flytta fra mamman min to ganger jeg å det er ikke gøy pappan mn han er narkoman og hiv smitta i 48 år det er ikke gøy det eller så jeg vet ikke jeg (red: ung.no formidler ikke kontaktinformasjon. Vi er her dersom du ønsker råd og hjelp. Send inn dine tanker og/eller spørsmål på ung.no/oss)
SvarRapporter

19.04.2010 22:05
Daniel
jeg gjorde det igjen i dag, kjente blodet renne ned under genseren, hvorfor startet jeg? jeg kan ikke engang huske det. jeg snakka med venna mine, de sa de aldri hadde trud at jeg gjorde det. men jeg har gjort det en stund nå, om noen er inne på denne siden som ikke har begynt kan jeg bare si en ting IKKE START. man får stygge arr, man må gå med genser, man kan ikke bli med vennene sine til svømehalen, eller ned på stranda. og om du kjenner noen som gjør det, for guds skyld, overtal dem til og snakke med noen, vær der for dem, det virker kanskje teit, men jeg lover deg, det hjelper (red: du kan skrive inn til ung.no/oss, anonymt, og få svar)
SvarRapporter

19.04.2010 12:38
Hvorfor?
jeg er ikke sikker på hvorfor jeg gjør det, jeg har venner, kjæreste, livet er egentlig bra, men jeg føler meg ikke verd no. jeg skal begyne å gå til en psykolog men jeg vet ikke hva jeg skal snakke om? jeg skjønner det bare ikke? noen andre som har det slikt? (red: du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)
SvarRapporter

15.04.2010 15:52
:(
hadde vært fint om noen andre slevskadere ville snakke.
(red: ung.no formidler ikke kontaktinformasjon)
SvarRapporter

14.04.2010 20:51
jeg er ikke den eneste
Jeg tar også selv skalder. Med en neil fil. Jeg filer av huden til jeg blør. Jeg gråter hver kveld. Jeg hyler hver enste natt rundt kl. 23-06. Jeg hater skolen! Det er mobbingen som får meg til å være sånn. Ingen skjønner med det er sånn det er. Jeg er veldig redd for veldig mange, ikke bare gutter. Men jenter altså baksnaking og rykter o.s.v Folk skjønner bare ikke at andre blir lei seg! Jeg hater livet mitt. Jeg har 1 gang prøvd å ta mitt liv. Jeg tok en skarp brød kniv og skulle ta den rett gjennom hele pulsen min, men jeg greide det ikke. Jen falt 2 cm unna foten min. jeg falt ned på gulvet i tårer. Det var også en gang at jeg var på vei hjem. Jeg dro 20 min før vi egentlig slutta siden jeg greide ikke å være der. Jeg løp hele veien og hy gråt. Jeg greide ikke å puste så jeg fat bare rett ned på bakken i møk. Det er mitt liv og jeg er bare 12 år.
SvarRapporter

13.04.2010 10:11
Maka
hei, vi er to jenter som skriver om spiseforstyrrelser og takker for hjelpen deres XDXDXDXDXd
SvarRapporter

09.03.2010 19:29
Hei
Selvskading bør kun brukes til å herde kroppen. Hvis du skader deg selv for å slippe unna smerte og sorg så er du svak. Finn ut hva som skaper smerten eller sorgen og gjør deg av med det.
SvarRapporter

25.02.2010 17:17
Anonym
Hei!

Uansett hvor mye eller lite man skader/ har skadet seg eller hvor stor eller liten grunn man har til det så er det noe du kan komme til å angre på. Selvskading er en enkel løsning der og da, men arrene det etterlater går ikke vekk av seg selv. Og de kan skape problemer i seg selv.

Jeg har selv skadet meg selv tidligere, i en periode på ca 4 år. Nå har det gått ca 3-4 år siden sist jeg gjorde det. I ettertid Jeg har fått veldig store problemer med arrene mine, og har gått med langarmet genser i flere år. Særlig på sommeren, men også ellers på året, er det en stor belastning. Man må hele tiden finne på unnskyldninger for at man f.eks. ikke kan være med ut å bade, selv om man har kjempe lyst. Og i jobb sammenheng kan det bli ubehagelig når sommeruniformene med korte armer kommer og du fortsatt går med lange armer. Det er en større belastning enn mange tror.

