Det er ikke lett å være ung voksen og slite med å fungere sosialt, slite med indre uro og samtidig skulle leve et selvstendig og fullverdig liv med alt hverdagen har å by på av utfordringer, men har man noe valg?

Da jeg var liten så fikk foreldrene mine beskjed om at jeg aldri ville fungere normalt. Jeg ville ikke ha et skikkelig språk, ville ikke kunne skrive sammenhengende tekster - og jeg ville ikke kunne fungere selvstendig i livet.

Psykiatrien tok feil. I hvert fall delvis, om jeg skal være helt ærlig. Dette her er en sammenhengende tekst, og det er ikke min første. Jeg har et fullverdig språk og bor nå alene og klarer meg faktisk ganske bra.

ADHD

Følelsen av å leve livet sitt på et rullebånd som går motsatt vei av meg, det er både positivt og negativt - når hverdagens største kamp er å sitte stille, er å beherske kroppsspråket og kommunikasjon. Da forstår man virkelig hvor absurd det er å være annerledes.

Det er virkelig ikke enkelt å være selvstendig og fleksibel i virkeligheten når man er avhengig av stabilitet, rutiner og trygghet. For, i hvilken del av livet har man egentlig det? Shit happends. Alot.

Om jeg i dag hadde fått valget mellom ADHD eller å slippe å ha det, så hadde jeg ikke valgt å endre noe som helst. Jeg føler at den kampen jeg har kjempet mot meg selv, og alle de gangene enkle trivialiteter i hverdagen har fått meg til å møte veggen - har gjort meg sterkere, mer utholdende og åpen for andres trivielle problemer.

For hver dag som går, så lærer jeg meg å takle hverdagen bedre og bedre, og jeg vinner små og store seiere hver eneste dag, man lærer å sette pris på alt livet har å by på.

Jeg har overvunnet hindringene, og føler nå at ADHDen min er noe som utelukkende gir meg positive egenskaper som styrker meg som menneske og gjør meg unik og sterk.

Asperger

Det å ha lav evne til å fungere sosialt er ikke alltid like enkelt. Det er faktisk ganske vanskelig når man er ung voksen og ønsker å være sosial, føler et desperat behov for å være sosial, men bare ikke klarer å ta initiativet selv.

Da jeg var mindre ville jeg foretrekke å traske rundt i flere timer å lete etter veien fremfor å spørre en fremmed. Nå har jeg lært meg til å tvinge meg selv i enkelte situasjoner til å ta ansvar både for meg selv og andre.

Det er vanskelig å være voksen, og føle seg innestengt i sin egen kropp. Føle seg ute av stand til å ta initiativ i et sosialt fellesskap. Jeg kan sitte inne flere dager i strekk, og kan foretrekke å være hjemme fremfor å gå ut å møte nye mennesker i helgene.

Jeg tar aldri kontakt med mennesker jeg ikke kjenner om jeg er på arrangementer og slikt, med mindre det er noen jeg kjenner "i midten" som gjør det mer naturlig og nærmest umulig for meg å ikke engasjere meg i samtale med andre.

Det mest absurde er at jeg skulle ønske jeg fikk det til, og når jeg først havner i samtale med noen, så går det som regel ganske greit. Jeg kan være litt awkward til tider, men det er liksom ingenting å være redd for. Det er som en mur, eller en brems som bare nekter meg å gjøre dette uten "tvang".

Det er kjedelig å være ensom, og det er spesielt vanskelig når man vet at man er ensom på grunn av seg selv, og ikke fordi andre ikke ønsker kontakt. Det er mange som ønsker kontakt, og det er meg selv som er bremseklossen i det hele. Det er frustrerende og vanskelig å både akseptere og takle.

Hvilke utfordringer møter man med bokstavdiagnoser?

Vel, den første og kanskje viktigste utfordringen (...og diskrimineringen) er at vi med ADHD ikke får livsforsikring. Det er rett og slett en for høy risiko for forsikringsselskapene å gi oss livsforsikring fordi vi statistisk sett skader oss mer enn andre grupper.

En annen ting som virkelig virkelig sliter meg ut er alle folkene som ikke aner hva jeg føler og hva jeg sliter med, som hele tiden skal fortelle meg hvordan jeg kan gjøre ting annerledes. Spesielt med tanke på at jeg tar ADHD-medisiner. Da blir jeg kalt for narkoman, jeg blir kalt pilleavhengig og får høre av hippie-new-age alternative at det finnes bær og busker som funker mye bedre.

Bildet som tegnes av media. Det er en utfordring og en byrde som legges på skuldrene i tillegg til alt annet, man hører stadig som kriminelle med ADHD, man hører stadig om de nye og villere konspirasjonsteoriene rundt diagnosen - og nå senest så vi store oppslag om at Anders Behring Breivik hadde Asberger.

Folk som da ikke vet noe som helst om diagnosen, begynner da å tenke. Shit? Blir man sånn av Asperger? Er det sånn det funker? "Jeg har en venn som ..."

For å gjøre poenget kort: Vi må kjempe både mot oss selv, for å bedre livskvalitet og for å passe bedre inn i hverdagen - og, vi må forsvare den vi er fra offentligheten. En evig kamp, en vanskelig kamp.

Konklusjon

Jeg har fast jobb, og jobber hele dager. Jeg bor alene, og engasjerer meg så mye jeg klarer i samfunnet og i diverse debatter som jeg føler er viktig for meg.

Det i seg selv er en enorm seier for meg, og noe jeg er skikkelig stolt av.

Jeg har innsett at det ikke er noe flaut å være annerledes, første gang jeg selv turte å fortelle noen om at jeg hadde ADHD var i 2009/2010. Det er først nå jeg også forteller at jeg har Asperger, og hvilke problemer og utfordringer som følger med dette.

Nå er jeg 23 år gammel, og jeg har innsett at jeg har blitt et ganske godt, reflektert, fornuftig og rettferdig menneske. Jeg gjør mye godt for mange, og har gjort mye godt for mange lenge.

Jeg er til og med sikker på at enkelte vil se på meg som et forbilde, og ikke bare fordi jeg har klart å takle diagnosene mine som jeg har, men fordi jeg har et unikt syn på livet, og fordi jeg er den personen jeg er.

For meg er det viktig å vise at man kan være noe viktig, og gjøre noe riktig uten å nødvendigvis ha en doktorgrad eller et perfekt vitnemål. Noen ganger holder det å bare være seg selv, og kjempe for noe man brenner for.

Forrige fredag fikk jeg høre av en venn, som besitter dobbel mastergrad, at jeg var et forbilde og en inspirasjon for mange, at hun var stolt av kampen jeg kjempet.

Det var en klapp på skuldra som betydde ekstremt mye for meg, og som viste meg at kampen jeg kjemper er verdt å kjempe, og at jeg har oppnådd det jeg ønsket å oppnå i livet, nemlig det å vise folk at man kan gjøre noe viktig, riktig og være en inspirasjon selv om man ikke nødvendigvis er direktør eller utdannet ingeniør.


Innlegget er srevet av Yousef