Jeg løper fort. Fort som faen gjennom skogen. Jeg har gått her mange ganger før, med klassen. Skogen virker mye lengre nå, nærmest uendelig. Grener og blader pisker meg i ansiktet. Det gjør vondt, men jeg bryr meg ikke. Jeg føler meg som en tiger. En tiger på flukt fra de onde jegerne som er ute etter å ta meg, drepe meg og flå meg. Redselen og adrenalinet stiger. Jeg løper fort, men ikke fort nok. Jeg kan høre de bak meg. De jeg har yppet meg mot. De som lager all faenskapen er i byen. Hva de kaller seg husker jeg ikke, men det er noe tyrkisk og betyr "helvetes jævler". Tidligere på dag så hadde jeg blitt så sint at jeg hadde klint ned Bedja, lederen. Han tok igjen og mælte meg ned i asfalten. Ikke faen om jeg viste hvor vondt det gjorde å bli dratt til. Og her var jeg. På flukt fra en halv gæren gjeng med 12 tyrkere som kalte seg for helvetes jævler. Det sier jo litt da. De nærmet seg, med stormskritt. Jeg kan se et lys. Et lys i enden av skogen. Hurra! Jeg er reddet. Jeg bor akkurat 100m fra skogen. Det har jeg og Preben målt. Preben er kul, min beste kamerat. Jeg kan høre bildene som tuter. JEPP! Endelig ute. Jeg spurter de 100 lange meterne hjem. Jeg leter desperat etter husnøklene. Nei, jeg kan ikke ha mistet de. Der! Innerst inne i jakkelomma mi. Hendene miner varme. Varme og svette. Det rasler i det vesle nøkleknippet nå jeg desperat prøver og få låst opp. Der! Jeg setter inn nøkkelen og vrir om. Inne! Jeg snur meg kjapt og låser døra.

Puh. Jeg er reddet. Reddet fra den sikre død. Tenk om de hadde fått meg. Jeg er lettet, men samtidig veldig redd. Den gjengen der kan finne på hva som helst.