Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "En ny natt"

jente
Jente

Med hamrende hjerte hørte hun døra gli sakte opp. En ny kveld hadde akkurat startet. Skyggene hadde startet å ta over rommet, jaget lyset og håpet på flukt. En ny kveld med terror hadde kommet. I ett siste forsøk på å slippe unna krøp hun sammen under dyna og knep øynene hardt sammen. Hvis han trodde hun sov ville han kanskje la henne være i fred.

Novella er skrevet av Siv Hege

jente
Jente

Magen verket og tårene brant bak øyelokkene. I tankene hennes skrek hun de samme ordene som hun aldri turte uttale når døren ble åpnet på det samme viset hver eneste kveld. "Jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke!" Ordene hun engang hadde ropt til ham, ordene hun hadde trodd kunne frelse henne.

I tankene sine henter hun frem minnet om den eneste kvelden hun uttalte de ordene, hennes egen uvitenhet hadde gjort henne fryktløs. Hennes egen uvitenhet hadde skaffet henne enda mer problemer. De ordene hadde virkelig ikke hjulpet, ingen verdens ting hadde de forandret. Hun hadde sluppet ganske billig den kvelden, nesten som han lekte med henne. Lot henne tro at han skulle la det passere, ingen straff... Allerede neste kveld var skuespillet over, hevnens time var kommet.

Ett lite grøss for over ryggen hennes da minnet vender tilbake. Ikke nok med at hun fikk den vanlige behandlingen, men han hadde også vært sint. Svært sint og farlig. Den kvelden lærte hun seg hvor farlig denne mannen kunne være. Truslene hadde kommet, den ene verre enn den andre. Liten som hun var trodde hun dette var sannheter. Familien ville ikke ha noe med henne å gjøre hvis hun protesterte, alt var normalt, han skulle bare lære henne noe nytt… Hun ville vel ikke vokse opp som den eneste personen i verden som ikke var klar over tingene han lærte henne?

Hennes mor hadde kommet opp en kveld dette foregikk. Hun hadde spurt om noe var galt. Han hadde sett den voksne kvinnen i øynene og kommet med den ene løgnen etter den andre. Hennes egen mor valgte å tro på ham. Kanskje av redsel, kanskje av uvitenhet.

Sviket hadde satt sine spor. Hun hadde ingen å prate med. Ingen som kunne stoppe denne evige tortureringen. Ennå kan hun fremkalle smaken av tårene som rant nedover kinnene hennes den kvelden.

Det var etter den kvelden hun begynte å la ting bare skje. Begynte å tro på ham. Dette var normalt. Noe alle måtte gå igjennom i oppveksten. Helt til for en uke siden hadde hun trodd på dette. I fem år hadde hun sett på denne tortureringen som normal. I fem lange år hadde han ødelagt noe som skulle være fint. Hvordan skulle hun klare å få ett normalt syn på disse sakene nå? Hvordan skulle hun klare å bli som "de andre"? Hvordan skulle hun klare å se dem inn i øynene og skjule hva hun hadde tillatt? I deres øyne ville hun bli sett på som ett monster, en freak, et utskudd hvis de fant ut sannheten.

Hver kveld ble en ny bit av sjelen hennes revet bort av denne egoistiske mannen. Etter fem år visste hun ikke lenger hvem hun var, Sjelen hennes føltes som ett puslespill. Hver kveld ble en ny brikke revet bort fra henne. Bit etter bit falt mellom fingrene hennes, tomrommet i sjelen ble bare større og større hver natt som passerte.

Som i transe hørte hun døren bli lukket. Var han inne i rommet? Hun konsentrerte seg for å lytte etter pusten hans. Lyden av hjerteslagene hennes hamret i ørene og fjernet enhver mulighet til å kunne høre pusten hans.

I neste sekund er dynen revet bort. Med øynene sperret opp i frykt ser hun opp på den personen som elsket å se henne plaget. Ett lydløst skrik slipper ut over halvåpne lepper. En ny kveld har startet. En ny natt med mannen som kalte henne søster. En ny natt i helvette.

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?