Sist oppdatert: 24.05.2012 kl. 23:15
Vennskap (foto: Endre Hesthagen)
Smarties:Er ikke meningen med gym at vi skal legge til oss gode vaner for resten av livet? Eller har jeg misforstått helt?
Gå til diskusjonen
Loading
Spiseforstyrrelser
Skriv ut Tips en venn0

En historie om spiseforstyrrelse


Jente bak et vindu (colourbox.com)Vi har fått denne beskrivende fortellingen om starten av en spiseforstyrrelse, behandlingen av den og veien tilbake til hverdagen uten spiseforstyrrelse. Vi tror det er mange som vil kjenne seg igjen, og velger derfor å dele denne historien med leserne.

Hei! Jeg er ei jente på 14år som går i 9 klasse...


Quiz:
Klikk på www.ung.no/oss/ for å lese helsesøsters svar.
ung.no - offentlig og kvalitetssikret

Jeg fikk spiseforstyrrelsen Anoreksia litt før skolen begynte

, sommerferien før 8 klasse og helt siden da har jeg slitt med det til nå, over 1år siden nå jeg fikk det.
Husker det begynte med at vi hadde vært på ferie på sykkeltur i Danmark. Jeg synes jeg hadde spist så mye godteri på den turen og mye usunt at nå tenkte jeg at jeg måtte gjøre noe. Jeg prøvde mange ganger før i 7 klasse å slanke meg, men sprakk alltid! Men etter den Danmark turen, fikk jeg nok, og tenkte at dette måtte jeg klare, skulle ikke gi opp!

Jeg begynte med å spise 2 knekkebrød med bringebær til frokost

, tror jeg, vertfall som jeg husker.. Jeg synes det var kjempe lite i forhold til det jeg var vandt med! Jeg holdt meg unna godteri og sånne ting, det var kun aktuelt i helgene.

Når første skole dag i 8 klasse begynte, begynte jeg med 1 knekkebrød med skinke til frokost

, og 1 knekkebørd med skinke til lunsj og litt middag. Skeia ut litt av og til med godteri og chips, var ikke så nøye på det da. Jeg gikk ned i vekt, og jogga 2-3 dager i uka + 3 dager gym på skolen og sykling til skolen (3km). Så hadde pappa bursdag, og det var oktober. Jeg spiste godteri da, og neste dag fikk jeg helt panikk! Følte jeg spiste for mye. Jeg kutta helt ut godteri, og spiste nesten ingenting da. Det var da jeg begynte for hvirkelig alvor. Jeg trente vær dag og spiste nesten ingenting, og null godteri! Ville ikke i bursdager, kun på kino for da kunne jeg kaste godteri under kino sete og late som jeg spiste, for ingen kunne se det i mørket.

Jeg gikk ned og ned i vekt.

Jeg så ingenting til 47, 46 , 45, 44 tallene, plutselig veide jeg 43kg og hadde tatt av meg 10kg på ca 2 mnd.DVS at før veide jeg 53kg. Jeg var så stolt!

Det var i begynnelsen av November. Og jeg hadde tatt av meg enda 2 kg til og veide 41 kg.

Mamma ble bekymret, og læreren min som hadde vært i sivilforsvaret i 3uker hadde fått helt sjokk da han hadde sett meg hvor tynn jeg hadde blitt.
De ringte hjem og spurte om det var noe galt. Mamma fortalte alt sammen. Hun snakket også med Helsesøstera uten at jeg visste noe som helst. Plutselig sa mamma det at jeg skulle til legen, for undersøkelse, og jeg visste ingenting om at det var noe med min slanking, jeg trodde det var noe med eksemen min som jeg har. Så jeg tenkte ikke stort på det.

Da jeg kom dit, så han hvor tynn jeg var.

Han spurte masse spørsmål. Og jeg måtte veie meg. Du skulle bare visst hvor sur og irritert jeg var på mamma i det øyeblikke, og viste henne masse sure blikk mot henne. Så sur jeg var!
Han fortalte masse om hva jeg måtte spise og sånn, men det eneste jeg tenkte på var "Ikke spis, ikke spis, ikke spis!"

Jeg skulle komme tilbake om 3 uker, for å sjekke vekta.

Men jeg forsatte, og forsatte. Og jeg gikke enda mer ned i vekt.
Det var desember og det ringte inn til samfunnsfag time på skolen og da jeg skulle finne bøkene mine i hylla og reiste meg opp svimte jeg plutselig av. Jeg så ingenting, så bare lilla og til slutt bare sloknet jeg og husker ikke stort hva som skjedde. Var ikke så lenge vekke, før de fikk liv i meg. Så bare mange rundt meg. Jeg var helt okei da jeg voknet, drakk litt vann, men nektet og spise en banan som læreren min spurte om. De fleste i klassen merket også at jeg spiste lite og de kommenterte ofte over at jeg aldri spiste, til og med gutter.

