er/var en selvskader. har masse arr, og legen sier at lager jeg flere vil ikke han fjerne det med laser. når jeg krangler med enkelte går det så langt at bare JEG ender opp med bitemerker, kloremerker og sånt og kanskte klypet til blods. nå er jeg bare redd for en skramme, for jeg vil så gjerne få det vekk. (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)

Jeg har vært borte i selvskading, men heldigvis hadde jeg venner som konfronterte meg med det og skaffet meg hjelp i tide.

Det var en av de tøffeste periodene i livet mitt. Selvbildet og selvtilliten var på bånn, jeg følte ikke jeg strakk til hverken hos kjæresten, hjemme eller på skolen. det var en grusom følelse av at ingen brydde seg og jeg tenkte ganske enkelt at verden hadde vært et bedre sted uten meg.

I dag har jeg så og si ingen synlige arr, jeg er ei livsglad jente som elsker livet og som kan være et forbilde for andre unge jenter. Jeg har en familie som elsker meg og en fantastisk kjæreste som skjemmer meg bort med vakre ord og kjærlighet hver dag. Ikke minst så har jeg venner som hjelper meg på livets ferd. Det er vanskelig til tider, på tross av at jeg egentlig ikke mangler noen verdens ting.

I tøffe perioder er det utrolig fristende å falle tilbake i gamle vaner, men jeg vet at det ikke hjelper. Jeg vet at det bare gjør vondt verre. Alt jeg kan si er gå til Jesus, søk han, søk hans hjelp. Han elsker deg med en evig kjærlighet og ønsker å bli din far, din beste venn, din hjelper, din frelser, din forløser din glede, ditt liv.

Du er elsket, du er verdifull. Du er helt unik, det er ingen som er som deg, ingen som kan måles. Det finnes håp. Jesus er svaret. Han er veien, sannheten og livet. Hvis du sitter der og føler du har prøvd alt, hvorfor ikke gi ham en sjanse? Hva har du å tape?

Du er vakker og Gud elsker deg virkelig med en evig kjærlighet.

Han er den trofaste vennen som aldri svikter selv om du gjør. Han er den kjærlige faren som elsker sitt barn mer enn noe annet i hele verden. Han er kilden til liv, glede, kjærlighet. Han er fred, i ham er det verken frykt eller redsel. Han er evig god og vil deg alt godt. Han har skapt deg og har en helt unik plan for livet ditt. Han kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv og han lengter etter å være sammen med deg.

Jeg har mitt liv som bevis på at det er sant. Jeg vet at han fins, jeg vet at han elsker meg og at han har store planer for mitt liv. Jeg er aldri alene, jeg har en stor og mektig Gud som ingenting er umulig for. Mitt liv er et bevis på hans kjærlighet og til syvende og sist så er det vel det vi alle lengter etter? Han elsker deg.

selvskading er ikke bra for dem som er 10 år gammel jeg har gjort dette i 10 år jeg over hele meg jeg ser stygg ut på armene mine og sånt
men jeg bor på en ræva fostehjem som jeg ikke liker men sånn er det så dere der ute ikke gjør dette det er ikke bra for oss eller andre ingen av oss det hjelper ikke får å si det sånn jeg har flytta fra mamman min to ganger jeg å det er ikke gøy pappan mn han er narkoman og hiv smitta i 48 år det er ikke gøy det eller så jeg vet ikke jeg (red: ung.no formidler ikke kontaktinformasjon. Vi er her dersom du ønsker råd og hjelp. Send inn dine tanker og/eller spørsmål på ung.no/oss)

jeg gjorde det igjen i dag, kjente blodet renne ned under genseren, hvorfor startet jeg? jeg kan ikke engang huske det. jeg snakka med venna mine, de sa de aldri hadde trud at jeg gjorde det. men jeg har gjort det en stund nå, om noen er inne på denne siden som ikke har begynt kan jeg bare si en ting IKKE START. man får stygge arr, man må gå med genser, man kan ikke bli med vennene sine til svømehalen, eller ned på stranda. og om du kjenner noen som gjør det, for guds skyld, overtal dem til og snakke med noen, vær der for dem, det virker kanskje teit, men jeg lover deg, det hjelper (red: du kan skrive inn til ung.no/oss, anonymt, og få svar)

jeg er ikke sikker på hvorfor jeg gjør det, jeg har venner, kjæreste, livet er egentlig bra, men jeg føler meg ikke verd no. jeg skal begyne å gå til en psykolog men jeg vet ikke hva jeg skal snakke om? jeg skjønner det bare ikke? noen andre som har det slikt? (red: du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)

hadde vært fint om noen andre slevskadere ville snakke.
(red: ung.no formidler ikke kontaktinformasjon)

Jeg tar også selv skalder. Med en neil fil. Jeg filer av huden til jeg blør. Jeg gråter hver kveld. Jeg hyler hver enste natt rundt kl. 23-06. Jeg hater skolen! Det er mobbingen som får meg til å være sånn. Ingen skjønner med det er sånn det er. Jeg er veldig redd for veldig mange, ikke bare gutter. Men jenter altså baksnaking og rykter o.s.v Folk skjønner bare ikke at andre blir lei seg! Jeg hater livet mitt. Jeg har 1 gang prøvd å ta mitt liv. Jeg tok en skarp brød kniv og skulle ta den rett gjennom hele pulsen min, men jeg greide det ikke. Jen falt 2 cm unna foten min. jeg falt ned på gulvet i tårer. Det var også en gang at jeg var på vei hjem. Jeg dro 20 min før vi egentlig slutta siden jeg greide ikke å være der. Jeg løp hele veien og hy gråt. Jeg greide ikke å puste så jeg fat bare rett ned på bakken i møk. Det er mitt liv og jeg er bare 12 år.

hei, vi er to jenter som skriver om spiseforstyrrelser og takker for hjelpen deres XDXDXDXDXd

Selvskading bør kun brukes til å herde kroppen. Hvis du skader deg selv for å slippe unna smerte og sorg så er du svak. Finn ut hva som skaper smerten eller sorgen og gjør deg av med det.

Hei!

Uansett hvor mye eller lite man skader/ har skadet seg eller hvor stor eller liten grunn man har til det så er det noe du kan komme til å angre på. Selvskading er en enkel løsning der og da, men arrene det etterlater går ikke vekk av seg selv. Og de kan skape problemer i seg selv.

Jeg har selv skadet meg selv tidligere, i en periode på ca 4 år. Nå har det gått ca 3-4 år siden sist jeg gjorde det. I ettertid Jeg har fått veldig store problemer med arrene mine, og har gått med langarmet genser i flere år. Særlig på sommeren, men også ellers på året, er det en stor belastning. Man må hele tiden finne på unnskyldninger for at man f.eks. ikke kan være med ut å bade, selv om man har kjempe lyst. Og i jobb sammenheng kan det bli ubehagelig når sommeruniformene med korte armer kommer og du fortsatt går med lange armer. Det er en større belastning enn mange tror.

Om man har arr fra selvskading (store eller små)så kan man ikke bare ta ”en spansk en” og si ”det var en ulykke”. Folk ser hva du har gjort. Og siden selvskading ikke er så mye omtalt så er det lett for andre å dømme deg som en gal person som har prøvet å ta livet sitt. Å skade seg selv handler IKKE om å ha et døds ønske. Det handler om å påføre seg selv fysisk smerte slik at man ikke kjenner den psykiske smerten så godt. Men det kan være vanskelig for andre utenforstående å forstå det. De ser jo bare (de ofte groteske) arrene.

Men, det finnes håp. Om man har arr etter selvskading kan man få dekket operasjoner for å fjerne de. Du kan gå til din fastlege og få henvisning til sykehuset. Noe annet som er veldig lurt å gjøre er å gå til psykolog. Alle som har skadet seg selv bør gå til psykolog. Det kan også fastlegen din hjelpe deg med. Om du ikke vil operere finnes det også andre muligheter. Har du ”innover-arr” vet jeg at man kan man få fylt de ut med for eksempel restylane (tror ikke det virker permanent, men i noen måneder) eller få de vekk med laser. Det kan man få gjort på steder som ellipseklinikken. (Les mer på www.ellipseklinikken.no) Din psykolog kan også hjelpe deg med å få dekket behandlinger på en klinikk i Sverige som heter Shama (Les mer, og se bilder på www.shama.se). Der kan de hjelpe deg med å få arrene helt usynlige, og det permanent.


Uansett hva du velger å gjøre er første steg å gå til fastlegen din. Det kan være veldig ubehagelig, jeg vet, for man må snakke litt om det og de vil gjerne se på arrene, slik at de har grunnlag til henvisning. Men prøv å tenke på sluttresultatet.

Det er også viktig å holde på håpet og motet. Jeg vet hvor vanskelig det er, jeg har også følt at alt er håpløst. Men jeg kommer meg alltid på bena igjen og kjemper videre med tanke på sluttresultatet og sommere i t-skjorter og bading med venner. Husk også at helsevesenet (særlig sykehusene) er ikke så raske, de sier de har så mange med kreft osv som er før deg i den eviglange køen. De ser ikke hvor mye man lider på innsiden, så her hjelper det enormt om du har en psykolog på din side som kan dokumentere den enorme belastningen dette er for deg.

Håper dette var til hjelp.

Hilsen ei som håper hun kan bade og gå i t-skjorte til sommeren!

Ps. Til dere som ønsker å slutte så er også første skritt å gå til fastlegen.

Jeg kutter bare dypere og dypere.. livet er et helvette. Men da jeg prøver å utrykke at jeg har det tøft så får jeg høre at mange andre har det mye verre enn meg. Dessuten fikk jeg høre at jeg ikke kunne søke serskilt på videregående forde jeg ikke er syk nok. Det sa de.. uten å vite hvordan livet mitt egentlig er. (red: Du kan skrive inn til www.klara-klok.no og få råd og hjelp. Du kan også ta kontakt med helsesøster ved skolen for å få støtte og råd til hvordan du kan komme deg videre)

http://www.youtube.com/watch?v=pCzRei9-42s
Denne beskriver meg best av alle sanger i verden!

Hei eg er ei jente på 11 som ikke har de så lett. Eg har begynt me selvskader å de liker ikke pappa, så pappa sier att vis eg ikke slutter me de så får eg ike pc til jul og sånt, men eg vil ikke slutte me de, eller eg greier ikke. No har læreren min merka att eg driver me selvskading så no har hu toke kontakt me doktoren og moren min, eg har time 11 feb og vett ikke ka eg skal si. Eg trenger egentli hjelp men eg greier berre ikke snakke om de. Eg må virkeli ha hjelp me å slutte me selvskading (brenning og kutting) og eg vett ikke ka eg skal sei te doktoren. (Red. Så bra du har fått time slik at du kan få pratet ut om dette og få hjelp).

Jeg er tilbake. Tilbake på vonde tanker. Tilbake på lysten til å kutte med. Tilbake på ønsket om at blodet kan gråte for meg. Tilbake til start. Bortsett fra at jeg ikke har skadet meg fysisk på snart 4 mnd. Jeg tenker at jeg skal holde meg unna idag, jeg utsetter, prøver å tenke at i morgen er det greit, i morgen kan jeg skade meg. For hver dag som går blir det vondere og vondere. Jeg er tilbake. Tilbake i helvette. (red: dette trenger du ikke å være alene med. Du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)

Hei! Første gang jeg er inne på siden her. jeg sliter endel med selvskading, barberbladet klarer jeg ikke å la ligge...den følelsen av "frihet" etter første kutt er en ubeskrivelig følelse! jeg er ei jente på 27 år, har slitt med dette i ti år nå. Jeg vilså gjerne slutte, men frykten for å slutte er også der. Selvskadinga er blitt en del av meg. En del av hverdagen min, samtidig vil jeg jo at det skal ta en ende, jeg ser jo ikke ut!!! Det hadde vært fint å komme i kontakt med andre selvskadere, jeg kjenner faktisk ingen andre som jeg kan prate med som kan forstå handlingene mine. Jeg er liksom den jenta med sebrastriper som sliter, er ut og inn av institusjoner og som aldri kommer seg...HJELP!!! (red: du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)

Dere som vurderer å starte med noe slikt og tenker det er en uskyldig måte og fjerne smerten på må vite at om du starter å selvskade kreves det enormt mot for å kunne stoppe igjen, det er noe av det vanskeligste som finnes når det kommer til avhengigheter. Og om man blir avhengig kan det hende ting bare blir værre og værre. Aldri aldri aldri start med noe slikt, det ødelegger livet ditt!
og om du allerede er på det sporet burde du trappe ned, ikke slutt med alt på en gang, da bryter du sammen, og kan finne på å skade deg værre en noen gang. slutt gradevis.

jeg har ingen kunnskaper om det, men har en del egenerfaring. lykke til

Jeg ble sjokket. Det er rart at det finnes en diagnose på noe så rart, jeg visste at jeg ikke var den eneste - men helt ærlig trodde jeg ikke at noen kunne forstå meg. Jeg følte meg hele tiden som en freak - passet ikke inn. Jeg tenkte vel egentlig at de eneste som holdt på med dette var emofolk, og det er ikke meg - hvem som helst kan føle dette.

jeg selvskadet meg litt, så fant læreren min ut av det.. Til slutt pratet jeg med venner om det og sånn siden alle sier at det blir så MYE bedre da, men det har ikke hjulpet meg noe. Det ble bare mye verre..

skaff dere et liv hva er vitsen og kutte dere.
kjønne meg ikke på dere( emo )

Jeg er desperat. enten etter å få hjelp eller gjøre det slutt. dette går ikke mer. har sydd over 2000 sting pga selvskading. begynte da jeg var 10 år, nå er jeg 22. det siste året har jeg kutta meg stygt på halsen et par ganger, og hver gang de har sydd meg på legevakta har de sagt at dette var nære på, at det er "flaks" at jeg lever.jeg har gode venner og en god familie som sliter veldig pga meg, det gjøre så vondt den dårlige samvittigheten jeg får. orker ikke mer. jeg takler tanken på døden, men det gjør ikke familien min. det er så jævla vanskelig. vil gjerne skrive litt med noen av dere her hvis noen vil? (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få hjelp og råd)

Jeg blir aldri hørt eller fårstått. Ingen vil hjelpe meg med noe. SÅ nå etter en lang stund i mine egene tanker begynner jeg å gjøre meg selv vondt. HAr dårlig selvbildet og folk begynner å spørre. JEg skadder meg selv både utvendig og invendig. med hvordan jeg er.

hvordan er den beste måten å ta selvmord på ? mest smertefritt ? er det å skyte seg selv i pannen eller i tinningen ? Dør du med en gang da ? Takk på forhånd. Jeg har hatt psykiske problem leeenge men blir for mye å forklare her. Please svar noen! :) (red. Har du det tungt kan du får råd og tips fra helsesøster eller psykolog på ung.no/oss. Du kan også ringe Røde Kors telefonen på 800 33 321 hvis du ønsker å snakke med noen anonymt)

Hvorfor sier alle slutt?

Personlig synes jeg det er goy. Og det er det. Amator scartification.
Skadene er heller ikke alvorlige. Sa hvorfor stresse?

jaja.. da sitter jeg har igjen, mens blodet renner nedover mot de andre kutta.. men skal slutte vet bare ikke åssen enda.. noen tips.. hilsen en blødene.. (red: du kan få råd og hjelp her på ung.no/oss)

Hei ..
HAr drevet med selvskading i ett år,en som gikk i klassn min på ungdomskolen,smilte heile tia ,å va bestandi glad. så plutseli en dag vart han borte fra oss , han skaut seg skjøl :( Ingen viste koffer.. han va en guttn i klassn som smila heile tia .. han va bestandi glad, guttn me det store smile.. hadde ikke kontakt me han,men alikavæll tok eg det kjæmpe tongt. han va liksom dær kvær dag på skola,i 3 heile år.å nestn i sluttn av 10 klassn. vart han bare borte.. det e mange som lur på koffer,men det får vi aldri svar på ..: /
Men.. ætter det så blei ingenteng det samme ijænn, bynte å krangel mye me vænnan mine osv, eg vart liksom på en måte litt ute av kontroll, hadde aldri opplevd et dødsfall før, å det kom så uventa.
da eg bynte å krangel mye me vænnan, bynt eg me kuttinga .. å skad meg skjøl . eg skjønte egentli ikke koffer.. eg bare savna teng sånn som det va før, å eg vart veldi mye depsimert, eg følt liksom at eg ikke kunna takkel detta meira, men det bynte me bare små risp oppå hudn , så utvikkla det seg å vart store kutt.. så bynte eg å bi i godt humør å kom meg over alt som hadde skjedd...
men etter 1 måne så bynte det ijænn. eg vest ikke koffer å eg veit det fortsatt ikke .. når eg sett aleina , å e deppa / Sint , så bi eg så irritert, eg føl at eg kunn har meg skjøl å skjyll på .. å da eg våktn dagen etterpå så anger eg, så kjæmpe mye på det .. eg sett å ser ned på arma mi ofte .. å bare tenk åver kor dom eg ha vært som ha jort det... men..
eg ha klart å la va i 2 uke no.
å det eg e mæst redd før akkuratt no e at eg ska jør det ijænn.. før da klar eg ikke stopp .. det veit eg :(
eg bare veit ikke ka eg ska jør... (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få hjelp og råd. Det hjelper å snakke med noen, enten en god venn, helsesøster, en voksen du stoler på eller kanskje legen. Det ER mulig å få det bedre!)

Jeg er "stemor" / helgemamma for en jente på 10. Vi har ett veldig fint forhold og hun er en fantastisk flott jente. Hun er hos oss så ofte som mulig. Sist helg kom hun og ut av det blå brettet hun opp ene ermet og viste meg 100 talls tynne kutt fra øverst skulder og hele veien ned til håndleddet - hvorpå hun sa at det var etter sykkelvelt. Etter press fra sin far kom det frem at hun hadde gjort det med vilje med saks på skolen hvorpå skolen bandasjerte det og sendte henne hjem uten bekymring. Hennes mor så ingen grunn til bekymring eller informere barnets far. Hva skal vi gjøre ? Hvordan skal vi forholde oss til dette og hva kan jeg gjøre som ikke er barnets mor ?

