Hopp til hovedinnholdet

Novelle: "Lengsel"

jente og hest
Hest

Den lengselen jeg føler nå er ubeskrivelig, jeg føler jeg ikke klarer å holde ut så lenge jeg har beskjed om. Hver gang jeg ser ut vinduet stikker det så hardt i hjertet mitt, jeg klarer det ikke!

Novella er skrevet av Tonje

jente og hest
Hest

Jeg setter meg ned, puster tungt. Jeg vet ikke lengre hvor jeg skal gjør av meg, jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå, hvilken vei jeg skal se, alt virker så feil. Den kalde novemberluften svever lett utenfor, frosten har lagt seg i det engang grønne gresset. Trærne er nakne, bladene deres har blitt borte for resten av året. Jeg ser rundt meg, jeg klarer ikke se noe i glede i noen ting lengre, jeg er som et tomt skall.

Men dagene går, jeg sitter her å ser livet mitt passere, sakte. Jeg vet ikke lengre hva som skjer med meg, men det skjer noe. Etter hvert som tiden går blir det bedre, det blir nok bra til slutt sier jeg til meg selv, men har liten tro på det. Jeg kan ikke lengre gjør det som betyr så mye for meg, det som betyr alt. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjør av meg, jeg vet ikke hva jeg skal si.

Men tiden går. Jeg ser ofte ut å minner går i reprise i hodet mitt, jeg kan huske alt, absolutt alt. Jeg savner den tiden jeg bare kunne hoppe oppå en hest og galoppere vekk, det var min måte på å komme meg vekk fra alt det jeg ikke likte, alt jeg hatet med verdenen. Det var min måte.

Jeg reiser meg opp, åpner døren å går rolig ut. Det er tungt å gå, men jeg fortsetter ned mot trappen og videre ut ytterdøren. Ute er det hest over alt, jeg har samlet mot for å gjøre dette.

Jeg kan se ponniene mine, de står ute og ser ut i luften. De ignorerer meg, de vet at jeg er lei for det, men jeg var nødt til å gjøre det. Jeg kryper under strømgjerdet å går rolig og forsiktig mot den ene ponnien, den røde lille. Den tar meg kaldt imot, jeg stryker han forsiktig over pannen, han legger mulen i den andre hånden min. Den ser opp på meg med forståelsesfulle øyner. Jeg hvisker unnskyld i øret dens, jeg setter meg ned på kne avsiden av han.

Jeg sitter slik i noen minutt, bare beundrer den lille, søte ponnien. Plutselig kjenner jeg en varm pust i nakken på meg, jeg snur meg og ser en stor mørk skikkelse. Den sølvgråe panneluggen skinner i november solen, hans mørkebrune øyne ser rett inn i mine. Han tar ett skritt nærmere meg, hoven er rett avsiden meg. Han forstår hva som har skjedd, det virker som om han prøver å forklare at alt kommer til å gå bra.

Tårene begynner å falle, jeg gråter. Jeg ser opp på han, han humrer rolig, som om han prøver å trøste meg. Jeg smiler litt til han, jeg reiser meg opp. Uten å tenke over det, hiver jeg med opp på han. Jeg legger hodet mitt inntil halsen hans, og hvisker til han “tusen takk". Han begynner å skritte rolig, imellom alle de andre hestene, de rører han ikke. Jeg føler jeg er meg selv igjen, jeg kjenner varmen som kommer fra han, det er som en drøm.

Denne følelsen har jeg ikke hatt på lenge, jeg lever igjen tenker jeg. Jeg smiler stort, og ler med meg selv. Dette er akkurat det jeg trenger, han går rolig rundt forbi, jeg lener meg rolig bak. Bare slapper helt av, dette er hvor jeg hører hjemme. Den følelsen av hovslag som treffer bakken, synet av manen som blafrer i vinden, pusten som virker så beroligende at du glemmer alt annet rundt deg. Når du sitter der, bare sitter der. Rir vekk fra alle dine problem, du tenker ikke lengre på farene rundt deg.

Alt er glemt, det står bare mellom deg og verdenen nå, du føler du kan ri til verdens ende. Hovslagene går i takt med hjerteslagene dine, de tramper av sted. Den følelsen jeg for er helt ubeskrivelig, du kan lukke øynene og puste lettet ut. Alle dine problem er glemt, glemt hjemme. Alt du tenker på nå er hvor du skal ri. Veien til høyre, venstre eller rett og slett videre rett fram, der som er forskjellen er at det valget du tar ikke for konsekvenser.

Du slipper å tenke på hva som kan skje, eller hva som skjer viss du ikke velger det rette. Det er så herlig og avslappende å sitte oppå hesten, den som betyr alt for deg, den du kan ha en hel samtale med uten å si ett eneste ord. Det er her jeg hører hjemme, på hesteryggen!

Skrevet av Tonje

Var dette til hjelp?
Var dette til hjelp?

Spørsmål og svar

Er det normalt å savne en man holder på med?
Hei Takk for spørsmålet ditt, jente 14 år! Å savne en man holder på med kan være tungt og vanskelig, men helt normalt! Det høres ut som for ...
Har veldig hjemlengsel.
Hei Det er nok mange som opplever det sånn som deg.  Det er ganske vanlig å ha hjemlengsel, og det er jo også oftest sterkest det første døgnet...
Jeg er veldig usikker men når jeg er med hester er jeg plutselig ikke det
Hei Så flott at du har den hesteinteressen. DU vet at du har det fint sammen med hestene og da tenker jeg at du kan prøve å ikke bry deg om kommen...