Om man har arr fra selvskading (store eller små)så kan man ikke bare ta ”en spansk en” og si ”det var en ulykke”. Folk ser hva du har gjort. Og siden selvskading ikke er så mye omtalt så er det lett for andre å dømme deg som en gal person som har prøvet å ta livet sitt. Å skade seg selv handler IKKE om å ha et døds ønske. Det handler om å påføre seg selv fysisk smerte slik at man ikke kjenner den psykiske smerten så godt. Men det kan være vanskelig for andre utenforstående å forstå det. De ser jo bare (de ofte groteske) arrene.

Men, det finnes håp. Om man har arr etter selvskading kan man få dekket operasjoner for å fjerne de. Du kan gå til din fastlege og få henvisning til sykehuset. Noe annet som er veldig lurt å gjøre er å gå til psykolog. Alle som har skadet seg selv bør gå til psykolog. Det kan også fastlegen din hjelpe deg med. Om du ikke vil operere finnes det også andre muligheter. Har du ”innover-arr” vet jeg at man kan man få fylt de ut med for eksempel restylane (tror ikke det virker permanent, men i noen måneder) eller få de vekk med laser. Det kan man få gjort på steder som ellipseklinikken. (Les mer på www.ellipseklinikken.no) Din psykolog kan også hjelpe deg med å få dekket behandlinger på en klinikk i Sverige som heter Shama (Les mer, og se bilder på www.shama.se). Der kan de hjelpe deg med å få arrene helt usynlige, og det permanent.


Uansett hva du velger å gjøre er første steg å gå til fastlegen din. Det kan være veldig ubehagelig, jeg vet, for man må snakke litt om det og de vil gjerne se på arrene, slik at de har grunnlag til henvisning. Men prøv å tenke på sluttresultatet.

Det er også viktig å holde på håpet og motet. Jeg vet hvor vanskelig det er, jeg har også følt at alt er håpløst. Men jeg kommer meg alltid på bena igjen og kjemper videre med tanke på sluttresultatet og sommere i t-skjorter og bading med venner. Husk også at helsevesenet (særlig sykehusene) er ikke så raske, de sier de har så mange med kreft osv som er før deg i den eviglange køen. De ser ikke hvor mye man lider på innsiden, så her hjelper det enormt om du har en psykolog på din side som kan dokumentere den enorme belastningen dette er for deg.

Håper dette var til hjelp.

Hilsen ei som håper hun kan bade og gå i t-skjorte til sommeren!

Ps. Til dere som ønsker å slutte så er også første skritt å gå til fastlegen.
SvarRapporter

18.02.2010 04:30
Meggg
Jeg kutter bare dypere og dypere.. livet er et helvette. Men da jeg prøver å utrykke at jeg har det tøft så får jeg høre at mange andre har det mye verre enn meg. Dessuten fikk jeg høre at jeg ikke kunne søke serskilt på videregående forde jeg ikke er syk nok. Det sa de.. uten å vite hvordan livet mitt egentlig er. (red: Du kan skrive inn til www.klara-klok.no og få råd og hjelp. Du kan også ta kontakt med helsesøster ved skolen for å få støtte og råd til hvordan du kan komme deg videre)
SvarRapporter

15.02.2010 22:45
hva er meningen med livet spurte arne
http://www.youtube.com/watch?v=pCzRei9-42s
Denne beskriver meg best av alle sanger i verden!
SvarRapporter

05.02.2010 23:33
Lena
Hei eg er ei jente på 11 som ikke har de så lett. Eg har begynt me selvskader å de liker ikke pappa, så pappa sier att vis eg ikke slutter me de så får eg ike pc til jul og sånt, men eg vil ikke slutte me de, eller eg greier ikke. No har læreren min merka att eg driver me selvskading så no har hu toke kontakt me doktoren og moren min, eg har time 11 feb og vett ikke ka eg skal si. Eg trenger egentli hjelp men eg greier berre ikke snakke om de. Eg må virkeli ha hjelp me å slutte me selvskading (brenning og kutting) og eg vett ikke ka eg skal sei te doktoren. (Red. Så bra du har fått time slik at du kan få pratet ut om dette og få hjelp).
SvarRapporter