Jeg har drevet med selvskading en stund, men prøver¨å slutte, men det er ikke så lett. Har vanskligheter med å snakke med noen om det, og har litt vanskligheter med å stole på folk. har aldri kuttet meg selv, det er mest slåing og kloring. Livet er hard! (red. Du kan få svar og råd på ung.no/oss)

jeg har ikke kutta meg på 2 uker i dag

.

jeg får ikke sove om natta? (red: du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)
>

Jeg kutta meg første gangen når jeg gikk i 10.klasse, og har fortsatt med det til den dag i dag, nå går jeg i 2 vidregående og jeg kutter meg opp til flere ganger i uka da jeg siter mye hjemme og på skolen med venner. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å klare å slutte, jeg savner å så i kjoler og t-trøyer og jeg er redd for at de hjemme skal finne det ut.. min lille søster så det en gang og jeg måtte lyve om det. hun gikk på siden hun er så liten, men jeg er lei av å lyve. føler at jeg ikke gjør noe annet.. jeg snakker nå med helsesøster på skolen og med en profosjonell. vi snakker sammen en gang i uka, de vet at jeg kutter meg selv men de vet ikke grunnen, da jeg lyver om den fordi jeg ikke tørr å si sannheten. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å slutte elr får å få det bedre hjemme og på skolen.. leste at det er mange som gjør det og det er litt deilig å vite at jeg ikke er alene.. jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dagen og sliter med å komme meg opp om morran og for å komme meg på skolen. når jeg først er her, vil jeg bare hjem... jeg savner å ha en å venn å snakke med, en som jeg kan snakke med alt om.. har en venn som har kutta seg selv og han sier bare at jeg skal slutte. det er ikke så lett å bare slutte. han sier det er lett siden han klarte det for tre år siden, og han sier at jeg skal klare det, noe jeg ikke klarer.. jeg høre masse negative ting som sliter seg inn på meg enda mere og det gjør at jeg vil bare kutte meg mere.. har prøvd å ta livet mitt i 10.klasse og tok en haug med piller, men mamma kom og fikk stoppa og ringt til sykehuset og alt ble bra. hu ble veldig sur og jeg følte at jeg ikke vil det igjen.. men jeg orker ikke så mye mere.. noen som vil snakke?? hilsen fortvilet jente på 17.. (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få hjelp og råd)

Før sjølvskada eg meg, men eg veit ikkje heilt kvifor. Da føltes godt. Få ut smerten frå inni meg, og overføra da til armen. Så blei da bedre for i stond. Eg blei mobba før, og opplevd/opplever at folk prøver å gjera meg så forbanna perfekt. Men vettuka? No har eg slutta med sjølvskading, prøve å tenka positivt og ser livet på ein heilt ny måte. Eg er fortsatt litt trist, men eg har lært å skjula da, så ingen ser meg grina lengre. Men eg takla livet bra no:)!

jeg er ei jente på 22år og jeg klarer ikke å slutte med selv skading.
jeg er akurat begynt og jobbe i en barnehage og alle ungene i barnehagen, spør meg om hvorfor jeg har så mange sår på hendene og på armene..
jeg blir kjempe fortvilet og vet ikke hva jeg skal si eller gjøre nå pga jeg makter ikke dette lengre..
jeg har prøvd og ta mitt eget liv pga jeg synes livet er lite verdt, når jeg må ta kamper mot meg selv vær eneste dag..
jeg klarer ikke og snakke med noen om dette her..
holder alt inni meg..
jeg knekker i sammen, vær eneste kveld når jeg kommer hjem til meg selv og skal prøve og slappe av, men det går ikke pga da knekker jeg helt i sammen og det er da det er vanskelig å la vær å kutte meg..
jeg finner alltid en måte å skjule det på, til di som jobber rundt meg i et team...
ingen merker noe, uten mom barna i barne hagen jeg just har begynt og jobbe i..
hva skal jeg gjøre pga jeg holder ikke ut, denne onde sirkelen jeg er i nå... (red: skriv inn til ung.no/oss og få svar og hjelp)

heiia :)
eg har selvskada meg før men eg greide å slutte, eller nå klyper eg meg bare litt av og til. Eg blei sikkelig sur og snakket nesten ikke i det hele tatt til dem. Men eg måtte gå til psykolog, eg hadde ikke lust, men jorde det alikevell. så det eg mener er at unen din bør gå til en psykolog for hun/han vil nokk ikke sei hvorfor han/hun selvskader seg til sine foreldre. det ville ikke jeg vert fall, men eg var og er selvølgeig veldig glad i foreldrene mine:) håper dette kanskje kan hjelpe dere! og lykke til

Hei alle sammen. Jeg er en mamma som nå har det fryktelig tungt med et barn som skader seg selv... Og det mer og mer, verre og verre.... Dette er så vondt for ei mamma at det er nesten ikke til å bære, og jeg gjør alt godt for å hjelpe, men får ikke lov/ slipper ikke inn.... Så hva gjør jeg da? Hver dag går jeg på tå hev, og jeg kjenner at jeg kommer til å bli syk av dette. Hvem skal ta seg av alle barna mine da? Maktesløs

Hey.. Eg har kutta meg veldig mye i det siste armene mine ser ut som helvete.. Eg har problemer på skolen og litt hjemme. Eg føler at ingen hører på meg og derfor har eg kutta meg.. Eg har litt problemer med og stoppe trenger noen tips PLZ (red: Du kan skrive inn tul ung.no/oss og få hjelp og råd)

Jeg prøver å gjemme kniver, men hvordan skal jeg klare det når foreldrene mine teller knivene i kjøkkenskuffa hver dag??

Jeg hater at foreldrene mine vet det! Jeg hater det. Jeg hater hjelpen jeg får. Jeg vil ikke ha hjelp, men jeg blir tvingt. Jeg er fornøyd med meg selv som jeg er, men det er ikke de rundt meg. De vil at jeg skal endre meg, bli perfekt, bli fullkommen. Jeg virkelig hater at jeg skal bli tvingt til dette! Noen som faktisk vil ha hjelp får det ikke fordi jeg tar opp en plass hos barne-ungdomspsykiater, men det er det ingen som bryr seg om. Jeg er jo bare meg selv. Jeg gjør bare noe jeg liker å holde på med. Jeg gjør det fordi det gir meg selvtillitt og en følelse av å mestre noe, men dette er tydligvis noe som ingen kan godta. Selv ikke mine egne foreldre. Jeg kan ikke forstå det, at man ikke kan bli godtatt.

Jeg slutter. Eller prøver å slutte. Men jeg kjenner sånn på lysten til å ta frem kniven og bare gjøre det. Litt sånn, haha..dere bestemmer ikke om jeg skal gjøre det eller ikke… vet ikke jeg, hva som skal til for å slutte :) (red: du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)

jeg er 14 år og har skada meg med spisse sakser 2 ganger. jeg begynte å gjøre det fordi jeg følte at jeg hadde det så elendig,syns jeg lissom ikke hadde noen i livet mitt som ike bare kjefta på meg.... når jeg kutter meg opp føler jeg bare smerten fra sårene ikke fra det inni meg, jeg syns det er en veldig befriene følelse å ikke føle den smerten fra sjelen, da er det en deilig følelse å kjenne fysisk smerte!
jeg sliter nokk med no!!! veldig hygelig viss det er noen som vill snakke om det lissom som går igjen om det jeg gjør ;)

hei, jeg har kuttet meg ikke så veldig dype sår.
jeg har renset sårene hver dag fra da jeg kuttet meg.
det jeg egentlig lurer på er jeg psyko i huet lizzom?
det er ikke noe fortid som tyder på at jeg skal være dust. men jeg spisste piller som gjorde meg helt psyko i huet. og jeg var ikke deprisiv når jeg kuttet meg men sårene håper de gror jeg tar pyrisept på dem vær dag og steller med dem. har ikke fortalt noen om dette. det er ganske vanslig og holde det inne hva bør jeg gjøre??? (red: du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)

hei, jeg er gutt på 17 år. I går kveld var det stor fest og masse drekke. Så kommer en venn av oss og spørr om vi skal kjøpe piller. og dem kommer tilbake og jeg får da piller. Alle fikk 0.5 av pillene mens jeg tokk 2 grønne og 4 hvite. og jeg kjente ikke kroppen og ble helt deprisiv. Og fant en brødkniv og kuttet opp hele overarmen dype kutt. ikke så dype at jeg måtte sy. Men samma det. etter jeg kom ut fra do så blødde jeg. og jeg var så dust at jeg helte salt i sårene. og sneipet sig 2 ganger på armen. Har ikke noe vondt nå. men faen ass. det går til helvete: jeg kommer ikke til og si dette til noen som helst. GIII meg svar kommer jeg til og få svææære arr? (red: du bør oppsøke legen om sårene er betente. Vi kan desverre ikke gi noen svar på om du får arr på nettet. Lykke til!)

jeg fikk mange kommentarer, de første månedene gikk det greit. Men så ble det verre, det bare fortsatte. Når jeg prøvde å fortelle det til noen, sa de bare "du må regne med kommetarer".
For ett år siden gjorde jeg en drastisk endring i livet mitt. Jeg farget håret blod rødt, forandret stil, og det ble et sjokk for de fleste. Jeg mistet mange venner, og fikk noen få nye. Det var der alt startet.
Jeg begynte å kutte meg mens jeg var alene hjemme. Jeg hyl gråt hver gang. Det gjorde så vondt, men da glemte jeg alt det vonde som hadde skjedd. Når jeg hørte bilen parkere utenfor, tok jeg på meg en hettejakke, og prøvde å få bort tårene som trillet nedover kinnet. Jeg klarte alltid å gjemme det.
Mamma har fortsatt ikke sett noen av arrene, men det blir vannskeligere og vannskeligere for hver dag som går. Noen få vet om arrene. De sier alle det samme "du må ikke gjøre sånt." , de bryr seg aldri om hvorfor. Det var kun en som spurte "vil du snakke om det?" , men da var jeg ikke helt klar over hva hun sa, så jeg sa bare "nei." .. Hun har ikke spurt en gang til. Jeg blir mer og mer sårbar for hver dag som går, man kan si en ting med tullete stemme, og jeg tar meg nær av det. Jeg har fått en del uvenner av det, og armen blir bare mer og mer full av arr. Jeg har kuttet meg med det meste, kniv, glass, brevåpner, bare jeg finner noe skarpt og vi er i gang. Jeg tenker hele tiden, jeg må stoppe. Men jeg har blitt avhengig, klarer ikke å stoppe. Jeg bare må. Jeg har skjønt at jeg trenger hjelp, men det er ikke lett.

Jeg har drevet med selvskading siden jeg gikk i 9 klasse som jeg kan huske. Da jeg begynte med det, så var det på grunn av kjærlighetssorg. Jeg kuttet ut med det i 1 år, men så begynte jeg igjen. For noen måneder siden så kuttet jeg meg igjen, og moren min viste fra armen min til faren min. Det eneste han da gjorde var å klikke på meg, og slo meg og klikka enda mer. Så henta han kniven og sa "Hvis du vil dø, så versågod, gjør det!"
Han ga rett og slett faen i meg. Når det gjelder typen min, så klikker han på meg hver gang jeg kutter meg . Det eneste venninne mine sier er at jeg ikke skal gjøre det. Men det holder ikke for meg. Ingen av dem forstår meg, og det virker ikke som om noen prøver å forstå engang. De bare fokuserer på kutta mine, og glemmer å tenke over HVORFOR jeg kutter meg. Typen min sier bare at jeg er gal. det er alt. og det er ekstra vondt å få sånne kommentarer fra han etter at jeg har kuttet meg.
Hva burde jeg gjøre. Jeg har ei bestevenninne og vi har vært det i 10 år nå. Jeg har veldig lyst til å bare gå fra henne, fordi jeg føler hun ikke har stilt opp for meg de siste 2 årene da jeg virkelig trengte henne. Hun bruker mer tid på å være sammen med typen sin enn å spørre hvordan JEG har det. Jeg har alltid stilt for henne. Ikke bare har jeg stilt opp for henne, men jeg stilte opp for alle de jeg kalte for mine venninner. Etter hvert som de ga faen i meg, så ble jeg enda mer deprimert. Og det som er såå plagsomt, er at når jeg fortalte non av mine venninnr at jeg har depresjonsproblemer, så sa de bare "jeg er oxo deppa, jeg tror jeg har det jeg også", Og greia er at de faktisk ikke har det. Jeg skjønner ike hvorfor de sier sånnt. Bare pga de er deppa over at typen slo opp eller noe sånnt, så tror de at de sliter psykisk.
Hvor er mine venner når jeg trengte de? Derfor valgte jeg å kutte kontakt med alle sammen. Jeg sa ingen ting til dem, og de har heller ikke kontaktet meg. Jeg har forstått at det er ikke noe som kalles for ekte venner i verden. ALLE Tenker kun på seg SELV.
Jeg har vært hos legen et par ganger og pratet med henne angående depresjon. Det eneste hun gjorde var å ga meg en resept på antideppressiva. That's all.
Foreldrene mine tror at det var alt jeg trengte, og de behandler meg som dritt. De skjønner ikke at jeg tenker på å ta livet mitt hver eneste dag nesten. At jeg er deprimert utrolig ofte og gråter før jeg legger meg., det er slik jeg pleier å sovne..
Jeg føler at jeg er helt alene i verden, og jeg har ingens støtte.
De personene jeg stolte aller mest på , utenom min familie , alle de svikta meg.
Hun jeg kalte for søster, etter 14 års vennskap, hun ditcha meg for ei annen jente, siden hun var tydeligvis "kulere" enn meg. fordi hun var ute og festa og drakk osv. Ikke bare nok med det, hun gikk bak ryggen min og ble sammen med eksen min.
Og dette med bestevenninna mi sårer meg så utrolig mye, så mye at hun aner ikke..
For noen uker siden, så tok jeg 15-20 Antideppresiva på en gang. og la meg til å sove. Jeg var på skolen dagen etter, men jeg var helt ødelagt helt fjern. Vi skulle se på film i samfunnskapstimen og jeg klarte ikke engang å se på skjermen fordi det gjorde vondt i øynene mine. Jeg måtte løpe inn på do og kaste opp. Heldigvis hadde jeg bare 2 timer den dagen. og jeg kan ikke huske at jeg tok bussen hjem den dagen heller. Uansett så syntes jeg at det var utrolig deilig å sove i 30 timer, nesten i strekk.
Den følelsen av å være helt borte, og ikke tenke og ikke føle noe som helst, den følelsen var så utrolig deilig at jeg kunne holdt på sånn hver dag.
Nå for tiden leser jeg til eksamen, og det er vanskelig å konsentrere seg ettersom jeg tenker hele tiden på hva jeg har vært igjennom de siste årene.
Faren min tror jeg bare er dum, han tror jeg koser meg på skolen. Han forstår ikke at jeg sliter ekstremt mye for tiden. Han slenger dritt til meg hele tiden, og sier til broren min at jeg er dum, mens han er smart. Han er gutt vettu, og derfor betyr han mye mer for faren min enn det jeg noensinne har betydd.
Jeg prøver å presse meg selv til å søke hjelp, jeg prøvde å bestille time hos legen for 2 uker siden, men da hadde hun ikke tid, selv om jeg sa det hastet.
Nå prøver jeg å få tak i en psykolog men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem osv.
Jeg vet at jeg når som helst kan ta livet mitt, og jeg føler at det er ingen som tar meg på alvor.
Derfor frister det ekstra mye å ta livet av meg, slik at de jeg kalte venner, får høre om dette, og senere angre. Jeg vil at de skal lide, slik som jeg lider.
Det jeg ikke skjønner, er hva som faktisk holder meg igjen..
Det er noe jeg ikke forstår..

Har drevet med selvskadning selv, men har gitt seg litt etter at je har fått pratet.. d største probleme er at je får ALDRI prate med den je egentli vil prate med. men sier aldri no om d at den personen som je prater med... d hadde sikkert blitt mye styr.. og den personen som je vil snakke med vil nok ikke snakke med meg.. Han hadde sikkert ikke brydd seg om je hadde tatt selvmord heller.. han spør aldri hvordan d går me meg, og d savner je egentli.. men je har prøvd alt. han veit jo at je ikke har d bra..
har opplevd litt av hvert gjennom livet egntli. og tror je aldri at je ska få ut alt.. Er d egentli ikke meningen at man ska få lov til å prate med den man stoler 100 % på??? je syns han er så åereit å snakke med.. je håper en gong at je ska få snakk med han..
men d blir nok aldri allikevel... :/

Jeg har bare rispet, klort og bitt... med andre ord ikke store kutt eller noe. Men de sier jo at det ikke er hvor alvorlig kuttet er men at det utføres som har noe å si? Vil bare si at jeg identifiserer meg med jente13. "Gråtetokter" uten å vite hvorfor har jeg også problemer med. Jeg har lovt kjæresten min å prøve å slutte med risping osv... kanskje det kan helpe med å slutte? At noen får vite, og at du lar denne personen påvirke deg i riktig retning?

Jeg begynte med selvskading 2005, så har drevet på i 3 år nå.. Hadde jeg kunnet skrudd tiden tilbake, hadde jeg aldri kutta den gangen.. Jeg forstår ikke hvorfor noen kutter seg fordi det er tøft eller for at andre gjør det..
Snakk om å forstå lite, og søke oppmerksomhet..

Begynte å kutte meg fordi selvmordstankene ble så innmari intense.. Opplevd Incest og har en far som drikker.
Ellers er vel familien helt totalt idiot i hode hele gjengen..

Men, jeg vil bare råde alle til å IKKE begynne å kutte seg... Det er ikke kult, det er heller ikke fint.. Og man får bare negativ oppmerksomhet..

Jeg har endelig klart å slutte.. Eller over 60 sting og utallige stripsinger.. Men det går ikke en dag uten at jeg tenker over det.. Er litt over ett halvt år siden jeg slutta..
Har begynnt å bli værre igjenn nå, men jeg skal ikke kutte mer.. armene mine ser ikke ut ;S

Fant nettopp ut at besteveninna mi kutter seg. Men hun lyver om det, og sier det er katten som klorte, samtidig som hun sier "Det er så rart for den klorer aldri, også skulle jeg bare klappe henne, også klikka hun, så jeg tror hun er syk," så hun mente likevel at det ikke var kattens feil, på en måte, og kuttene hun hadde var ikke laget av en katt. På 3 og en halv måned har jeg kun sett henne 3 ganger, fordi begge har tidkrevende hobbyer, og vi har nettopp begynt på forskjellige vgs. Om jeg spør henne om det kommer hun til å bli sint, men jeg vil så gjerne ha noen å snakke om det med.

Selv har jeg også hatt vanskelige tider, men for 4 år siden eller noe, begynte jeg med skyting, og for første gang fant jeg et sted der jeg virkelig hørte hjemme. De fleste av mine beste venner er i skytterlaget. Det hjelper å skyte når man har det vanskelig. For meg iallefall. Det roer meg ned. Og jeg får ut sinne på den måten også. Ellers skriver jeg en del, og det hjelper mye. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg kanskje hatt store problemer. Musikk er også en av de beste medisinene. Hadde hatt problemer uten det også.

