Hopp til hovedinnholdet
Følg ung.no på Snapchat
116111.no
116111.no

A-Å

Ungdom som har opplevd sorg

Trist jente (colourbox.com)

Her finner du eksempler på flere situasjoner der man kan oppleve sorg. Ungdom har kommentert hvordan de har opplevd å takle dette.

Offentlig og kvalitetssikret
Trist jente (colourbox.com)

En venn blir alvorlig syk

Når en venn blir alvorlig syke og kanskje kan dø, er det ikke alltid lett å være den som skal støtte og hjelpe. Å se en venn bli sykere og sykere, og forandre seg både utseendemessig og følelsesmessig, er vanskelig. Du blir usikker på hvordan du skal oppføre deg overfor den som er syk, og det er lett å trekke seg bort. Det kan fort gi skyldfølelse.

"Det blir liksom så feil når man er ung og skal ut i livet for å ha det gøy, og så blir livet til vennen så endret."

Du som står ved siden av trenger også støtte

Mange ungdom stiller urealistiske krav til seg selv. Å ha en god venn som er alvorlig syk er vanskelig å takle alene. Støtte fra familien til den som er syk, og egne foreldre er ofte nødvendig. Ungdom har behov for kunnskap om sykdom, behandling, den sykes og egne reaksjoner og hvordan de kan hjelpe.

 

En ungdom får en alvorlig hodeskade

I en ulykke er ofte utfallet usikkert i starten. Vil ungdommen overleve, bli bevisstløs, få lammelser eller kunne leve tilnærmet normalt? Ved hodeskader er mye usikkert, mens den som er skadd selv, ikke merker så mye til dette. Noen våkner gradvis opp og husker bare noen få episoder fra tida på sykehus. Gradvis vil det gå opp for den som er skadd, at livet er forandret. Endringene kan variere fra tydelige ytre endringer og funksjonshemminger, til endret lynne, en annen måte å prate på eller problemer med å oppfatte.

"En kan bli lei seg fordi alt er annerledes og venner og familie tar deg på en annen måte enn før, og det er jo ikke så rart, for man er jo forandret."

Ensom i opptreningstiden

Når man blir skadd, må man ofte være mange måneder på institusjon for gjenopptrening. Denne tida kan bli veldig ensom.

"Når klassekamerater skrev brev eller kom på besøk på sykehuset, var det kjempekoselig, men jeg klarte ikke å vise hvor glad jeg ble."

Blir så fort sliten

Hukommelsen kan bli dårlig. En ungdom med hodeskade er avhengig av stimulering og etter hvert opptrening. Man blir avhengig av andres tålmodighet. Mange opplever at de blir fort sinte. Dette henger sammen med at en som har hodeskade, lett blir sliten. Foreldre kan bli redde for den som er skadd, og derfor bli overbeskyttende. For en som er skadd, er det viktig å være med på ting og at andre fortsetter å ta kontakt på skolen og andre steder. Skolegangen må ofte tilrettelegges for at den skadde skal få mest mulig læringsutbytte. Ensomhet er et problem for mange både på skolen og i fritida.

"Det vondeste er når tidligere venner trekker seg bort fordi skaden gjør at du aldri blir som før igjen. Noen stempler deg som dum fordi du har en hjerneskade. Det er veldig sårende."

Kontakt med andre skadde

Ungdom som blir alvorlig skadde, vil mange ganger finne nye venner som ligner mer på dem selv, men dette erstatter ikke kontakt med tidligere venner og nåværende klassekamerater.

"Kontakt med andre skadde har vært kjempefint. Da har vi real galgenhumor om våre egne skader og problemer. Der er det skikkelig mye latter."

 

Søsken blir alvorlig skadd

Når søsken blir alvorlig skadd, forandres familieklimaet, og mye sentreres rundt den som er skadd. Måneder på sykehus og lange gjenopptreningsperioder samt økte omsorgsoppgaver for foreldrene, gjør at søsken i mange situasjoner må klare seg selv. Det kan være vondt å se foreldre som sliter med sine reaksjoner på det som har skjedd, og mange ungdommer vil få flere oppgaver hjemme. Det å være tålmodig og tilpasse seg et søsken som er forandret, er ikke alltid lett i starten.

"Den første tida var jeg redd for at hun skulle dø, og jeg ville gjøre alt for henne, men så kommer hverdagen med alle de praktiske problemene og endringene i familien."

 

Får kreft

Hvert år får ca. 700 unge mennesker mellom 15 og 35 år kreft i Norge. Behandlingene for kreft er tøff. De fleste må igjennom operasjon, og cellegift og strålebehandling gjør at kroppen brytes ned sammen med kreftcellene. Ungdommen ser ofte sykere og sykere ut. Kreftene blir sterkt svekket i behandlingsperioden, og det tar lang tid å bygge seg opp igjen. Men ungdom har en utrolig kampvilje og kroppen er sterk, slik at mange overlever kreftsykdommen.

"Når du er ungdom, er du på en måte udødelig og tenker at det er gamle mennesker som får kreft. Det er en stor overgang fra den ene uka å tro du er frisk, til i neste uke å få vite at du har en mulig dødelig sykdom."

Føler seg alene

Får du kreft som ung, er det lett å føle seg alene. Når unge blir så alvorlig syke, kan man lett bli avvisende, og noen får nok med seg selv. Det er kjedelig å være syk. Kreftbehandlingen er langvarig, intensiv og gir mange plager. Fraværet fra skolen kan bli stort. Det er ikke alltid lett å komme tilbake til klassen og gjengen. Da trenger ungdommen støtte og hjelp fra venner, lærere og familie.

"Åpenhet om det som skjer, er kjempeviktig for alle. Men selv om den syke ikke er i form og er avvisende, betyr det ikke at venner ikke er viktige. Det er viktig at venner ikke blir redde for hva de skal si og gjøre. Du kan ikke si eller gjøre noe galt så lenge det er oppriktig ment. Blir den syke irritert eller avvisende, betyr det ikke at vennen har gjort noe feil, men at det ikke passer akkurat nå. Den sjansen må man tore å ta."

Problemer etter at man har blitt frisk

Mange blir friske av sin kreftsykdom, men kan slite med ettervirkninger av sykdommen og behandlingen. De kan for eksempel få problemer med å huske og å konsentrere seg. Å gjennomleve en kreftsykdom endrer også perspektivet på livet og hva som er viktig. Mange ungdom forteller at de blir bedre kjent med seg selv og andre. "Jeg vet nå at jeg kan tåle smerte. Jeg er blitt mindre redd."

Venner er viktige

For noen virket ikke behandlingen slik at de ble friske, men de får kanskje en periode hvor de har det bra. Det er fryktelig trist når ungdom skal dø, men de fleste vil helst leve så mye som mulig før det skjer. Da betyr det utrolig mye å ha gode venner rundt seg.

 

En forelder blir alvorlig syk og skal dø

På overflaten kan det se helt normalt ut, men mye endrer seg i forhold til skole, venner og familie når en forelder blir alvorlig syk og skal dø. Mye dreier seg om den som er syk, og ungdom må ofte ta ekstra hensyn hjemme og hjelpe mer til med huslige oppgaver og kanskje passe småsøsken. Den syke forandrer seg ofte både kroppslig og mentalt. Ungdom ønsker gjerne å være til støtte, men det kan være vanskelig å vite hva som vil hjelpe.

"Han forandret seg mye. Ble veldig tynn og orket ikke å spise sammen med oss. Han greide ikke å svelge. Det var vondt å se den sterke pappaen min bli så hjelpeløs, men han holdt motet oppe. Det gjorde det litt vanskelig å snakke med ham om sykdommen og at han kom til å dø."

Å se en man er glad i holde på å dø, er vondt og skaper ofte usikkerhet. Mange er også redd for hvordan selve dødsfallet vil være, og synes det høres vanskelig ut å skulle være tilstede. Ungdom kan oppleve at de blir engstelige for framtida. Familien kan ha behov for større samhold, samtidig som ungdommen ønsker å være mye sammen med venner. Dette skaper lett dårlig samvittighet.

 

En venn dør brått

Når venner dør brått, gir dette vennegjengen et sjokk, og mange blir redde. For de fleste er det uvirkelig. Det kan ikke være mulig at en ungdom plutselig dør. Det kan være vanskelig å gråte.

"Det tar tid før du virkelig forstår at en venn er død. Du venter liksom på at vedkommende skal dukke opp. Etter at det skjedde, kom vi vennene nærmere hverandre. Vi snakket mer sammen og tok vare på hverandre, og vi opplevde at vi ble mer åpne for hverandre."