17.11.2009 20:01
sebrajenta
Jeg er tilbake. Tilbake på vonde tanker. Tilbake på lysten til å kutte med. Tilbake på ønsket om at blodet kan gråte for meg. Tilbake til start. Bortsett fra at jeg ikke har skadet meg fysisk på snart 4 mnd. Jeg tenker at jeg skal holde meg unna idag, jeg utsetter, prøver å tenke at i morgen er det greit, i morgen kan jeg skade meg. For hver dag som går blir det vondere og vondere. Jeg er tilbake. Tilbake i helvette. (red: dette trenger du ikke å være alene med. Du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)
SvarRapporter

11.10.2009 02:25
Maddie
Hei! Første gang jeg er inne på siden her. jeg sliter endel med selvskading, barberbladet klarer jeg ikke å la ligge...den følelsen av "frihet" etter første kutt er en ubeskrivelig følelse! jeg er ei jente på 27 år, har slitt med dette i ti år nå. Jeg vilså gjerne slutte, men frykten for å slutte er også der. Selvskadinga er blitt en del av meg. En del av hverdagen min, samtidig vil jeg jo at det skal ta en ende, jeg ser jo ikke ut!!! Det hadde vært fint å komme i kontakt med andre selvskadere, jeg kjenner faktisk ingen andre som jeg kan prate med som kan forstå handlingene mine. Jeg er liksom den jenta med sebrastriper som sliter, er ut og inn av institusjoner og som aldri kommer seg...HJELP!!! (red: du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)
SvarRapporter

09.10.2009 23:54
uskyldig selvskading?
Dere som vurderer å starte med noe slikt og tenker det er en uskyldig måte og fjerne smerten på må vite at om du starter å selvskade kreves det enormt mot for å kunne stoppe igjen, det er noe av det vanskeligste som finnes når det kommer til avhengigheter. Og om man blir avhengig kan det hende ting bare blir værre og værre. Aldri aldri aldri start med noe slikt, det ødelegger livet ditt!
og om du allerede er på det sporet burde du trappe ned, ikke slutt med alt på en gang, da bryter du sammen, og kan finne på å skade deg værre en noen gang. slutt gradevis.

jeg har ingen kunnskaper om det, men har en del egenerfaring. lykke til
SvarRapporter

24.09.2009 10:40
Rebecca
Jeg ble sjokket. Det er rart at det finnes en diagnose på noe så rart, jeg visste at jeg ikke var den eneste - men helt ærlig trodde jeg ikke at noen kunne forstå meg. Jeg følte meg hele tiden som en freak - passet ikke inn. Jeg tenkte vel egentlig at de eneste som holdt på med dette var emofolk, og det er ikke meg - hvem som helst kan føle dette.
SvarRapporter

19.09.2009 02:21
anonym
jeg selvskadet meg litt, så fant læreren min ut av det.. Til slutt pratet jeg med venner om det og sånn siden alle sier at det blir så MYE bedre da, men det har ikke hjulpet meg noe. Det ble bare mye verre..
SvarRapporter

18.09.2009 09:02
FY FÆN
skaff dere et liv hva er vitsen og kutte dere.
kjønne meg ikke på dere( emo )
SvarRapporter

20.12.2010 21:10
en selvskader
jeg skjønner ikke hvorfor det alltid er noen som skal mobbe folk som har det vondt.
SvarRapporter

18.12.2010 18:42
krissy
Vi har det faktisk vanskelig.
SvarRapporter

20.08.2009 22:22
Ida
Jeg er desperat. enten etter å få hjelp eller gjøre det slutt. dette går ikke mer. har sydd over 2000 sting pga selvskading. begynte da jeg var 10 år, nå er jeg 22. det siste året har jeg kutta meg stygt på halsen et par ganger, og hver gang de har sydd meg på legevakta har de sagt at dette var nære på, at det er "flaks" at jeg lever.jeg har gode venner og en god familie som sliter veldig pga meg, det gjøre så vondt den dårlige samvittigheten jeg får. orker ikke mer. jeg takler tanken på døden, men det gjør ikke familien min. det er så jævla vanskelig. vil gjerne skrive litt med noen av dere her hvis noen vil? (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få hjelp og råd)
SvarRapporter

