Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "De usynlige"

Jente i profil (colourbox.com)
Jente profil

På benken i parken sitter det ei som ingen legger spesielt merke til. For omverden kunne hun vært ett spøkelse, eller ren luft. Man kan kalle det et fenomen som har eksistert siden tidenes morgen. Ett fenomen som har rammet denne uskyldige lille jenta. Det er mange av oss sånn som henne, og nå har jeg en av mitt slag. En av de usynlige, de bortgjemte, og også kanskje de glemte.

Novella er skrevet av Siv Hege

Jente i profil (colourbox.com)
Jente profil

Allerede kan jeg se for meg hvordan livet hennes har vært. Måten hun gleder seg over vindbris over ansiktet forteller meg at livsgleden er gjemt inne i hjertet hennes som oss alle. Vi klarer bare ikke vise det lenger, vi har glemt hvordan da dere snudde oss ryggen og forlot oss. En gammel mann setter seg ned ved siden av henne, kaster ikke ett blikk bort på henne engang. Bare overser henne, som alltid. Til hans forsvar kan man vel bare legge skylden på oss. Oss bortglemte sjeler. Hun hadde sikkert en normal barndom med disney-klær og krøller i håret. Kanksje løp hun rundt og plukket blomster til sin mor for å få ett kjærlig ord tilbake. Kanskje dette ordet aldri kom. Kanskje ble hun lei seg, fikk dårlig selvtillit og gjemte seg inne i seg selv. Jeg er glad i deg. Så vakre og betydningsfulle ord som så ofte forblir usagt og lager dype sår.

Jenta på benken flyttet seg ørlite bort ifra mannen, som om nærheten hans blir ubekvem. Kanskje jeg skal gå bort til henne. Hilse på henne. Få henne til å se på meg, og kanskje lokke frem ett lite smil. Ett smil bare vi kan forstå. Kan hende dagen hennes er reddet da, og med den min. Jeg tar en kjapp titt over meg selv. Rene klær, nyvaska og parfymert. Allikevel ser alt ut som ett eneste stort kaos uansett hva jeg har på meg. Aldri brydd meg om at det matcher eller ikke. Egentlig ligner hun der fremme på meg...

Jeg tror at når hun var liten strevde hun med å få bekreftelse på kjærligheten der hjemme. Hun var nok et barn som gjorde alt for oppmerskomhet, selv om det ikke alltid var det rette hun gjorde. Kan tenke meg at hun har kommet i problemer mer enn en gang bare for å se de egoistiske foreldrene sine. De var for blinde. Opptatt med seg og sitt. Dessverre var ikke hun under en av de delene lenger når hun kunne ta vare på seg selv, de hadde jo andre barn som var yngre og maste mer. Ikke lett å få kontakt med en mor som sitter i en klynge med fire barn hvor de to yngste alltid skulle ha vilja si. Noen ganger hadde hun nok bedt om å være enebarn. Dessverre fungerer ikke verden sånn.

Jeg kjenner det begynner å krible i benene mine etter å ha stått for lenge i ro bare for å se på henne. Vil gå bort dit, spørre om det er ledig ved siden av henne. Ett skritt om gangen, forsiktig beveger jeg meg mot henne. Fem skritt ifra henne og jeg ser ett par blå øyne titte bort på meg bortgjemt bak en blond pannelugg. Ett smil leker på leppene hennes, omtrent for å hilse meg velkommen som en gammel venn. Jeg åpner munnen min for å si noe som kan få henne til å føle seg elsket. Trekker pusten inn. Lar tungen gli bak tennene, hjernen jobber febrilsk. Svetten pipler frem i håndflaten. Så begynner jeg å løpe. Raskt. Ukontrolert. Jeg feiga ut. Vi er de usynlige. De bortgjemte, og de sjenerte. De som vil bli elsket, men som ikke tar sjansen for å bli oversett igjen...

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Jeg har et stort problem for jeg ser ting. Ingen tror meg! Hvordan kan jeg få kontakt med de jeg ser?
Hei jente 15 år Så fint at du skriver til oss på Ung.no. Jeg forstår at det er vanskelig for deg og ikke bli trodd på! Det er jo et stort tema...