Venner opplever å reagere forskjellig både utifra de erfaringer de har med sorg fra tidligere og utifra personlighet. Noen gråter mye, mens andre holder det mer inne i seg. Noen prøver å unngå å tenke på det fordi de opplever å bli veldig sårbare om de tar opp emnet. Å være tilstede ved dødsfallet kan gi påtrengende minner om det som skjedde.

"I starten av sorgen var det trygt å vise følelser, men når det hadde gått noen måneder var det ikke så mange som forsto reaksjonene lenger, og da var det lett å prøve å unngå å tenke på det."

Venner kan fort bli glemt, og det blir ofte mye fokus på familien. Det kan være godt for venner å få være med i prosessen. Er det mulig å være med på sykehuset etter ulykken, for eksempel? Ungdommene ønsker å støtte familien til den som er død, men kan være usikre på hva de kan gjøre. Det er fint for venner å delta i begravelsen og gjøre noe der. Noen opplever å bli sinte på den som er død fordi sorgen er så vond.

 

Venn, forelder eller søsken har tatt sitt eget liv

Etter et selvmord kan det være vanskelig å forstå at det er sant. Det føles uvirkelig.

"Først var sorgen bare et sjokk. Jeg tenkte: Dette skjer ikke. Jeg fikk følelsen av å bli helt kald."

Det er vanlig å bebreide seg selv at en ikke gjorde mer for den som har tatt sitt liv, eller ikke greide å forhindre selvmordet. Det er vanlig å bli sint på den som er død og på situasjonen. Noen skammer seg fordi de er så mye lei seg og ikke kommer ut av skyldfølelsen.

"Du kan begynne å tenke flere år tilbake i tid. Rippe opp i dumme detaljer, som at du kranglet mye med søsken, foreldre eller vennen. Ofte kan man huske de dårlige tingene best i starten, men det endrer seg slik at man også husker det som var bra."

Når venner tar sitt liv, kan det være vanskelig å møte familien til den som er død, på grunn av tanker om skyld. Det er fint når venner får være med i ritualene og får bekreftelse på at det ikke er deres skyld. Venner trenger mye støtte.

Selvmord er også noe ungdom kan skamme seg over, og mange blir opptatt av hva andre tenker om dem og familien.

"Jeg tenkte at de sikkert trodde at det kan ikke være særlig bra i den familien når far kunne ta livet sitt, men det var jo ikke sånn. Vi er en vanlig familie der vi alle er glade i hverandre. Han ble syk, psykisk, det var det som skjedde".

Det tar lang tid å akseptere at noen har tatt sitt eget liv. Det blir ofte mye grubling om hvorfor, sammen med sorgen.

"Å få en smell, er ikke uvanlig. Det er jo mange som har det inntrykket at det går over etter en stund, men det er en lang prosess. Plutselig klarer du ikke å ta deg sammen lenger, følelsene presser seg ut. Det kan være tanken på at du aldri får se den døde igjen, eller at den døde ikke får oppleve noe fint, som gjør at følelsene presser seg ut. Det er godt samtidig som det er slitsomt."

Unge LEVE er LEVEs ungdomssatsing, og arbeider for å danne arenaer av og for unge etterlatte ved selvmord. På deres nettside finner du informasjon om facebookgruppe, blogg og e-mailadresse og du kan finne filmen "Livet går faktisk videre".

 

--

Informasjonen er hentet fra informasjonsheftet "Ungdom og sorg", som er utgitt av Landsforeningen uventet barnedød i samarbeid med Foreningen "Vi som har et barn for lite", Kreftforeningen, Landsforeningen for trafikkskadde og LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

Last ned heftet

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Kommentarer fra brukere Kommentarer


Du må fylle inn både navn og tekst for å sende inn skjemaet.

Legg inn en melding!

Obs! Ung.no svarer IKKE på spørsmål i kommentarfeltet. Send inn spørsmål på ung.no/oss