22.07.2009 17:09
Anonym 14
Jeg blir aldri hørt eller fårstått. Ingen vil hjelpe meg med noe. SÅ nå etter en lang stund i mine egene tanker begynner jeg å gjøre meg selv vondt. HAr dårlig selvbildet og folk begynner å spørre. JEg skadder meg selv både utvendig og invendig. med hvordan jeg er.
SvarRapporter

29.06.2009 17:09
en som tenker på selvmord
hvordan er den beste måten å ta selvmord på ? mest smertefritt ? er det å skyte seg selv i pannen eller i tinningen ? Dør du med en gang da ? Takk på forhånd. Jeg har hatt psykiske problem leeenge men blir for mye å forklare her. Please svar noen! :) (red. Har du det tungt kan du får råd og tips fra helsesøster eller psykolog på ung.no/oss. Du kan også ringe Røde Kors telefonen på 800 33 321 hvis du ønsker å snakke med noen anonymt)
SvarRapporter

17.06.2009 00:40
Bjorn
Hvorfor sier alle slutt?

Personlig synes jeg det er goy. Og det er det. Amator scartification.
Skadene er heller ikke alvorlige. Sa hvorfor stresse?
SvarRapporter

10.06.2009 22:55
jaja
jaja.. da sitter jeg har igjen, mens blodet renner nedover mot de andre kutta.. men skal slutte vet bare ikke åssen enda.. noen tips.. hilsen en blødene.. (red: du kan få råd og hjelp her på ung.no/oss)
SvarRapporter

04.06.2009 08:45
.. : /
Hei ..
HAr drevet med selvskading i ett år,en som gikk i klassn min på ungdomskolen,smilte heile tia ,å va bestandi glad. så plutseli en dag vart han borte fra oss , han skaut seg skjøl :( Ingen viste koffer.. han va en guttn i klassn som smila heile tia .. han va bestandi glad, guttn me det store smile.. hadde ikke kontakt me han,men alikavæll tok eg det kjæmpe tongt. han va liksom dær kvær dag på skola,i 3 heile år.å nestn i sluttn av 10 klassn. vart han bare borte.. det e mange som lur på koffer,men det får vi aldri svar på ..: /
Men.. ætter det så blei ingenteng det samme ijænn, bynte å krangel mye me vænnan mine osv, eg vart liksom på en måte litt ute av kontroll, hadde aldri opplevd et dødsfall før, å det kom så uventa.
da eg bynte å krangel mye me vænnan, bynt eg me kuttinga .. å skad meg skjøl . eg skjønte egentli ikke koffer.. eg bare savna teng sånn som det va før, å eg vart veldi mye depsimert, eg følt liksom at eg ikke kunna takkel detta meira, men det bynte me bare små risp oppå hudn , så utvikkla det seg å vart store kutt.. så bynte eg å bi i godt humør å kom meg over alt som hadde skjedd...
men etter 1 måne så bynte det ijænn. eg vest ikke koffer å eg veit det fortsatt ikke .. når eg sett aleina , å e deppa / Sint , så bi eg så irritert, eg føl at eg kunn har meg skjøl å skjyll på .. å da eg våktn dagen etterpå så anger eg, så kjæmpe mye på det .. eg sett å ser ned på arma mi ofte .. å bare tenk åver kor dom eg ha vært som ha jort det... men..
eg ha klart å la va i 2 uke no.
å det eg e mæst redd før akkuratt no e at eg ska jør det ijænn.. før da klar eg ikke stopp .. det veit eg :(
eg bare veit ikke ka eg ska jør... (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få hjelp og råd. Det hjelper å snakke med noen, enten en god venn, helsesøster, en voksen du stoler på eller kanskje legen. Det ER mulig å få det bedre!)
SvarRapporter

25.05.2009 09:54
Bekymret "stemor"
Jeg er "stemor" / helgemamma for en jente på 10. Vi har ett veldig fint forhold og hun er en fantastisk flott jente. Hun er hos oss så ofte som mulig. Sist helg kom hun og ut av det blå brettet hun opp ene ermet og viste meg 100 talls tynne kutt fra øverst skulder og hele veien ned til håndleddet - hvorpå hun sa at det var etter sykkelvelt. Etter press fra sin far kom det frem at hun hadde gjort det med vilje med saks på skolen hvorpå skolen bandasjerte det og sendte henne hjem uten bekymring. Hennes mor så ingen grunn til bekymring eller informere barnets far. Hva skal vi gjøre ? Hvordan skal vi forholde oss til dette og hva kan jeg gjøre som ikke er barnets mor ?
SvarRapporter