Men noe som er å anbefale: skrivebua.no, for de som er mellom 10 og 20. Der kan du legge ut tekster/dikt hvasomhelst som du selv har skrevet. Vet om mange der som har problemer, men som føler seg mye bedre etter å ha lagt ut noe nytt der. Skriv ned følelsene og legg det ut der. På den måten forteller du noen om smerten, på en litt mer skjult måte, likevel forstår alle, og de støtter deg.

Vel, jeg vet at det er en del som leser dette som sikkert akkurat har startet med selvskading. Og jeg håper dere leser dette. Selv startet jeg med selvskading i 5. klasse, jeg går nå siste året på videregående. Om jeg hadde sluttet tidlig hadde jeg nok ikke blitt så avhengig som jeg er, jeg hadde kunnet gjøre ting uten å måtte skjule armene mine, jeg hadde kunnet ta tatovering på armene. Angrer jeg på at jeg startet med selvskading? Har det hjulpet meg? Ja, men bare i en kort stund av gangen. For tenk over det dere, hva hjelper egentlig selvskading mot i lengere tid? JEG synes ikke arr er noe spesielt fint, JEG synes ikke det er så digg å ha kjukk arr som stikker opp av huden og skifter farge ettersom hva temperaturen er. JEG er lei av å måtte skamme meg over hva jeg gjør. Selvskading er som dop om du vil, når man gjør det hjelper det, når man har den rusen hjelper det, men med et stopper rusen å virke så lenge, man må gjøre det oftere, dypere og det blir en større risiko å gjøre det.

Hør på en person med erfaring, og skaff deg hjelp. Jeg har selv skaffet hjelp, i sommer var jeg innlagt og selv om det ikke hjalp så mye der og da får jeg mye oppfølging og hjelp nå. Det er alltid håp for alle, selv om det ikke virker som alltid.

Jeg prøvde å ta livet mitt sist søndag og skrev et farvelbrev til familien min. Men uheldigvis var jeg enda i live da jeg våknet, men det forferdeligste var at søstra mi hadde funnet brevet og blitt redd. Og så ble det en lang prat med foreldrene mine, og det gjorde meg så vondt å se dem gråte. Så rett til legen som så sendte meg til psykiatisk avdeling der jeg skulle prate med enda en. Han ville jeg skulle være der noen dager men jeg nektet. Så fikk jeg legeerklæring så jeg kunne være borte fra skolen noen uker. Nå håper jeg det verste er over og håper foreldrene mine tørr å stole på meg igjen. Syntest ikke det hjalp å snakke med noen men jeg skal holde meg på matta.
Så vil jeg gjerne ønske dere andre lykke til videre, jeg håper virkelig dere klarer å slutte.

bestevenninna mi tok livet sitt for 1 år siden ved å kutte pulsåra si...ikke gjorde hun noe med det heller. dette er noe jeg sliter med daglig. i 1 år har jeg kutta meg selv. Er så lei av å høre alle sammen si "jeg skjønner hvordan du har det, for jeg kutter også", du kan jo ikke vite hvordan man har det bare fordi du også kutter! du vet bare hvor vondt kuttene gjør....ikke hvor vondt vi andre har det inni oss og hvor mye vi ønsker å ha det bedre, lettere og gladere. jeg sier jeg skal slutte å kutte men tror faktisk ikke på det selv....det er bare noe tull jeg sier for å få vennenne mine roligere.går til helsesøster på skolen, men hun er også sånn som "forstår" alt...ingenting hjlper lenger, og jeg vil bare dø! men jeg kan ikke det fordi jeg vil ikke at bestevenninna mi skal ha det sånn som meg....ingen bør ha det sånn som meg.
prøver å være sterk men det går ikke lenger=S
har også hørt at jeg bare skal "leve med smerten"...yeah right, det løser jo alt!
Hvordan har dere klart å slutte? hvordan har dere fåt det bedre? hvorfor kan jeg ikke bare gi opp...?

jenta20:
Jeg har tenkt så mye på alt det du har fortalt om deg osv, ossen du har hatt det. Skjønner ikke hvorfor jeg går med selvmords tanker:S det føles som om jeg ikke har noe grunn, når jeg har lest alt du har skrevet. Syntes så synn på deg! Det er så godt å lese om at det er andre som har det mye verre enn meg..
Lykke til videre, ikke gi opp! det er så fint å ha deg her inne på denne siden. Du har gitt meg litt mere tro på meg selv... Har ikke kutta meg på 3 uker nå prøver å slutte, men det er vanskelig, men jeg vil klare det..
Lykke til videre alle dere andre også!!
Natta klem fra jenta14

Alt begynte i 5. klasse... jeg og noen til var ute og noen flere akte ned en vei da plutselig en bil kom og kjørte inn i bestekammeraten min, han døde noen dager senere,så i 8. klasse så døde ei i klassa mi, hun døde etter en opperasjon, så for 1 1/2 år siden døde enda en kammerat av blodkreft, har ikke tenkt på noe selvmord eller selvskading før for ca. ett år siden... da traff jeg verdens beste jente og ble forelska i henne med en gang, så ville seff ikke hun ha meg da, for hun hadde og problemer med SI og likte en annen en, det førte da til kjærlighetssorg og alt det andre jeg har opplevd i livet kom da frem igjen, mitt første kutt var da jeg fikk sms av henne der det sto at hun var forelska i en kammerat av meg, etter det så har da hele venstrearmen min blitt kutta opp, det er nå gått et år og kommer ikke over henne, ei god veninne ringte skolen og helsesøstera så jeg kom dit, men har vert der liksom en gang så det funka ikke så bra.

har prøvd å tatt livet mitt en del ganger, men bare misslykka =((skulle seriøst ønske at jeg greide det) klarer nå til en viss grad å kontrollere det litt, men ikke alltid.

har en del gode venner, men ikke alle jeg kan snakke med om det, klarer ikke å tenke på noe som er positivt med livet

.: skulle ønske jeg ALDRI ble født :.

hei. snublet over denne siden, og tenkte jeg skulle skrive inn.
Jeg har vært selvskader siden oktober 2003, og er 14 år. Grunnene til at jeg kutter, er mange og uforståelige. Bestevenninna mi (som jeg er utrolig glad i) har en del problemer og har det jævlig, også får jeg dårlig samvittighet fordi jeg føler jeg ikke er god venninne. Har i tillegg veldig dårlig selvtillit.
Ellers kommer jeg fra en god familie og har en del venner som bryr seg om meg, et par av dem vet om kuttinga.
Kaninen min døde for en uke siden, og hun var en kjempestor personlighet som jeg var kjempeglad i. Døden hennes fikk meg til å gå i meg selv og bestemme meg for at "NÅ! Nå skal jeg få orden på livet mitt!" Har begynt å trene mer, og prøver å tenke mer positivt. Flere av de jeg kjenner uttaler seg om kutting, selv om de ikke har noe erfaring med det.
"Hun er gal i hodet, slicer seg opp på armen jo."
"Man må jo tenke før man kutter. Det fins noe som heter IQ!!
Blir sinnsykt forbanna på disse folkene når de prater om ting de ikke aner hvordan er, og hvordan vi har det.

Vil si til alle som kutter at uansett hvor ille det er, blir det bedre. Jeg har forsøkt selvmord flere ganger, er veldig glad for at jeg ikke klarte det. Går ikke til psykolog eller noe siden jeg har svære problemer med å prate ut om ting..

Heisann dere :)

Jeg går forsatt hos helse söster, jeg er der minst en gang i uka... Tror det hjelper litt, trenger liksom ikke gå rundt å bäre på alt det vonde som er inne i meg helt alene! men nå veit foreldrene mine om det her også, helse söster ringte hjem (med min tilatelse) og fortalte hvordan jeg hadde det og hva jeg hadde fortalt til henne! Foreldrene mine fikk helt sjokk, er sikkert ikke så morrsomt å få vite at ungen sin har det såååå ille at hun sitter å kutter seg når hun föler seg värst... Men nå har det blitt sånn at de banker på döra mi nesten värt 5. min og spörr om det går bra... Og da blir det til at jeg sier "jada" noe det egentlig ikke gjör... Jeg ville ikke ha noe mere oppmerkosomhet, eller noe når jeg fortalte det her, men jeg ville bare få det bedre inne i meg, så jeg slapp å bäre alt det vonde helt selv! Veit ikke helt hva jeg skal gjöre, jeg blir bare värre og vörre... Det var veldig godt å fortelle det her til noen, men har liksom ikke blitt så mye bedre!
Jeg blir så utrolig sur når folk sier til meg: "slutt, det er ikke bra" Hva er det dem tror jeg pröver på?! Men folk som ikke driver med det selv klarer ikke skjönne det! Og selv om jeg klarer å slutte å kutte meg selv en dag, kommer ikke problemene mine til å bare forsvinne! De er der forsatt, veit liksom ikke hvordan jeg skal få bort de, hva jeg kan gjöre for å få det bra inni meg igjen... Livet er et herk noen ganger! Skal nok få det bra igjen en dag, det håper jeg alle dere der ute også gjör ;)

*Mange klemmer fra meg*

heisann.....
jeg har vært innom her ett paar ganger, fordi jeg skriver en stil om en jente som skader seg selv. jeg ble virkelig grepet av det dere skrev, og ønsker dere alle lykke til...
leste igjennom alle brevene deres,og dere har jeg hjulpet meg mye... synes det er grusomt at det finnes mennesker som kan behandle noen av dere så fælt. er helt sikker på at alle dere som skriver inn her klarer å slutte eller bli bedre... dere får tenke på det sånn: bare det å skrive inn her er første steget på å klare å slutte. føler virkelig med dere, selv om jeg ikke har opplevd sånt selv... stå på alle sammen!! dere betyr noe fra meg....
*klem*

hei black dragon. ville bare si at jeg har masse til felles med deg. har hatt selvmordstanker i 2år men jeg går til psykolog og prater med helsesøster og ppt og så har jeg mange andre jeg prater med, men det hjelper ikke meg å prate. det har jeg gjort i 2 år. det virker ikke som noe hjelper, for meg er det ikke noe problem å prate om det, men det hjelper ikke. har bare lyst til å dø nå, vist noen vet noe som kan hjelpe, så si fra! har ikke lyst til å gi opp, er en person som hater å gi opp. jente 16

hei Kristine ... jeg vil gjerne bli kjent med deg. Kanskje det hjelper og snakke om det. Trenger ikke bare snakke og smerte og vonde ting, men kanskje også om hyggelige ting.man må unne seg litt godt en gong i blant:) hvor er du fra da og hva er din mail adresse? vi snakkes da.. Klemmer fra meg

Jeg har lest igjennom alle innleggene her og syntest det er trist at mange har det så vondt. Jeg kutter meg ikke, men har vært inne på tanken. Jeg sliter fælt på skolen og går alltid alene, jeg vet ikke hva som feiler meg. Jeg tenker stadig på selvmord og gråter meg ofte i søvn. Jeg tørr ikke fortelle dette til noen, men er lettet over at jeg fant dere. Det føles som om den eneste grunnen til at jeg lever er for at ikke familien og vennene mine skal bli såret. Lykke til til alle dere her, fra en jente på 17.

hei til alle dere!
ville bare si til dere som skader dere selv; DET ER IKKE VERT DET!! har selv skadet å kuttet meg opp så skal vell ik si så mye!(men jeg har sluttet med det!!) dere aner ikke hvor ondt det gjør for noen som er glad i dere å se at dere skader dere selv slikt... slutt med det tulle, å skade seg selv hjelper ingen!! det er bare en innbilning!! det er kanche vanskeli å slutte med det, men man klarer det om man vil!
ta tak i live dere å gjør noe ut av det!! ta vare på dere selv, det fortjener dere!!
OBS. viss dere forttsetter med det tulle ender det bare opp med masse styr å problem!!(det vet jeg)
hilsen jente på 15, med masse problem, men klarer å hålle seg utenfor selvskading!

Lin:
hadde vært fint det :) men msn adressene som blir skrevet inn blir fjerna...

Hei,hei.. satt her nå å leite itte info om sjølvskading (fordi eg har eit psykologiprosjekt på skulen),og såg alle dåkk som har skreve her, eg vill bare sei at det e tøfft gjort av dåkk å skrive "hemmligheten" dåkkar inn her, å eg e mær enn gla om d e någen som har lyst å skrive t mg både for vennskapensskyld og evt. informasjon(e- mail adressen min står vel her ein plass)eg e ein go lyttar og vet ka dåkk slite med..! =) (red: av sikkerhetsmessige grunner kan vi ikke oppgi kontaktinformasjon på ung.no)

Huff, detta er ikke lett nei... Mange ganger har jeg lyst til å kutte, men jeg stopper meg selv.. For viss jeg kutter meg så kutter jeg bare for hardt/dypt :/ sist jeg kutta tok jeg pulsåra, og måtte sy.. Pleas, ikke gå så langt fram dere andre også! Hvis dere må kutte, så ikke kutt så dypt!! :S livet er blitt så vanskelig!
Klem jenta14

Hei igjen, kan ikke akkurat si at jeg er inni den beste tiden i livet mitt akkurat no... fått ett skikkelig tilbakefall! hele meg bare eksploderte, fikk ett skikkelig angstanfall. så sterkt at eg ikke gikk puste og besvimte.
Alt som sto/står i hode på meg e å ta mitt eget liv.orker ikke å gå hverdag å bære denne smerten, alle de negative tankene om meg selv og alt savn og den intense lengselsen etter lykke.
Søvn er ikke noe jeg får mye av, men sov godt igår etter at psykologen min ga meg noe beroligende og sovepiller.
Men kjenner nå at jeg er kjempe rastløs, å at angsten virkelig tar over kroppen min.
tenker hele tiden på at eg vil kutte meg, men et eller annet stopper meg.
Jeg vil ikke kutte fordi jeg vil ha bort smerten, men heller gjøre det for å dø!
Bli borte, for alltid, aldri mer kjenne smerten min igjen.
har allerede mistet drivkraften min å vet ikke om jeg makter å kjempe meg gjennom flere dager?
En venn av meg døde her om dagen, atter igjen kom minner og bilder fra dem jeg elsket som så brått og tidlig ble dratt fra meg.
tror nok det var det som gjorde at det klikket for meg igjen...
Føler også for å bare være aleine, orker ikke å snakke i tlf med venner eller snakke med mamma.
Vil egentli bare ligge der å se at livet sakte men sikkert forsvinner fra meg, for jeg har ikke makt eller kontroll over kroppen min lengre!
ALLe trenger tid for seg selv, å når foreldre kan merke at noe er gale har de en tendens til å overkjøre oss. Men bare pga redsel og forsøk på å forstå mer hva som forgår.
Når det gjelder å legges inn kan det være en løsning for noen ett par dager, men man skyver bare problemmet enda lengre å det blir hardere å komme igang igjen. Man blir plassert på ett sted der man er omringet av problemer, å de stapper i deg en haug med piller for at du ikke skal kunne reagere på ting.
Det er nesten som at man legger kroppen i ett pausemodus å lar det vente en stund for at du skal komme tilbake med ny kraft og vilje, men det skjer ikke. man er mangen ganger svakere når man kommer ut av det enn når man skal inn!
Når det kommet til dette å være gal?!
Hva er egentli normale mennesker, hele norges befolking sliter med en eller annen form for psykisk eller fysisk lidelse.
Å hva er egentli ett normalt menneske, vil heller si at vi mennesker som har psykiske problemmer da er mer normal enn de som ikke sliter så mye. Ok misforstå meg rett, ble litt feil skrevet men men..
det er også bra at man har noe som holder deg "igjen" med tanke på å skade eller ta sitt eget liv....
kan ikke skrive mer...
vi snakkes en annen dag...
Klemmer fra meg ;)

Fyda, detta var skummelt. Lykke til folka og jobb med det. Det hjelper å jobb med det. engasjer alle dere kan tenke dere kan hjelpe med noe, selvførgelig kan det være vanskelig å snakke om det. Det værste som finnes er foreldre som spør "Du har ikke skadet deg noe i det siste har du?" Det gir hvertfall meg skyld og skamføelse og du er jo tvunget til å svare neida, mamma. Det er mange som kan hjelpe. Det skummleste er att det er herlig å sitte med lightern eller kniven og bare se att det begynner å se stygt ut eller se hvordan du kutter opp når du drar kniven hardt og kjemmpe sakte gjennom.
F***, det var skummelt å se hvor mange på 13-14 år det var her inne. Lykke til, folka ;)

Hmm, veit ikke hva jeg skal begynne med jeg, er så mye jeg har lyst til å skrive ned nå, har så mye som surrer rundt i hodet mitt igjen, blir gal..
Har egentlig hatt en ganske fin dag i dag, men er så utrolig lei av alt og alle... Får nesten aldri noe tid for meg selv lenger, virker nesten som om foreldrene mine ikke vil jeg skal väre aleine lenger, aner ikke hvorfor! Og det er egentilg ganske vanskelig for meg, jeg trenger ganske mye tid for meg selv nå, har ganske mye å tenke på... Veit det ikke er bra for meg å väre for mye aleine, men litt tid selv trenger jeg faktisk, akkurat som alle andre! Lurer på hva som skjer med meg, er jeg syk i hodet mitt?! Kanksje jeg burde bli innlagt på et sinsykehus eller no? Noe jeg IKKE vil i det hele tatt, tror jeg kanskje sa i fra for seint til helse söster, kanskje jeg burde sagt i fra för?! Men jeg klarte det liksom ikke... Ingen tar det her alvorlig nok föles det ut som, det hjelper å snakke med helse söster, men veit ikke om det kan få meg til å slutte å kutte... Det er vaskelig for henne å gjöre noe som gjör at jeg skal slutte med det her, siden vi ikke klarer å finne ut hva det er som feiler meg... Jeg sover jo nesten ikke i det hele tatt om nettene lenger, er så utrolig sliten, men klarer ikke å få sove! Jeg blir så utrolig sur på alle fordi de tror det bare er å legge fra seg kniven å slutte, dem skulle bare vist hvordan det var å bli "avhengig" av det og hvordan jeg egentilg har det nå, ikke mange som skjönner det! Må slutte! Veit det så utrolig godt, men det er veldig vaskelig, noe av det vaskligste jeg har värt igjennom! Er ikke så mye annet jeg kan gjöre i steden får å kutte meg, jeg må liskom föle smerte og se blod... Höres helt sykt ut men... Ja, jeg er syk, syk i hodet mitt, det må väre noe galt med meg... Det er vel ikke normalt å gå rundt å faktisk vil ta livet av seg?? Det her begynner å bli skummelt, vennene mine blir reddere og reddere for meg, og jeg kutter meg mer og mer, har begynnt å kutte meg andre steder også... Men vil ikke såre vennenne mine, elsker dem ovar alt på jord og dem btyr alt for meg! Uten dem, hadde livet mitt bare värt det samme, da kunne jeg like gjerne gå å tatt livet av meg, hadde ikke värt noe vits i å leve da! Det hadde värt bedre om jeg aldri var blitt födt! Sånn tenker jeg hver dag... Men rekker ikke skrive mer nå, skriver en annen dag! :) Klemmer!