(HTML-tagger fjernes)
J.15
2
21.09.2016 00:30:13
Jeg har egentlig hatt det veldig godt i livet, men den jeg var mest glad i av alle var min farmor. Hun døde for 2 år siden noe som ikke kom som et sjokk. Eller det kom som et sjokk den dagen, selv om jeg viste hun snart skulle dø. Hun fikk kreft diagnosen for lenge siden og gikk gjennom mange ubehagelige og vonde behandlinger. Hun var min BESTE venn og den aller snilleste jeg kjente. Farmor var den jeg følte meg trygg på. Hun prøvde å skule smerten når jeg var der, men egentlig hadde hun veldig veldig vondt. Hun syntes det var så urettferdig at hun hadde fått kreft. Hun kunne bare ikke forstå det når hun hadde vert så snill og alle vennene hennes var fortsatt friske. Hun var en spårtig, mussikalsk dame som var hyggelig mot alle! Alle elsket henne, spesielt meg. Den dagen hun døde, ble jeg helt tom. Jeg gråt vær dag i mange uker. Nå har det gått to år, men jeg tenker på henne vær dag. Det virker som alle i familien min gar sluttet å sørge over henne, men jeg gråter hver kveld fortsatt etter to år. Jeg har aldri turt å snakke med noen om det. Hvis noen snakker om farmoren min begynner jeg bare å gråte. En ting jeg ikke har fortalt noen er at den natten hun døde, tenkte jeg på henne (hun lå på sykehuset en uke). Jeg tenkte på hva som komt til å skje med henne. Jeg trodde det bare var en liten ting som gjorde at hun ble innlagt denne gangen men neste dag fikk jeg vite at hun var død. Både jeg ig min familie var knust. Jeg vet ikke hvordan jeg kan slutte å gråte om kveldene. Håper noen kan hjelpe meg med tips. Men jeg vill ikke snakke med noen jeg kjenner om det.
Alex 13
1
24.07.2016 01:44:04
Etter å ha lest mange av innleggene føler jeg meg dum. Dum for å sørge over noe som er så lite og sørge over. Andre opplever død til familie og nærme venner, mens jeg sitter hver kveld og gråter fordi jeg savner noen. Noen som jeg vet kommer tilbake (slapp av ingen skal ta selvmord). Ja, så jeg er en jente på 13 som sliter med depprisjon, og har gjort det lenge. Siden jeg foreldrene mine skilte seg når jeg var 4, har ikke alt gått oppover. I 1-2. klasse bodde mamma og pappa noen meter unna hverandre, som var greit. Jeg bodde hos mamma, og var hos pappa i noen av helgene. Jeg gråt hver gang vi (jeg og storesøstra mi) skulle dra derfra. Jeg har en storebror og en eldre storesøster som bor hos mamma. Men plutselig flytter hun eldste, som var et sjokk for meg. Hun var min beste venn, og hun er den jeg har best kontakt med frem til idag også! Så hadde pappa kjøpt hus i Trondheim, 8 timer med bil unna! Jeg og storesøstra mi var de eneste som flytta, med den nye stemora mi. Vi bodde der i 2 år. Vi besøkte mamma hver 3. helg. Jeg gråt hver natt. Hver natt i 2 år har jeg slitt med depprisjon. Jeg er jo en mammadalt, frem til idag. Jeg tenkte hele tiden : "dette er siste natten med henne, jeg ser henne ikke på kjempelenge, hvis jeg må på sykehus kan jeg bli lengre her da?" Det er ikke bra for en liten, følsom jente på 9-10 år. Vi flytta tilbake, og jeg ville bo hos mamma, men måtte bo 2 uker hos hver. En dag når jeg skulle til pappa savna jeg mamma så mye at jeg sa når jeg kom inn døra : "nå orker jeg ikke mer, jeg vil bo hos mamma!!" Alt ble mye bedre. Men jeg har holdt mye av sorgen inne. Jeg følte meg så slem mot pappa. Jeg gikk og snakket mye til helsesøster og var med i en gruppe for folk som hadde streve med depprisjon osv.. For noen måneder siden fortalte pappa meg at en god venn av oss døde av kreft. Jeg ville ikke snakke om det. Jeg holdt det inne, som var veldig dumt. I jula så spurte mamma meg : "vi skal dra til Spania i sommer, men da skal dere være der en uke og jeg og stefaren din skal være der i to, så dere må ta flyet alene hjem og pappa henter dere på flyplassen, er det greit for deg". Jeg var bare glad for at vi skulle på ferie, så jeg sa såklart ja! Dagen når vi skulle dra til Spania, angret jeg på at jeg sa ja. Jeg ville ikke dra fra mamma sånn. Men jeg måtte, Vi hadde det kjempeflott! De to siste kveldene gråt jeg og fikk ikke sove. Når vi dro til flyplassen og venta på flyet stod jeg og gråt, og gjorde det nesten hele flyturen. Jeg kom hjem, og på kvelden gikk jeg på badet for å gråte. Til min store overraskelse hadde mensen kommet på besøk, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Mamma ringte meg, sa det til henne, og bare gråt. Søstera mi hjalp meg, og jeg var utslitt. Neste dag prøver jeg å ringe henne på kvelden, og hun svarer ikke. Jeg kjenner jeg vil gråte. Den kvelden var idag og jeg skriver dette veldig sent fordi jeg har problemer med å sove nå. Jeg har en skarp klump i halsen og vil bare møte henne. Men deg skjer jo ikke på 3 uker, ettersom jeg skal til Kreta i 2 uker uten å se mamma før som jeg føler jeg trenger veldig mye nå.
J19
1
02.04.2016 16:08:04
Jeg mistet pappaen min i jula. Det er nå tre måneder siden. Vi hadde ikke et veldig greit forhold, han var ikke tilstede for meg og jeg fant aldri støtte i han. De siste 6 årene har jeg også slitt med depresjon. Ting var på vei opp, helt til jeg fikk en telefon "pappa ligger i koma på sykehuset. Han har fått blodpropp". Han lå der en uke, men det var 1. juledag da vi fikk dårlige nyheter om at han ikke kom til å våkne opp. Vennene mine og kjæresten min virker nermest irriterte hvis sorgen kommer og slår meg i trynet nå. Det har jo gått tre måneder allerede! Etter han døde kom fortsatt barnebidraget inn på kontoen min, men så plutselig kom det ikke mer. Det var en murstein som slo meg i trynet, nå er han virkelig borte. Etter den dagen har jeg ikke klart å smile, og hver minste ting får meg til å gråte. Kjæresten min får bare en sur undertone når jeg snakker om pappa. Jeg har ingen som støtter meg lenger. Det har jo tross alt gått tre måneder, jeg må skjerpe meg nå..
Kondolerer
2
02.04.2016 16:48:18
Det å miste noen man er glad i er det verste som kan skje og det kan ta lang tid å sørge over noen man er glad i. Ikke klandre deg selv fordi ingen bestemmer hvor lang tid det vil ta, men prøv heller å snakke med kjæresten din om hvordan du har det eller noen som kan lytte til deg og trøste deg.
Jente 20 år
3
01.02.2015 23:48:59
Min mor og far skilte seg i 2011, jeg fikk vite at pappa slet med depresjon og angst, det jeg ikke fikk vite før året etter var at han hadde problemer med alkohol. Jeg bodde to uker hos vær, og hadde utrolig god kontakt med begge foreldrene mine. Høsten 2012 skjønte jeg at pappa var syk, syk på grunn av angsten og depresjonen. Jeg fant flasker og bokser over alt. Han prøvde så godt han kunne å skjule det, og løy til meg om det. Jeg fortalte mamma om det, og flyttet til henne for en kort periode, også tilbake til pappa. Da hadde alt blitt verre. Dermed sa jeg til han "vis du ikke stopper drikkingen din så vil jeg ikke bo hos deg". Jeg ble også påvirket, syk, sliten, redd for at noe skulle skje. Han innså at han trengte hjelp i 2013, og dro på rehabilitering, og han ble mye bedre. Han holdt seg så utrolig lenge, jeg var så stolt. I oktober 2013 ble alt snudd på hodet, pappa begynte å drikke igjen, helt ut av det blå. I tillegg var han (det jeg trodde) ganske forskjøla og "hanglete". Jeg snakket med mamma den dagen, og dro til henne. Hun forklarte pappa hvorfor jeg "flytta" til henne. Jeg følte alt var min skyld, han trengte meg jo, også dro jeg? Dette skjedde på en torsdag. Jeg sa at jeg var glad i han. Det var det siste jeg fikk sagt til han, før vi onsdagen etter fant han på soveromsgulvet.. Alt gikk i grus, ingenting stemte. Alt var min feil, hadde jeg ikke dratt så hadde alt vært bra. Trodde jeg.. Legen sa at det var hjerteinfarkt, og at grunnen til at han var forskjøla og "hanglete" var fordi kroppen varslet om at noe snart ville skje.
Selv den dag i dag sliter jeg, jeg klarer ikke slå meg til ro med alt som skjedde. Alt ble bedre en periode, men det varte ikke lenge. Nå er det 1 år og 3 mnd siden han døde. Jeg har mye støtte fra familie og venner, og uten de hadde jeg ikke vært her i dag. (red: Du kan skrive inn til oss på ung.no/oss og få svar)
Emily
3
15.12.2014 17:34:57
jeg er en jente som egentlig har hatt det veldig bra, med samtidlig er jeg trist hele tiden. for ett år siden forandret alt seg over natten, jeg ble trist, sluttet og spise og gikk bare rundt alene. jeg utviklet spiseforstyrellser, noe jeg fortsatt har, og ble deprimert. jeg fant ur at den enkleste måten og få bort all smerte var å kutte... jeg tror det er det som holder meg ilive
Gutt 14
3
24.09.2014 22:42:14