22.05.2009 23:47
jente 15
Jeg har drevet med selvskading en stund, men prøver¨å slutte, men det er ikke så lett. Har vanskligheter med å snakke med noen om det, og har litt vanskligheter med å stole på folk. har aldri kuttet meg selv, det er mest slåing og kloring. Livet er hard! (red. Du kan få svar og råd på ung.no/oss)
SvarRapporter

04.05.2009 20:35
..
jeg har ikke kutta meg på 2 uker i dag
SvarRapporter

28.03.2009 23:29
jente
.

SvarRapporter

28.03.2009 23:28
jente
jeg får ikke sove om natta? (red: du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)
>
SvarRapporter

27.03.2009 10:44
:(
Jeg kutta meg første gangen når jeg gikk i 10.klasse, og har fortsatt med det til den dag i dag, nå går jeg i 2 vidregående og jeg kutter meg opp til flere ganger i uka da jeg siter mye hjemme og på skolen med venner. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å klare å slutte, jeg savner å så i kjoler og t-trøyer og jeg er redd for at de hjemme skal finne det ut.. min lille søster så det en gang og jeg måtte lyve om det. hun gikk på siden hun er så liten, men jeg er lei av å lyve. føler at jeg ikke gjør noe annet.. jeg snakker nå med helsesøster på skolen og med en profosjonell. vi snakker sammen en gang i uka, de vet at jeg kutter meg selv men de vet ikke grunnen, da jeg lyver om den fordi jeg ikke tørr å si sannheten. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å slutte elr får å få det bedre hjemme og på skolen.. leste at det er mange som gjør det og det er litt deilig å vite at jeg ikke er alene.. jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dagen og sliter med å komme meg opp om morran og for å komme meg på skolen. når jeg først er her, vil jeg bare hjem... jeg savner å ha en å venn å snakke med, en som jeg kan snakke med alt om.. har en venn som har kutta seg selv og han sier bare at jeg skal slutte. det er ikke så lett å bare slutte. han sier det er lett siden han klarte det for tre år siden, og han sier at jeg skal klare det, noe jeg ikke klarer.. jeg høre masse negative ting som sliter seg inn på meg enda mere og det gjør at jeg vil bare kutte meg mere.. har prøvd å ta livet mitt i 10.klasse og tok en haug med piller, men mamma kom og fikk stoppa og ringt til sykehuset og alt ble bra. hu ble veldig sur og jeg følte at jeg ikke vil det igjen.. men jeg orker ikke så mye mere.. noen som vil snakke?? hilsen fortvilet jente på 17.. (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få hjelp og råd)
SvarRapporter

07.03.2009 11:30
Christne
Før sjølvskada eg meg, men eg veit ikkje heilt kvifor. Da føltes godt. Få ut smerten frå inni meg, og overføra da til armen. Så blei da bedre for i stond. Eg blei mobba før, og opplevd/opplever at folk prøver å gjera meg så forbanna perfekt. Men vettuka? No har eg slutta med sjølvskading, prøve å tenka positivt og ser livet på ein heilt ny måte. Eg er fortsatt litt trist, men eg har lært å skjula da, så ingen ser meg grina lengre. Men eg takla livet bra no:)!
SvarRapporter

05.03.2009 04:13
jente 22
jeg er ei jente på 22år og jeg klarer ikke å slutte med selv skading.
jeg er akurat begynt og jobbe i en barnehage og alle ungene i barnehagen, spør meg om hvorfor jeg har så mange sår på hendene og på armene..
jeg blir kjempe fortvilet og vet ikke hva jeg skal si eller gjøre nå pga jeg makter ikke dette lengre..
jeg har prøvd og ta mitt eget liv pga jeg synes livet er lite verdt, når jeg må ta kamper mot meg selv vær eneste dag..
jeg klarer ikke og snakke med noen om dette her..
holder alt inni meg..
jeg knekker i sammen, vær eneste kveld når jeg kommer hjem til meg selv og skal prøve og slappe av, men det går ikke pga da knekker jeg helt i sammen og det er da det er vanskelig å la vær å kutte meg..
jeg finner alltid en måte å skjule det på, til di som jobber rundt meg i et team...
ingen merker noe, uten mom barna i barne hagen jeg just har begynt og jobbe i..
hva skal jeg gjøre pga jeg holder ikke ut, denne onde sirkelen jeg er i nå... (red: skriv inn til ung.no/oss og få svar og hjelp)
SvarRapporter



Legg inn en melding!