hei alle sammen, en stund siden eg har skrevet her inne no. Men eg har hatt mine dårlige dager i det siste. Vil liksom ikke snakke med noen, hadde tatt ett steg videre i livet etter eksen min døde.
Men nå har eg tatt 50steg tilbake, det gjør så forbanna vondt.
Fikk vite igår at en kamerat av meg døde,
det tar liksom ALDRI slutt.
Å det ene dødsfallet minner meg mer om det andre, så eg kommer meg aldri videre..
Eg bare sitter fast her,
heldigvis skal eg til psykolog imorgen. Thank god sier no bare eg!
Jente 13, det er bra at du har snakket med helsesøster, nå er du ett steg videre.
Eg ska til deg at det kom til å bli bedre hvis du snakket med noen.
Om man ikke har mye å si er ett par ord bedre enn ingen.
Ser no her at de sletter mail adressene til folk som skriver inn, kansje for det beste tenker eg!
Men dere kan alltid snakke med hverandre her inne;)
Det vi har denne siden til vettu.
Alltid godt å snakke med noen som vet hvordan man har det, hvordan den følelsen man bærer inni oss er!
det er ikke enkelt å bare legge fra deg en vane, som røyk og ikke minst dop.
Selv om eg vet at det er lik vanskelig å legge fra seg vaner som f.eks dop så blir eg forbanna på venner og kjære som ikke klarer å komme seg vekk fra det.
men det har veldig masse med at eg er beskymret for dem.
Alle disse vanene vi legger oss til er vondt å vende, men man MÅ ha viljestyrke for at man skal kunne ta ett steg videre uten det!
Man får tilbakefall, but so be it!
man må kjempe for å overleve i denne verden.
Ja mangen ganger jeg også bare vil legge meg ned å dø, gi opp, ikke eksistere mer.
Men da kan det være bedre å bare eksister mindre ved å ha litt alene tid.
bedre enn å gi opp for godt, det er nok en mening at vi er her men hvorfor er forskjellig fra hvert individ!
men man har alle sine ting man skal gjøre i denne verden, det er mangen som sliter med psykiske og fysiske problemmer idag. Å det er sykt kor lite hjelp man egentlig får... At man nesten må være for døden for at de skal ta steget fram å hjelpe deg.
Men mangen er heldig å møter de rette personen som kan hjelpe deg videre med det du sliter med.
drar ikke alle under samme kam, men likvel så kan eg si at innefor psykiskhelse er ganske slapp på disse tingene.
Håper hvertfall at dere alle får hjelp å kommer dere vekk fra dette tullet, det er vanskelig men en dag skal man kunne se tilbake til den tiden man hadde det verst å takk for at man sitter her idag etter den harde kampen med å komme seg videre.
Man kan hvis man vil vettu, bare til å stå på sitt å ikke legge seg ned å dø om det blir vondt eller verre.
Vet, lett å si men eg vet hvordan akkurat det der er.
Man klarer det til slutt, men kjempe MÅ man;)
Lykke til alle sammen,
snakkes en annen dag!
Er alltid her for å støtte om det er noen som trenger det! Bare til å skrive til meg her inne så kommer det til å ordne seg:)
Klemmer fra meg @->->--

nå skriver jeg her igjen ja... Litt usikker på om jeg klarer og slutte nå, tror kanskje ikke det, men prøver... Når jeg føler for å kutte meg hender det at jeg skriver en tekstmelding eller noe. Funnet ut at det kanskje hjelper meg å fikle med en kube for å ha noe å gjøre!! I stedet for å bare tenke på at jeg vil ta fram kniven, går tankene gjennom hvor langt har jeg kommet på kuben nå, og hva ossen skal jeg vri den nå? Bare jeg har noe å holde på med.. Det er nok lurt for de aller fleste! og finne ut noe man kan gjøre, i stedet for å la tankene bare surre rundt i hue om at man vil kutte, eller klore eller hva man gjør..
Ps: Anette_90 hadde vært fint å snakke med deg på msn ;) hvis du vil, vet ikke om du har lagt meg til, (red:beklager, men vi må ta bort kontaktinformasjon pga deres sikkerhet) hvis andre vil legge meg til så bare gjør det ;)
> lykke til videre alle sammen!
Nattaklem til alle fra meg ;)
jenta14

e rissa mg md nål pga ein gutt e likt..
dæ va isje nokko bra førr å sei dæ sånn..men e fækk tankan på nokko ainnæ einnj hainj..
hainj kalt mg masse stugge teng så e va ganske deppa ei stund..

jeg er en selvskader jeg også.. har vært det en stund og det er vanskelig å slutte! den første som fikk vite det var beste venninnen min.. det er ca 3 år siden jeg begynte med kutting...
de andre venninnene min fikk også vite om kuttingen min... og hver gang de så et nytt merke på armen min så slo dem meg! de slo meg!!!!
det var for ikke så lenge siden livet mitt ble snudd helt på hodet.. kjæresten min fikk vite om kuttingen.. vi var sammen en stund og han snakket ikke så mye om kuttingen med meg.. men en dag.. en dag så ville han ikke se meg ha det vondt lenger så han ringte til rektor på skolen min og da sa rektor til foreldrene mine at jeg dreiv med selvskading!! det var den jævligste dagen i livet mitt!! mamma behandler meg annerledes og det gjør alt bare verre!

jeg vil gjerne komme i kontakt med flere selvskadere... sånn at jeg har noen å snakke med som forstår hva jeg snakker om.. og jeg vil gjerne hjelpe noen viss noen trenger noen å snakke med! kooz meg!

Ja, nå sitter jeg her igjen da! :) har prata med hesle söster nå, og det gikk faktisk bra :D det hadde jeg ikke trodd! Det hjalp å snakke ut om problemene mine til en som kan lytte og forstå... Håper det går bedre med alle dere der ute, pröv å snakk med noen... lover at det kommer til å hjelpe, kanskje ikke så mye som det gjorde for meg, men det hjelper litt i värt fall, du slipper å gå å bäre på alt det vonde du har inne i deg alenine... Jeg grudde meg veldig til å gå dit forste gangen, syns det var så vanskelig å begynne, men nå går det mye bedre... Jeg skal begynne å gå dit fast (minst en gang i uka) Problemene forsvinner ikke av seg selv etter du har pratet med noen, men du föler deg bedre etterpå fordi du slipper å bäre på alt det vonde som er inne i deg helt aleine... Klarer forstt ikke si noe hjemme, er så utrolig vanskelig! Det kommer nok ta ganske lang tid för jeg klarer å slutte å kutte meg, men en dag SKAL jeg klare det, det vet jeg =)Det håper jeg alle dere der ute også kommer til å gjöre! Men det er såååå utrolig vanskelig, folk som ikke driver med det skjönner ikke at det IKKE bare er å legge fra seg kniven å slutte, så lett er det faktisk ikke... Det er som om vi skulle sagt til en som röyker; Bare legg fra deg röyken å slutt... Tror ikke dem syns det er så lett heller...
Alle går rundt å tror at jeg har et perfekt liv, har det alltid kjempe bra osv... Men det har jeg ikke i det hele tatt, som jeg har sagt flere ganger, går dagene mine opp og ned, noen er bedre enn andre, men sånn er det bare... Men det er så veldig ille på de dagene som er värst, gjör så mye dumt da! Det blir til at jeg stenger meg inne på rommet, vil ikke snakke med noen, bare sitte å kutte meg... Og det er utrolig dumt! Bedre å komme seg ut da, men det går ikke alltid... Jeg kutter meg mest på kvelden, da jeg skal legge meg og da for jeg ikke gått ut... Men sitter å skriver i boka nesten vär kvel og det hjelper også litt, eller så sitter jeg å skriver her, det er fint å vite at jeg ikke er aleine om å kutte meg, men egentlig veldig synn også! Rekker ikke skrive mer nå, skriver en annen dag! ;) Lykke til videre... Koz og klem fra meg!

hei... kjekt du bryr dej siv... føle d e so lett å snakke innpå her, for d e andre me samme problema... jerne lyst å bli kjent me dej siv... å snakke over mail kansje.... opp t dej....? (red:beklager, men vi må ta bort kontaktinformasjon pga deres sikkerhet)

hei alle sammen, jeg er en jente på 13 år, jeg kutter meg selv, å er langt fra fornøyd me d!:( sårene er ikke så dype, men dype nok til å føle smerte, en god smerte! jeg har prøvd å slutte, men er på en måte blitt avhengig.... jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg gjør d, men d har sannsynligvis med pappa og familien å gjøre, pappa vokste opp under harde forhold i østerrike, foreldrewne hannes skilte seg når han var liten, han måtte gå skolen om igjen, moren var dritstreng, han måtte jobbe masse vær dag osv...kan fortsette i evigheter! jeg har gode venner, og også en lærer som jeg snakker fast med, så jeg vil ambefale dette til alle sammen!: ta kontakt å få hjelp, d er ikke sikkert at d hjelper, men dere får snakket ut, å d er deili!:) jeg vil gjerne snakke me andre i min situvasjon, så ta kontakt, så lytter jeg øret:) lykke til alle sammen, klem fra meg!:)

HEi... Jeg har skadet meg i lang tid nå... livet er et rent helvette og jeg føler alt er min skyld... derfor straffer jeg meg selv...Alle blir skikkelig sure på meg for at jeg gjør det... Jeg sier til dem at jeg faktisk har blitt avhengig, men alle bare "pss, Går ikke ann og bli avhengig av det der" de skulle bare vist...DEt er noe med vinteren tror jeg.. for hver vinter blir jegbare utrolig deppa... Og om sommeren kan jeg angre når jeg ser de stygge arrene... jeg har kuttet meg dypt nok til at det ikke sluttet og blø før noen timer etterpå... jeg måtte nesten sy... men det er bre vennene mine som vet det, For om foreldrene mine hadde sett det hadde jeg blit flyttet vekk... jeg er vel familiens sorte får... Hører ikke til her i verden i det hele tatt... noen ganger får jeg lyst og bare ta livet av meg... føles som ingen ryr seg... jeg har prøvd... men det misslykktes....men jeg tror jeg trenger og prate med noen andre som har det samme problemet? så om noen er intresert i og snakke så skriv inn msn add her... jeg opplever helvette nå for tiden og... men jeg kutter meg ikke for kjærsten min går frameg om jeg gjør det..... Klem fortvilet meg 90

Heisann =)

Skjönner dere alle sammen, livet er ikke alltid lett, ikke i det hele tatt...

Nå har skolen begynnt igjen da, helse söster har ikke värt på skloen enda, men måtte bare prate med noen, så jeg prata med läreren min... Det var så utrolig vanskelig, men jeg prövde og forklare hvordan jeg hadde det osv... Og det hjalp faktisk å snakke om det her, läreren min syntes jeg skulle snakke med hesle söster når hun kom tilbake så jeg skal dit i morgen, gruer meg veeeeldig mye, veit liksom ikke hvordan jeg skal begynne! Begynner å tvile på om jeg noen gang skal klare å slutte.. Liker å kutte meg, og det er det som er problemet! Kutter bare dypere og dypere, kjenner det nesten ikke og det er skummelt... Den boka som jeg sitter å skriver i er til stor hjelp, men klarer forsatt ikke la väre å kutte meg når jeg föler meg värst! Lurer på om jeg er syk jeg, gal eller et eller annet! Hvorfor meg? Hva har jeg gjort som må gå igjennom det her? Tror ingen noen gang kommer til å forstå hvordan jeg har det, klarer ikke forklare det ordentelig... Har lyst til å dö, akkurat nå föles det ut som ingen bryr seg, selv om jeg egentig vet at dem gjör det... Orker ikke mere, hadde värt bedre vis jeg aldri var blitt födt, da hadde jeg slippet alt det her... Hadde ikke levd vis det ikke hadde värt for vennenne mine og familien min... Skjönner ikke meningen med livet nå jeg! Som dere sikkert skjönner har jeg en dårlig dag i dag, håper det går bedre i morgen, vis ikke tror jeg ikke jeg klarer å snakke med helse söster... Sitter å kutter meg nå, det er godt, men ja, på en vond måte... Vet det er utrolig dumt, men klarte ikke la väre... Nå er jeg så trött, vet jeg ikke kommer til å få sovne, men legger meg nå, så jeg skriver mer en anne dag! ;)(veit det er rare ö'er og ä'er, sitter ikke på min pc nå)

Hade bra alle sammen, lykke til, ikke gi opp =) Klemmer fra meg =D

folk sa var negativt ment ***

det meste her er riktig.......
jeg er selv en selvskader.....
jeg har brukt en sikkerhetsnål snart i 2 månder...
men nå bruker jeg 1 barberblad....
jeg har egentlig litt lyst på hjelp men klarer ikke be om det eller kan ikke for da skjer det så mye rundt det =O
jeg har sliti med dette i litt over et halvt år det hele begynte med tanker og jeg følte så mye negativt jeg følte at alt det posetive folk var negativt ment... i tillegg begynte hun jeg var bestevenn med å slutte å snakke te meg og vi ble uvenner for å kalle det det... jeg føler at jeg ikke har kommet over det enda..... jeg føler meg deppa hele tiden omtrent mamma spør meg omtrent hver dag er du sliten ? ja svarer jeg og later som ingenting.... men jeg er ikke sliten jeg er deppa.....

jeg hvet ikke hva jeg skal gjøre...en av de gamle vennene mine kom bort og bare begynte å prate med meg, som om ingenting hadde hendt...hun som bare dreit i meg for et halvt år siden lissom...burde jeg gi respons?? jeg er bare så redd at det samme skal skje igjen...at hun ombestemmer seg og sparker meg bort for andre gang=(

Kutter dypere nå...hadde vanskeligheter for å stoppe blodet sist gang...måtte trå til med bandasje...sa i gymmen at jeg ble klort av en katt, bra de trodde det....

Hei (Mej)
du sa du gjerne ville ha kontakt via msn, jeg vil gjerne snakk/ ha kontakt med deg ;) men du ga ikke msn adressa di da, (red:beklager, men vi må ta bort kontaktinformasjon pga deres sikkerhet)
> jente19: har ikke tenkt så mye på akkurat det der, men du har jo rett i det... nå kommer naboen så rekker ikke skrive mere

Hei! Trodde ikke det var så mange som skadet seg selv jeg, men det er det vist! Blir både gla og lei meg av tanken. Da er det jo ikke bare meg! Jeg liker ikke være ensom om ting, og det er jeg jo ikke... på en annen side, det er synd at så mange gjør det.
Selv er jeg ikke 100% sikker på hvorfor jeg gjør det, men jeg greier ikke stoppe!
Vil gjerne ha kontakt med andre personer som også har samme problem via msn/mail. Ta kontakt!
Klemmer

Hei igjen dere! :)

jente 19: Jeg har holdt på med dette i en ganske god stund nå, og prøver selfølgelig å slutte, for jeg VET jo godt at det ikke er bra for meg eller noen andre at jeg gjør det... Hvorfor jeg gjør det er fordi jeg har det så veldig vondt inne i meg at jeg rett å slett ikke aner hva jeg skal gjøre... Hadde det ikke vært for kniven vet jeg ikke om jeg hadde orket mer... Når jeg kutter meg klarer jeg å glemme noe av alt det vonde som er inne i meg og bare kjenne den gode følesen jeg får når jeg kutter meg! Jeg liker å kutte meg, derfor er det så utrolig vanskelig å slutte.. Som jeg har sagt flere ganger; elsker jeg følesen jeg får, elsker å kjenne det verke og blondet som renner nedover armen min... Det høres helt syk ut for folk som ikke fårstår hvordan jeg har det.. det vet jeg fordi før jeg begynnte med dette, syntes jeg det var rart at andre kuttet seg, skjønte ikke hvorfor i all verden dem skulle gjøre det! Men nå gjør jeg det, jeg kutter meg ikke for å såre noen andre, men for at jeg rett og slett skal klare å overleve... Har ikke fortalt noen andre enn beste venninna mi om det her enda, men skal prøve å snakke med helse søster, for jeg skjønner at dette ikke er noe jeg kan forsette med, jeg ødlegger meg selv! Så jo, det er veldig vanskelig, kanskje det ikke var det for deg, men for meg er det noe av det vanskligste jeg har vært/er igjennom... Det er kjempe fint at du klarte å slutte og ikke holder på med dette nå! :) Håper jeg klarer å slutte en dag også!
Jente 20: Ja, nå sitter jeg her igjen da... Er så trøtt å sliten, men jeg får ikke sove, skal finne fram boka mi og skrive litt igjen, håper det hjepler... I dag har jeg hatt en ganske vanlig dag, har ikke hatt det noe spessilet bra, men ikke veldig dårlig heller... Jeg klarer ikke si noen ting om det her til foreldrene mine enda, er ikke klar til det, først skal jeg snakke med helse søster... Er så redd for hvordan dem kommer til å reagere, og vis dem en gang kommer til å få vite det her, kommer dem sikkert til å spørre om hvorfor jeg gjør det, hva det er som plager meg... Men det er jo det som jeg også lurer på, jeg vet ikke hva det er med meg, men har det ikke noe bra liksom! Mange kan jo tro at det er noe med puberteten, men da kan det vel ikke gå så langt at jeg faktisk har lyst til å ta livet av meg noen ganger?! Følesen jeg går med inne i meg nesten hver eneste dag er ubeskrivlig vond og ekkel, dager jeg føler meg værst blir alt bare helt tåkete, jeg blir svimmel, kaster opp, klarer ikke tenke klart, ja, det går helt rundt for meg... Blir for mye liksom, hodet føles som det skal eksplodere og noen ganger for jeg til å med puste vansker... Dager som dette er de dagene jeg kutter meg værst, og de dagene er det ganske mange av, det er så slitsomt...Er ikke så mye jeg kan gjøre med det føles det ut som, men er veldig glad for alle de tipsene jeg har fått... Skrive i boka er noe jeg gjør nesten hver kveld og det hjelper faktisk... :)Men nå er jeg så trøtt så nå går jeg å legger meg, skriver mere en annen dag!!

Klem fra meg!

jeg pleide å skade meg jeg også. Jeg startet med det da jeg var 14 år og holdt på jevnlig i to år. Jeg var sikker på at det jeg holdt på med var "riktig" for meg, og rettferdiggjorde det ved å tenke at jeg fortjente det fordi jeg hadde vært gjennom en voldtenkt.