Livet mitt er ikke, og har aldri vert det beste. Fram til jeg var 4 har livet vert bra, men så ble moren min syk. Jeg fikk vite at hun hadde fått kreft, og var alvorlig syk. Hun lå i sykehuset i ca. 2 år. Tiden fløy og det var 1 dag før bursdagen min. Jeg visste at jeg var ferdig med barnehage og var klar for skolen. Alt jeg ville var å gjøre mamma og pappa stolte. Og da lå jeg og tenkte på alt det gode som skulle skje videre senere den kvelden. Men når jeg våknet opp på 6 års bursdagen min fikk jeg vite at moren min var død. Det ble begravelse senere, alle slektningen mine kom. Søsteren min, broren min, og faren min + alle de andre slektningene mine gråt som bare det, men jeg fellte ikke en eneste tåre. Jeg var i sjokk. Jeg gikk fram til der moren min lå, men turte ikke å ta på henne. Noen få uker senere trodde jeg alt dette hadde vert en drøm, men dessverre var det ikke det. I en ganske god periode var jeg også venneløs. Tenkte ikke på venner, bare den døde moren min. Pappa skjønnte at dette ikke var bra, så han fikk meg til å tenke på noe annet, ved å bortskjemme meg med alt jeg noen gang hadde ønsket meg... De i klassen min mente jeg var en bortskjemt drittunge, og at livet mitt var perfekt osv. Men ingen har noen sinne visst hvordan jeg virkelig har det...ikke idag heller. Men i 2. Klasse fikk jeg meg en bestevennine. Vi var bestevenner i opp til 7 år. Denne perioden var ganske god. Men så kom en ny jente, og jeg ble ditcha....da var jeg venneløs igjen.... Men så fikk jeg meg flere venner. Noen som var høyere i populæritets skalaen. Men så var det alltid disse som fortsatt plaget meg, de som kalte meg "gay" fordi jeg bare var med jenter, og de som kalte meg "nigga" selv om de visste at jeg ikke likte å bli kallet dette. I tillegg til dette så kalte alle meg nerd bare fordi jeg fikk karakteren 5-6. Livet fortsettet....uten om dette var alt sammen bra igjen, jeg fikk meg en hund og alt var flott....noen år senere ble faren min innlagt på sykehus fordi han fikk hjertepropp eller noe sånt... Dette taklet jeg ikke, men jeg hadde søsteren min for å trøste meg. Broren min hadde jeg egnetlig ikke så mye kontakt med som var litt leit. Sånn fortsettet livet. Så kom en ny gutt som prøvde å stjele de nye vennene mine. Det var en spesiell venn jeg fortalte dette til, at jeg føler at han er ute etter meg , og prøver å ta fra meg alle vennene....da sa hun at han hadde sagt dritt om meg til henne og mye sånt.... Livet ble verre etter dette. Men så fant jeg ut at en av mine venner var forelsket i denne gutten , grunnen til at de ikke støttet meg istedet.... Ca 2 år senere flytten broren min ut, faren min reiste på ferie til india og søsteren min reiste på ferie til italia, jeg var med noen slektninger i oslo.... Dette var den eneste plassen jeg kunne vere, men problemet var at onkelen min var allergisk mot hunder. Så hunden kunne ikke komme inn i huset men måtte bo ute... Her bodde den ca. 4 dager... Den bodde i garasjen og var rundt om i hagen. Men en dag kom nabokvinnen og sa at dette var dyreplageri og truet med å ringe politi eller mattilsyn om noe ikke ble gjort. Jeg bestemte meg for å finne noen som kunne tenke seg å passe på hunden i noen uker, men ingen hadde tid, og hundekennel ble for dyrt. Til slutt måtte jeg be broren min som var på vestlandet til å komme å hente hunden min. Da ble det problemet ferdig, men fortsatt så tenker jeg om jeg virkelig er en god eier eller ikke..... Denne tanken har gått i hodet mitt så lenge, at det faktisk dreper meg psykisk. Vurderer å selge hunden, og bli kvitt alt som kan vere kilden til sorg...orker ikke dette lenger.... Men så tenker jeg at hunden betyr alt for mye for meg, og vi har vert gjennom alt for mye for meg til å bare gi opp. Da mister jeg enda en jeg er glad i og det takler jeg ikke.... Men det meste av dette har jeg lagt bak meg, men det gjor fortsatt vondt når jeg tenker på det. Men det føles godt å la tankene komme ut.... (red: Du kan skrive inn til oss på ung.no/oss og få svar)
En fra Vestfold.
2
23.07.2014 20:44:54
Jeg miste min bestefar når jeg var åtte år gamle. Han var den aller beste:) han bodde bare 500 meter fra meg og jeg har overnatter mye der. Jeg er oppkalt etter han. Han døde fire dager før julaften. Han fikk alsheimer. Han glemme mye. Jeg husker fremdeles når mamma og pappa kom kjørende hjem fra hvilehjemmet. Pappa er sykepleier og hadde sittet inne oss han den sister timen. Den jula var veldig rar. Min tante og onkel kom nordover og var med oss. Husker fremdeles begravelsen hans. En verdig avslutting på noe så fantastisk, som han var:) husker at jeg måttet se på presten får å slutte å ha det så vondt. Men vi kom oss vidre. Bestemor kom ofte på besøk. Hun bodde oss hos de dagene etterpå. Jeg tenker at man må huske sine kjære, men ikke bli for opphengt i det. Hvis ikke tro jeg at man ødelegger for seg selv. Og det tror jeg ikke våre kjære vill ha oss til å gjøre. Jeg vet at jeg bli og møtte han sener, men jeg har et liv å leve her og nå.
hanna
1
22.07.2014 20:22:41
Det er svært trist miste sine nærmeste. Man blir ofte deprimert. Det er trist når man mister noen i familien. alle mennesker har opplevd sorg i sitt liv. Det er svært trist i begynnelsen, når sorger kommer. etter hvert må man kunne gå videre med livet. Det er noe som er vanskelig. jeg har selv opplevd en del ting som det at noen dør i familien, eller har kreft. Det var noe som jeg syntes var kjempe trist.
Silje
2
13.07.2014 00:59:42
Jeg er en jente på 13 år. I fjor høst fikk en av mine nærmeste venner anoreksi. Alle i klassa merket at hun ble tynnere og tynnere og spise ingen ting. Midt oppi alt det her døde også min kjære oldemor som jeg var så glad i. Etter det kan jeg begynne å gråte bare jeg hører på musikk.
Jente
3
02.05.2014 09:14:40
Hei, jeg er en jente på 13 år. Hele livet mitt har vært helt forferdelig. Jeg har opplevd utrolig mye rart og en av tingene var når jeg var 5 år gammel. Jeg gikk i barnehagen og en av de beste vennene jeg hadde var Ottar. Han hadde en sykdom som gjorde at han var litt annerledes enn de andre, men likevel han var den greiste og mest morsomte av alle fordi om. Det var ikke så mange som hadde lyst å være med han, men meg og en annen bestevenninne var med han. Han hadde en regnbukse og regnjakke som jeg syns var veldig fin. Så en dag bestemte jeg med for å kjøpe det samme som han hadde og overraske han. Men når jeg kom i barnehagen så fikk jeg ute at han var død.... Jeg ble så lei meg, og kunne ikke tro det. Hele barnehagen ble invitert i begravelsen og jeg tror ikke at jeg klarte å gråte. Det var så trist og Moe som har påvirket hverdagen min siden. Men ikke nok med det jeg har tvangstanker, spiseforrstyrelser, klaustrofobi. Og for ikke så lenge siden døde katten til farmoren og farfaren min, som var den beste i hele verden. Den levde i 18 år som vil si at han har vært der hele livet for meg. Jeg har treffet han mange mange ganger og den har alltid vært den snilleste mot meg! Sist gang jeg var der klemte jeg han masse, selvom jeg ikke visste at han kom til å død. Fikk aldri sagt hade...
Nora
0
08.04.2014 20:00:08
OI Sophie, jeg leste historien din og ønsker deg mye bedre fremover!
Sophie
18
23.12.2013 19:53:29
Hei! det er en stund siden dette skjedde.. men jeg er fortsatt knust, og det påvirker meg som persjon veldig! hver dag var en krig for meg da. men nå er jeg blitt sterkere, og jeg har veldig lyst til og dele det med noen. kanskje noen her har opplevd det samme..? Alt startet for ca 2år siden. Jeg og broren min satt i sofaen og så på Two and a half men. Mamma og pappa var i etasjen over.. Plutselig hørte vi ett dunk og ett lite skrik . Broren min så på meg med ett alvorlig blikk. Jeg og broren min løp bort til trappen, der hvor lyden kom fra.. mamma lå på gulvet, men blod i ansiktet, Og opperst i trappen sto pappa og så ned på oss. Broren min så ut til og skjønne hele situasjonen, mens jeg ikke skjønte noe. var det ett uhell? Ingen sa noe. Pappa snudde ryggen til oss og gikk inn på soverommet. Broren min løp opp trappen etter pappa. Jeg sto igjen og så på mamma. En stemme kom fra andre etasjen. Pappa og broren min hadde startet en krangel. Jeg satte meg ned på gulvet og tok hånden til mamma. ´Mamma?.. ´ Men jeg fikk ingen svar. Jeg ble redd, og en tåre rant nedover skinnet mitt. jeg husker alt som om det kunne vært i dag. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.. men etter kort tid bestemte jeg meg for og ringe sykehuset. mamma så ut til og være alvorlig skadet.. og jeg ville få fikset opp i det så fort som mulig. Jeg og mamma har alltid vært de nermeste i familien. Hun har alltid hjulpet meg igjennom de vanskligste situasjonene, og alt jeg ville var og få hun i sikkerhet. Da jeg fikk beskjed om at sykebilen var på vei, dro jeg mamma unna trappen. Pappa og broren min kranglet fortsatt. de skrek til hverandre. Jeg fikk ikke med meg hva de snakket om.. var for fokusert på alt annet. så hørte jeg alarmen begynte og gå.. jeg fikk hjertet i halsen, og trodde jeg kom til og dø. Jeg løp til kjøkkenet, og fant mat som sto i brann. Broren min kom løpende inn på kjøkkenet. Han tok tak i vannmuggen og kastet den over det hele. Jeg trodde jeg kom til og besvime. Røyken, stresset, mamma, alt på en gang. det var fortatt flammer over hele rommet. Jeg hørte lyden av sykebilen, og løp ut.. Jeg hostet og hostet, 3folk kom løpende ut. De løp inn i huset.. Jeg la meg ned på bakken og lukket øynene. dette var ikke sant. Jeg skjønte ikke situasjonen.. Så våknet jeg på sykehuset. Pappa hadde innrømt at han hadde misshandlet moren min i 2 og ett halvt år, Men at hun fallt ned trappen med ett úhell´. Hun hadde visst prøvd og løpe fra han da han skulle til og slå henne. De hadde diskutert, og mamma sa hun ville skille seg fra han. men han hadde truet henne om ting, og da hadde hun plutselig bare løpt ned trappen og snublet.. Pappa kom i fengsel, og mamma ble syk. Jeg måtte bo med broren min og unkelen min i lang tid. alt var en lang deprisjon.. og være der. folk på skolen visste ikke så mye om det, men de turte ikke spørre heller. Jeg hadde ingen anelse om at pappa kunne ha missbrukt mamma før alt skjedde. Jeg trodde vi var en lykkelig familie.. men så fant jeg ut av at vi ikke var det.. og alt ble bare til en stor sorg.. Og det er det fortsatt.. dagene gikk.. det var lite snakking.. jeg var ofte nede på stranden og skrev i en bok jeg fikk i bursdag gave sv en gutt i klassen da jeg var 11.. Ingen ting ble bedre.. og det er ikke bedre nå heller. jeg er deprimert og ensom. mamma og pappa er ´borte´. Jeg har ikke så mange venner på skolen lenger heller.. noen få brydde seg i starten, men så la det seg hos alle.. og alt jeg har er broren min og Unkel. Takk til den som tok seg tid til og lese historien.. håper mørket forsvinner en dag!