Ditt kallenavn
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)
 


Spørsmål og svar

Hei jeg lurer På hvorfor noen av kuttene mine er hvite arr o...
Hei. Kuttene dine har blitt hvite fordi de har grodd. Først legger det seg skorpe på, og når denne faller av kommer det hvite arr. Disse kan forsvinne av seg selv hvis kuttene ikke ...

Jeg driver med selvskading og kutter meg ganske dypt på armene, jeg synes ...
Hei du!   Å drive med selvskading er er tegn på at noe ikke er bra, og det er veldig viktig at du oppsøker hjelp for dette. Noen ganger vet man ikke helt selv hvorfor man gj&...

Jeg har kuttet meg på armen, og angrer veldig !!!
Hei! Hvis man kutter seg selv, vil man oftest få arr av det, men det kommer jo an på om kuttene er bare helt overfladiske, eller litt dypere. Bra at du har sluttet med dette nå o...

Hver gang jeg er lei meg eller er skikkelig nedfor, begynner jeg å skarape...
HeiHvis du skraper deg opp eller risper deg selv når du er trist, så er jo det en form for selvskading.  Det er ikke dermed sagt at du har noe kjempeproblem.  Det er du selv som ...

Krangler hjemme og kutter meg
Hei Takk for at du kontakter Ung.no for å få hjelp. Jeg syns du er god til å beskrive hvordan du har det og det er flott at du tar initiativ til å få det bedre.Du skrive...

Hvorfor det er mest kvinner i ung alder som selvskader?
HeiDet er en klar overvekt av jenter som driver med selvskading og jeg har ikke funnet noe godt svar på hvorfor det er slik, etter å ha lest på nettet.En årsak kan ligge i jent...

Har jeg problemer når det gjelder selvtillitten min, eller er det bare hee...
Hei! En del på kan i perioder føle seg litt små og lite verdt. Jeg forstår at du har det slik nå. Jeg syns egentlig det er bra at vennene dine ser det og har bedt e...

Jeg har ikke grått ordentlig på flere år.
Hei! Følelsene kan på en måte sette seg litt fast i kroppen. Mye krefter kan da brukes for å holde kontrollen på følelsene og følelseskaoset som er inn...

Gutt 16. La oss kalle ham "R". For snart 4 år siden fikk R ...
Kjære Gutt 16! Det høres ut som om "R" fortsatt strever med sorgen etter K, samt at han sliter en del med de valgene man blir stilt overfor i løpet av livet. Du beskriver forhol...

Hei! Jeg er en jente som er 18 år gammel. Jeg går i tredje klasse p&...
Hei! Du føler deg trøtt og sliten og utenfor, og du går med veldig mange negative tanker om deg selv og livet ditt. Du lurer på om det er noe galt med deg. Det at du har d...

 

Ukens tema

Mobbing er feigt!
SI IFRA, ikke gi opp! Les mer på ung.no/mobbing.

Still oss et spørsmål








Mest lest på ung.no



Hva skjer når du bryter loven?


Hvordan bruker du PC i skoletimene?

jente pc (colourbox.com)







Se resultat
 

Trygg og smart på nett

Sikkerhet på nettet, ung.noÅ surfe, chatte, blogge og lage egne hjemmesider er både morsomt og lærerikt. Men internett er åpent for alle, og det er fort gjort å støte på ubehagelige personer eller innhold. Følg denne huskelista for å beskytte deg selv og dine venner.
Les mer
 

Er du en god venn?

Venner
Det er viktig å ta vare på hverandre. Mener du selv at du er en god venn?



Se resultat
 

Samenes festdag

6. februar er samefolkets dag, og i den anledning har ung.no tatt en prat med to ungdommer med samisk bakgrunn. En prat om fordommer, samehumor, festdagen og andre sider ved å være ung same i Oslo.
Les mer
 
RSS