Alle vennene mine fortalte meg gang på gang at jeg måtte slutte, men jeg bare lo av det de sa... en dag kom en venninne til meg og viste fram armen sin, hun haded kuttet seg selv for å vise meg hvordan andre opplevde å se mine sår. Fra den dagen har jeg aldri rørt kniven igjen... og det er jeg glad for.
Det var først da jeg innså hvor idiotisk det egentlig er å skade seg selv, man kommer virkelig ingen vei med det...

At det gikk så langt før jeg innså hvor egoistisk jeg hadde vært synes jeg er gale.
Jeg vil oppfordre alle som driver med selvsakding til å slutte, jeg holdt på i to år og var IKKE AVHENGIG av det. Det er nå tre år siden jeg sluttet og jeg har FREMDELES STORE ARR...
Tror ikke alle er klar over den smerten man utsetter familie og venner for når man skader seg selv, og hvis man er klar over det... er det vel kanskje grunnen til at man forsatt skader seg?

med vennlig hilssen fra en blid jente som har vært gjennom samme "Dritten" dere snakker om...
Kom meg ut av det... er ikke vanskelig...

Hei Jente 13!
Trist å høre at du har en dårlig dag, de dagene er vonde å stride med men desverre noe man må gjennom:(
Ja din mor merker nok på deg at det er noe som er gale med deg, du trenger jo ikke å fortelle henne alt men si at du sliter litt med ting å ikke vet helt hva som feiler deg. Du har det vanskelig for tiden liksom.
noen ganger så føler man at det å stenge seg inne eller vekk fra alle sammen e det beste liksom, skjønner at du ikke vil snakke med noen!
Du hadde nok godt av å komme deg vekk litt, men kansje det at du reiste vekk og ikke hadde alle tankene gjorde at når du kom hjem så kom alt som du hadde stengt ute mens du var vekke.
Som jeg sa tidligere så er ene dagen verre enn den andre eller bedre.
Jeg tror nok at du virkelig har behov for å snakke med noen ja, selv om det ikke føles slik!
Alle de takene om hvorfor du lever og hvorfor du har det som du har det.
Det finnes nok en grunn til at du er her, du har nok dine plikter som menneske på denn jorden.
Hvorfor du går igjennom det du gjør kan jeg ikke svar på men hvis du begynner til samtale så kan det godt være at du hvertfall får litt mer peilingen enn hva du har nå... Ønsker deg lykke til..

Klemmer fra meg!

Nå har jeg kommet hjem igjen, det var godt å være borte noen dager, borte der det ikke var så mye folk, da fikk jeg litt tid til å tenke på ting, men utrolig godt å komme hjem igjen også! Føler meg ikke bra, nå er det så mye som surrer oppe i hodet mitt igjen, er så sliten, har vondt i hodet og har kastet opp flere ganger, har nesten ikke spist noen ting i dag, har ikke matlyst! Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. Har prøvd å sette meg ned å skrive, men orker ikke sitte stille, tenker ikke på noen annet en kniven nå, åhh, hvorfor lever jeg? Hvorfor må jeg ha det sånn? Hva er det jeg har gjort? Må snakke med noen, men vet ikke hvem, derfor skriver jeg her... Føles som om dere her inne er de eneste som forstår meg! Nå har jeg gjort den dumme feilen, låst meg inn på rommet mitt, vil ikke snakke med noen, samtidig som jeg føler at jeg har behov for det! Krangla med mamma i sta, hun har skjønt at det er noen som plager meg, det er jeg egentlig litt glad for, men jeg vil ikke snakke med henne om dette her, det er så vanskelig for meg! Har lyst til å bare stikke av, men det er ikke så lett... Klare ikke slappe av, jeg blir gaaal, nei, gal jeg jeg nok allerede... Har så lyst til å kutte meg og se boldet renne nedover armen, føle den gode følesen jeg får da jeg kutter meg, prøver å la være, men tror ikke det går denne gangen! Men skal klare det! Jente 20: jeg kan ikke si at jeg vet hvordan du har det, jeg har mistet personer jeg er glad i, i livet mitt, men ikke like mange som deg... Men jeg skjønner at du ikke har det lett nå... Det er mange ting jeg skulle hatt svar på å, men som jeg aldri kommer til å finne svar på! Men lykke til! :) Vi snx! Mange klemmer fra meg!

Sitter her tom innvendig,men likevl sprenger tankene for fult.Ute er det stille,gatelykten lyser ned på en svarte bilen til mannen i gaten over.Eneste lyden som kommer er biler som kjører folk hjem fra byn og katta mi som ligger å maler i sengen ved siden av!
Jeg har gåsehud men vet ikke om det er fordi den kalde vinden sniker seg gjennom det åpne vinduet eller at kroppen min er sliten etter alle tankene.
Jeg har lite på hjerte men mye som vil ut,det er som at noe inni meg skriver av smerte.
Det gjør ubeskrivelig vondt,jeg vet ikke hvor jeg skal gå, hvem jeg skal snu meg til eller hva jeg skal gjøre.Kutting er ikke i tankene mine nå men som jeg tidligere har sagt så får jeg block out rett før jeg kutter meg!
Men det som sprenger på nå er vel redselen...redselen for å miste totalt kontrollen!
Den evige skyldsfølelsen gnager inni meg,tenkt hvis jeg bare hadde gått nedover istedenfor oppover.Ville ikke gutten jeg elsket død fra meg da?!
Er det sant at jeg var skylden til at han døde?!
han ble bare 21år gammel,det er ikke noe alder!
Når jeg satt i begravelsen hans var det som at jeg ikke var til stede,alt var helt tomt!Men tårene ville ikke stoppe.Det var kaldt der inne, å man kunne høre høye hulk fra familie og venner.
Det var vondt,det fantes ingen reddferd i det som skjedde.
Han var jo den snilleste hutt på jord,den fantes ingenting vondt i han.
Savnet er tungt,tyngre enn forventet.
Det setter en sperre, en sperre for å komme seg videre i livet.legge dette bak,finne en å elske.
Ingen kommer noen gang til å ta plassen til eksen ALDRI!
Det står en stor sperre i veien, hvis jeg en gang treffer en jeg blir glad i..vil redselen for å miste igjen gjøre at jeg "kveler" ham!At det kan bli for mye,at jeg tror at det er noe seriøst men finner ut seinere at jeg ikke er klar enda!?
Er man noen gang klar for ting,er det sånn man skal leve.At man skal vite hva som skjer i framtiden,å man MÅ være klar for det hvis noe skal skje.F.eks: du blir garvid,du er ikke klar for det?!Men etter at man har gått med dette barnet i noen mnd i magen tror jeg nok at man føler seg klar.Man skal ikke cære klar for alt,for det er faktisk mening i ting som skjer!
Redselen med tanke på å forallid være ensom og alene. Ingen fra det mottsatte kjønn som kan elske deg,godta,støtte,trøste,dele,forstå,tulle,leke,en å oppleve fine ting sammen med!
Jeg er en skikkelig kose jente, å trenger at folk vise at de er glad i meg,gir meg klemmer,susser,kjærtegner meg!
Noe av det beste jeg vet om,det er ett bevis på at man bryr seg.Mange dyr bruker kroppen for å fortelle og vise sin kjærlighet!
Å hvem sier vel nei til kjærligheten? Noe av det vakreste som finnes på jord.
en ubeskrivelig følelse som gir deg en evig rus.
du klarer ikke å ta smile vekk for det er nesten limt fast der det står.
Hvorfor må da vi mennesker oppleve alt det vonde vi gjør,mening med det ja jeg vet.
Men hvorfor kunne vi ikke blitt sterkere,mer erfarne,voksne personer av noe annet enn vond livserfaring?!
Smerte gir deg en indre styrke, en styrke man ikke vet at man har før den taes frem helt fra ingen sted liksom!
Vi mennesker har noen fantastiske evner som kan brukes til så mangt.
Bare tenk på hvordan vi er bygd,alle måtene kropen fungerer på..Det er jo helt fantasisk egentlig!

For å være helt ærlig så er det mye i denne verden jeg ikke skjønner meg på i det hele tatt,mangen ting jeg gjerne skulle hatt svar på men ikke finner uansett hvor jeg leter,ord jeg skulle sagt men som kommer for seint.
Man vet liksom aldri hva morgen dagen bringer med deg, å det er på en måte skremmende egentlig!
i løpet av de siste 6åra mistet jeg 5 personer i mitt liv som betydde ALT for meg!
Å jeg fikk aldri sagt skikkelig adjø.
Fikk aldri fortalt dem hvor glad jeg var i dem,
å fikk aldri mer se de igjen:*(
Så lov meg en ting,glem aldri å gi til vennene dine at du er glad i dem,også glem ikke familien din!Gå aldri ut dørene midt i en krangel eller der du e sint på en!
Glem aldri å lev idag som at imorgen ikke ville eksistert;)
Peace out Girls..Måtte bare få litt ut av huet!
Natta.. eller kansje godt morgen!
@->->--

Hei(Jente14)
Ja jeg vet hva Bup er, ligger ikke det i fyllingsdalen i bergen?!
Det er kjempe bra at du går der, de er hvist ganske flink der;)
Når det kommer til disse heftene du har fått tilbud om så vet jeg ikke om du gjorde det smart å avvise det tilbude, du kunne sikker bare prøvd det, å om det ikke hadde funket så kunne du bare gitt det fra deg igjen! ¨
Når det kommer til dette med at din mor skal sjekke armen din en gang i bland så KAN det være bra, men det kan oxo føre til at du ikke klarer å slutt av dine egene premisser men pga at din mor skal sjekke hele tiden.Det kan bli en desperat og intens situasjon du havner i til slutt.
Men for all del det er kjempe bra at du har viljen inne med å ville slutte med dette!
Men det ikke mangen skjønner er at det går ikke over på 1,2,3.. å det er mangen ganger at psykologer og leger forventer at de skal bare forsvinne uten videre.. De truer med mangen forskjellige ting som innleggelse, oppvåking osv!
Men mangen ganger kan dette føre til at man blir mer desperat og får en mer inntens lyst å kutte. Selfølgelig er det forskjellig fra person til person. Men det er bra at du har alle de rundt deg som vil hjelpe deg,det kan være godt mangen ganger å ha noen å vende seg til, mens andre dager vil man egentli bare være alene!
Jeg merket bare når jeg hadde kuttet meg så forvanst alle kniver,skarpegjenstander og alle nøkklene i dørene rundt i huset!
Følte meg nesten fanget og uten ett privatliv i det hele tatt.Bare jeg var på bade eller på rommet en liten stund så kom noen løpene ned å lurte på hva jeg drev med!Men min åpenhet har hjulpe meg videre!
Å det hjelper mangen ganger, trengre ikke alltid å snakke kroppsspråk forteller mye om hvordan man har det å hvilke signaler man gir andre!
Jente13: der ser du, det hjelper å ta penn og papir fram, om det ikke hjelper hver gang så reduserer det hvertfall mangen av gangene man vil kutte seg.
Alle har forskjellige personligheter i seg uansett om man sliter eller ikke, man kaller det en onde og snille."djevelen" og "engelen", noen mennesker klarer å bringe fram det verste eller beste i andre.
Men når man selv sliter med problemmer så er det lett for at man splitter personligheten sin i to eller flere, dette er pga alle tanker og følelser man bærer. Man vil kunne skille mellom vonde og bra dager! Å hvis man har en dag hvor man egentli ikke føler det verre eller bedre er disse to personligheten likestilt, mens når man er veldig lei seg eller gla så overveier den ene den andre. Ok litt innviklet skrevet men håper dere forstår.
ja jeg tror at du har kjempe godt av å komme deg vekk litt, det hjelper alltid på humøret!
Ok ikke akkurat den beste dagen å skrive på er litt stressa idag,litt mye tanker selv!
Men jeg stikker helt sikkert innom imorgen en gang å skriver litt mer;)
Kjempe glad for at alle sammen er positive til mine innblikk og ord.Jeg gjør mitt beste, å dere er ikke kvitt meg med det første;)
Kommera alltid tilbake selv om det kan ta dager mellom hver;)

Take care babes...
Kos og klem!

Hei (jente20)
Jeg har sliti med denna selvskadinga lenge, jeg har hatt sånne samteletimer på bupp(hvis du vet hva det er) men jeg skal slutte!! prøve hvertfal, det er ikke lett ass! Men der hos Bupp ville hun dama at jeg skulle gjøre noen hefter og sånt tanke greier om selvskadingen, skal være til stor hjelt egentlig for de aller fleste. Jeg hadde ikke lyst til det, noe jeg ikke vet om var så lurt å avvise. Mamma måtte prate med hun osv.. Jeg ville klare å slutte på egenhånd!! ville slutte selv! Etterhvert kom dem fram til det at jeg skulle få lov til det, hvis mamma kunne få se armene mine med gjevne mellombrom(at jeg ikke hadde kuttet meg i mellomtiden) Jeg føler det at jeg kan takle detta bedre på egenhånd enn å drive med alt det hefte greiene osv rundt det... Var det kjempe dumt av meg å avvise det??? dem prøvde jo et forsøk for å hjelpe meg, som jeg ikke ville.. :/ Kanskje jeg står for mye for meg selv :/ klem jenta14

Jeg så utrolig glad og takknemlig får alle tipsene jeg har fått her inne... I dag føler jeg meg mye bedre enn i går, sånn går dagene min vær eneste dag, i går hadde jeg nesten ikke lyst til å leve mer, men i dag har jeg faktisk en fin dag! Jeg skal klare dette her selv om det selfølgelig kommer til å ta tid! Ja, det jo kjempe bra at ingen av vennenne mine driver med det samme tullet som meg, men det er så vanskelig å prate med noen da, for jeg føler at det ikke er noen som kommer til å forstå meg... Det følses som det er flere personer inne i meg; den ene er en gald jente som virkelig vil klare og vet at hun kommer til å klare det her, mens den andre er en jente som ikke har lyst til å prate med noen, som snart ikke orker mer og skjønner ikke hva meningen med livet er... De to personene bytter på for hver dag som går, og det er så utrolig slitsomt... Som mange sikkert ser på innleggene mine, skriver jeg anneledes for hver gang, noen dager har jeg det helt ok som i dag og andre dager har jeg ikke lyst til å leve mer... jeg skal prøve å ikke tenke så mye på at jeg må fortelle dette til familien og vennenne mine, først skal jeg i vært fall snakke med helse søster... Jeg føler meg ikke tvunget til å skrive her, jeg liker det, elsker å sitte her å skrive hva JEG tenker å føler.... Når jeg er her vet jeg at jeg ikke er alenie om det her, veit at det er noen som forstår meg, at jeg ikke er den eneste som har det sånn og ikke er den eneste som sliter med å slutte å kutte seg... I går kveld satt jeg meg ned å begynnte å skrive i en bok, jeg var så trist og lei og fikk ikke sove... Jeg skrev ned hvordan jeg følte meg og hvordan jeg hadde det og det hjalp, satt med kniven i handa, men klarte å skrive ned alt det vonde inne i meg i stede for å kutte meg... Det her er vanskelig for meg som det er for veldig mange andre også... Jeg vet godt at bare en dårlig dag, kan få meg til å kutte og kutte meg til jeg nesten ikke har følese i armen min... Men en dag skal jeg ha sluttet helt, jeg skal klare det en dag! Jeg er veldig glad for all støtten og alt det du skriver til meg Jente 20, det har virkelig hjulpet meg å snakke/skrive med deg her inne... Det virker som at mabge andre er fornøyd med deg også=)
Skal på bort noen dager, skal på hyttetur med en venninne, så jeg får ikke skrivd på noen dager, men skal skrive når jeg kommer tilbake igjen... Kankskje det hjepler å kommer seg litt bort?! Jeg skal i vært fall prøve å kose meg;)Forsatt lykke til alle sammen :)

Klem fra meg

Hei jente 20. Synes at det er kjempe fint hvordan du opptrer her inne. Godt og vite at det er noen som bryr seg. Sånne som deg skulle det vært flere av:) Stå på du gjør en stor jobb:)Jeg studerer litt pskologi, og har med tiden planer om å bli psykolog. Får tårer i øynene når jeg leser det du skriver:) Klem fra meg @--)--

Me: jeg er nok ikke psykolog, men jeg takker for komplimentet;) Jeg trives med det å gi andre råd og støtte, det er virkelig givende for meg. Hvertfall hvis det fungerer for den jeg snakker/skriver med!
Jente13: Jeg skjønner det kjempe godt at det ikke er lett for deg, men desverre skal det ikke være det heller!
Som jeg sa så skal du ikke forvente å vende dette av deg imorgen, men med tid og stunder vil du nok klare det!
Når det kommer til dette med at du ikke kjenner noen som kutter seg, så er det kansje best. Venner som er i samme situasjon kan lett påvirke hverandre til det negative, men også kan det være en stor støtte i det!
Tenk ikke så mye på det at du MÅ fortelle dette til fam/venner!
Det er bra at du har noe å gå til om dagene som trening!
Når det kommer til dette med at dagene dine bare har forverret seg den siste tiden har vel noe med at dette snakket om kutting har vært i stor fokus når du har skrevet her inne. For man blir automastisk sårbar når man snakker om sånne dype ting!
Men det er også bra og godt å få det ut, men du må heller ikke føle deg "tvunget" til å skrive her inne. Det er noe du føler at du må gjøre.
Venner kan være masete til tider, verre blir det de dagene du ikke har det bra!For du tar lettere ting innpå deg.
Når det kommer til dette med søvnen så er det kjempe vanskelig, jeg har slitt med søvnen i over 5år å prøvd det meste som kan prøves. Verken leger,psykologer vet lenger hva de skal gjøre. Men det er ofte det når man har mangen tanker og man er annspent når man legger seg til å sove så er det vanskeligere å gi slipp på bevistheten og sovne! Det er smart å skrive før man legger seg, penn og papir hjelper for det meste;)
Du må ikke være negtivt til deg selv, som å si jeg vil men tror ikke jeg klarer det! Har man den innstillingen kan man lett feile fortere enn hvis man sier:Jeg SKAL klare det,koste hva det koste vil!
Jeg hadde store problemmer i starten å snakke med fam om dette med kuttingen min, jeg ville ikke at mamma og de skulle se på meg som en "taper", den jeg fryktet mest var min far...ettersom at han kjempet for livet sitt!
men etter at jeg snakket åpent om det så var det mye bedre, men det er selvfølgelig forskjellig fra menneske til menneske!
Jeg kutter meg ikke for at jeg vil, jeg får black out! Å det er skikkelig skremmende, jeg har liksom ikke kontroll. Det kan være den minste tingen som kan føre til at det blacker for meg.
Men har ikke fått dette på en stund, men det har sikkert noe med at jeg er flink til å gå på samtaler osv.
De kan gjøre underverk asså!
Jeg må bare si at jeg er kjempe beskymret for deg, om jeg bare kunne tatt imot deg med åpne armer og kjempet sammen med deg så ville jeg gjort det uten tvil!
For jeg VET at dette er noe som er vanskelig å måtte gjennomgå, men det vi må tenke på er at vi ikke er alene i denne verden som dette. Det kan du bare se her inne;)
Men ofte kan man føle at man sitter helt alene i denne verden med all smerten og sorgen.
Mangen ganger har jeg tenkt med meg selv; Hva har jeg gjort for å fortjenne det jeg går/har gått igjennom.
Men uansett hvor rart det høres ut så er det nok en menning i det!
Den smerten man får etter at man har kuttet seg er en følelse man egentlig ikke kan beskrive, den er god på en vond måte. Å man sitter også igjen med spørsmålet: HVORFOR!
Men desverre er det så mye i livet man har lyst å ha svar på med aldri får.
Neon ting må man bare finne ut av selv, man lærer av feil og erfaring!
Men du må ta den tiden du trenger å snakk med helse søster med en gang skolen starter igjen, ikke utsett det! Det er noe av det verste du kan gjøre.
Få unnagjort den første samtalen å etter det vil nok alt gå sin gang. Noen dager kan man føle at man ikke vil snakke om noe, men ett par ord er bedre enn ingen. Å det vil på en måte ta vekk litt av det trykket du bærer inni deg!
Lykke til Lille venn;)
Husk at jeg er her uansett, jeg svarer deg så fort jeg får muligheten ok?!