En jente fra Vestfold
0
13.09.2014 23:36:51
Jeg trodde at mitt tap på mormor som døde som 62 år gammel og bestefar som først hadde hjerneblødning og fikk lungebetennelse, farfar og morfar døde av kreft var ille, men nå vet jeg at det jeg føler er mye mindre enn det du føler. Takk for at du delte det. Nå vet jeg at det er noen som har det verre enn meg. Jeg er lei for tapet og skuffelsen av faren din.
Leit,
1
08.08.2014 03:02:00
Dette var leit å høre, og jeg kunne aldri overlevd noe slikt. Men du er tøffere en meg er jeg sikker på. Og hvis du tror på at ting blir lyst så vil mørket forsvinne. Gode ønsker Gutt 13
Jente
2
02.05.2014 09:32:34
Hello, jeg er 13 år gammel. Jeg har en veninne som kutter seg selv og har holdt på å dø. Hun er min bestevenninne og jeg er så redd for å miste henne, for hvis jeg hadde gjort det hadde livet mitt blitt snudd på hodet. Hun sier at hun ikke har lyst å leve lenger og jeg prøver å hjelpe henne men uten å lykkes. Hun har mange andre venner som også er redd for hun, og hun tror at ingen er glad i hun og bryr seg om hun. Men det er IKKE sant! Vet ikke hva jeg skal gjøre, før eller siden må noe gå galt, hvis ikke jeg stopper det for godt! (red: du kan skrive inn til ung.no/oss og få hjelp og råd)
En jente fra Vestfold
0
13.09.2014 23:45:53
Det hjelper litt vis dere sier at dere ikke klarer og miste henne, men det er det at det ikke kommer til og hjelpe fullt og helt. Fordi jeg føler det samme som henne og det hjelper ikke så mye for meg, men poenget mitt er at det er bedre vis hun /han snakker det ut og ikke er så mye alene. Det hjelper veldig ofte for meg vis jeg leser for der kommer jeg til en verden der det er andre ting som er mer spennende enn trist.
Christina
5
27.01.2013 01:29:06
Jeg mistet faren min 4.september 2012. Pappa sa alltid at jeg lignet på ham, og noen ganger når jeg ser meg selv i speilet, tenker jeg på ham. Han tok meg seg alt som var igjen av meg i graven. Han døde av hjerneskade. (Red: du kan skrive inn til ung på ung.no/oss og få svar)
Michelle
1
19.05.2012 22:02:17
Jeg var i begravelse nylig til mon oldefar.I alle begravelsene jeg har vært i før har man aldri bært ut kisten.Men i denne bagravelsen var på sykehuset, da den var ferdig bærte de han ut(jeg fikk bære noen av blomstrene) så kjørte de han vekk i en likbil.Å det værste av alt var at hun som kjørte bilen SMILTE når hun kjørte vekk jeg spiste ikke på evigheter.
julie
4
08.05.2012 23:00:06
for 2 år siden fikk vi beskjed om at mormor hadde kreft. Hun har nå kjempet i to år og frem til nå så alt lyst ut, helt til hun plutselig en dag ble dårligere! Mormora mi er på en måte "min andre mor". Vi har kjempe god kontakt å hun bor bare 100 meter unna oss, snakker med henne om alt og ingenting! Jeg er den jenta som holder alt av sorg og følelset inne, noe jeg sliter med! For to måneder siden ble bestemora mi plutselig lam i ene siden. Hun fikk også påvist kreft og hun blir bare svakere og svakere. Ingen av vennene mine spør hvordan jeg har det for det er jo bare "en bestemor og en mormor", de er jo så gamle likavell.. Jeg tenker ikke sånn, de to personene er det viktigste personene i livet mitt! Det er de to jeg har mest minner fra. Fikk beskjed for to dager siden at mormor skal komme hjem fra sykehuset, glad ble jeg, men det var selvfølgelig et der. Hun har sluttet med behandling og kommer hjem for å dø, siden det var hennes ønske!
Sarah
0
13.09.2014 23:56:25
Jeg mistet mormora mi for to år siden. Vi fant aldri ut hvorfor hun døde. Hun ble bare 62 år gammel. Jeg sliter fortsatt med å tenke på det. Det verste er at bestefaren min har fått hjerneblødning og de fleste gamle dør av det. Nå har han også fått lungebetennelse, men en feil jeg gjorde da mormor døde var at jeg ikke snakket om det. Det er derfor jeg ikke har gått over det og føler meg ensom og har mistet selvtillit. Selv om jeg har mange venner og jeg får mye trøst. (Red.: Du kan skrive inn til oss på ung.no/oss og få hjelp)
Maria
1
12.05.2014 21:23:05
Jeg har nettopp mistet min mormor av kreft og føler meg veldig ensom i sorgen.
Rikke!
1
30.10.2011 22:59:39
har gjort en del dumt oppigjennom, om har blitt mobba for det. jeg hadde ett kjeledyr som jeg kunne fortelle alt til. da det døde ble alt snudd på hue! jeg gjorde ting uten å tenke og tilslutt orket jeg ikke mer. jeg stod på taket av huset og var klar til å hoppe. men da kom barnevernet!. de fikk meg ned, men gjorde ting enda verre. de henta meg på skolen. ventet på meg hjemme. de var overalt. jeg skulka skolen og kom ikke hjem på kvelden. men etter en tid med bare vondt klarte jeg å snu om på det! vis jeg opplever noe fælt så tegner jeg hva jeg føler! det hjelper for meg :)
Gutt 15.
5
11.05.2011 20:13:13
for en stund tilbake var skolen min på klassetur, vi hadde utvekslingsstudenter fra frankrike på besøk, en av de jeg kjente ganske godt stakk hodet opp av takluka på bussen, og fikk bakhodet sprengt i biter. man så blod og hodeskall-biter fly rundt og treffe vinduer og folk. etter ulykken bare gråt vi... vi sa ingenting, ingenting for å støtte hverandre, vi bare sørget, ord behøvdes ikke. etter ulykken var jeg sint på meg selv, av alle elever som kjørte den busen var jeg den personen som hadde kjørt den veien flest ganger, det var JEG som att nærme nok til å gjøre noe, men jeg gjorde det ikke. ma kan si " det var ikke din skyld" men uansett hva folk sier så gjennstår faktumet at jeg KUNNE ha reddet ham hvis jeg hadde giddet å brukt hodet mitt mer. men nei da, jeg var bare oppgitt over elevene som syntes det var gøy å stikke hodet opp av takluka, herregud tenkte jeg, så prøvde jeg å sove (lang reise foran oss) så hørte jeg bang, skrik, og så han falle ned, og jeg kunne se hjernen hans, og hvordan øynene rullet rundt og gispene hans. hvordan kommer man over noe sånt? enkelt, det gjør du ikke. mange vil si at du vil slutte å se for deg ulykken, at du snart vil glemme..... man glemmer aldri..... smerten og skyldfølelsen vil alltid være der. men du vil bli i stand til å blokke tilbaketankene. men du vil alltids få flachback. du må bare prøve å møte hver time og dag som kommer, og takle dem som best man kan når man står ovenfor dem. man må bare seg å leve med smerten, hvis ikke vil man bli ødelagt, og DET er en skjebne verre en døden... (red: du kan skrive inn til ung.no/oss og få hjelp og råd)
vilde
1
21.03.2011 20:11:05
heia! jeg heter [xx] og er 18år å kommer fra stavanger! Jeg tror det varierer fra person til person hvordan du kan takle en sorg. i fjord bestemte søskenbarne mitt [yy] å forlate oss. en gla og god person.ingenting vondt i henne.Hun hadde enormt mangen goder venner som tok dette en del tungre enn d jeg jor.jeg forsto ikke at d hadde sjedd før noen dager senere.da jikk d åpp for meg at den smilende og gode søskenbarne mitt hang seg på romme sitt. Hun hadde vist vert på fest før dette sjedde.så kåm hun jemm .. å bestevennina sa at d va noe med enn gutt å gjøre at hun gjor d hun gjore. Ingen så vett åmm hun hadde tenkt på dette i forhånd ellr bare jor det uten å tenke seg om siden hun var full eller bare ikke ville mer av live sitt. hun var den siste personen vi trodde skulle finne på å gjøre noe så forferdelig. hun hadde ringt til moren sin å da sa moren at hu skulle kåmme jemm så fort hun kunne for hun var ute med en type som ikke viktoria likte.men de kåm for sent!:/ moren fant henne på romme å typen til moren som [yy] hadde opplevd mye vondt med prøvde å få liv i henne.men ingenting sjedde. de dro på sykehuset å ingenting sjedde der heller.hun var død! de la henne inn i koma å hun lå der i noen uker før hun kåm ut ijenn. hun hadde en maskin som hålt henne i live.. moren ville aldri skru av maskinen fordi da var hun død. det var en hard tid for tanten min.hun var så langt nede etter det som sjedde at hun havne på psykiratisk avdeling.hun var heilt ødelagt og sliter ennå den dag i dag! tenker på [yy] inni blant jeg også.savner henne.ingen så vett hvorfor hun gjorde det.. hun hadde et mål åmm å alti ver tynn å hun synes at hun var så tygg så hun skrev på facebook skinny med hjerte rundt på nicke sitt.. åså på info på facebook sto det: the best thing in my life was when i toke suesise. altså det beste i live mitt var når jeg tog selvmord! så jeg vet ikke hvorfor ellr åmm hun hadde planlagt å gjøre det.tror nåkk hun hadde mangen innestengte følelser som hun ikke klarte å dele med noen. å det er trist.for til slutt så sier det bare BANG så klarer du ikke mer.håper noen leser dette å forstår litt hvordan jeg ser på hva som er sorg . (Red: Dette kan ikke ha vært lett. Vi har fjernet navn i kommentaren din for at du skal være anonym. Hvis du har spørsmål om sorg, spør oss gjerne på ung.no/oss)
