Helt siden hun var liten hadde hun alltid vist at alkohol var en "Voksen-ting". Noe som foreldrene koste seg med i helgene. Men nå som hun hadde begynt på ungdomsskolen, var alt forandret. Alle hadde et annet syn på alkohol, og mange drakk hver helg. Hver mandag fikk hun høre om alle de ville festene som hadde vært i løpet av helgen, og hvor fulle alle hadde blitt. Selv likte hun ikke tanken på det engang.

"Kom og bli med til helgen da, Nora", hadde venninnen sagt. Anna, hun som drakk hver helg. "Ja, det blir døds kult", hadde kjæresten, Kenneth, sagt enig. De mørke øynene var store og oppspilte. Selv hadde hun bare mumlet noe uforståelig, og lest videre.

Så kom tilslutt helgen. Etter mye mas fra venninnen og typen, bestemte hun seg for å dra. Hun kunne jo bare la være å drikke?, tenkte hun nervøst. Til foreldrene hadde hun fortalt at hun og jentene skulle samles og se film. "Så koselig", hadde moren sagt, og gitt henne et oppmuntrende smil. Med skyldfølelse i halsen, børstet hun det lange håret, før hun gikk ut av huset.

 

Festen var alt annet enn det hun hadde trodd. Det som møtte henne var en haug ungdommer, masse musikk og en hel del alkohol. Det luktet innestengt og oppkast overalt, og hun følte seg uvel. Raskt begynte hun å lete etter Anna og Kenneth. Etter mye leting, sank hun ned ved et av bordene, og strakte seg etter et glass med noe som lignet brus. Etter hvert som hun drakk, kjente hun kvalmen i halsen. En full, eldre gutt slo seg ned, og begynte å kysse og klemme henne. Det stinket øl av ånden hans, og desperat prøvde hun å dytte han bort. Hendene hans var overalt. Den vonde smaken av drinken brant i munnen, og fortvilet så hun seg rundt. Ingen kjente var å se.

 

Tilslutt kom hun seg gråtkvalt bort, og prøvde å bane seg vei til det skitne toalettet. Hodet verket, og hun følte en voldsom trang til å kaste opp. Sjanglende snublet hun inn, men ble stående som fryst i døråpningen. Hun kvalte et skrik, og så fortvilet inn i Annas brune øyne. "Det er ikke som du tror", ropte Kenneth desperat, men det var som hun ikke hørte. Tårene rant nedover kinnene, og hun blunket med de blanke øynene. Med gråten i halsen sjanglet hun ut, og løp. Løp bort fra alt sammen.