Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Hemmeligheter"

Jente sitter

"Ja," sa hun. "Og det værste er at alt sammen er sant." Han nikket. "Det er utrolig." De satt på en cafè nede i byen, de hadde vært der lenge nå. Hun hadde fortalt ham alt sammen, hun hadde sagt ordene høyt...

Novellen er skrevet av Maren

Jente sitter

De ordene hun hadde bært på hele dagen. Ting han aldri skulle vite, hun lurte på hvordan han ville reagere.

Hun så på ham og la merke til at han stirret tomt på henne. Hun hadde sett blikk som det før, han så henne ikke. Han så noe langt borte, noe bare han kunne se. Hun hadde regnet med det, folk ble alltid litt fjerne etter at hun hadde fortalt dem sannheten. Hun hadde fortalt det til mennesker før ham. Til bestevenninnen, tvillingbroren og barndomskjæresten. Alle sammen hadde sett på henne med det samme, lamslåtte ansiktet.

De hadde vært gift i to måneder nå, og hun hadde lovt seg selv å fortelle ham det når de var gift. Han kunne ha funnet det ut på egenhånd, men han hadde ikke tatt noen av hintene hennes. Det hadde vært bedre hvis han hadde skjønt det av seg selv, da var det større sjangse for at han skulle tro henne. Men de hadde bodd sammen og levd sammen i fire år, og han hadde ikke skjønt noen ting. Men for noen minutter siden hadde hun fortalt ham alt sammen.

"Skal du ikke være med?" spurte han og kikket på henne. Hun sto ved vinduet og så ut, barna skulle på skolen. Første skoledag. Hun hadde ikke kledd på seg eller gjort seg klar, hun skulle ikke være med. "Det er sol ute," sa hun og så på ham. Han nikket, han var alltid tålmodig med henne. Han visste hva hun hadde gått gjennom og han ville ikke si noe for å såre henne.

Hun satt i telefonen da han kom hjem fra arbeid. Hun hvisket som om hun snakket om noe hemmelig. Ofte fikk hun disse telefonene om kveldene, han visste ikke hvem hun snakket med, men han bekymret seg ikke. Det hadde noe med det å gjøre. Hun var annerledes, han hadde raskt innsett det. Og den dagen i cafèen for mange år siden, da hadde han fått vite alt sammen. Om hvor hun tilbringte kveldene sine da hun plutselig måtte ut. Hvorfor hun nektet å bli tatt bilde av og hvorfor hun ikke ville være med ut når solen var oppe.

Hun la på og så på ham. Øynene hennes var like blå som første gang han hadde sett henne, men håret hadde fått grå striper. Noen ganger lurte han på hvor gammel hun virkelig var. Han så på arret hun hadde på kinnet, det gikk kaldt nedover ryggen på ham når han husket hvordan det hadde havnet der. "Må du ut?" hvisket han, så ikke barna skulle høre ham. Hun nikket og reiste seg.

Da hun lukket døra bak seg kjente hun det vanlige stikket av dårlig samvittighet. Hun gikk ut på gaten og stakk hendene i lommene. Det var oktober, hun hatet å gå ut de kveldene.

Han hadde sett på arret hennes igjen, det hun hadde fått når hun bare var tolv år gammel. Hun hadde klødd seg i søvne, hun smilte da hun husket det. Hun hadde prøvd å spare til lange negler, men alt hun hadde fått var kloremerker som aldri skulle forsvinne.

Da hun gikk nedover gaten lurte hun litt på hvor hun skulle tilbringe kvelden, kanskje hun skulle gå på en bar. Antagelig ville hun bare somle rundt til sent på natt. Slik hun pleide å gjøre.

Av Maren

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Jeg klarte ikke holde på hemmeligheten.
Hei Jeg forstår at du er usikker på hva du skal gjøre. Noen hemmeligheter er vonde å sitte med alene, og da kan det være godt å lufte tankene m...