Jeg setter på en CD. En CD med White Snake. Det er hard rock. På full guffe. Basskassa som jeg fikk av bandet til broren min hopper 10cm over gulvet. Rommet mitt er fylt med plakater av White Snake, Avril og Good Charlotte. Rommet er ikke stort. Akkurat sånn passe for en som meg, uten en eneste venn i hele verden. Jeg legger meg på sengen. Den er myk, men samtidig litt hard. Ansiktet mitt er vått. Vått som havet. Når jeg er blid og fornøyd er øynene mine brune. Brune som beiset eik. Men nå. Nå er de bare røde og hovene. Inne i hodet mitt surrer og bråker så mange spørsmål at jeg blir helt svimmel. Hvorfor? Hvem? Hva? Hvor? Når? Hvorfor er alle jenter så grusomme mot de som er litt annerledes enn dem selv? Hvorfor kan ikke alle likestilles?

Det er Stefani. Hun er den mest populære jenta på skolen. Hun er som en liten søt cheerleader. Rakker ned på alle uten om seg selv og hennes tjenere. Før var vi venner, helt til nå. Nå som hun hadde fått seg en kjæreste var jeg visst ikke en verdig venn. Ingen ville være venn med meg nå. Som sagt så er jo sinnet mitt som en tornado. Jeg ga henne som fortjent på skolen i dag. Mælte henne rett ned. Ned i søla på asfalten. Det kan ikke ha gjort godt. Nå ville ingen være venn med meg. Jeg føler meg ensom. Ensom og forlatt. En tung byrde har lagt seg på skuldrene. En byrde og som veier tusen tonn. En byrde som sier "du har ingen venner".

Jeg våkner og kjenner lukten av dårlig samvittighet.

Den dårlige samvittigheten etter å ha slått ned Stefani. Jeg vil ikke på skolen i dag. Alle, absolutt alle vil hate meg. Det har nok Stefani sørget for. Alle liker henne. Ingen liker meg. Jeg sier til mamma at jeg er syk i dag. Jeg hører hun kommer opp trappen. Fort! Jeg må gjemme meg under dyna og spille syk. Døren åpnes. Mamma står i døråpningen. "hei lille solstråle, du må stå opp. Klokka er syv allerede og du skal på skolen." Mamma er snill. Hun er verdens snilleste person. En sånn person som mange ønsker, men få har. Heldigvis så har jeg henne, for alltid.

" jeg er syk" sier jeg surt med en litt groggy stemme. "men kjære deg" sier mamma. " Jeg skal gå og hente termometeret så skal vi måle tempen på deg." Når hun kommer tilbake og får målt tempen, viser termometeret at jeg er frisk som en fisk. 37,5 grad. Nei. Jeg må nok gå på skolen i dag. Jeg kommer meg opp av sengen og inn på badet. Jeg tar på meg den svarte genseren og den nye buksa jeg fikk for to dager siden. Den er bare kjempe fin. Jeg elsker den. Når jeg kommer ned har mamma laget frokost allerede. "jeg har spurt om Stefani vil sitte på med oss til skolen i dag. Er det greit?" Øynene mine flerres opp. Hjertet banker fortere. "NEI!" sier jeg bare. "nei nei nei nei nei nei nei. Hun kan ikke sitte på!"

"hvorfor ikke?" spør mamma forskrekket. Nå var jeg i en skikkelig knipe. Jeg kunne jo ikke fortelle henne at jeg hadde slått henne helseløst forderva. "vel… eee… d" det var det eneste som kom ut av meg. "hun kan ikke sitte på fordi vi har et veddemål. Ja, et veddemål om at vi ikke kan snakke sammen på 1uke." Jeg hater å lyve for mamma. "vel, da så. Jeg ringer bort og avlyser." "nei! Jeg kan gjøre det jeg." "tusen takk vennen. Du er så snill." Akkurat da hun sa de ordene fikk jeg en dårlig og vond klump i magen. En klump som mormor kalte for samvittighetsklumpen. Om man fikk den så hadde man sagt eller gjort noe galt uten en veldig god grunn. Den samme klumpen fikk jeg da jeg dro til Stefani. Var jeg et grusomt menneske? Et menneske som alltid hadde en klump i magen, men ikke kjente den? Jeg håper ikke det…

Når mamma slipper meg ved skoleporten sier hun "ha en god dag da vennen. Jeg er kjempe glad i deg. Vær flink på skolen slik du alltid er." Der! Fikk jeg den ekle klumpen i magen igjen. Uff, dette er ikke bra.

