Vennen min gikk der ved siden av meg. Vi så opp mot himmelen. Vi så på hverandre. Jeg ga han en klem. Lykkelig danset vi hånd i hånd nedover veien.

Lykken fikk en brå slutt. Veien delte seg. Til høyre stod en annen person. Vennen min slapp meg og løp bort til henne. Han tok hennes hånd.

Morgenen var ikke så deilig lenger. Jeg så opp på himmelen. Det var overskyet. Sola hadde gjemt seg bak det tette skydekket. Fuglekvitteret var der heller ikke lenger. Fuglene var borte. Jeg trakk pusten. Den herlige lukten av nytt liv var borte. Det luktet bare dødt. Så begynte det å regne.

Jeg følte meg syk. Snart var jeg gjennomvåt. Hadde jeg bare hatt en venn! En ekte venn. Han kunne ha passet på meg. Jeg så opp. Det stod en mann der. Han smilte. Tøyet hans var ganske fillete. Litt støvete var det også, men støvet kom vel fra veien. På hodet hadde han en gul stråhatt. Han så ganske fattig ut. Mannen ga meg et lommetørkle og sa han var vennen min.

Med ett sprakk skydekket, og sola tittet fram. Det sluttet å regne. Fuglene sang. Med vennskap kom det liv.

Vi fortsatte sammen langs veien. Smilte og lo. Nøt livet og det nye vennskapet. Jeg så opp. Da sluttet jeg å le. Veien delte seg igjen. Til høyre stod det en annen person, men vennen min bare fortsatte å smile og le. Han enset ikke Den andre. Idet vi passerte Den andre, så jeg på henne. Hun var lei seg. Da så jeg at hun var meg. Hun trengte også venner å dele livet med. Jeg stakk ut hånden for å ønske henne velkommen.

Jeg gikk nedover en grå og støvete vei, en morgen i april. Himmelen var blå, sola skinte som om den var av gull. Fuglene kvitret lystig i tretoppene. Jeg trakk pusten dypt. Lukten av nytt liv fylte neseborene. Friskt og deilig.

På hver side av meg gikk mine to venner. Det var de som gjorde himmelen så blå. Fuglene sang så vakkert. Det var de som gjorde at jeg følte meg trygg og elsket. Det var de som framkalte lukten av nytt liv.

(Publisert i Magasinet UNG nr 2/2001)