Mamma hadde gjemt vekta hjemme, for legen hadde sagt det ikke var lurt at den var i hus.

Så etter ukene som hadde gått, skulle jeg veie meg hos legen igjen. Da jeg veide meg der, veide jeg bare 35kg og jeg hadde tatt av meg 6kg på 3-4uker. Han sa jeg hadde en så farlig lav vekt i forhold til høyden min at jeg måtte sendes til BUP (red. Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) fordi jeg forsatte å nekte å spise. Jeg tenkte ikke de ville hjelpe meg de på BUP, for jeg var jo ikke noe tynn? Tenkte de så på meg som normal og at de ikke ville ta dette alvorlig.

De tok blodprøve av meg også.

Jeg hadde mer jern i kroppen enn det kroppen trengte, som tydeligvis ikke var bra. Jeg hadde lavt blodsukker, blodtrykk på 91 og kalsium, kalium var også var farlig lavt. Jeg hadde masse avfallstoffer i kroppen som kunne føre til benskjørhet om det ble der for lenge. Så jeg ble innlagt for å få det til å økt litt, men var ikke mange dagene. Jeg ble livredd, men det gikk ikke opp på vekta.

Jeg kunne ikke ha gym på skolen, måtte minst opp 5-6kg før det.

De laget en kostholdliste som jeg måtte følge. Tok mange måneder før jeg fulgte den 100%. Gjemte mat i lommer, kastet ut av vinduet, skyldte ned i do, gjemte i sokkene mine, gikk fra bordet med masse mat i munnen og spydde av og til opp maten igjen.

Etterhvert som tiden gikk, ble jeg bedre.

Jeg la på meg, og ble friskere og friskere. Jeg snakket ut med de på BUP, og det hjalp kjempe mye. Det hjalp hvirkelig å snakke med dem, og jeg likte det!

Men når tiden gikk, og jeg kom nermere og nermere den vekta jeg skulle opp til, fikk jeg panikk.

Jeg fallt tilbake og gikk ned i vekt igjen. Jeg begynte å grine når jeg veide 46kg, husker jeg. Så jeg gikk ned igjen til 42kg. Så hjalp de meg på BUP, de sa at nå var jeg en voksen jente, ingen 9åring lenger, ei jente med kvinnelige former! Og det minste jeg kunne veie etter min høyde var 49,5kg.

Hele 8 klasse stresset jeg med spiseforstyrrelsen Anoreksi. Og jeg er enda sårbar.

Den dag idag, går jeg i 9 klasse og veier 50kg med en høyde på 167cm.
Får forsatt hjelp på BUP og er enda forstiktig med maten, teller kalorier og trener. Men spiser såpass at jeg holder vekta.

Det som er problemet nå er at jeg begynner å falle tilbake og noen dager sulter jeg meg.

Jeg føler liksom at lærerene mine; kontakt læreren min og 2 andre ler av meg. Vet jeg er syk i hodet som tenker sånn, men sånn er jo en del av sykdommen også. Jeg føler de ler og av meg over hvor feit jeg er blitt. De overser meg på en måte. Jeg vil ha oppmerksomhet igjen.

Jeg vil de skal være redde for meg og se bekymret ut på meg.

De sa ofte, eller vertfall han ene av dem sa alltid "Du ser så sliten og trøtt ut idag, *****, Hvordan går det med deg?"
Og jeg vil de skal si det igjen.

Jeg bråker også av og til i timen, men de kjefter ikke på meg, og de til og med ser ikke på meg! Jeg er jo et spøkelse for de! Ingen legger merke til meg. Hva skal jeg gjøre? :(


Hilsen trist og oppmerksomhetsyk jente :/

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.

15.05.2012 19:44
En som har det
Dette er første gang jeg skriver om dette...Jeg.. Jeg sliter med anoreksi selv. Vennene mine ser hvor tynn jeg er, men det er ingen som forstår alvoret.. Jeg mener at det ikke er alvorlig. Jeg veier 29kg og jeg er 13år.. 29 er mye for min del. Når jeg sitter alene får jeg stygge stemmer i hodet som hvisker skarpt du er feit, du er ubrukelig, du skal død osv. Jeg trenger hjelp. Men.. Jeg føler at alle andre trenger mer hjelp enn meg. Jeg har vært innlagt 2 ganger.. Jeg vil ikke mer. Jeg har fått nok. Jeg klarer ikke å spise foran noen. Hvis jeg først spiser, spiser jeg alene.. Og kaster opp etterpå. Mamma lar meg ikke få danse... Jeg lever av å danse. Jeg trenger å danse. Men jeg har ikke krefter. På skolen passer alle på meg. Det er ikke vert det. Jeg fortjener det ikke. Jeg har selvtilliten min på 0prosent nå.. Jeg brekker meg selv i gråt hver gang jeg ser meg i speilet. Legen min spør meg hvilken vekt vil jeg veie? Jeg vet ikke. 20? 10? 0? Jeg vil høre en fra fremtiden si at alt skal gå over. (red: så fint at du skriver til oss på ung.no. Du kan skrive anonymt inn til oss på www.ung.no/oss og få hjelp og råd. Håper du gjør det :-) )
SvarRapporter

