Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Afrikas stemme"

Skyggene er lange. Sola har så vidt sneglet seg opp over åskammen i øst. En hane presser frem noen håse skrik. Hønsene slåss febrilsk om maten som blir kastet til dem. En helt vanlig morgen.

Novellen er skrevet av Inger-Johanne

Mbati vifter fluene vekk og tørker perlene i panna vekk med håndbaken. Varmen fra vedovnen gjør kinnene hennes rødblussende. For henne startet dagen allerede for et par timer siden. Duften av nybakt maisbrød brer seg, og to små kulerunde brune øyne sitter på jordgulvet ved siden av og stirrer forventningsfullt opp på henne. Med slepende skritt tar Mbati seg bort til vannbøtta som står på krakken i hjørnet. Hun fyller ei øse med vann og lar vannet sildre gjennom det korte, krusede håret, ned over skuldrene og over brystene som hun usjenert lar være udekket. Hun lukker øynene og nyter vannets pirrende lek med kroppen. Sarongen, som hun har knyttet rundt hoftene, blir våt, men hun enser det ikke.

Utenfor leker noen barn, og ei jente hviner av fryd. Med ett blir furene i Mbatis ansikt tydeligere, og hun lener seg mot veggen. Minnene skyller inn over henne, og i korte glimt blafrer hennes barndoms- og ungdomstid forbi. En gang har også hun sprunget rundt og lekt. Hun vinte av fryd når guttene prøvde å få tak i henne og gråt når hun falt og slo seg. Plutselig ble hennes hverdag forandret. Hun lærte å se på guttene med en merkelig blanding av kostbarhet og undertrykkelse i blikket. Hun fulgte kvinnene i deres arbeid; hun var blitt voksen. Det var det de sa i alle fall, men hun følte det ikke slik. Hun lærte å bite tennene sammen og holde både gråt og latter borte. På en kveld hadde livet hennes blitt totalt forandret. Det var ingen som nevnte det, hvorfor eller hvordan, men for å slippe skammen og bli en ekte kvinne ble dette gjort mot henne og alle de andre unge jentene i kraalen. Én etter én ble de frastjålet livet, og det var ingen som nevnte det….

Mbati husker det som om det skulle vært i går; det var kveld og sola hadde nettopp sagt god natt til sine venner i den lille landsbyen. Skyggene hadde gått fra å være lange til å gli sammen til et mørke som omfavnet alle og dekket til alt som et teppe. Bladene i trærne hvisket sine hemmeligheter til hverandre. Sivet langs tjernet nynnet sin stille melankolske melodi, akkompagnert av gresshoppenes musikk. Hun lå på matta si ved døra og lyttet til alle disse kjente lydene. For henne var dette den beste tida på døgnet. Dette var hennes blå time. Hun hørte morens subbende skritt over gulvet, men de gikk ikke til sin egen matte som vanlig. Denne kvelden kom de til Mbatis sengeplass. "Kle på deg." Morens ord kom raskt og anstrengt. Mbati så på henne, og skinnet fra månen avslørte hennes stramme og nesten ukjennelige maske. Mbati stod opp og kastet en kjole over hodet. "Kom!" Moren snudde seg og hastet ut døra. Mbati måtte småspringe for å kunne holde følge. Hun følte seg plutselig ikke så trygg. Alle disse lydene som før hadde vært hennes venner, ble fremmede røster som ropte fiendtlige trusler til henne. Det ble ikke bedre da hun måtte være alene utenfor ei hytte mens moren gikk inn for å prate med ei annen kvinne. Hun kunne høre dem hviske der inne; morens tomme stemme og den gamle kvinnens håse røst. Vinden befølte henne og hun følte seg med ett så naken, så sårbar.

Mbati knytter nevene. Knoklene blir hvite. Hun husker morens kalde ansikt da hun holdt henne fast, tvang bena hennes fra hverandre og gav den eldre kvinnen et nikk, et klarsignal; lov til å utføre den mest groteske og umenneskelige handling man kan tenke seg. Hun husker hvordan skinnet fra stearinlyset fikk glasskåret og det gamle barberbladet til å glimte. Glasskåret og barberbladet snakket sitt eget språk, men Mbati forstod det. Hun forstod plutselig alt; jentene som forsvant fra kraalen uten at det ble nevnt. Kvinnene som lot som om de ikke hadde hørt hva hun sa når hun spurte etter jentene. Jentene som kom tilbake etter lang tid med alvorlige fjes og skritt som tydet på lemlestelse. Jentene som var blitt kvinner.

Barberbladet nærmet seg sakte. Med fortvilte øyne bad hun moren om å slippen henne. Hun skrek og prøvde å vri seg unna. Hun fikk en stoffbit puttet i munnen og et par ekstra armer kom og hjalp til med å holde henne nede. Smertene var umenneskelige, hun kastet på seg, svettet, prøvde å skrike, men fikk det ikke til. Med de sløveste redskapene skar de vekk alt. Ingenting fikk være igjen. Før de var ferdig hadde hun besvimt. Mens hun lå der som et slakt ble hun sydd igjen. Hun våknet opp med bena sammenbundet. Hun lå på ei stråmatte, for det meste alene og uten å være i stand til å røre seg, i mange uker etterpå. Noe i henne var drept for alltid.

Mbati husker plutselig maisbrødene, og med subbende skritt sleper hun seg tilbake til ovnen. De er svidd, men hun bryr seg ikke. Hun har selv ei datter. Hun er elleve år nå. Tiden er snart inne.

(Publisert i Magasinet UNG nr 1/2000)

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?