Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Maria"

jenter hopper
Jenter hopper

I barnehagen var det alltid oss to som sprang rund hånd i hånd og lekte, vi hadde våre egne leker som ingen fikk være med på. Vi var som søstre.

Novellen er skrevet av Pia

jenter hopper
Jenter hopper

Det var bare oss to.

Jeg står og ser på den søte jentekroppen i den hvite sykehus senga, kroppen til den søteste bestevenninna som finnes på hele jorda, Maria.

I 1. og 2.klassen var det bestandig oss to, sånn som i barnehagen. Det var hun og jeg som satt i lag det var vi som prøvde å lese vanskelige ord sammen. Det var vi som blåste på sårene til hverandre, nå vi hadde slått oss. Det var vi som alltid gikk i lag.

Vi ble litt eldre

, vi var nå bedre venner med de andre rundt oss, men det var fortsatt vi som var et team i lag, det var vi som fikk folk med på leker, det var vi to som bestandig var sammen. Vert minutt, hver time og nesten hele tiden.. Maria var den første jeg fortalte at jeg hadde fått mensen, vi hadde stått inne på do, og plutselig hadde jeg kjent at noe klissete og gikk på do, da var det Maria som hadde sprunget til læreren vår Janne og spurt om et bind.

Det var Maria som redda meg den gangen jeg falt gjennom isen da vi lekte å skøytedandere, det var hun som sprang til nærmeste hus og fikk henta folk, det var hun som hadde holdt ullteppet rundt den kalde kroppen min. Det var Maria som trøstet meg da en teit gutt hadde gjort det slutt med meg.

Det var Maria hadde bestandig vert der for meg..

Men nå var det jeg som måtte være der for henne,

jeg kunne aldri tenke meg at min kjære lille Maria skulle prøve å ta livet av seg, jeg trodde aldri hun kunne gjøre det, jeg trodde aldri hun, den lykkeligste jenta i verden skulle prøve å ta livet sitt.

Jeg hater det faren hennes hadde gjort mot henne og kommer aldri til å tilgi han.

Jeg kan ikke skjønne at en far kan mishandle datteren sin, jeg kan ikke skjønne at en far vil gjøre mot henne det han måtte gjøre for å få henne. Jeg kan ikke skjønne at det går an.

Hun måtte ha holdt det hemmelig, stakkars hun hadde sikkert gått rundt med det inni seg. Hun hadde vert helt alene om det faren gjorde mot henne.

Jeg har nå satt meg ned ved siden av henne. Tårene mine renner, jeg kan ikke stoppe dem.

Hvorfor? Legene må få henne tilbake igjen. Jeg takker gud for at hun ikke døde og ber gud om at hun skal komme ut av koma. Jeg vet ikke hva jeg engang tenker. Jeg vet ikke hva som skjer rundt meg, bare at folk kommer og går. Mange gråter og håper at Maria skal bli frisk.

Jeg er så glad i henne, kan ikke skjønne helt det som har skjedd!

Jeg klarer ikke å skjønne at det er Maria. Skjønne at den stakkars, sovende kroppen et Maria.

Det var jeg som fant henne. Jeg hadde stukket innom henne etter fotballtreninga, for å spørre om hvorfor hun ikke hadde vert på forballtreninga. Jeg hadde funnet henne på senga, med en kjøttkniv ved siden av seg. Hun hadde kuttet over pulsåra med en kjøttkniv. Hun pustet ikke, jeg begynte å gråte og tok telefonen og ringte 113 og til læreren min, viste ikke hvem andre jeg skulle ringe til.

Og nå sitter jeg her og ser på min stakkars venninne, hun blir mer og mer borte i tårene mine.

De bare renner og renner. Noen venner prøver å trøste men jeg lar meg ikke trøste. Jeg holder henne i handa og ber og ber om at hun skal bli bedre. Klemmer handa litt, bare sånn at om hun kjenner det, så vet hun at jeg er her for henne.

Mamma lar meg være hær og det er jeg glad for, jeg er hos henne hele tiden. Moren hennes er her og, hun sier at jeg kan gå, men jeg vil ikke. Hun er ikke hos Maria hele tiden for hun må jobbe, men jeg er her og gråter og gråter, sover m hode på sengekanten. Jeg er her hvert sekund for noen må være her om hun våkner.

Jeg vil ikke miste min venninne, min aller beste venn.

Dagene går og Maria blir ikke bedre. Jeg må dra hjem etter hvert for å gå på skolen. På skolen er alt annerledes, det er så trist å stille.

Jeg prøver å få det til å funke, men tenker ikke klart, bare på at venninna mi skal bli bra.

Mange dager etter at jeg fant Maria, kommer læreren vår inn etter et friminutt, hun er trist i ansikter og sier "det er trist å måtte si at Maria ikke klarte mere, hjertet hennes hadde fått nokk, hun døde for 1 time siden.". Alle begynner å gråte, jeg gråter kaster alt jeg har på pulten, ned på golvet tramper på det, roper "NEEEEEI" og springer ut i gangen og bort, det kan ikke være sant. Jeg vill ikke forstå dette. Jeg prøver å springe de 4km til sykehuset mens tårene mine renner som en elv, men stopper etter bare 100m, hulkingen tar over pusten min. Jeg krøller meg sammen og gråter. Jeg kjenner en hand legger seg rundt meg, det er Tobias. Tobias er en i klassen.

Han har gråteansikt og holder rundt meg, han gråter sammen med meg mens han visker i øret mitt at Maria var en søt jente og at hun har det godt nå. Læreren min kommer også etter hvert. Hun holder rundt meg og plutselig har jeg to som holder rundt meg. De trøster meg med at Maria har det bedre nå som hun er hos gud og at han passer på henne.

På sykehuset ser jeg på den unge kroppen, skallet. Hun var et så vidunderlig menneske. Jag klarer ikke å forstå at et så ungt menneske ikke skal få leve mer. Jeg gråter og gråter. Tenk at jeg ikke skal få høre stemmen og latteren hennes. Tenk at jeg ikke skal få bli overtrøtt sammen med henne igjen. Tårene presser på. Jeg klarte ikke å være nok hos henne. Gud måtte bare stjele den lille sjelen hennes fra meg og alle de som elsket henne og som var hennes venn.

Nå står vi her, vi er alle folkene som er i begravelsen hennes. Seremonien i kirka var utrolig fin. Noen venninner hadde laget en sang til henne. Jeg måtte si noen minner, Mange sa fine ting om henne. Det var mange blomster der, blomster fra alle som kjente henne. Jeg hadde lagt vår vennskapsbamse oppi kista, denne bamsen hadde vi spleiset på, for mange år siden.

Vi står og ser på at hun blir sunket ned, ned i det mørke dypet hvor kroppen hennes skal være for alltid, mens sjela er i himmelen. Jeg kaster blomster ned til henne. Jeg gråter så mye som jeg ikke trodde noen kunne gråte. Tenk nå får jeg aldri mer se Marias smil i live lenger. Stakkars lille jente, som fikk leve et så kort liv. Hun var den beste vennen man kan få.

Jeg kommer til å tenke på henne så lenge jeg lever. Helt til vi kanskje møtes igjen.

Det er kun en som vil bli elsket så mye som jeg elsket henne og det er den kjæresten jeg engang vil få..

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?