04.04.2012 01:54
jente 17
Jeg har hatt det helt likedan, jeg gikk ned fra 52 til 39 på det verste.. Jeg ble selv lagt inn, du må bare være sterk, å vise at du klarer det du vil! Ja man trenger hjelp å støtte i en slik situasjon, det er jeg 100% klar over, men du må bare stå på! Vis at du ønsker å gjøre en forskjell! som jeg leser, så virker du som en utrolig sterk person! VIS DET! :)
SvarRapporter

02.04.2012 12:30
Anonym
Hei, utrolig tøft gjort og legge ut denne historien. Jeg har ikke spist ordentlig på en uke. Jeg begynner og gå ned i vekt, fordi jeg prøver å slanke meg. Merker at jeg blir trøtt, svimmel, sliten, og øyene ikke klarer og følge helt med. Mamma er bekymret og sier at vis jeg fortsette, vil hun ringe legen. Det er noe jeg ikke vil! Bare mamma gir meg knekkebrød med gulost, kan jeg ikke spise det, fordi at jeg har hørt at i gulost er det litt ''mye'' kalorier? Men iallefall. I går var jeg helt ferdig, pappa lagde grøt til meg, jeg ville ikke spise, men jeg måtte. Jeg spiste bare rundt, og lot det i midten bare være igjen. Akkuratt som at det var noe i meg, som sa at jeg ikke kunne spise resten, for det var for mye. Jeg tror ikke det er spiseforstyrrelse, men er det noen som vet om det er noe lignende?
SvarRapporter

19.03.2012 15:16
13Jente
Hei trist Historie , Jeg Har Anoreksia Jeg har har et stort problem jeg får hjelp og sånt men det hjelper ikke jeg vil forsatt gå ned i vekt jeg veier nå 37 og vil gå mer ned i vekt Jeg føler meg feit at alle ser på meg og sånt jeg besvimer veldig ofte jeg må dra til legene nesten vær hersen dag vil ikke spise vil bare go ned i vekt for svarte !!! (red: Du kan skrive inn til oss på www.ung.no/oss og få hjelp og råd)
SvarRapporter

27.02.2012 13:30
sirena
dritt tøft at dere kan dele historiene deres med andre. jeg har ikke noen spise forstyrelse men har et vanskelig forhold med familien min. det er vel nesten det samme( følelsene). jeg vet hvordan det er å ha flere voksene rundt seg som er beskymrett og måte forsikkre dem at er bra, selv om du bare har lyst til å slå til noe mens du er på gråten. det er rett å slett for jævsli hvis man skal si det rett ut. men det vil bli bedre. jeg er ikke i den posisjonen at jeg kan gi råd som fungerer 100%, men det beste er å tenke seg om være allene for så å se på problemer med nye øyne. det er i vært fall det jeg vil gjøre når jeg blir sur og sint :) husk at når alle andre plager deg så er det bare å si at du vil ha litt privat tid( trust my it works:)
SvarRapporter

23.12.2011 02:10
Julie
Hei jeg er 152 og veier 42kg.. jeg tror jeg har en spiseforstyrrelse.. jeg spiser bare middag, og noen ganger ikke no..har gått ned 3 kilo på 2 dager nå.. og mamma begynner å mase på at jeg må spise.. jeg pleier å være agrisiv rundt matboret.. og hater å spise offentlig.. folk sier til meg at jeg må begynne å spise mer for jeg er så tynn osv men jeg ser det ikke. jeg sermeg i speilet vær dag, ogprøver å kaste opp maten men jeg får ikke kasta opp, så jeg går heller en tur... men.. er jeg undervektig ? eller er jeg normal for høyden min? (red: Det er fint at du skriver her. Det er viktig at du snakker med noen om det, foreldre, helesesøster eller kanskje du kan skrive inn til klara-klok.no og få svar. Vi heier på deg!)
SvarRapporter

