Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Blå"

Par som kysser
Kosing

Oppfølgeren til «Du»:

Det er kaldt, vi skjelver begge to her vi sitter. Du tar rolige trekk av røyken din, tilbyr meg entusiastisk å delta, som jeg avviser ved et lite rist på hodet. Smånervøs smiler du og stryker meg på kinnet.

Novella er skrevet av Sunniva

Par som kysser
Kosing

Vi har allerede sittet her en god stund, bare pratet. Du er på langt nær edru, men tilstanden kler deg. Flørtete og heftig, ikke i nærheten av rølpete og over kanten, slik som guttene jeg er vant til å omgås. Du forteller meg om hun du møtte sist helg, for ei heftig jente! Jeg ler, ser du nyter å legge ut detaljene.

Det er lørdags kveld, mulig nærmere søndags morgen, ikke lett å si lengre. Formen er fin den, storfest på innleid lokale slår aldri feil. Du og jeg sitter på baksiden av huset, på en metalltrapp som jeg misstenker setter igjen et fint rutemønster på rompa mi. Vi kan høre musikken og folkene på andre siden av veggen, dempet.

Du ligger henslengt, støtter deg på den ene albuen. Hvis det ikke var for fortiden vår sammen, kunne du vel sjarmert meg i senk her og nå. Jeg kjenner et stikk i hjertet når tanken streifer meg, men slår det fort fra meg.

«Du er den beste vennen min du, særiøst liksom! Kan alltid snakke med deg!» sier du med din mest overbevisende tone. Jeg ler kort, alltid liker sjarmerende i fylla du. Du ser ned, plutselig mye stivere i kroppen. Har jeg fornermet deg? Når du ser opp igjen renner en ensom tåre nedover kinnet ditt, og jeg kan se smerten lyse bak de blå øynene. Jeg strekker ut hånden mot deg, vil tørke bort tåren, men du trekker deg unna, vender ansiktet fra meg. Stemningen er plutselig forandret, tryggheten er borte. Jeg fryser, og vinden blir kraftigere. Forsiktig trekker jeg genseren tettere rundt meg, genseren din.

«Jeg må ha deg, du vet det?». Jeg stivner, hjertet mitt banker raskere. Øynene dine som vanligvis er smilende virker nesten kalde nå. Isblå. Stemmen er lav, kort. Den plutselige forandringen i deg skremmer meg nesten. Hvis jeg ikke hadde kjent deg kunne du virket truende. Du ser på meg, såret, og jeg kryper nærmere deg. Holder rundt deg og legger hodet ditt på skulderen min. Vi har vært igjennom dette så alt for mange ganger, smerten og savnet. Din smerte, ditt savn.

Jeg prøver å varme deg, kjenner skuldrene dine rister lett. Jeg hysjer forsiktig mot nakken din, prøver å få deg til å være stille. Du gir deg ikke. «Ingenting av det før betyr noe, jeg kan glemme det, jeg bare klarer ikke leve uten deg!». Skjelvingen går over til hiksting. Smerten og desperasjonen din skjærer meg i hjertet. Med hendene rundt nakken din trekker jeg meg litt unna, ser deg inn i øynene. Du prøver å vri deg unna, men jeg holder deg fast. Bøyer meg forsiktig fram og kysser deg svakt på leppene.

Du roer deg ned, ser ned i fanget ditt.

Jeg vet du prøver. Prøver å glemme, prøver å forstå. Men fortiden kan ikke viskes ut, du kan ikke glemme. Vi sitter slik lenge, tett inntil hverandre, men likevel så distansert. Pusten din er rolig igjen, men jeg vet du vil høre. Du behøver å høre hvordan det er. Og jeg forteller deg stille, sårbar. «Du mener det ikke galt, men alt du sier gjør dette så mye vanskeligere. Vi kan ikke, det vil aldri fungere.»

Jeg ser på deg at du forstår, men staheten din nekter deg å innse virkeligheten. Trassig rister du på hodet. Røykingen er mer en refleks nå, ikke lengre avslappet. Du kaster den glødende sneipen over gjerdet på trappa. Blir sittende helt stille, bare ser på meg en gang iblant. Jeg kan se at gløden i øynene dine slokner, blikket ditt blir mykere.

Nesten som om du kommer ut av en transe rister du på hodet, drar fingrene igjennom håret. Jeg slapper av, ser du roer deg ned.

«Du vet jeg alltid vil være her for deg. Du kan snakke med meg om alt vettu!». Jeg ler litt når jeg sier det, tenker på det lille utbruddet ditt et par minutter tilbake. Du ser bare olmt på meg, før du bryter sammen og ler selv.

Du er fremdeles her med meg og vi vil alltid ha hverandre. Du tar tak i hånden min og drar meg lekent opp, kysser meg ømt på halsen. En type lekenhet som alltid har vært imellom oss. Vi går tilbake til festen, ler, danser. For alle andre ser det ut som alt er ok.

Men jeg kan aldri elske deg fordi du ber meg om det, fordi du trenger det...

Av Sunniva

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?