J16
1
18.01.2011 00:23:57
For et halvt år siden døde kjæresten min i en bilulykke.. Jeg vet det er en stund siden, men jeg har det fortsatt veldig tungt. Han satt på med en som fyllekjørte og jeg føler at det er min feil at han døde. Alle sier at det ikke var min feil og at jeg prøvde så godt jeg kunne for å stoppe det! Men det å sitte igjen med den følelsen av at du kunne gjort så mye mer, er helt forferdelig. Jeg har alle disse tankene som surrer rundt i hodet mitt. Tanker som "Hva om jeg bare hadde fått tak i bilnøkkelen" eller "Hva om jeg vart med kjæresten min hjem sann som jeg skulle". Jeg savner han så utrolig mye! Skulle gjort hva som helst for å skru tilbake tiden. Jeg har det så utrolig vondt! Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. (red: Du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)
Jente 20 år
0
01.02.2015 23:57:57
Det er helt vanlig å savne kjæresten sin, selvom det har gått et halvt år. Sorg tar tid, og man må prøve så godt man kan å ta tiden til hjelp. Jeg mistet min far for 1 år og 4 måneder siden, og savner han hver eneste dag
en fra Bergen
1
17.01.2011 12:11:37
for noen år siden døde min oldemor. hun var en person som sto meg kjempe nær. hun var der alltid for meg, og jeg klarte meg ikke uten henne. jeg fikk nesten ikke puste den dagen min far sa at hun var død. jeg gråt i flere måneder. å jeg har ikke snakket om sorg og sånt med folk. i begravelsen hennes gråt jeg ikke, men med en gang jeg kom ut av kirken hylte jeg. men nå gråter jeg ikke, men jeg vet forsatt ikke hvordan jeg skal takle sorg.....
Jente 15
0
24.11.2010 11:58:10
For litt siden døde farfar. vi sto ikke hverandre så nært, men jeg savner han likevel. også døde en hest jeg var UTROLIG gla i. jeg elsket han så mye, og nå er han borte. jeg føler meg ofte deperimert og tenker stygge ting...har også litt dårlig selvtillit... (red: du kan skrive inn til ung.no/oss og få svar)
Anonym
4
22.09.2010 21:21:49
Jeg synes også det bør stå noe i artikkelen om når søsken plutselig dør. For 3 år siden døde broren min brått, helt uventet. Han ble 27 år, jeg var 14 da. Selv om det er lenge siden, føles det fortsatt uvirkelig. Jeg har det fortsatt veldig vanskelig, og jeg føler jeg ikke har noen å prate med, selv om jeg har mange venner og en bra familie. Jeg vil på en måte ikke være til bry. Det er veldig vanskelig å prate om det for tiden. Før snakket familien min en del om det. Men så sluttet vi å prate, og jeg merker at jeg blir deprimert og det blir tyngre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg føler meg litt "fortapt".
Jente, 16.
0
07.03.2010 07:51:00
Da jeg var 10år gammel døde faren min i brann, å det var så plutselig. Å noen dager før han døde, kranglet vi. Å det gjør alt så mye tyngre. Etter han døde så har jeg mistet endel venner, skolen går veldig dårlig og jeg har kuttet meg selv endel ganger. Å det at jeg ikke hadde møtt han på ca. 4 måneder når han døde er så tungt, får han gikk på skole en annen plass. Han pratet alltid om at når han fikk fullført skolen å ble kaptein på cruiseskip så skulle han ta meg og bror med på turer til alle mulige plasser, jeg burde jo skjønt det var for godt til å være sant, bare en liten stund før han var ferdig med utdannelsen døde han. Han kom seg akkurat i gangen å skulle lukke opp døra, så datt han om. Jeg har aldri klart å snakke om det til noen, aldri. Å når folk spør meg om han så svarer jeg og smiler som om at det ikke går innpå meg, men når samtalen er ferdi går jeg på bade eller andre plasser jeg kan være alene å gråter. Det at jeg har holdt det inne i så mange år er bra tungt, så anbefaler alle som mister noen de er glade i å prate om det, uansett om du ikke vil, det blir lettere i framtida, ikke lett men lettere. Å på disse seks årene har jeg heller ikke klart å gå på graven hans mere enn 3-4 ganger. Å siden mamma aldri tok tid til å sette seg ned å prate om det med meg så klarer jeg ikke uttale meg om pappa noe mere enn hva som skjedde og sånne ting. Men vis noen sir noe som helst som \"savner du han\" så må jeg gå å sette meg å gråte, får jeg klarer aldri prate om han mere. Å det er så synd, får han var så mye verd får meg, å fortjener å bli husket og pratet godt om, men jeg klarer virkelig ikke. Husker alle scooter turene han tok meg med på, hytte turene, camping turene, fiske turene m.m .. Alt var så bra da, å etter han døde så gikk alt nedover som jeg sa lengere opp. Jeg mistet venner, snakket nesten ikke med folk, var nesten ikke ute, skolen/karakterene ble dårlig og ja.. Alt ble forferdelig. Å nå, etter 6år klarer jeg enda ikke å prate om han, men skrive klarer jeg. Kanskje det hjelper litt på. Føler det er forsent å prøve å prate om det nå, etter så mange år. Men ja.. Anbefaler virkelig alle til å prate om det, uansett hvor vondt du har det, for jeg tror virkelig at det blir mye lettere i framtiden da. - Jente, 16.
Karen
0
21.02.2010 22:16:00
I oktober 08 mistet jeg farmoren min etter langtids kreft og det var helt forferdelig å se at ho ble svakere og svakere og ble sengeliggende. I april 09 opplevde jeg at ei god venninne av meg tok sitt eget liv og det er først nå jeg har fått veldig savn etter henne. Når dette skjedde var alt rast sammen rundt meg og jeg orket ikke å gå i begravelsen, men sitter igjen med skyldfølelse over at jeg ikke gikk dit. Og i november 09 døde kusina til mormora mi, vi sto ho veldig nær og hadde god kontakt med ho. Jeg har i det siste vært veldig nedfor, men har snakket med voksne på skolen om det. Har sittet og grått meg gjennom alle disse artiklene her om sorg. Jeg kjente meg veldig godt igjen i mye av det som sto.
Suicide bunny
0
15.02.2010 22:24:00
Hei.. jeg er en gutt på 13 14 i september.. jeg er forelsket i ei som heter Sarah, jeg kutter meg selv og har selv mords tanker før jeg har spurt hun om hun vil være sammen til og med.. fordi jeg vet svaret.. "nei.. du e stygg.." jævla briller og fett asså.. korfor måtte teknologi og data ødelegge livet mitt.. korfor måtte jeg bli født sånn her .. helvete asså finner jeg en boks sovepiller så gjør jeg det asså.. omg orker ikke mer! (red: du trenger ikke å være alene med dine tanker. Kontakt oss på ung.no/oss og få råd og hjelp)
2
15.01.2010 19:07:00
om dera har noen nære som er syke, så gi de respekt og gjør de godt. om du ikke gjør det kan du anger på det som meg da min mor døde for noen måneder siden av kreft. er 16 år
...
0
13.01.2010 11:49:00
Synes godt det kunne stått om kjærlighetssorg ja. har slitt med det lenge, vert hos psykolog, men føle eg ikke blir kvitt den :( Vett liksom ikke hva jeg skal gjøre lenger...
anonym
2
12.01.2010 13:10:00
Lillebroren min døde for snart 10 år siden, han ble 4 og ett halvt år gammel og jeg var bare 7 år. Tiden etter ble tung, og jeg husker lite av det. Minner fra tiden han levde er det heller ikke mange av. Det å høre foreldrene mine snakke om hvor fantastisk person han var, hvor mye han fortjente å leve. Det er noe som fører til dårlig samvittighet hos meg. Jeg føler meg rett og slett egoist bare av å tenke på hvor glad jeg er for å leve eller andre ting jeg har/får som han ikke fikk. Det at jeg "glemmer" at han har vert en del av familien er det verste av alt. Jeg føler ikke at det burde være så lett. Jeg syns jeg slipper for lett unna. At jeg burde slite mer med det, med tanke på at broren min faktisk døde! Savner noe om dette i denne artikkelen. Det står ingenting om plutselige dødsfall av søsken. Det er ikke helt lett å sitte igjen med en slik sorg. Jeg kunne jeg hadde flere minner fra han. (red: takk for at du deler dette med oss. Dersom du kunne tenke deg å bidra til artikkelen, send gjerne en mail til redaksjonen@ung.no. Vi skal følge ditt tips!)
jente15
1
27.09.2009 16:46:44
for 2 dager siden døde mammaen min av kreft, jeg er så fortvilet. jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. (Red: Det var utrolig trist å høre. Du bør prate med de rundt deg, og kanskje snakke med helsesøster på skolen. Du kan også ringe Røde Korstelefonen på Tel: 800 33 321 hver dag mellom 14-20 hvis du trenger noen å prate med).
jente 14
3
19.09.2009 00:16:00