11.12.2011 01:24
jente 14
Jeg sliter veldig med meg selv når det kommer til kropp og kosthold. Jeg trener hver dag i flere timer og skammer meg selv hvis jeg spiser noe søtt en dag. Mamma og vennene mine sier jeg er tynn men jeg klare ikke se det selv. Det er slitsomt og istedefor å gjøre leksene mine drar jeg ut å trener. Jeg er bekymra for framtida mi og om jeg noen gang vil få meg en kjæreste. Jeg føler jeg ikke er bra nok eller pen nok. Jeg føler også veldig press fra folk siden de alltid synes jeg er så pen osv, men når jeg ser meg i speilet og prøver å se det samme går ikke. Jeg ser en person jeg ikke liker og det er da frustrende å komme på skolen og høre å så pen du er! jeg klarer bare ikke å se det. Jeg har vært hos psykolog og sånn og ho sa jeg var i ferd meg å kanksje utvikle en spiseforstyrrelse. Vi tok tak i det og jeg har det heldigvis ikke men noen ganger tenker jeg på å slutte å spise. Det skremmer meg og jeg klarer å fortrenge det, men tanken bare dukker opp. Jeg er veldig flink med kostholdet mitt til vanlig, men jeg føler samtidig at det ikke er skjerpa nok. Det var en gang jeg gikk på do og prøvde å kaste opp. Det var da jeg skjønte at dette begynte å gå for langt. Jeg tenker den tanken mange ganger og om jeg kanskje skal gå å kaste opp, men så slår det meg hvor syk jeg kan bli og at det ødelegger spiserøret og tenner. Det er konsekvensene som får meg til å ikke gjøre det. Halvparten av meg klarer å tenke logisk og å spise men den andre delen av meg vil bare slutte å spise og bli så tynn jeg vil. Det tapper meg for energi og jeg er ofte lei meg og sammenligner meg med andre. Media gjør alt bare verre og jeg blir lei meg av å se folk jeg innbiller meg er bedre enn det jeg er. Og så er det galt igjen å innrømme det for folk, siden jeg er redd for at de skal synes synd på meg og tror jeg hater meg selv. Har også hørt at gutter ofte ikke liker jenter som er missfornøyde meg seg selv. De synes det er irriterende men samtidig skjønner jeg hvorfor de synes det. dette er nok noe som vil følge meg resten av livet. Jeg klare bare ikke å slappe av. På skolen tenker jeg på vekt, når jeg er hjemme og hvis jeg skal noe på fritiden. Det følger meg hele tiden overalt. Jeg har begynt å bli mere og mere a-sosial og er ofte for meg selv, siden jeg har ikke selvtillit nok til å ta kontakt med mennesker jeg kunne ønske jeg torde å ta kontakt med. Jeg har mange venner, men på fritiden prøver jeg å være for meg selv så mye jeg bare kan siden jeg har treninga å gjennomføre. Det ødelegger for meg, men jeg er avhengig. Trening har blitt som narkotika for meg og det er umulig å slutte.
SvarRapporter

01.12.2011 18:15
:
Tøft at du forteller historien din! Vet hvordan det er. Fikk så mye oppmerksomhet da alle fikk vite at jeg var syk, det var synd på meg og det likte jeg. Nå tror jeg det er lett for mange å tro at jeg faktisk er frisk igjen og folk tenker ikke lenger på det på samme måte virker det som ettersom det ikke egentlig synes på skolen i og med at lunsjen er det eneste måltidet jeg faktisk spiser uten foreldrene mine. Jeg er liksom ikke innlagt lenger så da er jeg vell blitt frisk tror jeg det er lett å tenke. Det er vanskelig å holde alt slik inne. Det tok lang tid, men når jeg først fikk snakket med turde å snakke med psykologen min om hvordan jeg følte, ble det bedre. Prøv å fortelle noen om hvordan du føler, ikke la anoreksimonsteret få bestemme over livet ditt! Det fortjener du ikke!
SvarRapporter

15.11.2011 21:13
Madj
Har hatt ein spiseforstyrrelse før, i sommerferien.
Nektet å spise, og svømte minst 1 km dagen i bassenget ved hotellet vi var på + sprang fram og tilbake på stranda (ca i 20. min). Til slutt tvingte mamma og pappa i meg mat, jeg ble såklart forskrekka og nektet, men jeg måtte. Veide da 32 kg og var 154 cm, altså for lite. Nå er jeg frist og veier 36 kg, men har samme høyde. Spiser normalt, og er ganske glad for at mor og far tvingte i meg all slags " junk food" de kom over XD(SERIØST)
SvarRapporter

