Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "En regnværsdag..."

Paraply

Så sitter jeg her i vinduskarmen igjen mens regnet høljer ned på utsiden. Ikke noe svakt dusk regn heller, men store harde dråper som lage høye plask når de treffer bakken. Jeg trekker opp knærne under haka og skuer ned på byen som ligger der tre etasjer under meg. Masse sorte paraplyer løper rundt i all hast for å komme seg bort fra de våte gatene for å søke ly.

Novellen er skrevet av Susanne

Paraply

Jeg titter ned gjennom de store vinduene på bakeriet på hjørnet. Tre gamle damer sitter der med de pene hattene sine og skravler mens de nipper kaffe med lillefingeren opp. Jeg ser hvordan de gestikulerer med hendene og måper når de prater. Jeg kan nesten høre for meg hva de sier: "har du hørt at fru Andersen har tatt slik.. hva heter det? Sånn…" sier hun ene med de røde kinnene og peker på rynkene sine som ligger som folder under øynene sine. "gid, botox?" bryter den andre damen inn med det blå sjalet. Så nikker de alle tre mens de rynker på nesene sine og nipper videre på kaffen med fløte med lillefingeren til værs. Så elegante.

 

På andre siden av gaten skimter jeg et lite menneske. Et barn. Barnet har ingen paraply og ser ut til å nyte det strie regnet som pøser ned. Et lurt smil kommer fram i det fregnete ansiktet, i det hun tar sats og begynner å hoppe i en stor sølepytt. Vannet står til alle kanter og verdens største glis brer seg i ansiktet på det vesle barnet. Men det tar ikke lange tiden før en stor sort sint paraply kommer og griper med seg barnet, tar det under armen og løper rundt neste gatehjørne.

 

En blå og hvit stripete paraply kommer til syne med en liten påkledt hun i bånd på slep. Det er en snobbete hund, som ikke ser ut til å være så alt for gla i den våte bakken. For hvert skritt den lille skapningen tar, stopper den opp noen sekunder og rister på bena alt den kan. Han skimter så stygt opp på sin eier, og kan sikkert ikke fatte og forstå hvorfor de er ute i slikt vær. Men eieren med den blå og hvite paraplyen bare traver videre, uten å nesten ense den fornærmende hunden som henger to skritt etter, og hunden må bare fortsette å gå videre. Å følge pent etter sin herre. Sin tørre herre.

 

Føler meg så liten der jeg sitter å ser på alle de forskjellige menneskene. Vi er så mange i den store verden, og her sitter jeg å får bare et glimt over herligheten. Over mysteriet vi kaller liv. Jeg har følelser som kan få elver til å fosse over, og der nede vandrer det små folk, uviten om min ulykkelighet. Og det hjelper litt egentlig, en svak trøst. En liten mynt av mange tusen blir kastet i en ønske brønn og jeg kniper igjen øynene i håp om at solen snart skal skinne igjennom de tunge, sorte skyene. At en liten stråle skal slippe igjennom å gi meg håp. Håp på livet, på kjærligheten. Føler meg fortapt i det evige regnet som slår mot ruta mi. Føler at det slår meg, på en måte. Er det været som styrer følelsene mine, eller følelsene mine som styrer været?

 

Leiligheta har aldri vært så stille før, selv om jeg enda kjenner hylene ligge igjen i lufta. Stygge ord og sårende følelser. "skyv de bort!" hvisker jeg for meg selv, men likevel er de der. Piner meg. Så jeg gjemmer meg i vinduskarmen. Ja for nå er det bare meg, vinduskarmen og utsikten. Jeg sukker og tenker: "det er da kanskje ikke så ille…?" men jeg vet at når tiden kommer der jeg skal legge meg, alene, da blir det ille. Da vil ensomheten se sin sjanse i å svelge meg hel, og jeg må bare la den, for jeg har ikke krefter til å kjempe imot. Uten deg er jeg svak, liten og kald. Som en bortkommen pusikatt uten halsbånd.

 

Jeg har lyst å rope, men klarer ikke. Har lyst å hyle, men kan ikke. Er så mye jeg vil si, men stemmen min strekker ikke til. Tankene presser så hardt på at jeg ikke har kontroll lenger. Hva har jeg gjort for å fortjene denne sorgen?

 

På gata ser jeg en gutt og ei jente gå hånd i hånd. Et par. Et kjæreste par. De er lykkelige der de går å sender hverandre flørtene blikk. Får lyst å løpe ned alle trappene og ut i regnet for å advare dem. Fortelle de alt om hvordan det vil bli etter hvert. For om en stund vil det ikke være flørtene blikk de sender hverandre, men stygge blikk, blikk som kan drepe. Og som i verste fall vil drepe, drepe kjærligheten. Men jeg lar de bare gå forbi. Glade og forelska og våte av regnet. For regnet er ikke så ille når du er lykkelig. Nei, ingenting er så ille når du er lykkelig. Men derimot når du ikke er lykkelig, skal det så inderlig mye til for å komme på bedre tanker.

 

Vi mennesker er fryktelig flinke til å synes synd i oss selv, og jeg føler meg litt dum når jeg tenker på hvor godt jeg egentlig har det. Det er bare det at alt er mye bedre, når jeg har deg.

 

Følelser er en merkelig ting, for de kan ta så overhånd at du kan miste helt kontrollen. Kropper og hodet slutter og kommunisere, også sitter du der til slutt, med et forvirret ansikts utrykk. Må bare vente til det verste er over. For alt du har arbeidet for blir revet fra deg, og det hjelper ikke trygle, det hjelper ikke be. Du må bare vente…

illustrasjon: par Par

Par

 

Fortsatt faller regnet hardt ned utenfor. Det blir mindre og mindre folk i gatene. Bare noen få sorte paraplyer som surrer igjen. På bakeriet hvor de gamle damene satt, har de nå begynt å gjøre seg klar til å stenge. En ung gutt vasker gulvet med en våt mopp, og en tykk eldre dame står bak kassa og vasker hyllene. Gjør alt klart til morgendagen når alt skal begynne forfra igjen…

 

De hovne øyelokkene mine blir tyngre og tyngre for hver dråpe som treffer vinduet. Har ikke sovet siden du dro. Vet ikke engang hvor lenge siden det er. Dagene har gått i et med nettene, og hjernen min har vært så nedstengt at jeg knapt har rukket og reagert. Og det forsetter å regne. "skal det ikke slutte snart?" sukker jeg oppgitt. Retter på puta bak ryggen min og synker dypere ned i den lune vinduskarmen. "mitt nye trygge hjem. Jeg og du." tenker jeg. Så klarer jeg å trekke litt på smilebåndene før jeg sovner stille inn. Drømmer om sol og kjærlighet og lekne barn og skitne sølepytter. Og deg. Jeg drømmer om deg. Men likevel kommer ikke ensomheten og tar meg, for når jeg våkner vil solen skinne og tankene vil løsne litt etter litt. Og jeg, jeg vil bli lykkelig igjen. Bare meg.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Gutt 18 år... Hei, jeg sliter litt med psykiske tanker nå for tiden. Jeg er ferdig ...
Hei! I den fasen av livet du er nå, der du nettopp har avsluttet skolen og plutselig har en helt ny livssituasjon der "det sosiale livet" ikke kom...