Klemmer fra meg@-->->--

Nei, det er ikke lett for meg, som det sikkert ikke er for noen som går igjennom noe sånt! Det er utrolig vanskelig... Lurer på om jeg noen gang klarer å fortelle dette til familien min, det gjør jeg i vært fall ikke nå.. Er så mye jeg går rundt å tenker på, det går helt rundt for meg! Jeg er en person som liker å være mye aleine, men ikke for mye, da blir jeg så rastløs og får lyst til å gjøre mye dumt... Jeg går på et treningstudio, og det hjepler veldig.. Da får jeg noen annet å tenke på samtidig som jeg har det gøy... Helt siden jeg var liten har jeg vært kjempe glad i å trene.. Jeg er også veldig mye sammen med vennene mine, jeg har det kjempe fint sammen med dem, men noen ganger kan det bli for masete, da lengter jeg bare hjem til kniven min... Andre som ikke har det sånn og som ikke er selvskadere syns det sikkert høres helt syk ut at jeg liker å kutte meg og synes det er så forferdeilg vanskelig å slutte... Men sånn er det bare, det var noe jeg ikke tenkte på når jeg begynnte.. Viste ikke at det skulle være så vanskelig å slutte når man først har begynnt... Jeg syns det bare var godt å kutte meg, se blodet renne og kjenne det verket i armen min.. Når jeg kutter meg, glemmer jeg det meste vonde inne i meg, men bare i noen få minutter, etter en stund kommer de vonde følesene mine i meg tilbake igjen... Jeg skal begynne å skrive ned i en bok hvordan jeg har det og hvordan jeg føler meg da jeg ikke har det så bra, i stede for å kutte meg... Vet ikke om jeg kommer til å klare det, men prøve skal jeg i vært fall :) Jeg kommer nok ikke til å klare å bare slutte å kutte meg nå, det tar nok tid, men en dag skal jeg klare det... En dag skal jeg kunne se på kniven uten å føle at jeg vil kutte meg med den! Dagene går opp og ned som hos alle andre, noen dager er bedre enn andre... Men i det siste har de fleste dagene vært forjævlige... Jeg klarer ikke slappe av lenger! Får ikke sove, kan ligge oppe hele natta uten og ha sovet noe i det hele tatt! Men noen dager kan også være helt ok! Det er så vanskleig for meg, jeg har så lyst til å snakke med noen om det her samtidig som jeg ikke har så lyst.. Vet ikke hvem jeg skal prate med, ingen jeg kjenner har dette problemet... Hadde det vært noen andre som også har det sånn, hadde det vært enklere... Får ingen vet hvordan jeg har det, det er så utrolig vanskelig å forklare, vet bare at det må være noen med meg siden jeg har det sånn! Men jeg skal ta meg sammen og snakke med helsesøster, kanskje det hjelper?! =)

Stor klem fra meg! ;)

Jeg har gått innom her ofte og lest, men har ikke lagt noe innlegg før nå.. Det jeg syns er kjempe bra er at dere kan snakke sammen og støtte hverandre:) veldig bra at vi har en sånn som jente 20:) Er du psykolig eller? ta det som et kompliment:D stor klem til alle sammen

Jeg skjønner at alt dette ikke er lett for deg,man ikke er den personen som ikke helt klarer å snakke ut om problemmene sine!Jeg vet hvordan det er å ha den redselen om hvordan vennene/beste venninden din vil reagere.Med det første blir hun KANSJE "sint",men grunnen til dette er fordi hun er redd for å miste deg!Dere har delt mangen år sammen,å det skal skje gjennom godt å vondt.Men ikke press deg selv til noe du ikke er klar til, snakk med helsesøster først.hun vil nok hjelpe deg med hvordan du skal gå fram ang venner og fam. Man blir ofte sårbar når man snakker om ting som gjør vondt.Men det er bra å få det ut,verre om du ikke hadde snakket om det i det hele tatt.Å være innelukket kan føre til verre trangstanker,samt mer deprisive følelser.Jeg vet ikke om du har prøvd å skrive ned i en bok eller noe hvordan du har det AKKURAT I DET minuttet du føler seg verst.Eller med en gang kutte tankene dukker opp!skriv akkurat det du har på hjertet og hva som surrer i hode ditt!Bry deg ikke om det hvor rotete det ser ut bare få det ned!eller skriv her inne...få det ut å en eller annen måte,det letter hvertfall litt;-)
Som jeg sa til deg tidligere ikke press deg selv til noe som helst,jo mer du presser deg jo verre kan det bli!For vis du misslykker en gang så tar du nederlaget så tung ettersom at du har satt høye krav.Begynn i det små,skrive ned,få ut frustasjonen på en eller annen måte.Gjør du noe aktivt?trener,noe sport?? det kan ofte hjelpe med en liten tur der du går å tramper mens du går,frisk luft er bedre enn å stenge seg inne å rommet!Trenings studio,der kan du løpe,sykle eller bokse til du kan verenge alle klærene dine:-) Det hjelper!
Sitt ikke inne å tenk gå ut å finn på noe med venner, selvfølgelig trenger vi alle å ha litt ALEINE tid men ikke for mye av det!
Jeg gjorde en stor tabbe med at jeg låste meg inne på rommet,ville ikke snakke med noen og bare ville være aleine.
Til slutt ble det slik at jeg trakk meg tilbake hver gang det var en liten ting som vippet meg av pinnen!
Det er vanskelig å bare legge vekk en vane,akkurat som røyking du blir avhengig!men har man viljestyrke og tar tiden til hjelp så går alt sin gang!
Men det er oxo noe trygghet i det å kutte seg,du har lært deg å finne en "venn" i kniven/skarpeobjektet.
Du vet at den alltid vil være der å lindre den indre smerten for ett par min eller bare noen sek.
Å det er den "vennen" du må gjøre til avsluttet kapittel.
Vanskelig er det,men mist ikke troen på deg selv. Du vet at hvis du legger dette bak deg å lar det forbli i fortiden, har du mangen EKTE venner som venter på deg med åpne armer på andre siden.
Det er vanskelig for andre å skjønne hvordan enn har det med mindre de har opplevd det selv!
Jeg er den personen som liker å gi råd,lytte og forklare til andre pågrunnlag av min livserfaring.Åpenheten min har ført meg LANGT,noen ganger kan jeg være FOR åpen.Men føler at jeg må være det for at med mennesker skal kunne forstå meg som person. Erfaringene jeg har gått gjennom har skapt meg til den jeg er idag, å det vil den fortsatt gjøre.
INGEN er perfekt,å alle har sine gode egenskaper.Bare man bruker dem på en riktig måte.
Jeg VET med hånden på hjerte at DU Jente13 kommer til å klare deg gjennom dette,om ikke på egenhånd så vil du en gang kunne sitte deg ned å si: Jeg tok knekken på det som prøvde å ta knekken på meg! Å kunne gå videre med ryggen rett og nesen hevet er en god følelse, du vil støte på humper i veien.Men for hver gang du gjør det vil du ha mer krefter og styrke til å komme over de.
Problemmer vil ikke bare forsvinne å aldri mer komme tilbake, stadig nye vil komme.Men hele poenget er at når den tid kommer vil du klare å meste det;-) Trust me on that one!
Keep me update and pleas hang in there;-)
Be stong fo your self before you are stong for eveybody else ok?!

Mangen klemmer fra meg, takk for at du e takknemelig for mine råd og ord.Det er hentet fra hjerte til en sterk jente som deg;)

Snakkes

Jeg ville bare si tusen, tusen takk Jente 20, jeg er veldig takknemlig for alle de rådene jeg har fått, av deg og alle andre... Jeg har lenge skjønt at jeg må prate med noen, men har liksom ikke klart det, jeg syns det er vanskelig å bare begynne å prate om problemene mine og hvordan jeg har det, i vært fall vis det er noen jeg kjenner... Jeg har liksom ikke innsett at jeg er en sevskader enda... Derfor har jeg bare fortalt om dette her til den ene bestevenninna mi... Jeg har kjent henne siden jeg var 5-6 år gammel og siden første gang vi traff hverandre var vi alltid sammen... Hun hjelper meg kjempe mye og støtter meg uannsett, uten henne veit jeg ikke hva jeg skulle gjort... Jeg fortalte om hvordan jeg har det og om kuttene mine, jeg viste henne kuttene på armen min, men ikke de værste, det er ikke noe jeg har lyst til å vise henne akkurat... Men til å med henne syns jeg det er vanskelig å snakke med.. For hun vet ikke hvordan hun skal reagere, som jeg har sagt før blir hun nesten sint, dette er jo noe hun vil jeg skal slutte med og som jeg faktisk prøver på, men som er utrolig vanskelig.. Når skolen begynner igjen etter påskeferien, skal jeg ta meg en tur til helsesøster, kanskje jeg føler meg bedre bare jeg får fortalt dette til noen som forstår meg! Jeg vil ikke forsette å kutte meg, vil ikke ha stygge arr på armene mine, jeg skal slutte, men vet ikke når jeg kommer til å klare det... Sitter å gråter når jeg skriver det her, akuart nå føler jeg at det ikke er noe annet som hjelper enn den dumme kniven (men håper det er feil) Jeg skal fortelle om hvordan det går med meg Jente 20 og igjen tusen takk! =)

lit feil skriving i sparten over, men det jeg mente var at: selv om...... betyr det IKKE at du IKKE har grunn til å føle som du gjør... sånn:)

Jente13:Selv om du har en familie som e glad i deg,venner som er der for deg.Så betyr det ikke at du har grunn til å gå rundt med de følelsene du har!INGEN er perfekt,verken liv,familier,eller venner.
Men det er sant det du sier NOE må jo gjøre at du kutter deg å føler deg tilside satt noen ganger!Det jeg ville gjort hvis jeg var deg, snakke med helsesøster som kan hendvise deg til en barne & ungdoms psykriater.
Forelderene dine trenger ikke nødvendigvis å få vite det, jeg vet ikke hvordan det er med taushetsplikt ovenfor foreldre ang at du går der. men det kan du no snakke med noen på helsesøster kontoret om.Det innlegget jeg skrev var ikke for å vise til folk at de ikke hadde noen grunn til å gjøre som de gjør.
Vi er alle forskjellige mennesker å reagerer på hver vår måte.
Det kan være noe i barndommen din du har opplevd som har først deg her, eller generelt puberteten!
Du er på ett sted i livet ditt der du er fylt med mangen forskjellige hormoner som lett kan få en til å vippe av pinnen.Å det kan ligge så dypt inni deg at du ikke helt klarer å se bilde klart?
a mitt råd og snakk med noen.
om du vil være anonym så syntes jeg at du skal ringe til krisetlf eller noen andre å høre deg litt rundt om hva du kan gjøre og om foreldrene dine må vite det.
Det kan være at du skjule skadene,humøret og problemmene dine så godt at de ikke klarer å se det?!Jeg kjenner verken deg eller fam din men jeg vet en ting å det er at alle foreldre vil det beste for sine barn, om du må til psykolog for at du skal bli "frisk" så tror jeg at de ville vært overlykkelig!
Men seff skjønner jeg at det er vanskeligt å bare si det rett ut til dem.
Så lengen du tar hjelpen litt i egne hender framtil du kan få profisjonell hjelp så kommer du nok mest sannsynlig ikke til å slite med dette i årene framover! Jeg VET at det ikke er lett å bare slutte, men husk: kutting er faktisk ett rop om hjelp.
Når du har prøvd selvmord å det ikke har skjedd, så er det en indre kraft i deg som nekter å la døden ta overhånd.
Å det er rett det du sier, du skal leve for fam,venner osv.. Men glem ikke at du også lever mest for DEG SELV!
Det er tanken på familien min som har stoppet meg fra selvmord,der det har blitt resultat av ett lite kutt!
Men jeg håper at du tar mine råd.
Jeg vil også si at du virker som en veldig voksen jente, en som klarer å ord sette seg, beskrive, og virkelig se tegningen av livet! Ja meningen med livet er å dø, men det finnes en mening med alt det som skjer rundt deg hver dag. Godt eller vondt, det er det som gjør deg til en sterk person. Noe jeg VET at du kommer til å ha nytte av i seinere tid.
Lykke til:) Å håper at du snakker med noen om dette, kansje det ville vært lettere om en psykolog eller fastlegen kunne vært den rette å fortelle foreldrene dine hvordan du har det?!
Fortell meg seinere hvordan dette har gått da ok?!
"I pray you`ll be our eyes and watch us where we go. And help us to be wise in times when we dont know. Let this be our prayer when we lose our way. Lead us to a place, guide us whit grace, to a place where we`ll be safe"

Hei igjen dere=)Etter jeg leste din historie og det du hadde skrevet Jente 20, fikk jeg noe å tenke på... Livet mitt har vel egentlig ikke vært så fært som mange andres, men i det siste har jeg ikke følt meg bra! Jeg veit ikke hvorfor jeg kutter meg, men jeg syns det hjelper... Jeg har en kjempe fin familie som jeg er veldig glad i, og som jeg vet er glad i meg! Hadde ikke jeg hatt så gode venner og en sånn familie jeg har, hadde nok ikke jeg levd i dag! Vennenne og familien min er det eneste jeg lever for nå... Hva er det som feiler meg?! Tenker på det hver eneste dag, men klarer ikke finne det ut! Har vært mye tull og sånn i livet mitt, og selvmord har vært i tankene mine flere ganger... Men har bestemt at sånne tanker skal jeg ikke tenke på mere! For jeg vet at folk er glad i meg, sellom det OFTE føles ut som ingen bryr seg! Skal slutte å kutte meg, det har jeg bestemt meg får, men det er så utrolig vanskelig! Aner ikke hvordan jeg skal klare det, det blir skikkelig tøft... Ja, livet er som er berg og dal bane, noen dager er jeg dritt lei av alt og andre dager kan alt være helt ok, som jeg skrev i det første innlegget mitt! Når jeg skriver dette har jeg en ganske bra dag, og har ikke kuttet meg noen ting, men jeg vet at bare en bitte liten ting eller kommentar, kan få meg til å gjøre det.. Mange lurer sikkert på hvorfor jeg kutter meg når jeg har en sånn fin familie og gode venner, og egentlig har et godt liv i forhold til mange andre! Nesten alle vennenne mine tror jeg har et perfekt liv, men det har jeg faktisk ikke i det hele tatt! Er så lei av at alle skal gå rundt å tror det... Som jeg sa, det går opp og ned i livet mitt, men når jeg ikke har så gode dager som jeg har i dag, blir det ekstremt, kutter og kutter meg til jeg nesten ikke har følese i armen min, jeg ødelegger meg helt! Jeg har det så forferdelig noen dager at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre i det hele tatt, det bare går helt rundt for meg, og det føles nesten som om jeg kommer til å svime av.. Ingen av foreldrene mine vet noen ting om det her, og det skuffer meg nesten litt at dem ikke har skjønt noe.. Men jeg er redd for hva dem kommer til å gjøre vis dem en gang finner det ut! Har så lyst til å finne ut hvorfor jeg har det sånn, hva det er som feiler meg, for noe må det jo være når jeg får sånne tanker som selmord! Håper dette ar noe som går over og som jeg ikke må slite med i mange år...


Ønsker dere lykke til alle sammen:D Håper det går bra med dere alle;) I verden er du bare noen, men hos noen er du hele verden! Aldri glem det! Klem fra meg!