25.04.2011 19:46
:/
Jeg vet ikke om jeg har fått spiseforstyrrelse eller ikke. Moren min maser stadig om at jeg har blitt tynn og at jeg spiser så lite ved middager. Hun påstod for en tid tilbake at jeg var på kanten til å få anoreksia. Men jeg er ikke spesielt tynn heller! Ikke i mine øyne... Er 158,5 høy og veier 49 kg, det er mye i forhold til alt det andre jeg har lest her. Jeg er faktisk fornøyd med vekta mi, så lenge jeg ikke går oover 50, men jeg ser på meg selv som feit.. Har ikke tid til/orker ikke å trene, derfor spiser jeg mindre. Før hadde jeg ikke nok energi til å trene i det hele tatt, men nå går det litt bedre. Jeg hater magen min, men trener nesten ikke. Da jeg tidligere så matreklamer på tv, tenkte jeg "mmm, det så digg ut!" Men nå er det første jeg tenker på "kaloribombe..." Venninner og klassekamerater tvinger i meg mat, og jeg hadde på mitt verste problemer med å få ned to potetgullskruer. Da jeg kom hjem fra klasseturen på en uke og jeg måtte gå vanlig skole igjen, ble det rutinepreget og jeg spiste igjen mer. Men nå går det nedover igjen. Aner ikke om jeg har spiseforstyrrelse eller ikke, men noe godt forhold til mat har jeg ikke... (red: du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)
SvarRapporter

28.12.2010 23:19
jente89
Godt det er noen steder på nettet man kan dele slike historier med.
jeg slet med bulumi i 5 år. Når jeg tenker tilbake var jeg helt passe fatisk bare kraftig bygning. Ei som var min bestevennine kom og sa når jeg var på mitt tynneste at hun kunne ikke være venn med meg mer pga var så vondt å se meg ta av meg så masse som jeg hadde. Var fryktelig vondt og når jeg tenker etter så var det ikke en støttende vennine. Det er grusomt å slite med bulumi jeg kunne veie meg etter jeg var spist og kaste opp etterpå og veie meg ette rjeg hadde kastet opp og se at jeg hadde gått ned noen gram. man blir besatt !!! jeg var ekstrem og skjulte det godt. men man for ikke den fine slanke kroppen a vå slanke seg den er finest når du har trent den.
Helseslstra sa var så bekymret at hun sa tar jeg av meg noe mer nå så sørger hun for at jeg blir lagt inn.
Det jeg valgte var å skulke og kle meg stort når jeg skulle ha samtale.
Så fikk jeg en nydelig kjæreste når jeg var 17 og jeg skjønte at jeg kunne ikke kaste opp på do og gå inn å nusse på han etterpå. Var fryktelig vanskelig å slutte følte en skikkelig trang hver gang jeg hadde spist med han men han sa han elsket meg som jeg var.
hehe var de tjeg trengte å høre faktisk. men jeg lagg fort på meg igjen siden jeg hadde slutte å kaste opp. så begynte jeg på p-piller lagg på meg der, sluttet å trene og smakte muffins for første gang i mitt liv som han presenterte meg for.
lagt på meg masse igjen nå men er blitt eldre og enda tenker jeg på å gå tilbake til det som var før men hva skjer da? jo hårannfall og hull i tennene nei takk sie rjeg bare da kan je gheller være litt overvektig og heller trene og spise sunnere på den riktige måten.

Har det mye bedre med meg selv som overvektig nå enn når jeg var på de ttynneste og hadde de tvangtakene og bekyringene for at folk skulle høre meg på do og øddelge tennene ..osv

ønsker alle der ute godt og håper dere kan lære å like dere for hvordan dere ser ut nå. Kan du ikke like deg selv er det vanskelig for andre oxo. Vær glad i deg selv !
SvarRapporter

28.12.2010 00:22
kamilla
Hei trist fortellin jeg er en jente på 12 år og har de samme probblemene som deg.Det du skrev hjalp meg faktisk litt
SvarRapporter

