Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Problemer med alle"

Hun vandrer alene, tar en omvei, hun vil ikke hjem. Hun vet at i enden av den lille grusveien, der er hjemme. Hun går i sine egne tanker, undrer på hvordan det ble slik. Hun føler seg som et problem for alle for tiden.

Novellen er skrevet av Iselin

Familien hennes er ikke noe stas å være med lenger, de bare krangler og skriker til hverandre. Vennene hannes vil ikke være med henne lenger, ikke etter det hun gjorde, og skolen, hun fniser, en slags hulkende fnising som får det til å skjære i hjerte hennes, skolen ja, hun kan ikke huske sist hun så på skolen som noe positivt. Hun får alltid høre at hun ødelegger for alle, det er bare en person i verden som holder henne i live, men han bort langt borte fra henne.

Hun trekker vårluften ned i lungene, puster den forsiktig ut igjen, den blir til et dypt klagende sukk, hvordan ble det slik undrer hun igjen. Livet har ikke alltid gått hennes vei, men hun har da ikke gjort noe for å fortjene dette! Hun kjenner bitterheten i hele kroppen, tenker igjen, ikke gjort noe, hun stryker seg over den høyre armen, kikker ned og ser de nye lysende arrene på armen. Hun kjenner tårene presse på, håpløsheten blir slynget over henne, trykker henne ned med dystre, vonde og uutholdelige tanker.

Hun setter seg ned på en gressflekk, ser på omgivelsene rundt seg, vaneligvis elsker hun våren, men i dag føles det bare helt meningsløst.

Hun fordyper seg i tankene sine igjen, skulle ønske hun ikke hadde forsøkt å hjelpe alle de som ba henne om det. Alle vennene som dyttet sine sorger over på henne, forventet at hun skulle klare det, men hun sviktet, hun taklet det ikke.

Hun slipper ut et lite hyl, nermest et klynk en svak ynking over at ting gikk så galt.

Pluselig kommer trangen, trangen til å gjøre ende på alt. Det føles som om kroppen eksploderer og hun innser at hun har problemer med alle. Bare ikke med han, den ene personen som bryr seg om henne, men all håpløsheten tar overhånd. Hun fisker mobilen opp av lomma, taster nummeret og ringer. Han tar telefonen etter bare noen får ring, hun hikster frem at hun elsker ham og at han er det beste som har hendt henne, så forter hun seg å legge på før han rekker å svare. Trekker det lille barberbladet ut av sekken, hun hører mobien ringe, men hun bare overhører den.

Blodet gjør den lille snøen som er igjen rundt henne flammende rød, et dypt kryss på armen, hører fuglene kvitre i bakgrunnen, kjenner livet ebbe ut av henne og hun tenker at hun nådde aldri frem til den lille grusveien alikevel.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?