”Salam” fra Afghanistan

PÅ VAKT: Eirik på patrulje

- Jeg trodde kanskje at det skulle være mer ”krig” her, sier Eirik (22). Han er en av rundt 650 soldater og befal som Norge bidrar med i den NATO-ledede ISAF-styrken i Afghanistan.

- Jeg ville utvide horisonten, og oppleve noe annet, noe spennende. Jeg hadde hørt fra andre soldater at det er en fin opplevelse. Afghanistan er et helt annet land enn Norge, og man aldri kommer til å oppleve igjen på denne måten, forteller Eirik fra Stavanger.

Beredskapskontrakt

Erik tegnet beredskapskontrakt etter avtjent førstegangstjeneste i Artilleribataljonen ved Setermoen. Fordi han var nokså sikker på å bli sendt ut, satte han arkitektstudieplassen på vent. I dag inngår Eirik i norske stabiliseringsstyrken PRT Meymaneh i Faryab-provinsen, nordvest i landet, på grensa til Turkmenistan. Norske styrker har ledet PRT Meymaneh siden september 2005.

Et smell

Faryab-provinsen er en av de roligste provinsene i Afghanistan. Allikevel ble norske soldater i leiren PRT Meymaneh angrepet i februar 2006. Eirik selv føler ikke at han har opplevd noen negative episoder. Det eneste han kommer på, er en bombe som gikk av rett før den norske utenriksministeren, Jonas Gahr Støre, kom på besøk i januar.

- Jeg hørte bare et smell. Senere fikk jeg vite at det var en bombe. Den var ikke rettet mot oss, og ingen ble skadd, forteller Eirik, som alltid går uniformert.
- Jeg hadde nesten glemt det, sier han før han fortsetter: - Selv om dette er den roligste provinsen i Afghanistan, er vi alltid bevæpnet. Siden det er lite som skjer her, av episoder, forsøker vi å vise at vi er mer avslappet til de lokale. Men vi er alltid på.

Informasjon er viktig

Eirik er vognfører, som er det militære uttrykket for sjåfør, på et lag som har som arbeidsoppgave å spre informasjon om hvorfor ISAF-styrkene er til stede i regionen. Hvert lag består av 6-8 personer; deriblant en lagfører, ansvarlige for samband og sanitet, flere sjåfører og tolk.

- Vi er her for å fortelle hva som foregår, forklare hvorfor det er militære styrker tilstede i provinsen. Og fortelle at vi støtter dem, og den afghanske regjeringen, hæren og politiet. Det er viktig å spre informasjon, forteller Eirik, for ryktebørsen er stor.

Derfor deler de blant annet ut aviser og radioer.

- Disse ISAF-radioene drives av en dynamo, og må sveives opp, forklarer han.
- Da holder de vel i noen timer, tror han.

Den afghanske hverdagen

- Når vi er ute på oppdrag, kjører vi rundt til forskjellige landsbyer. De minste har et par hundre innbyggere. Det er store avstander her i Afghanistan, forteller Eirik.

Veier finnes knapt. Levestandarden i Afghanistan er mye lavere enn i Norge. Selv om noen nye skoler er blitt bygget, finnes det for eksempel fortsatt steder hvor barn får undervisning i skyggen av et tre.

Positiv opplevelse tross tragiske tilfeller

- Jeg har sett mye tragisk, forteller Eirik, men han synes oppholdet i Afghanistan har vært en positiv opplevelse. Selv om de norske soldatene ikke kan språket, og kommuniserer via tolk, oppnår de kontakt med lokalbefolkningen.
- Folk kommer bort til deg uansett, sier Eirik, som kan si ”god dag” og ”hvordan går det?” på dari, som er språket som brukes i provinsen.

På oppdrag

Lengden på oppdragene varierer, men det er vanlig å være ute mellom 3-5 dager. Da slår de leir under åpen himmel.

- Vi passer på å legge oss litt ut forbi landsbyer og andre bostedsområder for ikke å forstyrre. Samtidig er det viktig at vi har oversikt og kontroll over et område når vi slår leir, slik at ingen kommer overraskende midt på natten.

Spor etter krig

Siden Eirik kom i desember, har han reist rundt i nesten hele Faryab-provinsen. Han sitter igjen med mange inntrykk.
- Det gjør inntrykk å kjøre rundt, og se den flotte naturen. Det er nokså uberørt. Samtidig skjønner man at det har vært mye og lenge krig her. Noen steder står det gamle stridsvogner. Det setter ting i perspektiv, sier han.

Forventninger før avreise fra Norge

Før avreise ble Eiriks lag trent som en enhet i Norge. Under forberedelsene lærte de om afghansk kultur og historie, hvordan de skulle ta vare på seg selv, om trusselbildet og om psykisk påkjenning. På spørsmål om hvilke forventninger han hadde før avreise, forteller Eirik at det var vanskelig å ha noen store forventninger.

- Jeg trodde kanskje at det skulle være mer ”krig” her. Vi er forberedt på at ting kan skje, og jeg tenkte på det første gangen jeg var på oppdrag. Man trodde at noe skulle skje. Men så gjorde det ikke det.

Føler seg trygg

- Jeg føler meg ikke redd. Jeg føler meg trygg på oppdrag. Det var selvsagt knyttet en viss spenning til det første oppdraget jeg var med på og jeg hadde sommerfugler i magen første gangen vi skulle overnatte ute. Men ellers stoler jeg på meg selv og laget mitt, forklarer Eirik.

Kameratskap

-Kameratskap er det viktigste her nede. Kameratskap i laget, og at man trives med jobben, er de to viktigste faktorene her nede, forklarer han, og legger til at de i PRT Meymaneh er en bra sammensveiset gjeng som lever tett innpå hverandre.

Han synes tiden går fort. De har aldri vært i leiren mer enn en eller to uker i strekk.

- Her er det ingen rutine, det er vel det som gjør at tiden går så fort, resonnerer han seg fram til.
- Vi gjør mye sammen hele tiden. Vi spiller volleyball, ser film, leser, slapper av. Ellers mellom oppdragene gjør vi forberedelser, trener på egne ferdigheter og det fysiske.
- Hvorfor spiller dere volleyball, og ikke fotball?
- Vi spiller volleyball fordi leiren ikke er så stor, det er ikke plass til å spille fotball, forklarer han før han avslutter:
- Nå er det fint vær og bra temperatur her. Da blir det sandvolleyball.



Intervjuet ble gjennomført før en finsk soldat ble drept og tre norsk offiserer ble skadet i en eksplosjon ved PRT Meymaneh tirsdag 22.mai 2007.

Tilleggskommentarer fra brukere

Her kan du kommentere artikkelen.








Legg inn en melding!

Ditt kallenavn

Din kommentar (HTML-tagger fjernes) Ingen har lagt igjen kommentar til denne artikkelen - bli den første!