19.04.2010 18:14
Kristina
Jeg kjenner meg SÅ igjen! Det starter litt i smått, og så utvikler det seg. Det er trist at det gikk så langt med denne jenta. Hun veier fortsatt lite, for vi er like høye - og jeg har selv vært 50 kg for ikke lenge siden. Jeg så da ikke bra ut, for å si det sånn - men det så jeg selvsagt ikke selv, bare alle andre. Har slitt med mitt forhold til mat LENGE. Det føles som det aldri går over, og i tøffe perioder spiser jeg så lite at jeg blir slapp og skjelver. For tiden har jeg store problemer, det innrømmer jeg, men nå veier jeg rundt 52 kilo og er 1.66 cm høy. Jeg ser bedre ut, sier folk til meg, og de som i starten (venner og familie) sa til meg at dette gikk for langt - sier ingenting lenger om akkurat det. Jeg liker ikke å vise folk at jeg spiser, og hater å snakke om mat til andre. Jeg innrømmer at jeg lider av dette, men vet at det finnes så mye mer viktige ting i livet enn å være tynn og slank og mager! Det er bare at man blir helt tullete av å spise lite. Jeg tenker ofte at folk nyter å se meg spise, sånn at de kan gjøre narr av meg senere. Absurd! Jeg er en jente som forstår, men er så fjern allikevel. Har vært i kontakt med BUP, og føler det har hjulpet meg - ettersom jeg har fått vite at jeg har ikke-språkelige lærevansker. Har alltid vært usikker på meg selv. Og for tiden er forbannet på reklamene på TV som viser oss syltynne modeller! Har noen sett den fitness-reklamen? Fy søren, der går grensen! For oss som har problemer med eget selvbilde og det å ikke bli tynn nok - synes det er ekkelt å få bli minnet på at vi fortsatt ikke er bra nok. For det vi ser selv i speilet, er ikke nødvendigvis sannheten. Jeg er ikke glad i vekten min nå, selv om alle sier at det er lite, men grei vekt til meg nå. Jeg er så forvirret!
SvarRapporter

18.01.2010 22:27
Jente94
Det er som å lese min egen historie. Jeg har vært denne jenta, og noen ganger er jeg det ennå. Jeg ligger fortsatt litt under idealvekta. Jeg vil spise, og jeg vil være frisk, men det å være "normalvektig" er fortsatt vanskelig. jeg vet ikke hvorfor. Anoreksien spinnet hjernen min fullstendig rundt, men jeg er ikke langt unna å være helt frisk nå. Det mangler bare det lille steget der jeg kan gi fullstendig slipp. Men hvordan skal jeg klare det siste steget?
SvarRapporter

14.11.2009 01:30
Karin
kor mye e det dokke vanleigvis eta?
F.EKS. frukost; 2 brødskivar
SvarRapporter

13.11.2009 20:30
Eirin
Jeg forstår hvor jævlig det kan være, hadde selv anoreksia før, og holder på å få det igjenn. Men jeg har ikke blitt innlagt, for jeg har greid å skjult det nokså bra
SvarRapporter

29.05.2009 11:35
Silje
Jeg tror jeg har hatt en spieforstyrrelse!
Det var i 8. Jeg husker ikke hva jeg spiste eller om jeg kastet opp. Jeg trente, men ikke veldig mye. Jeg var 1.70 høy og veide 47 kilo. Jeg syntes at jeg var så feit og fortsatte og slanke med. Målet var 45 kilo. Men uannsett hvor mye jeg tenker tilbake klarer jeg ikke se om jeg hadde en typr spiseforrstyrrelse. Hadde jeg det?


Nå er jeg dessverre feit. Fremdeles 1.70 høy, men veier 69 kilo. Jeg går på en diett, men alle passer på at jeg spiser. Så jeg vet de trodde jeg hadde spiseforstyrrelse. Men jeg vet ikke. Hadde jeg det? Eller holdt jeg på å utvikle? Disse spørsmålene gjør meg gal. Håper på svar :)
(red. Du kan stille spørsmål på ung.no/oss)
SvarRapporter

16.03.2009 15:48
uff
Trist det der, kjenner en som har hatt det også. men det er bra at de som har det får hjelp å behandling. har aldri hatt anoreksia selv, og vil aldri ha det heller. man er bra nok som man er! :)
SvarRapporter

15.03.2009 22:16
mael
Jeg føler med deg! Aner ikke hvor mange ganger jeg har lest denne historien! Det er en skremmede ting det med slanking!
SvarRapporter

19.02.2009 10:22
Malin
Anoreksi er et helvete.
Husker jeg ville dø, men måte bli tynnere først..
Var 43 kg og 171 høy. rett på sykehus mange ganger.
det er det jævligste sykdommen syntes jeg.
Kroppen svikter, orker ikke lenger, alt man lever for er å forbrenne og forbrenne, springe ut av timene på skolen for da får man jogge.
Avføringsmiddler, leger, psykooger, sykehus.
det er en ond sykdomshersker oppi hode!
SvarRapporter

12.12.2008 10:06
MSL
Hei! Vi er tre jenter på 16 som har et prosjekt om Spiseforstyrrelser, og vi lurer på om vi kunne fått litt mer informasjon om det? Lære litt mer om det :) Takk på forhånd, hilsen oss! ;)
SvarRapporter