For 3 månder siden døde mamma av kreft. jeg syntes det er vanskelig ennå, og det er vanskelig og komme på skolen og oppføre seg helt vanelig. For det går ikke. Det er mange folk som er redde for og spør om hvordan det går med meg, og det er jo litt trist. Men jeg skjønner jo hvorfor egentlig. Jeg husker værtfall mamma som verdensbeste! Hun døde hjemme 6 juni 2009. Etter dette har jeg synget masse og laget tekster om henne, det har hjelpet meg. Men sorgen er der fortsatt..
anonym
0
14.09.2009 11:44:10
jeg sliter veldig med sorg og lignende, så jeg har lyst å lette på hjertet og snakke med ung. no .. men hvordan skriver jeg inn, jeg finner ikke noen plass der jeg kan skrive et brev ? HJELP MEG!!! (red: kjære deg. Spørretjenesten vil gjenåpne denne uken, og da er du mer enn velkommen til å sende inn spørsmål på ung.no/oss. Følg med på siden!)
jente18
1
31.08.2009 17:30:44
da jeg var 7 år holdt mamma på å dø. hun er allergisk mot pencilin, men legene hørte ikke på oss og feilbehandlet henne og det tok lang tid før hun ble frisk igjen. men ingen snakket med meg om det som skjedde... mamma og pappa har pratet mye om det sammen, men ikke med meg. jeg klarer fortsatt ikke å snakke om det med dem.
aola 13
1
04.04.2009 16:57:20
Mista faren min når jeg var 10 år gammel... Han var en kjent politiker i landet han kommer fra(irak) og ville at irak skulle være et trygt land,(som norge) men han ble drept av en snikmorder...:( Men det betyr ikke at jeg skal bare være lei meg! man må starte et nytt liv og bare tenke positivt :)
Gutt på 12
2
01.03.2009 18:33:34
Da jeg var 10 år døde faren min. Han tok livet sitt, jeg fant ham død hjemme etter skolen. Det er det verste jg har opplevd. Jeg var åpen for venner, snakket ofte om det. Men klarte ikke psykolog. Et år senere døde mormoren min, det gikk ikke innover meg etter det med faren min. Men det er der i bakhodet. En halv måned etter det døde klassekamerat av kreft. Nå er jeg tolv, og klarer ikke å gå på skolen mer enn 80% og har bestemt meg for å snakke med profesjonell psykolog. Håper virkelig det vil hjelpe.... (red: du kan også få råd og hjelp her på ung.no/oss)
jente 14
0
14.12.2008 22:36:43
mamma er alvorlig syk og ingen bryr seg om meg,jeg har mistet alle vennene mine. og jeg er helt ensom, jeg er redd for at mamma kan dø når som helst.. (red: du kan stille spørsmål og få råd og hjelp på ung.no/oss)
Anna
1
12.12.2008 20:33:23
Mista just Pappaen min og bestefaren min "/ Og mora mi har kreft .. Og alle tror alt er bra siden snakker aldri om det. Jeg er bare ikke typen som snakker om følelser, har aldri gjort det heler. Men sannheten er at det blir gansk slitsomt i lengden "/ (red: du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)
Malin
1
09.12.2008 09:52:02
Jeg har vært psykisk syk i mange år. Mine venner trakk seg bort fordi jeg var for syk for dem. Det er det dummeste de nærmeste skal gjøre selv om det kan være frustrenrende! jeg prøvde å ta livet mitt flere ganger når jeg endet helt aleine. ble sviktet av foreldre, og bor på institusjon. Pappa døde av overdose og piller. Livet er ikke alltid en glede og latter (red: du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)
anonym
1
08.12.2008 16:43:41
Jeg er en jente på 17 og jeg mistet faren min for 4 månder siden. Alle tror at det går bra med meg siden jeg går til psykologen og snakker om pappa til vanlig, men det ingen vet er at vær gang jeg er alene slår jeg av alle lysene, setter på en trist sang som spiller om og om igjen, og sitter å gråter med en flaske vodka ved siden av meg. Jeg føler at pappa tok med seg halve meg i graven og jeg klarer nesten ikke å fungere som en vanlig person uten den delen. Jeg har aldri drikket av den flasken, men den dagen jeg gjør det er den dagen jeg ikke årker mer. Alle sier at livet går vidre og at alt kommer til å bli bedre, men nå har jeg sittet her i 116 dager og det har søren meg ikke blitt bedre. Jeg hadde aldri ønsket for noen i verden til å være i den situasjonen jeg er i nå, men det er godt å vite at jeg ikke er den eneste som har det slikt (red: du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)
i stor sorg
0
01.09.2008 22:31:21
hei. er en gutt på 16 år som har blitt og blir mobbet. har blitt mobbet siden 7. klasse. nå har jeg søkt hjelp hos en lege og håper på at det vil funke.. har sett filmer og lest om mobbing og synes det er trist. (red: du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)
Anne
2
22.08.2008 16:06:10
Hei alle sammen jeg er en jente på 12 år. Og jeg har opplevd sorg mange ganger. 2år siden var det fordi oldemora min døde,etterpå bestemoren,i fjor i juli så var det farfaren i september var det morfaren. Og i år er det moren min som døde. Hvordan skal jeg klare å leve?
Hortensia
2
08.08.2008 15:31:52
Hei jeg er en jente på 18 år. Jeg er helt ensom siden jeg gikk i 7.klasse. På grunn av moren og faren min døde for 3år siden. Siden det har jeg ingen venner. Jeg bor sammen med mormoren min. (red: du kan skrive inn til ung.no og få svar: www.ung.no/oss)
meh
0
28.04.2008 22:01:23
Pappaen min døde uventet for en stund siden.. ingen vet hvorfor han døde, bare hvordan..
I sorg
0
01.04.2008 18:44:39
Mammaen min døde for tre dager siden. Hun hadde kreft og ble gradvis dårligere, helt til kreftene bare ebbet ut. Det er så trist, vet ikke hva jeg skal gjøre! (red: slikt er aldri lett, og det er viktig å snakke om det. Du kan få råd og hjelp på ung.no/oss)
til uff
0
13.02.2008 16:54:52
hei. Hva tror du? det er ikke enkelt å åpne seg for en voksen som bare vil uttnytte deg, ( det er alle de jeg kjenner ) Men jeg skal flytte nå til fosterhjem, tror ting blir bedre da! (red: du kan skrive inn til oss via vår spørreside ung.no/oss og få hjelp)
uff
0
06.02.2008 19:41:31
Hvorfor det? Hva mener du med du ikke orker ikke mere? Har du prøvd å snakke med en voksen ell snakke med helsesøster?
hater livet.
1
06.02.2008 18:51:23
jeg er barnevern-barn. jeg stenger meg inne på do når vi har pause på skolen, orker ikke alt, det blir bare for mye. (...).. søsterene mine trenger meg,jeg kan ikke forlate dem til mamma og pappa. (red: Kontakt oss gjerne på ung.no/oss og få svar og råd)
Kine
1
11.01.2008 16:54:29
Jeg har nylig mistet ei god venninne i selvmord. DEn siste personen hun snakket til, var meg. Hun sa at vi snakkes i det andre liv. Hun hadde fortalt hva hun hadde gjort, så jeg ringte amk. Venninna mi prøvde å stikke hjemmefra, og ambulanse og politi var hjemme hos henne, men hun hadde dratt. Noen timer senere ble hun funnet død på baksiden av blokken hun bodde i. Jeg vet at jeg har gjort mer enn en 18åring skulle klare. Jeg sto på for å reddet livet hennes flere ganger, på kort tid. Det som skjedde kom egentlig ikke som et sjokk, men var veldig tragisk og vondt. Tror også at den tanken om "enn hvis" og "hva om" er en del av det vi må igjennom. Jeg vet jeg gjorde alt jeg kunne, men hva om jeg gjorde sånn og sånn i stedet?? En tanke som slår meg alt for ofte. Jeg snakket med ei nær venninne av henne, og moren hennes. Aldri møtt de, de bor over 50 mil herfra. Men jeg ble ønsker velkommen til begravelsen. Jeg skulle reise. Men på vei til flyplassen fikk jeg sterk angst. Jeg klarte ikke å gå dit.. Tror det finnes et liv etter døden, og venninna mi styrer meg på en måte. Altså det var hun som ikke ville at jeg skulle dra dit, for hun visste at det ville gjøre det verre for meg. Men jeg sitter igjen med skyldfølelse for å ikke være der. Og de dagene jeg har det litt bedre, og smiler og ler, så har jeg også dårlig samvittighet. Føler jeg ikke fortjener det, når venninna mi ikke var frisk nok til å gjøre det. Skyldfølelse er vel noe alle må igjennom når det gjelder selvmord.
anonym
0
19.12.2007 19:40:42
tenkt på selvmord før, orket ikke mer...skole, venner, mamma familie alt..for mye
anonym
1
19.12.2007 19:38:57
jeg føler sorg når jeg er sammen med vennene mine, vet ikke hvorfor. føler jeg ikke fortjener det, blir ihvertfall skikkelig deppa og kutter meg til jeg blør..hva skal jeg gjøre? jeg er alltid klovnen i vennegruppa, vil oppfattes selvsikker. men det er jeg ikke, bruker det som skjold...? hva skal jeg gjøre?...knekker sammen snart..:(
aner ikke hva jeg skal kalle meg selv
0
14.09.2014 00:31:45
Det å være klovnen i gruppa høres ikke så godt ut, men det er lurt å snakke om det selv om du ikke vil. Tving deg til det. Si hva du føler. Rop det ut hvis du vil. Poenget er at alt vil bli bedre. Enten vil det å snakke om det føles bedre eller så vil de andre finne en måte for deg å fikse det på. Håper dette hjalp. MVH meg. :-D
Kutter meg selv, 14 år
0
17.12.2007 17:55:50
hvis jeg føler meg misslykket, gjort noe dummt eller kranglet med noen kutter jeg meg selv,,,jo vondere jo bedre er det...hva skal jeg gjøre...arrene minner meg på det vonde og får frem mange føleleser i meg...prøver å skjule dem så godt jeg kan, men vil på en måte at noen skal se dem sånn at de kan hjelpe meg..er dette vanelig? vil ikke fortelle mamma dette,,,aldri!! (red: du kan skrive inn til oss og få svar, helt anonymt: ung.no/oss)