Tyr jente 17:
Jeg skjønner at den tanken du bærer inni deg om at du ikke vil bli som din mor betandig dukker opp, men du er ung å så lenge du får hjelp på noen måte så vil nok livet bli bedre for deg å du vil vokse opp uten de problemmene du har! Kansje de noe din mor har opplevd i voksen alder som har ført til hennes lidelser.
Men jeg skjønner at det ikke er enkelt å ha to mennesker under samme tak som sliter av det samme,det kan fort bli for mye av det vonde. Å man kan lett bli påvirket av humøret til den man lever i hus med!
Egentlig så er dette med kutting ikke en "enkelt" smamtale emne, men d e mangen ganger godt å ha ett sted å komme til hvis man trenger noen eller bare for å skive hva man har på hjerte der og da.
MIN "HISTORIE":
Jeg kunne ønske at det fantes noen ting som dette da jeg var 14år og min far døde av kreft, men eg hadde ingenting rundt meg annet enn psykolog som lå ord i munnen på meg.
Jeg fikk en dame fra Kreftforreningen til å komme på skolen å forklare hvordan jeg hadde det,hva jeg ikk igjennom osv.
Dette ble gjort for at elevene skulle forstå litt hva jeg gjennom gikk å kansje kunne støtte meg eller bare være der som en venn. Men desverre det som skjedd var at jeg ble en "vandrene smittsom kreft" Hver gang jeg gikk mot noen så trakk de seg til siden og vekk fra meg.
Alt jeg ønsket var en klem, et klapp på skulderen eller bare noen ord.
Men jeg gikk og gikk men nådde aldri den klemmen.Livet mitt var over i mitt hode, den dagen vi fikk tlf fra sykehuset om at pappa nettopp hadde sovnet inn påvirket meg ikke noe særelig.
Han hadde vært syk i 1 1/2 år før han døde.Når vi kom på sykehuset så jeg at han lå der,fredfull med ett smil om munnen.
Det var første gangen på 1ÅR jeg så at han smilte.Kreftklumpene i ansiktet hans var bort,
HVORFOR lurte jeg?!Hvorfor kunne ikke de forsvinne FØR han døde da,det var da presten sa til meg:
Kjære lille deg, en kreft lever av kroppens energi, når den energien er borte og kroppen dør.
Vil også kreften dø med,den kan ikke leve i en død kropp!Dagene etter gikk for meg ganske normalt,følte meg litt tom innvendig,men kjente også glede.
Jeg smile og var glad for familien,jeg måtte få mamma tilbake på beina igjen.
Tilslutt klarte jeg det, å hun sa til meg: Hadde det ikke vært for deg jenta mi, så ville jeg ALDRI vært her idag!
Mnd gikk å jeg ventet på at pappa skulle komme inn døren som han alltid gjorde. Det nærmet seg mai, Komfirmasjonen min, huff..det var jo en stor dag i mitt liv. I talen min skrev jeg:
Om eg kunne fått ett eneste ønske i mitt liv,så ville det vært at jeg fikk en liten stund med pappa,bare 5min!!
Jeg ønsket meg den siste farvel,ett kyss og den gode bamseklemmen han ga.
2år hadde jeg ventet på at han skulle komme inn døren, men aldri kom.
Alle de gangene jeg "så" ham når jeg besøkte sykehuset eller var i byen sammen med venner.Jeg var 100% sikker på at det var han, men når jeg så en gang til så innså jeg at det bare var fantasien min!
En dag sa det rett og slett *PANG*,
*newsflash*. Pappa kom ALDRI tilbake,jeg ville ikke se han flere ganger:(
Det gjorde meg VONDT innvendig,hvordan skulle jeg leve livet mitt nå som en del av meg var vekke?!Hvem skulle følge meg ned alteret den dagen jeg giftet meg?!Hva med barna jeg skulle få,de han aldri fikk oppleve.
Tankene svirret oppi hode mitt,det var ett evig kaos!Kuttingen startet FØR pappa døde, å jeg glemmer aldri hva min far sa den dagen min fetter tok sitt eget liv: Hvordan kan en ta sitt eget liv frivilig når jeg kjemper på mitt beste for å være i live.Å den setningen sa han til meg den natten jeg hadde kuttet(selvmord) meg først gangen.Etter det "stoppet" jeg.
Når jeg realiserte at pappa ikke kom tilbake,ville jeg ta mitt eget liv pågrunnlag av at jeg ville møte pappa!
Ville heller være lykkelig sammen med han enn å være ulykkelig uten han!
Jeg gikk hyppig til psykolog,flere samtaler i uken..kuttingen var litt verre,men nå gjorde jeg det fordi det var ett rop om hjelp.
4 gangen jeg kom til psykologen da jeg var 16,truet de med at Neste gang jeg gjor det VILLE de legge meg inn!Tanken kremte meg vekk.Jeg sluttet med det..å fortsatte timene mine hos dem!
Jeg mistet my first love pga kuttingen,han sa noe jeg ALDRI vil glemme:"Hvis du absolutt skal ta liv av deg,kan du ikke hoppe foran bussen nå når du skal hjem?"
Det sårte meg langt inni hjerte,vi hadde vært sammen lenge å han viste hva jeg gikk igjennom, men det jeg tror er at gutter ikke helt vet hva de skal si når en man elsker har det vondt.Samme som foreldre de tyr til sinne pga at de er redd!
Tankene mine videre var:hva blir det neste?!
Å de ordene skulle jeg aldri tenkt,alle jeg var glad i mistet jeg!
Skolen gikk til H......,vennene mine sviktet meg.Å familien skjønte ikke hvorfor jeg var som jeg var!
Med årene begynne jeg å bli mer åpen, jeg sa til mamma når jeg hadde det vondt osv.
Meg og min mor hadde ett kjempe vennskap inntil min stefar kom inn i bilde.I tillegg til dette er min bror narkoman,fra han var 16år gammel brukte han piller og hasj!Men han startet desverre med Heroin,å er idag i en alder av 27 KRAFTIG missbruker!
Fra jeg var 14 fram til nå,har sorgen,smerten,angs,savn osv vært noe jeg har kjempet mot.Til den dagen eksen min døde en kaldt november natt!
Kroppen min tålte ikke mer motgang,skyldsfølelsen vokste mer g mer inni meg inntil kroppen min sa STOPP!
Jeg ble innlagt,som ett tomt menneske.
Hadde ikke mer krefter å kjempe med,tårene bare trillte nedover kinnet mitt, å blikket var tomt rettet mot gresset utenfor.Jeg hadde ikke mer å leve for,men viste at jeg ikke ville utsette fam min for det samme som fam til exen min gikk igjennom og det jeg hadde følt om og om igjen i MANGE år!
Jeg prøvde å bruke mine siste krefter på å komme meg videre,det var tøft..KNALL tøft! Men noe inni meg sa:
Fortsett...det VIL gjøre deg sterkere,men gi det tid.
Å det er akkurat det jeg gjør nå,gir det tid.
Det er vondt forferdelig vondt,dagene er som en berg og dalbane.
Å når de er på verst så føler jeg ikke at jeg vil klare å kjempe mer.
Det er vanskelig å gi slipp på det vonde,når man har bygd opp livet sitt på smerte og sorg.
Men med tiden MÅ jeg bare komme meg videre uansett hvor vanskeligt det er.
Det å gi slipp på to mennesker man elsker mest på denne jorden,å vite at dine ord fortsatt er usagt knyter seg i magen min!
Men jeg VIL klare det,en dag vil jeg se at lyset i enden av tunnelen er sterkere enn hva det noen gang har vært.
Å jeg vil også si dette,noen mennesker går gjennom masse motgang som knekker dem, mens andre har "mindre" motgang.
Men ALL motgang kan være like vanskelig for hver enkelt person,det er ikke snakk om at den som har vært igjennom mest har det verst. Tvertimot,ett dødsfall,vennskaps tap eller barndomsminne ++
kan faktisk ta mer knekken på noen enn hva andre skjønner!
Vi er alle forskjellige mennesker med forskjellige tålkninger av livet,hver enekelt person har SINN egen måte å reagere på.
Det er AKKURAT DET som gjør oss mennesker unike!
Jeg har vel egentli vært her inne for å gi "råd",men det var godt å fortelle min historie enn siste gang:)
Håper at noen av mine ord setter enn vekke i dere,å at det ikke blir tatt på en negativ måte!
Jeg er som dere,vil dele det jeg har på hjerte mitt!
Tusen takk for deres åpenhet og ønsker dere lykketil.
Glem aldri det finnes mangen mennesker som er glad i deg,noen som beundrer deg,flere som ser på deg som en person som er verd mer enn ord,penger,gaver kan beskrive!
Å jeg mener at i alle mennesker finnes det noe perfekt:)
Natta folkens.
Snakkes! Å igjen tusen takk;)

Hei!
blir så trist når jeg ser folk helt med i 10års alderen her som skader seg. men dere skal vite at dere ikke er dømt til å være selvskadere for all tid av den grunn!!
jeg har selv vært selvskader i ca2 år. ville absolutt ikke at noen skulle se arrene, det var noe jeg kun gjorde for min egen del, for å på en måte lette litt på trykket. har alltid vært veldig kritisk til meg selv og har slitt en del med spiseforstyrrelser.
har funnet ut nå at det eneste jeg egentlig ønsker er noen å betro meg til, noen som bryr seg. har alltid vært veldig sånn, spesielt i forhold til voksne mennesker, lærere f.eks. og gikk ofte og "drømte" om at noen bare skulle komme bort og spørre hvordan det gikk. det var det aldri noen som gjorde, alle trodde vel bare at jeg var forferdelig stille og skjenert av meg. Nå begynner skolearbeidet og gå til dass også. gikk ut av ungdomskolen med bare toppkarakterer, men nå har jeg bare 3ere og 4ere. hvorfor er det ingen som skjønner at noe er galt da. har sett de forskrekkede blikkene til mennesker jeg kjenner når de har sett arrene ved uhell og slikt, men ingen gidder å bry seg.
Sorry at jeg babler i vei på denne måten, men tror det er veldig sunt for oss selvskadere å lufte litt tanker og slikt.
til alle: hvis du får lyst til å skade deg, gjør noe annet: ring en venn, skriv i en dagbok, jogg en tur, legg deg ned og tenk; hvis jeg virkelig har lyst til å skjære meg om en time så gjør jeg det, men bruk den timen godt til å tenke deg om først.
take care og ta vare på dere selv. prøv å lev et liv som dere kan være solte av i ettertid, hvem vet hva morgendagen bringer...

hei igjen kristine, har lidd en del av depresjon selv men har kommet meg over det delvis.. og det er jeg gla for,men det skal mot til. det er godt, med man må virkelig jobbe for å få det til.. tenke masse på deg, synes at det er vondt å tenke på at du har det sånn. jeg er selv 18 år, og du skal vite at om du trenger noen og snakke med eller noe så er jeg her:) du kjenner meg ikke, men som sagt har jeg vært litt i samme klemma som deg. ta vare på deg selv. klem siv

hei siv... jo psykologen tar d me alvor... snakka masse om d... men i bunn og grunn kan han egentli ikkje jere so masse, for d e 'hjerna' mi som betemme ka ej jere.... og av og t tar tankane overhånd.... live e absolutt ingen dans på roser.... lide av depresjon... hatt d et år no... og e lei å sliten av live... veit ikkje ka ej skal jere.....

hei Kristine, jeg skjønner godt hvordan du har det. Det som er så synd er at hvis du går til pykolog burde han ta deg på alvor, selvskading er en alvorlig sak som dere burde få all hjelp og støtte til slik at dere en gang kan klare og overvinne dette. Livet er ikke en dans på roser. Jeg tenker på dere alle:)

grunnen til at ej skjære mej e nok at ej vil ha den indre smerta ut... for å sleppe alt d vonde inni, og heller få det ut... men d går ei lita stund, så kjem den vonde følelsen tilbake....

hei alle der ute. sjølvskading e ikkje bra seie alle. ej høre folk seie d, men alikavel fortsette ej å skjære mej. d bere sjer. føle at ej ikkje kan kontrollere d. går t spykolog, og d hjelpe litt, men av og til skjære ej mej alikavel. skulle ønske noken rundt mej virkeli viste korleis dette føltes, for d e enklare å snakke om d med ein person på sin egen alder, som sjønna....

hi alle sammen. skjønner veldig godt at det er vanskelig og slutte med noe man har blitt helt avhenig av, men det er viktig at man er så tøff å prøver og oppsøke hjelp. HAr gått en del hoss psykolog selv, men ikke på grunn av dette, de er flinke og vet hvordan de skal takle dette. Det er viktig og få hjelp så tidlig som mulig.slik at dere får sjansen til og nyte livet, uten og ha det vondt. Det hjelper og snakke om det.

Jeg kutter meg fordi jeg har opplevd forskjellige ting i barndommmen min og de siste årene. Godt å kutte,føler at 10 kg blir løftet av skuldrene mine og det føles godt å få ut aggresjon og følelsene på en mmåte. Går til behandling hos psykiater og lege,men synes ikke det hjelper,gjør egentlig alt bare verre. Tenker mye mer enn før,og det er ille.. hehe. Noen som vet om man kan bli tvangsinnlagt pga alvorlig kutting hvis man er 18? klemmer

angel.det er nok ikke lett for samboarn din,han føler seg sikkert hjelpesløs å skjønner ikke hva du går igjennom...råd har ikke jeg,men vill bare aat jeg vet hvordan du har det på et vis....

jente 20, jeg begynnte nesten å gråte når jeg leste det du har skrevet..var vel det med å gå inn i seg selv.har så lyst til å kunne bli "normal" men jeg er redd jeg vil knekke helt hvis jeg går inn i meg selv...ble nesten desperat i sta,fant ikke tilbake hit...:( jeg vet ikke om jeg egentlig kan finne problemet mitt..tror det var no som skjedde da je var liten som har forusaket dette.men man vet jo aldri.har ei mor som har angst for no a ikke vet å deprisjon...er ikke lett å leve med hu akkurat hell,å jeg er så redd jeg skal bli som hu!prøvd å ta livrt sitt har a gjort en del ganger å..kanskje jeg har arvet det..: jeg er så lei av å gråte uten å vite hvorfor..jeg ødlegger sikkert forholdet til typen hvis jeg ikke skjerper meg,prøver å holde maska da han er i nærheten selv om det er han,han forstår jo det ikke heller.da er det godtå ha dere her å kanskje kunne prate med=) klemmer

jeg leste det alle dere andre har skrevet,og jeg har jo da funnet ut at jeg ikke er alene.Det kan hjelpe å skaffe seg en brevvenn som man kan skrive til når man ønsker det.Men det burde være en som har det likedan som deg.For når man er i en vanskelig situasjon så kan det være lett å føle at man klager for mye,og at folk ikke forstår en.Selv møtte jeg veggen i en alder av 20 da jeg begynte på skola igjen etter noen pauseår.Jeg har alltid skjønt at det har vært ett eller anna rart med meg.Jeg er så forferdelig redd for å bli erta og baksnakka og sånn hele tia.Jeg takler ikke press eller kritikk.Skola har gått i do,og jeg funderer på hva jeg skal gjøre med livet mitt.Jeg har aldri hatt lyst til å dø,for jeg har folk som bryr seg om meg.Men jeg sliter med panikk-angst,sosial fobi og har hatt en depresjon.Jeg har gått på antidepressiva i litt over en mnd nå.Det hjelper på humøret hvertfall..Men er det noen som har ett råd til meg ang.samboeren min.Jeg har fortalt hvordan jeg har det..men jeg tror kanskje ikke at han forstår meg..Han sier at det sliter på han når jeg gråter og har det vondt..

Hehe, neida gutt 14 det er nok ikke derfor, syns ikke dere er jævlige mot oss jeg da, ikke noe vits i å føle deg skyldig;) prøver å slutte men det er ikke lett når man først har begynnt med det!

...med å skade dere selv. prøv med en hobby. det hjelper. ellers er musikk en god trøst når alt er helt jævlig... ;(

det er visst flere jenter som gjør dette enn gutter... er det fordi gutter er helt jævlige mot jenter??
håper virkelig ikke det... føler meg skyldig... prøv å slutt!

Enkelt å greit... Meningen me livet er å dø!! (noen som lurte på det) Å skade seg sjøl er jo abslutt noe man blir avhengi av til slutt... Man greier ikke å kontrollere det.. I mitt tilfelle så hjalp det ikke å få noen andre inn i bildet... Dah blei alt bare mye værre... Det er noen som tror at hvis man bare prater om det blir det bedre... er ikke sant det dah

Denne siden hjelper meg veldig, liker å sitte å skrive ned det jeg tenker å føler, det hjelper meg og jeg føler meg ikke like trist... I dag var jeg hjemme fra skolen, var får mye å tenke på, har blitt syk.. Er så kvalm, slapp og orker ingen ting.. Måtte ha en dag til å slappe helt av og tenke på hva det er jeg egentlig driver med... Jeg skjønner ikke helt hvorfor, hvorfor må jeg og mange andre ha det så vondt?! Hva er meningen med livet da? Hva er det som feiler meg? hva kan jeg gjøre for at det skal bli bedre? Har så utrolig mange spørsmål og tanker som surrer rundt i hodet mitt.. Jeg blir gal og som sakt snart orker jeg ikke mer! Akkurat nå føles det ut som kniven er bestevennen min og hjelper meg når jeg har det ekstra vondt, vet det høres helt syk ut, men sånn føles det inne i meg.. Ja, Chris og jente 20 jeg vet godt at det ikke hjelper å stikke av, fordi problemene mine føler etter meg uannsett hvor jeg går... Men jeg kunne ønske jeg bare kunne stikke av, men inni meg vet jeg jo at det er umulig! Prøver å slutte å kutte og skjere meg selv, men det er ikke lett, og det vet jo dere som driver med det.. Så fort jeg føler meg trist og lei tar jeg fram kniven og kutter meg, og det hjelper, men ja, dessverre bare i noen minutter! Det er liksom ikke så mye jeg kan gjøre som hjelper like mye som kniven, men ja, skal prøve å skrive ned hva jeg tenker og føler i stede for å kutte meg da jeg føler meg værst! Men det er ikke bare bare å slutte, det er utrolig vanskelig.. Fordi jeg også liker det, fordi jeg elsker følesen som jeg får når jeg kutter meg, men jeg skader meg selv og for stygge arr! Klem fra meg som er lei av livet mitt!

hei igjen ja... etter jeg var veldig uheldig å kutta over pulsåra (fordi jeg tok for hardt, det var ikke gøy!!)har jeg bestemt meg for en ting... Jeg skal slutte!! Men det er vanskelig, vet ikke helt ossen jeg skal klare det, hva jeg skal gjøre når jeg føler at jeg må.. :/ men jeg skal klare det... Er det noen som har noe bra tips?? jeg vil slutte, samtidig som jeg ikke vil :/ klem jenta14

Jeg kutter meg selv...jeg startet da de 4 bestevennene mine bestemte seg for å diche meg på ungdomskolen=( jeg fant en skalpell og kuttet sår, de var ikke dype, men det var mange...hele armen var rød. Dette gjorde jeg et par ganger, før jeg sluttet, for ting ble bedre, trodde jeg. Etter en stund skjedde det enda mer crap, og jeg fant skalpellen jeg hadde gjemt bort, og begynte på nytt, men nå vil jeg ikke slutte. Jeg kutter dypere enn første gang, men alikevel, ikke så dypt at blodet renner. Det kjennes som om jeg får tilbake følelsene etter alt som har skjedd...

Jeg har en vennine som skader seg selv..
Men vi alle prøver å hjelpe henne alt vi kan.. Men nå har jeg begynt med det selv... brukte en kanyle spiss sist.. Det var egentlig godt.. jeg følte meg fri..
Vekk fra alle gutter som sa at de hata meg.. vekk fra alt mase.. bare lå der.. med blod rennende nedover armen...men det værste var at venninene mine merket det.. jeg sa at det ikke var meg.. sa at det var katten min.. men tror ikke de trodde så mye på det.. Er glade i dem men klarer ikke å si det... Fra jente 15

meg igjen
eg er både enig og uenig med jente20 og 14
de kan bli harere for noen når di kommer i kontakt med andre men noen får de jo bedre av å snakke med andre så eg ville bare si de!!!

eg har også skadet meg selv med storebroren min sin lommekniv. eg jore det for eg hadde de veldigt tøft. eg sleit på skulen. og hver dag jikk eg på noe etter skolen så eg bejunnte å skade meg selv men eg har heldig hvis klart å slutte men eg tenker mange ganger på å bare skade meg bittelitt men eg klarer å motstå det men de er tøff!!!!!!!