20.11.2008 16:08
Anoreksi
Anoreksi er på en måte en venn. En venn som lever inne i deg. Den er ingen særlig god venn. Det eneste den prøver på er å gjøre det mest mulig forferdelig for deg og kanskje til slutt vil få deg død?
Du blir kanskje glad av å gå ned i vekt, men hvor lenge varer den gleden? En dag, eller kanskje bare noen timer? Så vil du bare ned enda mer, blir glad, men kanskje ikke helt fornøyd? Så du prøver å gå ned mer, og enda mer.. mer og mer.. Helt til du blir helt gal, og kanskje i verstefall død?
Selvom du kanskje kommer ned til målet ditt og den vekta du ønsker.. blir du egentlig fornøyd? Nei, du blir ALDRI fornøyd.. Det er det som er så forferdelig.. Det eneste den vil er bare å drepe deg på en måte..
SvarRapporter

06.11.2008 17:47
hei!
Kjempefin novelle! Her har du beskrevet det bra !Har selv spiseforstyrrelsen bulimia. men holder på å bedre seg. Har funnet ut at det virkelig ikke er verdt å være så tynn hvis man har stygge tenner, stygt hår og at du isolerer deg fra folk. Men det er jo vanskelig å forstå, for nesten alle ønsker jo å være tynne. Men spør deg selv: Er det virkelig verdt å bruke opp den fine ungdomstiden KUN på å være tynn? Hva med alt det andre positive, mange ser ut til å glemme det på veien... dessuten, andre er ikke så mye tynnere enn deg en du tror, og du blir ikke lykkelig av å være tynn!
SvarRapporter

20.10.2008 15:33
aeht
ja og så en ting til stakkars dæ men håpe det går bra med dæ=)
SvarRapporter

20.10.2008 15:30
aeht
hei.æ har noen kilo ekstra og har prøvd å gå ned i vekt, men klarer ikke å jøre det. men en dag så sa jeg til meg selv at du er søt og bra som du er. så det hjalp meg og nå tør jeg og være med i gymen på skolen igjen. hilsen en jente med god samvitig het=)
SvarRapporter

18.10.2008 20:35
: (
stakkar deg som har gått igjennom noe sånt. Bra at du er bedre nå. Stå på videre !
SvarRapporter

15.10.2008 23:05
søster til en som har hatt det
hei!
først må jeg si hvor fantastisk det er at du forteller så åpent om det. selv har jeg ikke hatt det, men storesøsteren min hadde det for rundt tre år siden. det var helt grusomt å se hvordan det utviklet seg. Ikke bare i kroppen, men også det inni hodet hennes. jeg kjente henne rett og slett ikke igjen. mamma og pappa prøvde å presse i henne mat, men hun spiste ikke.
jeg kommer aldri til å glemme den kvelden før hun ble sendt til sykehuset. alt var gærent. hun satt bare inne på rommet. hun orket ikke å gjøre noe. bare satt der i senga og stirret i veggen. Jeg husker at jeg begynte å gråte da mamma fortalte meg at pappa hadde kjørt henne til sykehuset.
hele livet mitt ble snudd på hodet. plutselig var det pappa som vekket meg om morgen. det var pappa som kom hjem om ettermiddagen, for mamma måtte være på sykehuset på hverdagene siden pappa jobbet. jeg så mamma bare i helgene. jeg husker at jeg gråt meg i søvn flere ganger, for jeg følte at jeg ikke bare hadde mistet storesøsteren min, men ikke minst det livet jeg selv hadde vært vant med.
Fremdeles holder jeg på å begynne å grine når jeg teenker på det. Jeg lider ennå... det er ingen jeg kan snakke med om det. mamma fortalte meg for noen uker siden at legene sa at hvis mamma og pappa ikke hadde kjørt henne til sykehuset midt på natta hadde vi antageligvis funnet henne død om morgenen. anoreksi er ikke bare hardt for den som har det, men også for de pårørende. til og med en lillesøster som går i 4. klasse...
SvarRapporter

15.10.2008 22:11
Elgen
Hei du.
Er så rart å lese noe jeg kjenner meg så godt igjen i. Heldigvis gikk det aldri så langt for meg, og jeg får nå profosjonell hjelp noe som hjelper meg veldig. Selv om jeg spiser mer uten å få så dårlig samvittighet, hender det at jeg får tilbakefall. Men mitt råd til deg er å tørre å la deg veie litt mer en liten stund. Da jeg gikk opp 5 kilo følte jeg meg kjempe feit, og tenkte at jeg hadde ødelagt alt det arbeidet jeg la ned for å bli slank, men nå har jeg blitt vant med den litt "større" meg, og er klar for å legge på meg enda litt mer.
Jeg opplever også at folk behandler meg annerledes fordi de vet jeg har en spiseforstyrrelse. En vennine fortalte meg at jeg hadde vært sur og frekk en dag, men at ingen da noe fordi de visste jeg hadde det vanskelig. Jeg vet de bare prøver å hjelpe meg gjennom dette, men selv om jeg forteller dem det, så skjønner de ikke at det jeg faktisk ønsker meg mest er å bli behandlet som en "frisk" person. Jeg er jo fortsatt den samme jenta, selv om jeg er noen kilo lettere, og burde ikke få lov til å gå rundt å oppføre meg som en dritt. Så det jeg prøver å si er at du kanskje ikke bør se det som noe negativt at du ikke får mer oppmerksomhet enn de andre. For meg er ihvertfall det beste å bli behandlet akkurat slik jeg ble behandlet før jeg ble syk! God bedring!
SvarRapporter

