Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Anne"

jenter med mobil (colourbox.com)
Jenter med mobil

Jeg lå stiv som en stokk under dyna mi. Jeg tror, eller jeg vet at denne natta har vært den verste natten i hele mitt liv! Fordi i går kveld hadde jeg fått beskjed om at Anne, min bestevenninne, var sporløst forsvunnet.

Novellen er skrevet av Kristine

jenter med mobil (colourbox.com)
Jenter med mobil

Jeg følte ikke for å røre en muskel. Fordi jeg var redd og bekymra. Tårene trilla, jeg var helt i en annen verden. Anne skulle bare på en liten joggetur, alene, rundt et tjern. Hver uke jogget hun der, og hun kjente området som om det var hennes bokselommer. Anne og moren, Mira, hadde en avtale om at Anne skulle komme hjem til et bestemt tidspunkt, men det gjorde hun ikke.

Hva kunne ha hendt henne? Hvor var Anne? Hun var vel ikke blitt banket opp? Eller kidnappet? At hun var kidnappet var politiets teori, men jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Mange hundre spørsmål kom poppende inn i hodet mitt. Jeg kom ikke på noen i hele verden som kunne gjøre henne noe vondt. Alle liker Anne, alle. Hun var den jenta som spredde glede til alle da hun løp rundt i gangene på skolen, det var hun som fortalte mange morosomme vitser i timene, da læreren var gått tom for ord, og hun lo av det meste og var alvorlig når hun måtte.

Jeg har alltid vært misunnelig på henne pga. de pene øynene som var like pene som sjøen og det silke myke kakao brune håret hennes. Hun hadde det perfekte utseende og smart var hun også. Hun var også god i de fleste fag og idretter. Toppkarakterer har hun.

Jeg og Anne har alltid støttet hverandre gjennom vondt og godt. Hun tok alltid i mot meg med åpne armer etter at en gutter hadde slått opp med meg, det var hun som støtta meg da jeg måtte opereres, og da jeg fikk min første mens, det samme gjorde jeg når alt skjedde henne. Og nå var hun sporløst forsvunnet!

Jo mer jeg tenkte på det, jo mer gråt jeg. Jeg stakk hodet opp av dyna og slo på TV en, men ingenting kunne gjøre tankene om at Anne var borte mindre. Jeg gråt og gråt, men så plutselig banket det på døra. Jeg skvatt litt, men tårene sluttet ikke av den grunn. "Frida! Lokk opp, la meg få snakke med deg. Det er bedre å snakke med noen om det som har skjedd, enn å holde alt for seg selv," Det var mamma som snakket. Mamma er psykolog så hun vet hva hun snakker om.

Jeg lukte opp og vi snakket i over to timer. Trykket på øynene mine ble mindre etter hvert. For det meste satt jeg i vinduskarmen og så ut. Venter på at noen skulle ringe, og si at Anne var i funnet. Levende.

Det hadde gått tre dager. Ikke en sjel hadde ringt. Jeg ble mer og mer nervøs. "Riiiing, Riiiing." Jeg sprang mot telefonen, tok den, og.. "Hei hei! Dette er Laila Larsen. Er Frida der?" Jeg ventet med å svare.. Jeg sukket litt og sa "Hei. Frida her." Laila er læreren til meg og Anne. "Åh Frida. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg skjønner godt at du ikke har kommet på skolen disse dagene, går det bra med deg?" Tårene begynte å ta fatt igjen. "Frida? Er du der?" "Njaa.." kom det ut av meg. "Vi, lærerne, har bestemt at det er gyldig grunn at du har vært borte disse dagene, men vi kan dessverre ikke gjøre det mer. Det har gått ganske mange dager siden sist…" Jeg avbrøyt henne før hun ble ferdig. "Jeg kan prøve å komme i morgen, men hvis de finner Anne, drar jeg til sykehuset."