Hei igjen dere.Du jente 13.Hjelper ikke stikke av.Har prøvd sjøl flere ganger.Bra at du skriver her synes jeg.Det kan hjelpe å skrive vekk smerte og annen dritt har jeg hørt no sted.Lat som penn er kniven, og notisblokka huden,og skriv ned hva demonene sier. :} Du jente 20.Mye jeg kunne skrevet her,men jeg tenker det,og Vips så har du skrevet det og trykka enter.Så har du aldri møtt noen som meg,det går vel kanskje?.Lurer litt på hvem du er.Så til no helt annet.Håper det ikke blir sensurert her da.Brøt armen her om dagen.Satt på sykehuset og venta på operasjon da jeg spurte en pleier om.Nei jeg kan ikke skrive det.La meg heller bare si at den pleieren hadde peil på psykologismerte.Prates siden.

For å være helt ærlig så har jeg vel egentli ALDRI kommet over en gutt som kutter seg, ikke bare det at jeg vet om mangen jenter som kutter seg men også skader seg selv psykisk mer enn fysisk!Jente13: Jeg vil bare si til deg at det ikke hjelper å reise vekk fra noe for det forfulger deg uansett hvor du går eller vender, å noen ganger så kan det være verre en å håndtere problemmene mens de er der. Selvfølgelig kommer dagene til å være som en berg og dalbane. Men det du kan forsikre deg om er at det er mening at du skal være her liksom. Selv om det noen ganger har føltes lik så gir ikke kroppen din opp. Det er noe inni deg som fortsatt kjemper hardt for å klare seg. Å jeg vil at ikke bare du men alle andre her inne skal prøve litt hver dag og "grave" litt dyrere i seg selv! Man kan mangen ganger være overasket over hva man finner langt der inne bak det vonde!Som vi sikkert alle gjør så setter vi en maske på oss, men jeg har merket at jeg faktisk får en bedring i humøret mitt når jeg virkelig setter på en maske å smiler og ler så mye eg kan. Jo lengre eg gjør det desto bedre føler jeg meg?! Noe rart med det der... men men!Det er sant at det smerten man får når man kutter seg eller skader seg selv er mye bedre enn den evige smerten man bærere inni seg. Men det som er problemet er at den psykiske smerten kun forsvinner ett par minutter så er det tilbake til det samme gamle på en måte. Det er derfor man lett kan bli avhening av dette, for trenger mer og mer smertefrie psykiske følelser.Det er en sykdom som er veldig utbredt og jeg mener at helsevesenet burde tatt mer tak i, for det er mangen vi mister HVER dag pga akkurat denne sykdommen. Det gjør meg vondt dypt inni hjertet! Take care people;)

Jeg har det også veldig vanskelig..Men jeg har ikke begynt å liksom..kutte meg..Jeg bare klorer meg selv med neglene mine..Da blir det ikke arr..Bare røde merker..Som forsvinner etter noen dager..Bare kjæresten min som vet det..Det føles liksom bedre å klore seg..Det er bedre å ha fysisk vondt enn psykisk mener nå jeg...Har ikke gjort det så mye..ett par mndr..

Åhh, jeg er så utrolig lei av alt nå, orker seriøst ikke mere snart... Armene mine blir værre og værre, har fått stygge arr av kuttene mine.. Har så mye å tenke på, snart eksploderer vel hodet mitt... Nå er det vel 3.gang eller noe sånt jeg skriver her, liker det, godt å vite at det finnes andre folk som meg, men velidig trist også! Synn at det er så mange unge som har det sånn... har så lyst til å bare reise bort, bort fra alt og alle, bort fra alle problemer og beskymringer... Klarer ikke prate med noen heller, ingen skjønner hvordan jeg har det, bestevenninnen mi blir nasten sint fordi jeg gjør det, men det hjelper meg ingen ting... jeg liker å kutte meg selv fordi det hjelper meg, elsker å kjenne smerten og blodet som siler nedover armen min! Da klarer jeg å glemme alt det vonde som er inne meg og bare tenke på den gode følesen jeg får da jeg kutter meg..! Håper det går bra med dere alle sammen, ikke gi opp;)

jeg er som dere...har ikke gjørt det på ei stunn nå men tankene streifer dit hele tiden..husker ikke hvorfor jeg begynte!men jeg har forstått for lenge siden at det var for å gjøre en psykisk smerte fysisk..jeg ssynes dt er herlig da smerten kommer å alt anne av smerter å vondhet forsvinner.mange rundt meg har opptaga det og søstra mi prøvde å prate med meg om det og det syntes jeg var pyton!kjæresten min forstår meg ikke og trekker seg unna da følelsene tar overhånd,men det er jo da jeg trenger han mest å da blir vondt værre...utrolig bra at dem har laget en side for sånne som oss syns jeg.godt å kunne prate med noen som forstår.

hei jenter.Må vel kunne si det da de fleste selvskadere jeg har møtt er det.Er en gutt på 34!!Jeg begynte å kutte meg i 10 ars alderen pga et helvete hjemme.Ingen merka noe på skole eller andre steder.Gikk bare rundt med ei maske og fikk alle til å le da jeg ikke var alene.Ellers gikk speider kniven flittig da hue mitt eksploderte som værst.Jeg visste ikke om noen andre som kutta seg.Tror ikke det var så mange selvskadere på den måten da?Da jeg ble 18 begynte jeg å tattooere meg.Fikk faktisk mye hjelp av det.Slapp liksom tenkekutte sjøl da tattoonåla starta.I dag derimot tar jeg bare en tattoo om jeg vil pynte meg.Dette er ingen oppfordring til tattoo selv om det hjalp meg.Arrene i hue er der fortsatt de,men jeg oppsøkte hjelp hos psykdoktor.Det hjalp det og.Så snakk med noen.Kniven hjelper ikke på psyken ,og den ødelegger kroppen. Tar en tur innom siden.Klemz

Jeg er helt enig med jente 20. Vi bør ikke ha kontakt via msn, for da kan ting bli vondt verre.. men er det sånn at det er bare jenter som skader seg? jeg hører aldri om noen gutter som gjør det.. klem fra meg

Først av alt så skal eg si at på en måte så overasker det meg at det er så mangen som har lagt inn innlegg her,å det verste e vel at det er så mange unge mennesker som skriver inn her! Jeg skjønner at dette med selvskading bare blir mer og mer utbredt. Å jeg vil si til Elisabeth, når det kommer til dette med at vennen dine oxo kutter seg så tror jeg det har ganske mye med at de vil stille seg på lik linje med deg,luret på hvordan DU føler det når du gjør det,å nesten vise sympati til deg! Jeg hadde en venninde som også kuttet seg hver gang hun så at jeg hadde gjort det,dette gjorde ikke ting noe bedre for meg i det hele tatt. Selv om noen kutter seg pga du gjør det, betyr det ikke at de vet hvordan du har det inni deg eller i det hele tatt vet hvordan de skal takle en situasjon som dette. Om en venninde av meg hadde sagt hopp så hadde jo jeg søren meg ikke gjort det. Hva er det som skjer med mennesker der ute?!Vet de ikke hvordan man skal hjelpe andre?!? Det er trist og tenke på at man ikke vet lengre enn det, det gjør meg rett og slett vondt. Så må jeg bare si til Jente14 som lurte på om hun var selvskader, ja lille venn desverre er du nok det.Selv om DU føler at det ikke er noe ille og gjøre det eller at det ikke er mye du har gjort det. Den dagen du tar en skarp gjenstand og kutter deg pga smerte,følelser,tanker eller bare gjør det uten at du vet grunnen så er du en selv skader. Det ligger i ordet SELVSKADING! Det er en forferdig vondt og ekkel sykdom,å det er vanskelig og vende vonde vaner. Men vi må bare være åpen om det å vite som man ser på denne siden, IKKE er alene i denne verden om dette!Noen ganger så kan faktisk det å ha kontakt med andre som er selvskadere gjøre ting som er vondt verre,jeg sier det ikke med sikkerhet men av egen erfaring. Jeg hadde kontakt med noen som jeg var innlagt sammen med å innså til slutt at jeg var mer deprimer og følelses ladet etter at jeg hadde møtt/snakket med dem enn de dagene hvor jeg ikke hadde noe kontakt med dem. Det kan bare være at det var slik i mitt tilfelle,å jeg sitter ikke her å sier at dere ikke skal støtte hverandre,men at det er bedre å svare hverandre her inne enn å snakke over msn osv! Jeg vil bare dere beste å er ikke her for å si at dere ikke skal gjøre noe mot det dere føler er best for dere. Men tenk litt igjennom det ok;) Ønsker alle lykke til. Stikker nok innom med ett innlegg av og til:) Take care honeyz... Klem fra meg!

Jeg vet ikke om jeg ble lettet eller trist når jeg ser alle innleggene her. grunnen til at jeg ble lettet er at jeg ikke er den eneste som gjør det. grunnen til at jeg ble trist kan dere bare tenke dere da.. jeg har ikke gjort det ofte! ja jeg er inne i en tøff periode, men jeg vet ikke hvofor jeg må skade meg! selvmord har vært inne i tankene mine flere ganger. og nå er jeg lei av det tullet.. men hei jenter, vi må ikke gi opp! vi har omtrent hele livet forann oss:) jeg vil gjerne snakke med folk..(red:beklager, men vi må ta bort kontaktinformasjon pga deres sikkerhet)

jeg ser det er mange her ute som vil ha en og sankke med! Jeg vil gjerne snakke med noen, er selvskader(skrev inn det første innlegget her) min man adresse er: (red:beklager, men vi må ta bort kontaktinformasjon pga deres sikkerhet) gjerne legg meg til, om det er noen som snakke... ;) klem jente på 14 år

jeg stiller meg i rekken her. Jeg skader meg selv. hvorfor? har ingen anelse! jeg har hatt det vanskelig i mange år, og jeg har rundt tre selvmordsforsøk bak meg. men jeg lurte på om noen her kunne hjelpe meg litt? for jeg syns selv at det jeg driver med ikke er så ille. siden sårene er ikke så dype. men armene mine er fylt med røde, ømme merker. det er noen som veit det og de sier at jeg må slutte, og at jeg er selvskader. men jeg tror det liksom ikke selv, siden, som sagt: sårene er ikke så dype selv om det er mange. er jeg selvskader? Fint om noen vil svare, men hvis ikke så går det helt greit. Er bare glad for at det er flere som meg og at alle kan snakke sammen.

heya!
jeg er en jente som også skader også meg selv,men jeg kan ikke noe for det.synes det er så godt å få ut all smerten og hate,som spiser&tærer på meg innenfra.grunnen til at jeg gjør det har med ting jeg har opplevd oppåver i årene.mistet mammaen min og to søsken,pluss et søsken barn i en brann.og savnet etter dem er stort.har blitt mobbet og plaget for størrelsen og utseeende mitt i minst 5år,de lot meg aldri være i fred!nå blir jeg ikke plaget så mye,men de komentarene og de stygge ordene som ble sagt er som brent inn i hjerte mitt. jeg liker meg heller ikke hjemme,bor sammen me en lillesøster og pappaen min.får kjeft og stygge komentarer som bitch,drittunge,jævla problembarn m.m slengt etter meg hver dag,aldri noe av det jeg gjør er riktig,blir kvalm av å se meg selv i speilet og noen ganger kaster opp når jeg er nedenfor,bare for å kjenne smerten.har også skjert meg et par ganger på armer å bein,kjennes ut som blodet som renne nedover armen slipper alle problemer og bekymringer ut av hodet mitt en liten stund,men har gjort andre ting også..det hender jeg slår meg selv og denger hodet i ting til jeg ikke kan se neste dag fordi ansiktet mitt er fargerikt&opphovnet...
hadde vært fint om jeg kunne fått msn adr til noen som holder på med selskading også!

hei! eg startet å kutte meg slev etter at veninnen min fortalte meg om kuttingen hennes å kor godt det var og slikt.. eg kuttet meg ikke så mye i begynnelsen men i det siste har eg gjort det mye oftere.. har veldig dårlig selvtillit!! kanskje derfor eg gjør det .. vet ikke helt.. skjønner dere alle sammen egentlig.. klemz

Uff, det har går ikke lenger, hele armen min er rød, nesten umulig å sjule at jeg kutter meg...Har fortalt om det til bestevenninna mi, men ingen andre vet noe... Vet ikke hve jeg skal gjøre, har ikke lyst til å leve lenger alt er bare dumt nå, og jeg skjønner ikke hva meningen med livet er vis man skal gå rundt å ha det så vondt! Tror ikke jeg holder ut mye lenger.. Vet ikke hvem jeg skal prate med, tror ingen skjønner hvordan jeg har det! Bare jeg kunne gjort noe med det... Klarer ikke føgle med i timene på skolen, har begynnt å få dårligere karakterer, jeg spiser mindre, føler meg kvalm og har en sånn hodepinne jeg holder på å bli gal av, eller kanskje jeg er gal allerede?! Jeg kutter meg mer og mer, det blir verre og verre for hver dag som går... har blitt helt avhenging... Det har nesten blitt sånn at jeg gleder meg til å komme hjem så jeg kan kutte meg.. det værste er at det hjelper, jeg føler meg bedre når jeg kutter meg...Men dere får ha lykke til alle sammen=)

Huff, æ vilj sei live e etj reint HÆLVETTE.... menj ikke ji opp, d e ikke vært d UANSETT....

jeg skader meg også selv..kutter meg opp med spisse gjenstander..
jeg gjør det fordi at jeg har opplevd noe i barndommen min..Jeg går på Barne-og ungdomspsykiatri..men det hjelper ikke..det værste er at det er mange i rundt meg som også gjør dette,bare fordi at jeg gjør det..det synes jeg blir helt galt..hvorfor skal mennesker ødlegge seg selv på den måten,bare fordi at jeg gjør det? jo,fordi de sier at de er glad i meg..osv..men det hjelper meg ikke i det hele tatt!
lykke til videre folkens! :)

Vel jeg er vel også en av dem som skader meg til tide og utide.Jeg tror det meste har med ett rop om hjelp, at man prøver å si til andre uten ord at man virkelig trenger hjelp. Å de som ikke er åpen om det håper vel inderst inne at noen skal oppdage det,den smerten man får når man kutter seg døyver på en måte den man har inni seg når man har alle tankene og følelsene. For meg er det verst om natten,det er da alle tankene og den ubeskrivelige smerten man bærer med seg kommer fram.Jeg har vært ganske åpen med familien min om det,å det har hjulpet meg på veien.Noen av vennene mine blir sint på meg når jeg gjør det, men det er bare ett tegn på at de ikke vet hvordan de skal reagere.Selvkutting blir bare mer og mer utbredt å som det står lengre opp så kan skinne bedra,det har jeg merket med meg selv.Jeg vet hvertfall at timer hos psykologen hjelper meg ganske mye på vei,jeg vet at jeg har ett sted å gå når jeg føler at ingen andre forstår meg.Fam og venner vet ikke alltid hva de skal si eller gjøre når de opplever at en man er glad i skader seg på den måten.Men noen mennesker føler at det "hjelper" å kutte seg,mens andre er mer den som klarer å snakke åpent om problemmene sine og derfor ikke havner i den knipen man får når man kutter seg.Jeg har selv ikke gjort det på en stund, men vet at en minste ting kan få meg til å vippe av pinnen!Jeg vet hva som er grunnen til at jeg gjør det, jeg har opplevd traumatiske opplevelser siden jeg var ung,å det virker heller ikke som at det finnes en ende på det heller.Det føles nesten som at jeg fortjenner all den smerten jeg har gått gjennom,hvorfor ikke påføre meg enda mer ved å kutte meg?!Nei det er ett tema som kan gå om og om igjen, men jeg tror ikke at det finnes noen konkrete fasit svar på det..desverre!Men jeg håper at dere snakker med deres nærmeste om det,jeg LOVER at det hjelper. OM dere ikke vil det så oppsøk ett sted der man kan være anonym eller der man kan snakke med noen som vet mer profft om det;) Ønsker dere lykke til alle sammen:)

Heisann dere der ute, jeg er desverre ei jente som driver med det samme tulle som dere, jeg vet heller ikke helt hvorfor jeg gjør det, men jeg har en stygg anelse om at det har veldig mye med fortiden min å jøre, jeg har vokst opp sammen med mye bråk flytting hit og dit.. det har vert mye styr, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg måtte bynne med noe tull som å skade meg selv.. for å være helt erlig, så liker jeg det, vennene mine sier jeg må slutte, men jeg tenker, ja jeg mås slutte, men jvorfor det når det er så godt. jeg liker det, men det er fordi jeg føler jeg fortjener det, jeg fortjener bare smerte.. Du får liksom en kjempe god følelse inni deg når du gjør det, ser blodet renner, armen din donker og verker, men alikevell er det godt.. kan ligge våken hele natten for å kjenne på smerten, eller jeg ligger ikke våken frivillig, det er på grund av smertene, men det er godt... Noen ganger lurer jeg på om jeg er syk, syk i hodet... er jeg syk.?.? er det noen som kan ji meg svar på det så jerne send meg en meil, eller legg meg til på msn.. håper jeg kan få sankket litt med dere der ute som har de samme problemene som meg, og som skjønner hva jeg snakker om....

Hadde vært fint om jeg kunne få msn addressen til noen andre selvskadere!=)

Jeg skader meg også, men vet ikke helt hvorfor.. Jeg har ikke et spessielt problem eller noe spessilet jeg sliter med, men jeg har det bare ikke noe bra... Noen ganger kan jeg bare begynne å gråte uten at jeg vet hva det er jeg gråter for, og andre dager kan jeg være kjempe glad og alt er helt bra... jeg kutter meg mer og mer, og det blir bare verre og verre, har ikke pratet om det til noen, ingen vet noe... Jeg kjenner nesten ikke at jeg kutter meg selv lenger, har blitt helt avhengig og klarer ikke slutte... I det siste har det vært ekstremt, jeg føler meg helt forferdelig vet ikke hva jeg skal gjøre lenger, bare jeg hadde vist hva det var som feilte meg... Jeg har kjempe gode venner som jeg sikkert kunne snakket med, men jeg tørr liksom ikke, klarer ikke prate om det...

Jeg ville nok sagt at det meste her er riktig ja, jeg skader meg(med kniv), jeg har tenkt mye på hvorfor jeg driver med det, så ja, jeg sliter jo med noe... men problemet er det at jeg ikke klarer og slutte lenger, jeg har drivi med det så lenge at jeg på en måte er avhengig! det er vel noe du ikke har fått med her enda. Det er mange som sliter med å slutte med det. jeg har snakka med noen andre som er det, og mange av dem som er selvskader sliter med å slutte å skade seg!! Det blir nesten som røyk! man blir avhengig... Jeg har prøvd mye for å slutte, men klarer ikke......(hvis det er noen andre selvskadere der ute så gjerne legg meg til i msn/mail)