Spørsmål og svar

En gutt tok selvmord.
Hei jente, 14 år. Takk for at du skriver til oss.Det er veldig forståelig og naturlig at du er lei deg fordi en gutt på trinnet har tatt livet sit...
Opplevd mye og har lav selvtillit, hvordan finne motivasjon til å få det bedre?
Hei   Det er bra at du har tatt kontakt og beskrevet situajsonen din for oss. Jeg tenker du allerede har tatt et skritt i riktig retning.    Du...
Vanskelig å puste innimellom, hva kan det skyldes?
Hei   Det høres ikke godt ut å ha problemer med pusten. Det er ikke så lett for oss på Ung å si helt sikkert hva dette kan være siden vi ikke...
Jeg har opplevd mye trist og har det vanskelig i familien nå. Kan jeg bruke Marijuana lovlig for å hjelpe meg selv?
Hei gutt 17 år Tusen takk for at du skriver til oss med spørsmålet ditt.  Det høres ut som om du har hatt veldig mange belastninger i ung alder o...
Hvordan komme over sorgen?
Hei Takk til deg som skriver til oss i ung.no. Jeg forstår godt at det føles vondt og at det er ekstra tungt og vanskelig for deg nå.  Det er t...
Jeg har blitt veldig tynn. Hva skal jeg gjøre?
Hei og takk for spørsmål. Du forteller at du har opplevd mye sorg den siste tiden, men at du har det bedre nå. Det er fint å høre at du har det ...
En venn av meg tok selvmord. Han skrev til meg at han var deprimert og jeg klarte ikke å få han til å få det bedre.
Hei jente 14 år Takk for at du skriver til oss i Ung.no og forteller oss hvor vondt du har det for tiden etter at du mistet vennen din i selvmord og...
Mamma er deprimert og jeg bruker m in hverdag på å bekymre meg. 
Hei Takk til deg som skriver til oss i ung.no.  Du har mistet to nære, det må ha vært og fortsatt være veldig vondt for deg. I tillegg har du e...
Jente som føler seg deprimert og skyver vennene sine unna
Hei    Tusen takk for at du skriver til oss i ung. Du forteller i spørsmålet ditt til oss at du ofte er sint, lei deg og deprimert. Du skyver ve...
Hvordan skal jeg få lærerne til å forstå at jeg har det vanskelig?
Hei Takk til deg som skriver til oss i ung.no.  Jeg forstår godt at du har det vanskelig. Det er utrolig trist og vondt når en nær velger å ta ...
Hvordan forbereder man seg på at noen er i ferd med å dø eller hvordan kommer man seg over det?
Hei Takk til deg som skriver til ung.no. Det er veldig vondt å miste nære og kjære, og det er en vond tid du står ovenfor nå med din venn som e...
Vennen min tok selvmord! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!
Hei jente 13 år Takk for at du skriver til oss i Ung.no. Det var trist å høre at du har måttet oppleve å miste en god venn i selvmord! Jeg kan...
Jeg mistet nylig en venn i selvmord, og synes dette er veldig vanskelig
Hei jente 16 Takk for at du skriver til oss om hvor vanskelig du har det nå. Det er utrolig tøft og trist å miste noen i selvmord, og jeg forstår...
Pappa døde for 5 år siden, når bryr jeg meg ikke lenger og er deprimert.
Hei Takk til deg som skriver til oss i ung.no.  Det er trist at du har mistet pappaen din og jeg forstår godt at du kjenner på tap og sterk savn ...
Jeg føler meg helt alene, og i det siste tiden har jeg en følelse av at jeg ikke er ønsker og bare er en byrde for alle. Hva kan jeg gjøre?
Hei og takk for spørsmål. Du skriver at du mistet moren din for tre år siden. Du forteller at hun var viktig for deg og at du kunne snakke med hen...
Jeg er enda lei meg fordi katten min måtte avlives for 1 år siden
Hei! Tusen takk for at du skriver til oss, jente 13 år! Det er trist å lese at du måtte avlive katten din fordi den hadde kreft. Jeg forstår god...
Hvordan bearbeide sorg?
Hei Takk for at du skriver til oss! Det er flere situasjoner man kan oppleve sorg. Sorg er reaksjonene vi får når vi mister noen vi er glade i og ...
Se alle