Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Det var ikke meg"

Knuste briller
Knuste briller

Det var ikke meg som sa ifra. Det var ikke meg. Det var stille utenfor klasserommet, ingen som hylte, ingen som skrek. Det var stille. Ingen lærere, ingen elever som dyttet for å se, ingen som mobbet. Det var ikke noe blod på gulvet.

Novellen er skrevet av Silje

Knuste briller
Knuste briller

Det slentret fire gutter inn døren ti meter borte i gangen. Jeg kjente de igjen og gjemte meg bak noen jakker. Samtidig så jeg døren til 5c bli åpnet. Den lille gutten med briller kikket seg nervøst rundt. Han var Jøde, det visste alle. Jeg hørte guttene hviske "nå tar vi han," og alle nikket med et sleskt smil. Gutten med brillene fikk øye på dem, prøvde å komme seg unna, men den største gutten tok tak i han. 5. klassingen ynket seg og pep: "hva vil dere med meg?" Guttene smilte og den ene hveste inn i øret hans: "ikke prøv å skrike en gang!" 5. klassingen hylte så høyt han klarte allikevel. Det skar i ørene. En feit knyttneve slo til han i ansiktet. Glasset fra brillene singlet og det piplet blod fra ansiktet. Ingen kom ut, ingen øyne stirret, ingen løp og sa ifra, ingen turte. Ingen, det var meg. Jeg, som selv hadde blitt mobbet og slått, sa ikke ifra. Det var ikke meg, det var ingen.

Gutten ble sparket og slått til den hvite genseren var rød av blod. "Dette skjer ikke, det er ingen i gangen, bare meg, jeg er alene." Det fløy tanker igjennom hodet mitt hele tiden. "Dette er ikke min sak, og det gjorde da ikke så vondt da jeg ble sparket og slått." Jeg fortsatte å lyve til meg selv.

De hadde slått og sparket meg så mye at jeg besvimte, uten at de merket noe. De hadde holdt på helt til jeg kom til meg selv igjen, da sparket de hardere. Jeg så bare tåkeskyer, ingen sa ifra, ingen hadde gjort noe. Jeg hadde sett en som sto bak noen jakker lenger borte i gangen, men ingen sa noe. Jeg hadde sett skotuppene komme mot meg, kjent smerten, jeg hadde hørt den rå latteren og kjent blodet i munnen, men jeg sa ikke ifra. Det var ikke meg som jeg så ligge på gulvet med blod utover. Jeg var før, han var nå.

Det kom noen ned trappen bak meg. Jeg klemte meg nærmere veggen så de ikke skulle se meg. Guttene så det, men de bare fortsatte å sparke. "Stygge lille brilleslange!" "Jødefaen! Bare be til Allah, eller hva faen det er du tror på, men vi fortsetter helt til du driter på deg av skam av å være jødefaen!" De hveste det til den lille guten som lå på gulvet og krampet seg av smerte. Hvis han prøvde å rope kom det bare en skotupp som sparket han hardt i munnen til han sluttet med et hikst.

Det plaget meg ikke å se han ligge der, men jeg moret meg ikke heller, som de som sto rundt gjorde. Jeg var likegyldig, som vanlig. De rundt begynte å si ting til den lille gutten, de heiet og lo. Noen sparket til og med den lille gutten med briller, som ikke lenger var briller, men en haug knust glass.

Det var ikke meg som hylte og hentet en lærer. Det var ikke meg som fikk elevene til å gå, og guttene til å slutte å sparke. Jeg bare så på. Det var ikke meg som trøstet den stakkars gutten eller tørket opp. Det var ikke meg som sa ifra. Det var ikke meg.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?