Selvfølgelig forstår jeg hva det er.. det er sjalusi!

Når vi tar klassebilder og mitt bilde blir perfekt, kan innrømme det. Da finner "vennene" mine utrolig dumme små "feil" og snakker om det hele tiden, selvfølgelig fordi da føler de seg bedre, og i gymmen, når vi har turn eller basket da sier de jeg gjør feil hele tiden, men de vet like godt som meg at det jeg gjør er perfekt..

Men de føler seg bedre, at jeg ikke er perfekt.. De prøver og overbevise seg selv at jeg gjør feil…Ja selvfølgelig gjør jeg feil! Ingen er perfekte men hvorfor ikke vise meg feilene jeg faktisk gjør?

Etter hvert har jeg begynt og bli dårligere i ting for å vise "vennene" mine at jeg ikke er perfekt og at de er like gode eller bedre enn meg i mange ting, men sannheten er at jeg ikke finner noen feil.. Det gjør at jeg er "dårlig" i engelsk for å vise at jeg er dårlig i noe.. Og det ødelegger meg, for jeg er egentlig ganske god i engelsk! Men de vil ikke være venn med en perfekt, har jeg forstått..

Sier ikke at jeg er perfekt, men jeg vet at jeg ikke bør droppe å bli bedre og heller gjøre det dårlig, men jeg vil ikke ende opp alene..

Jeg er tynn, men det er sånn jeg er.

Jeg kan spise kjempe masse og fortsatt være tynn, men for "vennene" mine så er jeg anorektisk. Når jeg er med Lisa hjem og vi skal spise pannekaker spiser jeg kanskje 3 stykker og når vi kommer på dansen og møter de andre så sier hun plutselig " Ja Nina spiste ingen ting da! kanskje to biter eller noe" hun vet like godt som meg at jeg spiste mye, men hun vil rikke meg ned og få de andre til å se at jeg ikke er perfekt.. at jeg ikke er naturlig tynn..

Det gjør meg så innmari sint!

At de ikke kan godta meg for den jeg er og heller være stolt av meg...

De sier alltid:

"Å Nina du har jo DEN britiske aksenten da! ingen i klassen snakker sånn, det er Amerikansk som er inn"

Og jeg snakker like bra Britisk som Amerikansk, men da sier de "Du snakker blanding det der er ikke Amerikansk"

Eller hvis jeg ringer en og spør om de har gjort leksene så sier de "Neeei?!!! ingen gidder det da! hvis du ikke er nerd da.." og neste dag komme de med leksene men så dum er jeg ikke.. Jeg skjønner at de sier det, fordi da kommer jeg på skolen uten lekser og føler meg dårlig mens de har alle leksene klare til lekse sjekk, og jeg bare sitter der og må få anmerkning, men så dum er jeg ikke.. Jeg later som jeg heller ikke skal gjøre de.. men gjør de.

"Får du 2000 måneden? det er egentlig ganske lite... er du fattig eller?" Men de vet selv at de ikke får i nærheten av det og at jeg er langt fra fattig.

Og snakker jeg imot dem diskuterer de og blir sure og jeg står alene. Men det vil jeg ikke!

Jeg bare lar de herse med meg.

Jeg forstår at det egentlig er de som har problemer. Og de er ikke "gode venner" men det er ikke så mange andre som jeg kan gå med.

Får vel bare fortsette å rikke meg selv ned.

Men håper de en dag innser at de er gode i ting og ikke må måle seg med meg hele tiden. Og rikke ned andre for å føle seg selv bedre.