15.10.2008 21:02
:(:(
hei eg veit hvordan du har det eg har hat sjøl i 3 år men i 1 år så gjekt det bra men etter de gjor slutt med typen min har eg begynt å tulla med maten. eg gjek 9 kg på ein mnd.
SvarRapporter


Legg inn en melding!

Ditt kallenavn
Din kommentar (HTML-tagger fjernes)
 


Spørsmål og svar

Jeg vil utvikle spiseforstyrrelse, for da blir jeg tynn. er veldig opptatt av ve...
Hei, Det er skremmende å høre hvordan du tenker og føler. Spiseforstyrrelser er en farlig sykdom som både rammer familie og venner rundt deg i tillegg til deg selv. Sykdomm...

Jeg tror jeg har spiseforstyrrelse men vet ikke helt.
  Hei!   Jeg tenker du er ikke har det så bra for tiden, og trenger noen å snakke med om hva du strever med. Hvis du fortsetter slik  kan det utvikle seg til en spisefors...

Hvordan merker man at man kanskje har en form for spiseforstyrrelse?
 Hei! En er inne i en ond sirkel når hverdagen kun består av mat,kropp og utseende, slik at dette blir en besettelse og det går utover det sosiale liv. Du kan lese mer om spis...

Hvordan vet man om noen har anoreksi?
HeiDet finnes mange former for spiseforstyrrelser. De som er rammet av anoreksi, slutter nesten helt å spise. Samtidig fortsetter personen å trene veldig mye, alt for å gå fo...

Jeg har nesten slutta å spise, spiser nesten ingenting.
Hei! Dette høres ikke greit ut. Du spiser som du selv sier for lite, og du risikerer å bli syk hvis dette fortsetter. Har du noen tanker om hvorfor det har blitt sånn? har du bare i...

Jeg syns at jeg er tjukk..men jeg får høre heletiden hvor utrolig t...
 Hei! Jeg er nok enig med både moren din og legen at du er altfor tynn. Du trenger hjelp til ordne opp i dette med mat og kroppsbilde. Jeg håper du tar imot all den hjelp du kan f&a...

Hei! Hvordan er vekten min i forhold til høyden? Kan jeg bli tvang...
 Hei! Vekten din er veldig lav i forhold til høyden din, og jeg forstår du er syk. Det er flott at du har et behandlingstilbud  og jeg håper for din egen skyld at det vi...

Begynner jeg å utvikle spiseforstyrrelser?
HeiAt du er opptatt av sunn mat og trening er abolutt positivt, men når livet etterhvert bare dreier seg om disse temaene, bør det blinke en varsellampe.Heldigvis ser du dette selv ogs&ar...

Hei! Jeg er ei jente på 14 år nå som sliter litt med mat og ve...
Hei du.Når jeg ser på vektkurven for jenter på din høyde, får jeg opp at gjennomsnittlig vekt er 38 kg. Det betyr at din vekt er akkurat passe, du er på ingen m&ar...

Jeg er en jente på 15, jeg har slitt med spiseforstyrrelser i 3-4 &ar...
Hei du! Ikke rart du er utslitt, det høres kjempeslitsomt ut å ha det sånn! Du skriver at du har slitt med spiseforstyrrelser i 3-4 år og vært så tynn at du neste...

 

Ukens tema

Råd om hvordan takle det store fokuset på rettssaken etter 22. juli: ung.no/22juli

Still oss et spørsmål








Mest lest på ung.no



Hva skjer når du bryter loven?


Når lærerne streiker

streik (colourbox.com)Hva skjer med eksamen? Hvilken betydning har det egentlig for deg som elev hvis lærerne på skolen blir tatt ut i streik?
Les mer
 

Soltips

SolbrillerTa vare på huden din, den skal du ha leeenge. Det kan være fristende å være mye ute i solen, husk bare:
- begynn solingen forsiktig
- beskytt deg
- ta pauser fra sola og
- bruk solbriller
Les mer
 

Svarer du på SMS/telefon fra foreldrene dine?

mobil (colourbox.com)






Se resultat
 

Føler du treningspress?

jente løper (www.colourbox.com)
Hvorfor trener DU?







Se resultat
 
RSS