Når jeg går inn skoleporten kikker nesten alle på meg. Om de ikke gjør det så føles det i allefall sånn. Ingen skal få komme hit og si at jeg ikke kan være sterk. Når jeg skal til å ta i handtaket på døra inn til skolen, hører jeg en kjent stemme bak meg. "å hvor har du så tenk deg?" Det er Stefani og gjengen hennes. Jeg snur meg rundt og ser rett inn i øynene hennes. "du skal i vertfall ikke inn før vi er ferdig med deg." Det blir stille i skolegåren. Alle står rundt og ser på. Jeg går de 5 trappetrinnene ned mot henne. "du? Skal du liksom bli ferdig med meg. Skal du alene banke meg opp?" Grunnen til at jeg kunne være så tøff i trynet er at jeg går på kickboksing. Jeg har mange stjerner i det. 6 av 10. "ikke jeg" svarer hun. "men han her skal." Det er Tony, den nye kjæresten hennes. Han er ett år eldre enn meg, men hva så. Jeg har banket opp større muskelklumper en han. "kom da, Tony. Ikke vær redd. Jeg har bare 6 av 10 stjerner i kickboksing så jeg er forberedt. Just bring it on." Det hadde samlet seg en stor ring rundt oss. En hel hau. Han tar ett skritt fram. "tror du ikke jeg klarer å banke opp ei jente? Det ville ha vært innmari flaut om jeg ikke hadde klart det." "i så fall burde du forberede deg på å bli ydmykt." Handen min reiste seg i en fart. Jeg mælte den rett inn i skulderen hans. Jeg tror det gjorde vond.

Jeg er ikke en sånn jente som Stefani, som skulker gym.

Jeg har muskler nok. Foten min reiser seg og tar han rundt halsen. Jeg drar han ned i bakken. Jeg ser ned på han. Han liksom bare ligger deg. Det er stille rundt oss nå. Det er ingen som heier. Ingen som roper HEIA TONY. Jeg får den ekle klumpen i magen igjen. Ikke bra tenker jeg. Jeg setter meg ned på kne og snur han rundt. Han lever, men han er visst hardt skadet. Jeg tror han har besvimt. Jeg får angst. Jeg prøver det jeg har lært om første hjelp. Jeg tar munn mot munn metoden. Jess! Han er våken. Jeg sjekker pulsen han. Den er heldigvis normal. 'hvorfor?' spør han. Jeg ser ned på han og smiler bredt og hånelig. 'Jeg er en snill person, men du. Du er bare ydmykt.' Jeg hører skoleklokka ringer. Nå har vi time. Jeg hjelper han opp. Han er svimmel. Jeg hjelper han opp de 5 trappetrinnene opp til døra. Det banes en sti gjennom folkemengden. Når vi skal til å gå inn, hører jeg en ekkel stemme bak meg. 'selv om du kan virke som en liten helt akkurat nå, så hater alle deg.' Da stopper Tony opp og snur seg mot Stefani. 'ingen? Hva mener du med ingen som liker henne? Jeg liker henne.' Folkemengden blir stille. Så stilla at alle kan høre at jeg puster. Stefani ser skrekkslagen ut. 'liker du henne? Hahahahahahaha.' Hun ler, men det er der ingen andre som gjør. Tony snur seg ut mot alle barna i skolegåren. 'hvorfor hater alle henne? Kan noen her si meg det? Hæ?! Hva i huleste har hun gjort mot dere? Om noen her har en god grunn til å hate henne så må dere hate meg også!'

Vi gikk inn. Jeg og Tony. Jeg gikk inn sammen med verdens kjekkeste gutt. Jeg var så gald. Klumpen i magen var borte. Jeg ser på Tony. Han ser stolt ut.

'takk' sier jeg bare. Han ser på meg. Hen stirrer meg inn

i øynene mine. Øynene hans er brune. Brune som beiset

eik, lik som mine. Han ser usikker ut. Jeg tar motet til meg

og kysser han. Om jeg gjør det for å ta igjen på Stefani

vet jeg ikke, men det jeg vet er at jeg vil alltid huske dette

øyeblikket.