"Duut, duut, duut!" Øynene mine var halvt klistret igjen. Jeg siktet hånden min mot der nattbordet mitt sto. "Pang!" "Oj. Der døde vekkeklokka mi." tenkte jeg. Jeg stod opp, kledde på meg og spiste litt. Jeg har nesten ikke spist siden Anne forsvant. Mamma sto å lagde lunsj pakke til meg og Mons, min lillebror. Jeg sendte mamma "Noe nytt?" blikket. Hun rister på hodet. Skulle akkurat til å gå ut døra, da mamma tok meg i armen og ga meg en stor klem. "Unnskyld at jeg ikke har vært her for deg i det siste. Jeg vet du har hatt det vanskelig. Hvis det er noe du lurer på og vil si så bare spytt ut! Ok?" hvisket hun i øret mitt. "Mhm. Kjempe gla i deg mamma!" var det siste jeg sa til henne før jeg gikk ut døra.

Skolen lå omtrent 1km unna hjemme. Jeg slo på ipoden min, og gikk med hurtig fart. Jeg sang stille for meg selv der jeg gikk. Tårene trillet litt, men jeg brydde meg ikke for alle viste hva som hadde skjedd.

Denne skoledagen gikk i sneglefart. I friminuttene satt jeg på en benk alene, men mange kom bort til meg og sa gode ting om at Anne kommer til rette snart, og at hun ikke ville ha en skramme osv.

 

I langfriminuttet kom, Tommy, Annes stebror, kom bort til meg. Jeg har alltid syntes Tommy var kjekk, han tok hånden rundt meg og sa at alt kom til å gå bra. Jeg smilte litt og ga Tommy en klem. "Det håper jeg også." hvisket jeg i øre hans.

Siste timen var her, Engelsk. Jeg har egentlig alltid elsket engelsk, men i dag var det noe annet. Jeg lå flat på pulten min og så på klokka. Jeg fulgte med som ulven. Telte sekund for sekund, men det gikk ikke fortere. Læreren kom bort til meg ofte og spurte om jeg hadde det bra osv. Tenk om de hadde funnet Anne? Enn hvis hun var på sykehuset og ville ha tak i meg, men jeg bare lå hær? "Herregud!" utbrøt jeg. Hele klassen snudde seg. Noen små lo. Jeg sprang ut døra. Jeg kom nærmere, og nærmere. Jeg snudde meg av og til får å se om noen kom etter meg. Det var ingen der.

Jeg kom frem til sykehuset. Jeg sto å så på det store skiltet med hvite bokstaver og sort bakgrunn. Det sto "Inngang her" der.

Jeg gikk inn. Det var helt tomt, bare en dame i resepsjonen og hun satt i telefonen. Hun hadde blond kort hår og tykke briller med rød kant. Jeg banket febrilsk på vinduet som skilte oss. "Hallo! Jeg må ha hjelp med det samme" sa jeg med "ute stemmen" som mamma kalte den. Damen snakket fort ferdig å spurte meg om hva som var galt.. "Eh.. Jeg bare lutrer på om min bestevenninne, Anne Dal, er funnet? Hun jenta som forsvant for snart en uke siden?" Damen kremtet tørket litt snørr på et papir, og søkte på henne på datamaskinen. "Dessverre frøken, det er hun ikke" Jeg kjente presser i øyekanalene mine. Jeg greide ikke holde de inne. De strømmet på.

"Stakkars deg Anne. Ingen vet hvor du er, og du er kanskje med noen du ikke kjenner!" tenkte jeg mens jeg gikk mot utgangen. Plutselig kom en ambulanse i fullfart, med sirener og lyd mot inngangen. Jeg fikk hakeslep. "Annes mor, Mira!" tenkte jeg. Jeg tørket tårene og begynte å små løpe mot bilen. Det høljet ned med regn, men jeg brydde meg ikke. Jeg bare løp videre helt til jeg kom noen meter unna. Mira hoppet ut av bilen og slo opp en knæsj gul paraply. Hun strålte, smilet var over hele ansiktet hennes.

Hun kom mot meg mens ambulansemennene tok Annes båre inn. "Som du sikkert ser så har de funnet Anne!" Hun gråt, men det var gledestårer. "De fant henne i et hus på landet. Hun hadde fått tak i mannens mobil da han var ute på do. De har tatt mannen som kidnappet henne, han er i avhør nå." Jeg ble så glad, jeg kjente "gledesrusen" strømme på. Vi gikk inn til sykehuset, og dørene lukte seg automatisk.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?